Kan følelsene komme tilbake? Grønnere gress på andre siden

[AnonymBruker]

Etter en tøff tid med sykdom og mye vondt, krangling og negativitet innser jeg at jeg ikke har de samme følelsene.

Vi har ikke gjort noe hyggelig eller vært kjærester på lang tid. Følelsene er endret og forsvunnet. Det har vært tungt på hjemmebane en periode.

Samtidig har jeg fått et godt øye til noen jeg møter ukentlig på en fritidsaktivitet. Jeg rømmer litt bort fra alt det kjipe hjemme. Her koser jeg meg. Blir en flukt fra hverdagen. Hjemme er det kjipt og samme gamle. På aktiviteten min ser jeg noen som er hyggelig, blid og alltid fra sin beste side.

På hjemmebane er det krangling over husarbeid, mye tungt med sykdom, og bagateller som blir store. I ettertid forstår jeg ikke hva vi egentlig var uenig om, eller hva problemet var. Men vi hakker på hverandre. 

Jeg vet gresset ofte ikke er grønnere på andre siden. Jeg vet også at det er lenge siden jeg ga en innsats hjemme. Vi hadde det veldig bra sammen. Men så kom det er vond periode, også har vi blitt igjen der. Jeg vet jeg ikke kjenner vedkommende på aktiviteten, og at hvis vi ble ordentlig kjent så er det mest sannsynlig ikke så perfekt som det virker som. Men følelsene er ganske kaos for tiden. Og det virker særdeles attraktivt. Og jeg mistenker at attraksjonen er gjensidig..

Jeg vet jeg kan være urimelig hjemme for tiden. Følelsene er ikke like sterke som de en gang var.

Noen har erfaring med det å satse på forholdet på hjemmebane? Kan følelsene komme tilbake? At vi blir sterkere enn noen gang? At forholdet kan bygges opp igjen? 

Noen som har brutt og satset på det andre forholdet? Var det så bra som man håpet? Eller er dette et tegn på å bryte uansett.

Det er kanskje vanlig med en forbigående spennende flørt når ting ikke er helt på topp på hjemmebane. Men, hvordan kan dette snus? 

Noen med lignende erfaring som kan dele noen ord med meg?

Anonymkode: eb398...9dd

[AnonymBruker]

Hvem er syk, du eller han?

Anonymkode: 7b131...a0d

[AnonymBruker]

Jeg er midt oppi det og har vært der i nesten to år. Det er et følelsesmessig kaos og jeg er så sliten. Jeg visste ikke at jeg kunne være så svak psykisk. Jeg er godt voksen og så forelsket jeg aldri har vært.

Jeg har ingen råd til deg, men vil følge tråden i håp om noen tips. Jeg føler meg låst i et kaos av dårlig samvittighet overfor mannen og ungene, og han andre. 

Anonymkode: 32893...ec3

[AnonymBruker]

Tips: hverdagen kommer for alle, uansett. Forelskelse er midlertidig, hva da, når den går over. Spørsmålet dere bør stille dere: vil det DA være grønnere gress når hverdagen inntreffer og forelskelsen er borte?

Anonymkode: 59a01...97b

[Trolltunge]

Nei, men vi brøt og fant tilbake til hverandre. Gikk i oss selv begge to, og har jobbet mye med kommunikasjon og fordeling av oppgaver. Det siste var forresten fort gjort, så det er kommunikasjon vi måtte jobbe mye med. Hverdagshyggeligheten var blitt borte mellom oss, kos, smil og latter hadde forsvunnet. Vi måtte på mange måter restarte hele forholdet vårt. Begge var så såret og fortvilet da vi ikke var ok mot hverandre. Det måtte vi også innse, at den andre også var såret, fortvilet og hadde det vondt. 

Så nei, vi gikk ikke den veien du skisserte, men vi var der dere er, og har det nå bedre sammen enn noen gang. Det var verdt det. Men skal ikke lyve, det krevde mye innsats fra begge.)

Vi fikk hjelp av familieterapeut. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 minutt siden):

Nei, men vi brøt og fant tilbake til hverandre. Gikk i oss selv begge to, og har jobbet mye med kommunikasjon og fordeling av oppgaver. Det siste var forresten fort gjort, så det er kommunikasjon vi måtte jobbe mye med. Hverdagshyggeligheten var blitt borte mellom oss, kos, smil og latter hadde forsvunnet. Vi måtte på mange måter restarte hele forholdet vårt. Begge var så såret og fortvilet da vi ikke var ok mot hverandre. Det måtte vi også innse, at den andre også var såret, fortvilet og hadde det vondt. 

