Forholdet etter å ha fått barn

[AnonymBruker]

Vi har vært kjærester i 7 år, samboere i 6 av dem. Vi hadde det veldig fint før barn. Han tok godt vare på meg, med fine morgenmeldinger jevnlig, nærhet og sex. Han er ikke den som er veldig kosete, det er meg. Men han har alltid forstått og respektert at jeg trenger en klem og nærhet som mitt kjærlighetsspråk. 

Etter at vi fikk datteren vår for 11 mnd siden har alt det forsvunnet. Han har sluttet å spørre meg hvordan det går med meg. Jeg har akkurat startet i jobb etter perm og han har overtatt. Sier til meg og foreldre at han koser seg hjemme og det er fine dager. Når jeg var i perm tok jeg mye klesvask og middag.. det gjør han nå. Kjempeflink på den fronten. 

MEN jeg har følelsen av at han har stoppet å bry seg. Han sier at han er glad i meg, men fysisk nærhet ? Ikke eksisterende. Jeg må spørre om klem, kyss og alt det der. Sex skjer jo nesten ikke og når det skjer, føles det som tøm og røm fordi datteren vår våkner av luren sin ( typ dagtid i helg). 

Han sender meg aldri meldinger lenger og spør hvordan det går med meg eller når f eks ungen var syk og jeg måtte på jobb. Han gidder ikke å sende en oppdatering med mindre jeg spør om det. 

Prøver jeg å snakke med han om dette, så får jeg " ikke nå" passer ikke nå når ungen er våken.. eller for sliten når ungen sover for natten. På generell basis får jeg det om at jeg spør om nå. 

Tidligere kunne jeg snakke med han om vanskelige ting.. eller bare dele noe. Kommunisere.. nå er han aldri tilstede eller ønsker å snakke med meg. Det er serie eller tv på kveld. Mye fotball og verre blir det når serien her hjemme er i gang og han er på hjemmekampene annenhver helg. 

Han tar frem mobilen og driter i at jeg sitter der. Før jeg går på jobb på senvakt, går han ned og gjør husarbeid eller sitter på do ( 30 min ish). Ser han lite da. Kommer jeg hjem, så er jeg med datteren vår og han går og gjør alt annet. 

Er dette normalt etter å ha fått barn, denne drastiske endringen i kommunikasjonen ? 

Hvordan tar jeg dette opp med han om hvordan jeg har det, når det aldri passer for han eller han bare blir irritert og går hver gang jeg forsøker det ? 

Har gitt opp snart. Mer lyst til å gå, men så har vi godt samarbeid og har det bra ellers med og rundt datteren vår. Bare mer bestevenner enn kjærester i mitt hode. 

Hvis jeg sier at jeg vurderer å gå fordi jeg ikke har det bra slik det er nå, eller kommer med sån delvis/ helt ultimatum om det, er jeg redd han bare går fra meg selv fordi det er enklere enn å fikse problemet. 

Jeg vil jo ikke gå, jeg vil at man snakker sammen og løser ting sammen.. men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det lenger. Jeg er den som kan mest om kommunikasjon og relasjoner osv.. han vet knapt nok hvorfor han gjør og sier ting han sier når jeg spør om sånt. " Det bare skjer".. nei, vet ikke" sier han.. hvis jeg spør f eks hvorfor han velger som han gjør. 

Fyren har en master og god lønn. Generelt intelligent. Men akkurat innenfor det, sitter jeg å lurer på om det er noe gale.

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d7931...f4a

[AnonymBruker]

Mange må finne en litt ny måte å være kjærester på etter å ha fått barn. De forresten er vel nyføgelslet med baby på under året, til det er det for lite søvn, for mange forandringer osv. Gi det tid. 

Anonymkode: ceff9...203

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mange må finne en litt ny måte å være kjærester på etter å ha fått barn. De forresten er vel nyføgelslet med baby på under året, til det er det for lite søvn, for mange forandringer osv. Gi det tid. 

Anonymkode: ceff9...203

Mente, de færreste er nyforelsket med baby...

Anonymkode: ceff9...203

[Sofakona]

Jeg tenker at dere må bare snakke sammen og innse at dere begge har forandret dere etter dere fikk barn. Innimellom er det kvinner som ikke har lyst på sex eller intimitet etter fødselen etc..det kan skje med mannfolk også.

Vi har 2 barn og ej datter på 4 år som har sovet dårlig i 4 og krever sitt innimellom og vi er sliten og lei innimellom...vi har ikke så mye sex og vi er ikke like intime. Men vi har vært sammen i 20 og inser at vi er ikke unge og like forelsket. 

