Virker så greit å være pappa/mann…

[AnonymBruker]

Han har alltid en eller annen grunn for å lure seg unna og vekk.  Han jobber mye og kan ofte få mail/telefoner til en hver tid, men han blir alltid litt ekstra inne på kontoret.  For når jeg går inn for å sjekke om han er ferdig snart sitter han ofte og ser på YouTube eller gamer.  Eller så er det ett eller annet han må ut og kjøpe, og da tar han aldri med seg en av barna.  

Akkurat nå er begge barna i en mamma fase, og maser alltid etter meg om det er noe. Om de våkner på natt/tidlig spør de etter mamma. Skal de bade/dusje, mamma. Bleie, mamma… osv. Og med en gang ordet mamma kommer gir er det å slippe alt å gi meg alt styrer.  Men når jeg først kommer til er det likevel protester og sutring.  I pappa perioder måtte jeg bare gjøre ting uansett, så jeg kan aldri slippe unna med den.  De dagen jeg skal sove lenge og barna maser etter meg, ja da må jeg bare komme meg opp. De dagene han skal sove lenge, får jeg bare kjøre på uansett hvor mye de griner og protesterer.  Om jeg dere noe sted å barna gir bare hint til å ville bli med, ja da må jeg ta de med eller glemme å dra. 

I det siste har se også begynnet å rote noe grusomt. Får de ikke viljen son river de ned ting, kaster rund seg! Jeg blir helt tappet, det er aldri ryddig lenge. Kjøkkenet er et rom mannen bare går inn i for å hente ei brødskive og drikke, og barna for å rote/søle/sutre/mase!  Alt annet som foregår der inne er det jeg som står for.  Samme med klesvask, 90% meg.  Alt av handling, meg.  Sørge for at barna har alt av klær og utstyr, meg. 
 

Mannen var mye mer involvert før, men han jobber bare mer og mer. Og jeg føler han kanskje gjør det delvis for å slippe unna hjemme. Noe som gjør meg sykt forbanna, det var han som ABSOLUTT skulle ha barn.  At det er meningen med livet, som så å bare lasse alt på meg.  Jeg bruker ofte også litt lengre tid enn en «vanlig» person ville brukt på ting.

Men sånn utenom at jeg føler for å DØ hver eneste dag, så har vi det fint sammen. Venter nå på om søknaden om ufør blir godkjent eller ikke.  Så jeg er uansett avhengig av han.  Jeg har ikke økonomi eller helse til å klare meg alene med to barn alene fulltid. For jeg tviler på at han vil ha dem på noe fast basis, og om han ville det var jeg ikke om han ville gitt dem noe oppmerksomhet, mat, rene klær slik som han holder på.  Han er også på mobilen konstant, så når barna søker kontakt må jeg ofte dulte borti han for å få kontakt.

Jeg har ingen andre å be om litt hjelp eller barnevakt av.  Da vi ikke har familie, og jeg ingen venner eller bekjente i nærheten.

Det er vel mest en klagetråd dette, men jeg føler meg halt utslitt i flere måneder nå.

Anonymkode: 9cb70...b3e

[AnonymBruker]

Dere kan få veiledning hos familievernkontoret. De kan riktignok ikke bestemme hva hverken du føler mannen din skal gjøre hjemme, men det kan være god hjelp i få en plass hvor dere kan snakke om følelser, hvordan dere har det, hvordan dere vil ha det osv. 

Anonymkode: 81135...fbb

[AnonymBruker]

Du må først og fremst ikke tro det er slik å være mann eller pappa. Man er nødt til å stille krav til partneren man velger. Du må ikke ta til takke fordi du er avhengig av han. Søk hjelp hos familievernkontoret, og få hjelp til å sette krav. 