Så nei, vi gikk ikke den veien du skisserte, men vi var der dere er, og har det nå bedre sammen enn noen gang. Det var verdt det. Men skal ikke lyve, det krevde mye innsats fra begge.)

Vi fikk hjelp av familieterapeut. 

Interessant. Hvor lenge var dere fra hverandre? 

Har tenkt dette med at vi må bryte et mønster, men hver gang jeg gir et forsøk glir vi tilbake i samme uvaner og destruktivt mønster. 

Avstand eller pause kunne kanskje vært en idé? 

Kommunikasjon og oppgavefordeling er utfordrende for oss også. Hverdagslig hygge er borte. Og vi har en kontinuerlig kamp med å være ufin med hverandre. Vinne alt, og det er så dumt. Vi er i utgangspunktet veldig like og enig i mye, likevel opplever vi å krangle om det. Overser ingenting hos hverandre. All godhet og energi er slutt.

Dette vil komme som et sjokk hvis jeg sier noe. Tror samtidig en restart eller reboost av forholdet kan være nøyaktig hva vi faktisk behøver. 

Ser ikke for meg at forslag om familieterapeut ville blitt godt mottatt, men jeg har tenkt tanken om å spørre fastlegen om henvisning til noen å prate med for min egen del.

Anonymkode: eb398...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Tips: hverdagen kommer for alle, uansett. Forelskelse er midlertidig, hva da, når den går over. Spørsmålet dere bør stille dere: vil det DA være grønnere gress når hverdagen inntreffer og forelskelsen er borte?

Anonymkode: 59a01...97b

Nei, det vet en jo ikke. Mest sannsynlig så ville det likedan oppstå utfordringer i en ny relasjon. Jeg kjenner jo ikke dette menneske en gang, ikke egentlig, ikke ordentlig. Jeg innser jo det. Bare fremstår ganske forlokkende fordi den siden jeg ser et par ettermiddager eller kvelder i uken er hyggelig, god kjemi, smil, lik humor, og alt jeg ikke finner hjemme for tiden.

Anonymkode: eb398...9dd

[AnonymBruker]

Gresset er grønnere der du vanner det

Anonymkode: 73c2c...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er midt oppi det og har vært der i nesten to år. Det er et følelsesmessig kaos og jeg er så sliten. Jeg visste ikke at jeg kunne være så svak psykisk. Jeg er godt voksen og så forelsket jeg aldri har vært.

Jeg har ingen råd til deg, men vil følge tråden i håp om noen tips. Jeg føler meg låst i et kaos av dårlig samvittighet overfor mannen og ungene, og han andre. 

Anonymkode: 32893...ec3

Har du gjort noe for å booste ekteskapet, og å gi slipp på den andre? 

Eller har du bare latt ting surre og gå? 

Høres slitsomt ut å ha det slikt over 2 år. Temmelig utkjørt allerede. 

Angrer du på å ha blitt? Har du delt dette med ektefellen din eller den andre? Angrer du på å ikke ha satset på den nye?

Anonymkode: eb398...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Gresset er grønnere der du vanner det

Anonymkode: 73c2c...6de

Ja, det var jo dette da. 

Men hva om man bare har litt vann? Også må man prioritere hvor man skal vanne. Da er det ikke så attraktivt å vanne den visne planten man har hatt. Mer fristende å vanne den nye pene planten, som er litt spennende. 

Anonymkode: eb398...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvem er syk, du eller han?

Anonymkode: 7b131...a0d

Ingen er syk i dag. 

Vi er nok litt psykisk nedbrutt begge to. 

Anonymkode: eb398...9dd

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Interessant. Hvor lenge var dere fra hverandre? 

Har tenkt dette med at vi må bryte et mønster, men hver gang jeg gir et forsøk glir vi tilbake i samme uvaner og destruktivt mønster. 

Avstand eller pause kunne kanskje vært en idé? 

