Min mors dårlige oppførsel. Er fed up

[AnonymBruker]

Er så lei av oppførselen hennes. 
Vi har alltid i grunnen holdt god kontakt og har ringt hverandre gjerne flere ganger om dagen. Men hun er en person det bare går an og snakke overfladisk med. Om vær og vind og skjønnhetsprodukter. Eller sladder om andre. Ellers ingenting.

Jeg fortalte at jeg skulle begynne på skole igjen for få år siden, og da er bare svaret åja, med en sur munn. 

Spurte aldri hvordan det gikk på skolen. Ingen prat om det. Når jeg besto så var det såvidt jeg gadd og sende henne meld om det. 

Spør aldri hvordan det går på jobb. Ellers oss som familie.

Hun er generelt en vanskelig person og komme innpå og er ikke særlig gjestfri eller pratsom. I familieselskap vi har hatt er hun helt stille. Svarer kort når andre snakker til henne. Smiler null og nada. Jeg synes det er så flaut. Men dette er sånn hun er som person. 

Når jeg nylig fortalte at jeg skulle studere språk (hobby basis) så er det samme sure likegyldige svaret som når jeg skulle tilbake på skolen. 
 

Det går rett og slett ikke an og ha dype samtaler med henne. Helt klin umulig. Har prøvd. Da blir jeg avvist, eller så ler hun av meg på en hånlig måte. 
 

Flere ganger jeg har vært på besøk så sitter hun og trykker på mobilen. For vi har gjerne ingenting og prate om. Begge sitter og stirrer ut i lufta. Jeg spurte en gang om det er så forbanna viktig det på tlf. Jo hun måtte bare svare på den meld. Denne oppførsel har plaget meg lenge, og jeg går ikke på besøk lenger.

Hun skryter veldig av barnebarnet sitt til meg. Hun er så flink med skole og jobb og hele balletten. Og det er hun. Men hva med meg?? Jeg har tre barn som nå begynner og bli store. Jeg har vært på skole. Jobber fullt. Tar meg av hjem. Ingenting om at jeg er god i noe.

Husker hun var vanskelig og leve med til tider når jeg var yngre. Hun kunne bli fort sur og hadde humørsvingninger. Da nyttet det ikke og prate til henne. Hun hørte ikke etter. Bare gikk stresset rundt og vasket. Og sur og misfornøyd. 
Men også en snill og kjærlig mor. Så absolutt. 

Sist gang jeg var på besøk hos henne så var det meg og min datter. Min datter hadde med en gave til henne. Hun sa bare surt og lavt takk. Og ga det ikke mer oppmerksomhet. Da ble jeg sinna og fortalte akkuratt hvor skapet skulle stå. 
Unnskyldningen var at hun just hadde stått opp og var trøtt. Men jeg mener at det går an og kle på seg et smil og vise litt forbanka takknemlighet. Ellers skjelte hun meg ut og var dypt fornærma, så vi gikk derfra. Har ikke ringt eller pratet noe særlig med henne siden.

Mamma er alt og jeg er så glad i henne men jeg kommer ingen vei med henne heller. Slik som dette har det vært i alle år og nå er jeg fed up.

Når jeg har vært på reiser og slikt så har hun alltid ringt ofte og hørt hvor jeg er og om jeg er trygg. Så hun bryr seg. Og de har passet på barna når vi trenger det. Snille besteforeldre som stiller opp.

Men nå er det liksom nok. Hun må bare ringe meg om hun vil det, da svarer jeg selvfølgelig. Avviser henne aldri. 
Men jeg kjenner nå at jeg trenger henne på avstand. Har heller veldig god kontakt med min far. Han er helt annerledes. 
Synes dere det er greit det jeg gjør? Kutte ned på kontakten sånn. 

 

 

Anonymkode: dbc7b...ebd

[AnonymBruker]

Livet er for kort til å bruke for mye energi på ting som ikke gir glede. Om du føler det er rett å redusere kontakten, så gjør du det. 

Anonymkode: 127d0...843

[AnonymBruker]

Noen er bare sure. Sure sure sure.. Best å ikke bli sur selv

Anonymkode: 9547c...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Livet er for kort til å bruke for mye energi på ting som ikke gir glede. Om du føler det er rett å redusere kontakten, så gjør du det. 