 

Tenker at dere må bare snakke sammen mer og Finne ut ting. Ja ting forandrer seg etter barn og da må man finne en løsning 

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker at dere må bare snakke sammen og innse at dere begge har forandret dere etter dere fikk barn. Innimellom er det kvinner som ikke har lyst på sex eller intimitet etter fødselen etc..det kan skje med mannfolk også.

Vi har 2 barn og ej datter på 4 år som har sovet dårlig i 4 og krever sitt innimellom og vi er sliten og lei innimellom...vi har ikke så mye sex og vi er ikke like intime. Men vi har vært sammen i 20 og inser at vi er ikke unge og like forelsket. 

 

Tenker at dere må bare snakke sammen mer og Finne ut ting. Ja ting forandrer seg etter barn og da må man finne en løsning 

Ja jeg er helt enig i det du sier og jeg ønsker jo bare å snakke sammen, slik flere sier nå. Men det er vanskelig når du møter en vegg eller en som bare går vekk ved det minste tegn på at han forstår hva jeg ønsker å snakke om.

Anonymkode: d7931...f4a

[Gjest CUSHION]

Min første tanke er at han bare er sliten? Du har jo akkurat vært i situasjonen selv og du vet hvor mye en nyfødt/ett småbarn krever. På lik linje som at du hadde ønsket at han gjorde hverdagen litt lettere for deg selvom han jobbet så ønsker han innerst inne det samme.

Prøv å kommuniser med han om det først og spørr hvordan det egentlig går i perm - og om han ønsker at noen ting ble gjort annerledes. 
 

Dette er bare en fase dere må komme dere igjennom og deretter finne tilbake til dere to. Lykke til ☺️❤️

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det, men her er saken mer delt. Jeg orker ikke sex, har bare ikke lyst men blir med på det av og til. Synes det er slitsomt med amming, baby som er våken helt til vi legger oss , som våkner hyppig om natta. Den er 8 måneder nå så jeg føler ikke det er grunnlag for å gå. Tenker det er et stadie. Mannen min klager mye og er aldri fornøyd. Men skjønner ikke det dreper all sexlyst.. Det tærer litt på og aldri få noe tid bare oss å slappe av, for babyen er jo der hele tiden og når den sover så sover vi også. Tror kanskje vi aldri blir som nyforelskede igjen men ville ikke gjort det slutt nå. Jeg håper det blir bedre etterhvert som babyen sover til litt  bedre tidspunkter❤️

Anonymkode: a9ccc...a1d

[Andro]

Tror dette er veldig vanlig det første året man har barn, at man stort sett bare orker å gi nærhet til barnet, og ikke har noe igjen til andre. Vær litt tålmodig.

Endret 15. april 2023 av Andro

[bergkatt]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2023 den 20.23):

Vi har vært kjærester i 7 år, samboere i 6 av dem. Vi hadde det veldig fint før barn. Han tok godt vare på meg, med fine morgenmeldinger jevnlig, nærhet og sex. Han er ikke den som er veldig kosete, det er meg. Men han har alltid forstått og respektert at jeg trenger en klem og nærhet som mitt kjærlighetsspråk. 

Etter at vi fikk datteren vår for 11 mnd siden har alt det forsvunnet. Han har sluttet å spørre meg hvordan det går med meg. Jeg har akkurat startet i jobb etter perm og han har overtatt. Sier til meg og foreldre at han koser seg hjemme og det er fine dager. Når jeg var i perm tok jeg mye klesvask og middag.. det gjør han nå. Kjempeflink på den fronten. 

MEN jeg har følelsen av at han har stoppet å bry seg. Han sier at han er glad i meg, men fysisk nærhet ? Ikke eksisterende. Jeg må spørre om klem, kyss og alt det der. Sex skjer jo nesten ikke og når det skjer, føles det som tøm og røm fordi datteren vår våkner av luren sin ( typ dagtid i helg). 

Han sender meg aldri meldinger lenger og spør hvordan det går med meg eller når f eks ungen var syk og jeg måtte på jobb. Han gidder ikke å sende en oppdatering med mindre jeg spør om det. 

Prøver jeg å snakke med han om dette, så får jeg " ikke nå" passer ikke nå når ungen er våken.. eller for sliten når ungen sover for natten. På generell basis får jeg det om at jeg spør om nå. 

Tidligere kunne jeg snakke med han om vanskelige ting.. eller bare dele noe. Kommunisere.. nå er han aldri tilstede eller ønsker å snakke med meg. Det er serie eller tv på kveld. Mye fotball og verre blir det når serien her hjemme er i gang og han er på hjemmekampene annenhver helg. 