Kommunikasjon og oppgavefordeling er utfordrende for oss også. Hverdagslig hygge er borte. Og vi har en kontinuerlig kamp med å være ufin med hverandre. Vinne alt, og det er så dumt. Vi er i utgangspunktet veldig like og enig i mye, likevel opplever vi å krangle om det. Overser ingenting hos hverandre. All godhet og energi er slutt.

Dette vil komme som et sjokk hvis jeg sier noe. Tror samtidig en restart eller reboost av forholdet kan være nøyaktig hva vi faktisk behøver. 

Ser ikke for meg at forslag om familieterapeut ville blitt godt mottatt, men jeg har tenkt tanken om å spørre fastlegen om henvisning til noen å prate med for min egen del.

Anonymkode: eb398...9dd

Ja høres ut som dere har krasjet noe egentlig bra. Det er likevel svært vanskelig å komme ut av noe slikt når begge har det fælt. 

Vi var fra hverandre 7 måneder, og jeg tror ikke at vi hadde kommet ut av det uten brudd. Antagelig fikk vi litt hjelp av skjebnen også, men skal ikke gå inn på det, annet enn at jeg ikke egentlig var villig til å gi ham en ny sjanse. Jeg hadde vært villig til hva som helst før bruddet, men tillit var borte og jeg ferdig med ham, trodde jeg. Han sa seg villig til hva som helst etter bruddet, men da var ikke jeg interessert lenger. 

Det der med kjærlighet er en ganske rar ting. Situasjonen kan bli så vond at man nesten går over til å hate og forakte den andre, men var det ekte og oppriktig kjærlighet ligger det nok under der et sted. Jeg har ingen gode råd angående hvordan dere skal gå frem, men jeg tror ditt svermeri for den andre et en flukt. Du skriver for mye bra om forholdet til at jeg tror du har sluttet med å elske eller håpe. Kanskje avstand? Har du anledning til å dra bort en periode? Du nevnte ikke barn. 

Alle forhold pleier å starte bra. Ingen forhold kommer uten utfordringer. Kjenner et par personer som går etter neste hver gang ting blir vanskelig, og det nye blir også vanskelig med tiden,  så slikt blir jo en evig runddans. 

Har man truffet sitt menneske er det mennesket og forholdet verdt en kamp, men hvordan komme ut av en slik negativ spiral, og slik smerte... det kan jeg ikke svare på. Her skjedde det ting som gjorde at han fikk en sjanse jeg egentlig ikke var innstilt på,  og derfor... men det er ingen oppskrift jeg kan gi deg. 

Det vi begge to iallefall måtte lære var å gi slipp på stolthet, og vise oss sårbare og svake. Fortelle hvor vondt vi hadde det. Det var ikke enkelt, men nødvendig. Det er kanskje det beste tipset jeg har. 

Ja det har forresten mye å si hvordan man viser sårbarhet. "Du sårer meg" er ikke bra, for det tas som angrep, som den andre naturligvis føler for å forsvare seg mot. "Jeg synes det er fryktelig vondt at det er blitt slik mellom oss, og føler meg fortvilet i forhold til at jeg ikke vet hva jeg/vi kan gjøre for å fikse dette." er derimot ok. Man må være bevisst på å ikke ordlegge seg slik at den andre føler det er en anklage. 

Endret 16. april 2023 av Trolltunge

[PM75]

Du savner nok anerkjennelse og den gode følelsen av å bli sett av et menneske som setter pris på deg. Det er helt naturlig når ting er vanskelig hjemme over lengre tid. Men det er veldig fint at du har et reflektert forhold til hvorfor du tenker på denne andre. For som du sier selv, så kjenner du ikke vedkommende & denne kan bare vise seg fra sin beste side den ene gangen i uken. Det er noe helt annet å bo sammen & dele både godt og vondt. 
 

Har du forsøkt å prate rolig med din partner om situasjonen? Si til han at du opplever at dere begge har det vondt nå & at du savner det dere hadde. Og at du gjerne vil tilbake dit sammen. Kanskje dere til og med kan bli sterkere sammen ved å overvinne denne vanskelig perioden? 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (10 timer siden):

Ja høres ut som dere har krasjet noe egentlig bra. Det er likevel svært vanskelig å komme ut av noe slikt når begge har det fælt. 