Anonymkode: 127d0...843

Takk. Er litt redd for å angre dersom noe skulle skjedd henne. Men som sagt så avviser jeg henne ikke om hun kommer til meg. 

Anonymkode: dbc7b...ebd

[AnonymBruker]

Er hun litt enkel (tilbakestående)? Kanskje hun ikke klarer bedre?

Anonymkode: 56cd2...1f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er så lei av oppførselen hennes. 
Vi har alltid i grunnen holdt god kontakt og har ringt hverandre gjerne flere ganger om dagen. Men hun er en person det bare går an og snakke overfladisk med. Om vær og vind og skjønnhetsprodukter. Eller sladder om andre. Ellers ingenting.

Jeg fortalte at jeg skulle begynne på skole igjen for få år siden, og da er bare svaret åja, med en sur munn. 

Spurte aldri hvordan det gikk på skolen. Ingen prat om det. Når jeg besto så var det såvidt jeg gadd og sende henne meld om det. 

Spør aldri hvordan det går på jobb. Ellers oss som familie.

Hun er generelt en vanskelig person og komme innpå og er ikke særlig gjestfri eller pratsom. I familieselskap vi har hatt er hun helt stille. Svarer kort når andre snakker til henne. Smiler null og nada. Jeg synes det er så flaut. Men dette er sånn hun er som person. 

Når jeg nylig fortalte at jeg skulle studere språk (hobby basis) så er det samme sure likegyldige svaret som når jeg skulle tilbake på skolen. 
 

Det går rett og slett ikke an og ha dype samtaler med henne. Helt klin umulig. Har prøvd. Da blir jeg avvist, eller så ler hun av meg på en hånlig måte. 
 

Flere ganger jeg har vært på besøk så sitter hun og trykker på mobilen. For vi har gjerne ingenting og prate om. Begge sitter og stirrer ut i lufta. Jeg spurte en gang om det er så forbanna viktig det på tlf. Jo hun måtte bare svare på den meld. Denne oppførsel har plaget meg lenge, og jeg går ikke på besøk lenger.

Hun skryter veldig av barnebarnet sitt til meg. Hun er så flink med skole og jobb og hele balletten. Og det er hun. Men hva med meg?? Jeg har tre barn som nå begynner og bli store. Jeg har vært på skole. Jobber fullt. Tar meg av hjem. Ingenting om at jeg er god i noe.

Husker hun var vanskelig og leve med til tider når jeg var yngre. Hun kunne bli fort sur og hadde humørsvingninger. Da nyttet det ikke og prate til henne. Hun hørte ikke etter. Bare gikk stresset rundt og vasket. Og sur og misfornøyd. 
Men også en snill og kjærlig mor. Så absolutt. 

Sist gang jeg var på besøk hos henne så var det meg og min datter. Min datter hadde med en gave til henne. Hun sa bare surt og lavt takk. Og ga det ikke mer oppmerksomhet. Da ble jeg sinna og fortalte akkuratt hvor skapet skulle stå. 
Unnskyldningen var at hun just hadde stått opp og var trøtt. Men jeg mener at det går an og kle på seg et smil og vise litt forbanka takknemlighet. Ellers skjelte hun meg ut og var dypt fornærma, så vi gikk derfra. Har ikke ringt eller pratet noe særlig med henne siden.

Mamma er alt og jeg er så glad i henne men jeg kommer ingen vei med henne heller. Slik som dette har det vært i alle år og nå er jeg fed up.

Når jeg har vært på reiser og slikt så har hun alltid ringt ofte og hørt hvor jeg er og om jeg er trygg. Så hun bryr seg. Og de har passet på barna når vi trenger det. Snille besteforeldre som stiller opp.

Men nå er det liksom nok. Hun må bare ringe meg om hun vil det, da svarer jeg selvfølgelig. Avviser henne aldri. 
Men jeg kjenner nå at jeg trenger henne på avstand. Har heller veldig god kontakt med min far. Han er helt annerledes. 
Synes dere det er greit det jeg gjør? Kutte ned på kontakten sånn. 

 

 

Anonymkode: dbc7b...ebd

Høres litt ut en dame jeg kjenner. Hun har bipolar. 

Særs lite intressert i samtaler.  store vansker med følelser rundt å motta og gi gave. Motta gratulasjon. Øyekontakt.

Kjæresten min er helt merkelig på gaver. 