Anonymkode: 755bb...f81

[AnonymBruker]

Du graver hullet dypere om du blir værende med en sånn egoist. Her må du ta grep. Du klarer deg fint alene med barna selv om du er ufør. Jeg levde på sosialstønad alene med barna mine en periode og det gikk fint. Du må tenke økonomisk, men din og barna sin helse er mye viktigere enn pengene du sier du er så avhengig av.

Anonymkode: 8b28f...833

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Du må først og fremst ikke tro det er slik å være mann eller pappa. Man er nødt til å stille krav til partneren man velger. Du må ikke ta til takke fordi du er avhengig av han. Søk hjelp hos familievernkontoret, og få hjelp til å sette krav. 

Anonymkode: 755bb...f81

TS er trolig redd for å si fra til han. Er ikke uvanlig at kvinner blir låst i dårlige forhold hvor de nesten lever som redde dyr.

Anonymkode: 8b28f...833

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

TS er trolig redd for å si fra til han. Er ikke uvanlig at kvinner blir låst i dårlige forhold hvor de nesten lever som redde dyr.

Anonymkode: 8b28f...833

Dette er ikke tilfelle. Vi snakker sammen, men han glir ofte tilbake, eller finner enda mer jobb. Og utenom husarbeid opp til halsen og barn som holder på å ta livet av meg så har vi det bra sammen. Tviler på at en annen hadde holdt ut med meg, pga sykdom.  Han har aldri vært voldelig, kontrollerende eller verbalt ugrei.  Jeg vet godt hvordan det er å leve som «et redd dyr» da jeg har levd slik i over 15 år. Det er langt fra dette nå.

 

Men en tur innom familievern kontoret har han brånektet på.  Han mener det bare er ressurssvake folk som er innom det.  Og han bekymrer seg for noen i omgangskretsen hans skal finne ut av det.

ts

Anonymkode: 9cb70...b3e

[mingus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du graver hullet dypere om du blir værende med en sånn egoist. Her må du ta grep. Du klarer deg fint alene med barna selv om du er ufør. Jeg levde på sosialstønad alene med barna mine en periode og det gikk fint. Du må tenke økonomisk, men din og barna sin helse er mye viktigere enn pengene du sier du er så avhengig av.

Anonymkode: 8b28f...833

Veldig rart å oppfordre til å splitte familien og la barna bli skilsmissebarn med to hjem. Er det ikke bedre at mannen hadde skjerpet seg? 

Alle har da opp og ned tider, gode og onde dager som det heter når man gifter seg. Skal man bare være svak og gi opp når man møter litt motstand?

Men er 100% enig i at det ikke høres bra ut og han må skjerpe seg. Har vært litt sånn her også i perioder, da snakker man. Tydelig. Trenger ikke noe familievernkontor, parterapi eller skilsmissepapirer. Hva skjedde med kommunikasjon i forholdet?

[AnonymBruker]

mingus skrev (2 timer siden):

Veldig rart å oppfordre til å splitte familien og la barna bli skilsmissebarn med to hjem. Er det ikke bedre at mannen hadde skjerpet seg? 

Alle har da opp og ned tider, gode og onde dager som det heter når man gifter seg. Skal man bare være svak og gi opp når man møter litt motstand?

Men er 100% enig i at det ikke høres bra ut og han må skjerpe seg. Har vært litt sånn her også i perioder, da snakker man. Tydelig. Trenger ikke noe familievernkontor, parterapi eller skilsmissepapirer. Hva skjedde med kommunikasjon i forholdet?

Fint for deg at mannen din tar seg sammen, men det finnes nok av de som ikke gjør det. Hadde du da orket? Jeg mener, du har jo måttet snakke med mannen din fordi du reagerer såpass at det er nødvendig å gjøre en endring, så er det så vanskelig å skjønne at det blir formye for de kvinnene som ikke har menn som faktisk skjerper seg? Som år etter år må stå for alt?

Det er heller ikke riktig å legge denne børen på TS, det er iorden mannen hennes som er årsak til et eventuelt brudd fordi han ikke skjerper seg!

Anonymkode: a1359...d6f