Vi var fra hverandre 7 måneder, og jeg tror ikke at vi hadde kommet ut av det uten brudd. Antagelig fikk vi litt hjelp av skjebnen også, men skal ikke gå inn på det, annet enn at jeg ikke egentlig var villig til å gi ham en ny sjanse. Jeg hadde vært villig til hva som helst før bruddet, men tillit var borte og jeg ferdig med ham, trodde jeg. Han sa seg villig til hva som helst etter bruddet, men da var ikke jeg interessert lenger. 

Det der med kjærlighet er en ganske rar ting. Situasjonen kan bli så vond at man nesten går over til å hate og forakte den andre, men var det ekte og oppriktig kjærlighet ligger det nok under der et sted. Jeg har ingen gode råd angående hvordan dere skal gå frem, men jeg tror ditt svermeri for den andre et en flukt. Du skriver for mye bra om forholdet til at jeg tror du har sluttet med å elske eller håpe. Kanskje avstand? Har du anledning til å dra bort en periode? Du nevnte ikke barn. 

Alle forhold pleier å starte bra. Ingen forhold kommer uten utfordringer. Kjenner et par personer som går etter neste hver gang ting blir vanskelig, og det nye blir også vanskelig med tiden,  så slikt blir jo en evig runddans. 

Har man truffet sitt menneske er det mennesket og forholdet verdt en kamp, men hvordan komme ut av en slik negativ spiral, og slik smerte... det kan jeg ikke svare på. Her skjedde det ting som gjorde at han fikk en sjanse jeg egentlig ikke var innstilt på,  og derfor... men det er ingen oppskrift jeg kan gi deg. 

Det vi begge to iallefall måtte lære var å gi slipp på stolthet, og vise oss sårbare og svake. Fortelle hvor vondt vi hadde det. Det var ikke enkelt, men nødvendig. Det er kanskje det beste tipset jeg har. 

Ja det har forresten mye å si hvordan man viser sårbarhet. "Du sårer meg" er ikke bra, for det tas som angrep, som den andre naturligvis føler for å forsvare seg mot. "Jeg synes det er fryktelig vondt at det er blitt slik mellom oss, og føler meg fortvilet i forhold til at jeg ikke vet hva jeg/vi kan gjøre for å fikse dette." er derimot ok. Man må være bevisst på å ikke ordlegge seg slik at den andre føler det er en anklage. 

Du har mange gode, reflekterte og hjelpende ord, takk for at du velger å dele.

Jeg er nok litt der selv, hvor jeg nesten ønsker å gi opp. Kunne vært interessant å flyttet fra hverandre for en periode, for akkurat nå er jeg utkjørt. Mangler velvilje til å møte hjemme på en god måte. Kunne vært villig til å forsette forholdet selv om vi flyttet fra hverandre eller å ta en pause. Er likevel rimelig sikker på at hvis jeg nevner det hjemme så er det enten eller. At dersom jeg går så er det helt slutt. Er nok villig til å gjøre mye nå, men hvis jeg velger å gå så er det helt stopp. 

Vi har ikke så mye familie rundt oss, men jeg kunne jo kanskje hørt med en kollega av meg om å bo der en periode. Eventuelt ei venninne, men med storfamilien er det kanskje litt ubeleielig. Må tenke litt. Litt usikker på hvor lang tid det burde være.

Ja, jeg kjenner jo også til historier hvor folk går når det blir tøft. Og slikt fortsetter det jo gjerne. Alle forhold vil bli tøffe etterhvert. Kjenner likevel at dette kanskje ble litt vel mye. Og at vi har mistet oss i dette. Folk gir opp for lett i dag, man må jobbe for å være sammen, det har jeg alltid ment. Samtidig ble det litt tungt å stå i det selv.

Kjenner oss godt igjen i hva du beskriver med å formulere alt som anklagelser. Vi prater ikke fint til hverandre noen av oss. Samtidig kan det jo ikke være slik at man skal danse på glass resten av livet.. 

Anonymkode: eb398...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har mange gode, reflekterte og hjelpende ord, takk for at du velger å dele.

Jeg er nok litt der selv, hvor jeg nesten ønsker å gi opp. Kunne vært interessant å flyttet fra hverandre for en periode, for akkurat nå er jeg utkjørt. Mangler velvilje til å møte hjemme på en god måte. Kunne vært villig til å forsette forholdet selv om vi flyttet fra hverandre eller å ta en pause. Er likevel rimelig sikker på at hvis jeg nevner det hjemme så er det enten eller. At dersom jeg går så er det helt slutt. Er nok villig til å gjøre mye nå, men hvis jeg velger å gå så er det helt stopp. 