Er helt sjukt merkelig å se på når det snakkes om gaver innad familien til denne damen. Begge bare stirrer i golvet og damen snakker om hvor dyr gaven var. Som om det er en stor byrde å gi gave. Fatter ikke hva det handler om men det kan jo tenkes at de egentlig ikke liker å gi. 🤷

 

Anonymkode: 3f873...121

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Høres litt ut en dame jeg kjenner. Hun har bipolar. 

Særs lite intressert i samtaler.  store vansker med følelser rundt å motta og gi gave. Motta gratulasjon. Øyekontakt.

Kjæresten min er helt merkelig på gaver. 

Er helt sjukt merkelig å se på når det snakkes om gaver innad familien til denne damen. Begge bare stirrer i golvet og damen snakker om hvor dyr gaven var. Som om det er en stor byrde å gi gave. Fatter ikke hva det handler om men det kan jo tenkes at de egentlig ikke liker å gi. 🤷

 

Anonymkode: 3f873...121

Det er min far som jobber. Hun er hjemmeværende. Han er veldig spandabel med oss og hun har ikke noe i mot det. Det har hun aldri sagt noe på.

Men jeg har lagt merke til at de gangene jeg har gitt henne noe så er det ikke alltid hun sier takk engang. Da smiler hun gjerne til meg og sier bare, ja. Takker noen ganger. Litt opp og ned. 
Det virker for meg som at de sosiale antennene ikke alltid er helt til stede. 
Men bare på sånne småting. 

Anonymkode: dbc7b...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er hun litt enkel (tilbakestående)? Kanskje hun ikke klarer bedre?

Anonymkode: 56cd2...1f9

Nei det har jeg aldri tenkt. Men jeg vet ikke. Hun er oppegående på mange ting og ganske smart. 
Men jeg vet hun hadde en vanskelig barndom. En far som var alkoholiker som var voldelig. 

Anonymkode: dbc7b...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei det har jeg aldri tenkt. Men jeg vet ikke. Hun er oppegående på mange ting og ganske smart. 
Men jeg vet hun hadde en vanskelig barndom. En far som var alkoholiker som var voldelig. 

Anonymkode: dbc7b...ebd

Kanskje det har gjort sitt.

Og en ting til. Hun har ikke gitt meg klem siden jeg var liten. Jeg gav henne en klem som takk for en gave for et par år siden og det kjentes bare kleint. Har ikke gjort det siden. Veldig trist at det er sånn.

Jeg kunne aldri latt være og klemme mine barn uansett hvor store de er. 

Anonymkode: dbc7b...ebd

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er min far som jobber. Hun er hjemmeværende. Han er veldig spandabel med oss og hun har ikke noe i mot det. Det har hun aldri sagt noe på.

Men jeg har lagt merke til at de gangene jeg har gitt henne noe så er det ikke alltid hun sier takk engang. Da smiler hun gjerne til meg og sier bare, ja. Takker noen ganger. Litt opp og ned. 
Det virker for meg som at de sosiale antennene ikke alltid er helt til stede. 
Men bare på sånne småting. 

Anonymkode: dbc7b...ebd

Hun høres veldig ulykkelig ut spør du meg . Man klarer ikke gi kjærlighet om man aldri fikk noen selv . Det går jo an å begrense kontakten uten å kutte den helt . 

[AnonymBruker]

du kommer til å savne henne når hun ikke er her lengre, garantert - og angre på at du ikke var flinkere selv til å la henne være seg selv men presse på dine ønsker og forventninger om hvem hun skulle være.. Men joda, det er selvsagt helt greit å skjerme seg også, så lenge du er klar over at du kan komme til å andre mener jeg... 

Anonymkode: a57ec...63c

[Perfume]

Kanskje hun har autistiske trekk? De liker ofte ikke hudkontakt og vet ikke alltid hva de skal si i visse settinger. Klønete i sosiale sammenhenger. Ofte roser de visse opp i skyene, mens om noen gjør noe de ikke liker, kan det devalueres veldig. ( vet dette fordi jeg er gift med en med asperger, og derfor har jeg lest meg opp på dette) Han kan også ofte virke veldig sur uten å faktisk mene det eller være sur i det hele tatt... 

Kan jo være 🤷‍♀️

Endret 16. april 2023 av Perfume