Vi har ikke så mye familie rundt oss, men jeg kunne jo kanskje hørt med en kollega av meg om å bo der en periode. Eventuelt ei venninne, men med storfamilien er det kanskje litt ubeleielig. Må tenke litt. Litt usikker på hvor lang tid det burde være.

Ja, jeg kjenner jo også til historier hvor folk går når det blir tøft. Og slikt fortsetter det jo gjerne. Alle forhold vil bli tøffe etterhvert. Kjenner likevel at dette kanskje ble litt vel mye. Og at vi har mistet oss i dette. Folk gir opp for lett i dag, man må jobbe for å være sammen, det har jeg alltid ment. Samtidig ble det litt tungt å stå i det selv.

Kjenner oss godt igjen i hva du beskriver med å formulere alt som anklagelser. Vi prater ikke fint til hverandre noen av oss. Samtidig kan det jo ikke være slik at man skal danse på glass resten av livet.. 

Anonymkode: eb398...9dd

Ikke meg du siterer, men jeg er i en lignende situasjon som deg. Vi har kommet inn i en veldig dårlig spiral hvor vi trigger hverandre og gjør hverandre bare mer vondt. Ser ikke ut som om vi klarer å komme ut av det. Derfor har vi besluttet å bo fra hverandre noen måneder for å få litt avstand fra hverandre, for å se om det kan hjelpe på forholdet. Mannen min har vært veldig negativ til avstand, og har tidligere formidlet at det er enten eller. Nå som realiteten har slått han, så har han mykna og er med på den løsningen. Så det kan hende at mannen din tenker anderledes på det og vil gi det en sjanse med avstand dersom han ikke har noe valg og dersom det blir en realitet.

Anonymkode: 8f8e0...434

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Du har mange gode, reflekterte og hjelpende ord, takk for at du velger å dele.

Jeg er nok litt der selv, hvor jeg nesten ønsker å gi opp. Kunne vært interessant å flyttet fra hverandre for en periode, for akkurat nå er jeg utkjørt. Mangler velvilje til å møte hjemme på en god måte. Kunne vært villig til å forsette forholdet selv om vi flyttet fra hverandre eller å ta en pause. Er likevel rimelig sikker på at hvis jeg nevner det hjemme så er det enten eller. At dersom jeg går så er det helt slutt. Er nok villig til å gjøre mye nå, men hvis jeg velger å gå så er det helt stopp. 

Vi har ikke så mye familie rundt oss, men jeg kunne jo kanskje hørt med en kollega av meg om å bo der en periode. Eventuelt ei venninne, men med storfamilien er det kanskje litt ubeleielig. Må tenke litt. Litt usikker på hvor lang tid det burde være.

Ja, jeg kjenner jo også til historier hvor folk går når det blir tøft. Og slikt fortsetter det jo gjerne. Alle forhold vil bli tøffe etterhvert. Kjenner likevel at dette kanskje ble litt vel mye. Og at vi har mistet oss i dette. Folk gir opp for lett i dag, man må jobbe for å være sammen, det har jeg alltid ment. Samtidig ble det litt tungt å stå i det selv.

Kjenner oss godt igjen i hva du beskriver med å formulere alt som anklagelser. Vi prater ikke fint til hverandre noen av oss. Samtidig kan det jo ikke være slik at man skal danse på glass resten av livet.. 

Anonymkode: eb398...9dd

Nei, skal dere overvinne dette må dere ut av den vonde spiralen med å begge være aggressive og såret, og det er vanskelig når alt er så vondt. Jeg må innrømme at jeg syntes det var sinnsykt vanskelig å forholde meg til, tro på og handle/jobbe i forhold til og med forståelse for at han også hadde det forferdelig vondt. Jeg følte meg så enormt sviktet og var så såret på så mange måter at det føltes som dødsstøt mot mine følelser og tillit til ham. Å da ta innover seg hans smerte i det hadde jeg faktisk ikke lyst til. Jeg mente at han oppførte seg så dårlig at han var den som ødela alt. I det var terapeuten til stor hjelp, for da måtte jeg faktisk lytte til hvordan han opplevde alt like mye som jeg fikk presentere min side, og da hørte jeg jo at han hadde hatt det vondt, hadde det vondt, og fikk - om jeg ville det eller ikke- en større forståelse for hvordan han opplevde alt. Hva som såret ham enormt. Vi har barn, og husker spesielt en time hos terapeuten der han fortalte om å komme hjem, høre meg og ungene prate og le, føle et håp om og et savn etter å få delta i det, og få prate, smile og le med oss, med meg igjen, men i det jeg oppdaget at han var der forsvant smil og latter hos meg umiddelbart, og jeg ble taus og ikke glad lenger, og blikket jeg møtte ham med var avvisende og kaldt. Den følelsen av å være uønsket, en forstyrrelse, den som drepte smil og latter, var var så vond for ham at da trakk han på seg kald og hard maske også, for å beskytte seg mot min og skjule hvor vondt dette var. Uten å måtte lytte hadde jeg neppe klart å se hvor vondt han også hadde det, og at drittsekken jeg opplevde var en maske, et forsvar. 

Du skriver at han ikke er positiv til terapi, og det var ikke min heller. Ikke før det var det eller å miste sin familie for alltid, etter bruddet og etter å ha hatt tid til å reflektere og innse sin rolle i at ting hadde blitt som det ble. At jeg gikk fra ham. Det tok visst litt tid før han kom dit, for han var først sinna og i sjokk over at jeg faktisk gikk fra ham. Det hadde han ikke trodd. Han trodde vi hadde en dårlig periode, som skulle gå over, bare jeg tok til vettet. Ja han var like lite villig til å se på sin oppførsel og forstå min smerte i det hele som jeg var motsatt, til han satt alene og sinnet etterhvert ble byttet ut med sorg og så refleksjon over egen oppførsel frem til jeg gikk. 

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg gode råd, men vet altfor godt hvor låst man blir i sin egen smerte i en slik situasjon. At begge blir det. Det er ingen kvikk fix når ting har gått så galt, selv om det under det vonde fremdeles ofte ligger kjærlighet. Jeg skjønner på en måte ikke at vi klarte å komme oss ut av det, men det var steg for steg, og mange steg og mye tid før ting ikke bare var fikset, men vi begge to faktisk klokere og bedre partnere, og et bedre par totalt sett enn noen gang tidligere. Så verdt det var det jo, men mye innsats var det også. Glad for at vi begge er veldig opptatt av at dit skal vi ikke igjen, for en runde til... neitakk! 

(Og så hadde jeg nok likevel gjort det om det måtte til.)

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (14 minutter siden):

Nei, skal dere overvinne dette må dere ut av den vonde spiralen med å begge være aggressive og såret, og det er vanskelig når alt er så vondt. Jeg må innrømme at jeg syntes det var sinnsykt vanskelig å forholde meg til, tro på og handle/jobbe i forhold til og med forståelse for at han også hadde det forferdelig vondt. Jeg følte meg så enormt sviktet og var så såret på så mange måter at det føltes som dødsstøt mot mine følelser og tillit til ham. Å da ta innover seg hans smerte i det hadde jeg faktisk ikke lyst til. Jeg mente at han oppførte seg så dårlig at han var den som ødela alt. I det var terapeuten til stor hjelp, for da måtte jeg faktisk lytte til hvordan han opplevde alt like mye som jeg fikk presentere min side, og da hørte jeg jo at han hadde hatt det vondt, hadde det vondt, og fikk - om jeg ville det eller ikke- en større forståelse for hvordan han opplevde alt. Hva som såret ham enormt. Vi har barn, og husker spesielt en time hos terapeuten der han fortalte om å komme hjem, høre meg og ungene prate og le, føle et håp om og et savn etter å få delta i det, og få prate, smile og le med oss, med meg igjen, men i det jeg oppdaget at han var der forsvant smil og latter hos meg umiddelbart, og jeg ble taus og ikke glad lenger, og blikket jeg møtte ham med var avvisende og kaldt. Den følelsen av å være uønsket, en forstyrrelse, den som drepte smil og latter, var var så vond for ham at da trakk han på seg kald og hard maske også, for å beskytte seg mot min og skjule hvor vondt dette var. Uten å måtte lytte hadde jeg neppe klart å se hvor vondt han også hadde det, og at drittsekken jeg opplevde var en maske, et forsvar. 

Du skriver at han ikke er positiv til terapi, og det var ikke min heller. Ikke før det var det eller å miste sin familie for alltid, etter bruddet og etter å ha hatt tid til å reflektere og innse sin rolle i at ting hadde blitt som det ble. At jeg gikk fra ham. Det tok visst litt tid før han kom dit, for han var først sinna og i sjokk over at jeg faktisk gikk fra ham. Det hadde han ikke trodd. Han trodde vi hadde en dårlig periode, som skulle gå over, bare jeg tok til vettet. Ja han var like lite villig til å se på sin oppførsel og forstå min smerte i det hele som jeg var motsatt, til han satt alene og sinnet etterhvert ble byttet ut med sorg og så refleksjon over egen oppførsel frem til jeg gikk. 

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg gode råd, men vet altfor godt hvor låst man blir i sin egen smerte i en slik situasjon. At begge blir det. Det er ingen kvikk fix når ting har gått så galt, selv om det under det vonde fremdeles ofte ligger kjærlighet. Jeg skjønner på en måte ikke at vi klarte å komme oss ut av det, men det var steg for steg, og mange steg og mye tid før ting ikke bare var fikset, men vi begge to faktisk klokere og bedre partnere, og et bedre par totalt sett enn noen gang tidligere. Så verdt det var det jo, men mye innsats var det også. Glad for at vi begge er veldig opptatt av at dit skal vi ikke igjen, for en runde til... neitakk! 

(Og så hadde jeg nok likevel gjort det om det måtte til.)

Men hvorfor i all verden skal man gå igjennom så mye for å holde sammen? Hvorfor holde sammen for enhver pris?

Anonymkode: 32893...ec3

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvorfor i all verden skal man gå igjennom så mye for å holde sammen? Hvorfor holde sammen for enhver pris?

Anonymkode: 32893...ec3

Fordi det er hvordan man selv vokser og lærer som menneske og partner vil jeg si, i motsetning til å bare gå, finne ny, og gjenta sine feil. Det er to som er skyldige når et godt forhold blir dårlig. 

Jeg har lært enormt mye av vår prosess. Han også. 

Jeg synes ikke man skal holde sammen for enhver pris. Kun når det egentlig er kjærlighet og å ønske hverandre godt, under det som er blitt forferdelig vanskelig og sårt for begge. Ved vold og partner som ikke ønsker deg godt egentlig, da er brudd nødvendig. 

Endret 16. april 2023 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (6 minutter siden):

Fordi det er hvordan man selv vokser og lærer som menneske og partner vil jeg si, i motsetning til å bare gå, finne ny, og gjenta sine feil. Det er to som er skyldige når et godt forhold blir dårlig. 

Jeg har lært enormt mye av vår prosess. Han også. 

Jeg synes ikke man skal holde sammen for enhver pris. Kun når det egentlig er kjærlighet og å ønske hverandre godt, under det som er blitt forferdelig vanskelig og sårt for begge. Ved vold og partner som ikke ønsker deg godt egentlig, da er brudd nødvendig. 

Vi er alle forskjellige, og fint er det. Selv vet jeg ikke om jeg orker å gå igjennom så enormt mye, for å ende opp med et menneske jeg i utgangspunktet er lei likevel. Og jeg er ganske sikker på det går begge veier. Jeg tror vi begge heller ønsker å møte en ny, oppleve kjærlighet og passion igjen, leve livet. Men det er oss da.

Anonymkode: 32893...ec3

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi er alle forskjellige, og fint er det. Selv vet jeg ikke om jeg orker å gå igjennom så enormt mye, for å ende opp med et menneske jeg i utgangspunktet er lei likevel. Og jeg er ganske sikker på det går begge veier. Jeg tror vi begge heller ønsker å møte en ny, oppleve kjærlighet og passion igjen, leve livet. Men det er oss da.

Anonymkode: 32893...ec3

Ja man må nok i hvert tilfelle vurdere om det er verdt en slik prosess. Dessuten må begge være dedikert til å fikse forholdet. Det fungerer ikke om kun ene er dedikert til det. Så ofte har man rett og slett ikke et valg. Om den andre ikke gir det ærlig innsats kan man ikke fikse slikt alene.