Han tar frem mobilen og driter i at jeg sitter der. Før jeg går på jobb på senvakt, går han ned og gjør husarbeid eller sitter på do ( 30 min ish). Ser han lite da. Kommer jeg hjem, så er jeg med datteren vår og han går og gjør alt annet. 

Er dette normalt etter å ha fått barn, denne drastiske endringen i kommunikasjonen ? 

Hvordan tar jeg dette opp med han om hvordan jeg har det, når det aldri passer for han eller han bare blir irritert og går hver gang jeg forsøker det ? 

Har gitt opp snart. Mer lyst til å gå, men så har vi godt samarbeid og har det bra ellers med og rundt datteren vår. Bare mer bestevenner enn kjærester i mitt hode. 

Hvis jeg sier at jeg vurderer å gå fordi jeg ikke har det bra slik det er nå, eller kommer med sån delvis/ helt ultimatum om det, er jeg redd han bare går fra meg selv fordi det er enklere enn å fikse problemet. 

Jeg vil jo ikke gå, jeg vil at man snakker sammen og løser ting sammen.. men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det lenger. Jeg er den som kan mest om kommunikasjon og relasjoner osv.. han vet knapt nok hvorfor han gjør og sier ting han sier når jeg spør om sånt. " Det bare skjer".. nei, vet ikke" sier han.. hvis jeg spør f eks hvorfor han velger som han gjør. 

Fyren har en master og god lønn. Generelt intelligent. Men akkurat innenfor det, sitter jeg å lurer på om det er noe gale.

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d7931...f4a

Er nok relativt vanlig dette i ulik grad. For vår del, gift i 8år. Døtre på 7 og 3. Jeg har opplevd denne fysiske og lidenskaplige kontakte som begrenset. Og det var ikke sånn at mitt behov for fysisk kontakt var på topp gjennom hele det siste svangerskapet eller den første tiden etter. Mye som endrer seg fysisk med kvinnen, psykisk både for mannen og kvinnen. En ny rolle, og kanskje rolle som nybakt foreldre og kjærester kan være litt vanskelig å kombinere.

Også har du jo selvfølgelig dette med økt stress, stort fokus på den lille, mangel på søvn, og hormoner som ikke er helt tilbake i vater. Etter egne erfaringer så er jo alt dette noe som river å sliter i en relasjon, og kanskje blir det sagt, masete og utrykt misnøye ovenfor den andre bare fordi man er sliten og har en kort lunte, sånn at den til vanlige rausheten og tålmodigheten som må/bør eksistere i et forhold er langt lavere.

Alt dette kan selvfølgelig påvirke de romantiske følelsene og behovet for nærhet.

1. Men når han ikke tar initiativ, i stedet for å bemerke dette ovenfor han noe mer (noe som har helt sikkert bare ser på som mas og press som bare ødelegger enda mer), tar du selv initiativ til det du trenger og ønsker? Skriv hyggelige meldinger, oppsøk han mer med kroppskontakt?  Ta opp hva du trenger/savner, uten at du klandrer han, men si det i en positiv mening og setting.

2. Har du prøvd å gjøre noe ekstra for han/dete? Ordne barnevakt sånn at dere formen hyggelig kveld sammen bare dere hvor dere kan møtes som kjærester igjen?

3. Har du prøvd å forføre han? Altså spill ut alle de sikre kortene dine som du vet han liker og som tenner ham. Undertøy, sminke, dempet belysning, massasje, osv. Ja, you name it, du som vet hva dette er. Mulig han bare trengs å vekkes litt opp igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2023 den 20.23):

Vi har vært kjærester i 7 år, samboere i 6 av dem. Vi hadde det veldig fint før barn. Han tok godt vare på meg, med fine morgenmeldinger jevnlig, nærhet og sex. Han er ikke den som er veldig kosete, det er meg. Men han har alltid forstått og respektert at jeg trenger en klem og nærhet som mitt kjærlighetsspråk. 

Etter at vi fikk datteren vår for 11 mnd siden har alt det forsvunnet. Han har sluttet å spørre meg hvordan det går med meg. Jeg har akkurat startet i jobb etter perm og han har overtatt. Sier til meg og foreldre at han koser seg hjemme og det er fine dager. Når jeg var i perm tok jeg mye klesvask og middag.. det gjør han nå. Kjempeflink på den fronten. 

MEN jeg har følelsen av at han har stoppet å bry seg. Han sier at han er glad i meg, men fysisk nærhet ? Ikke eksisterende. Jeg må spørre om klem, kyss og alt det der. Sex skjer jo nesten ikke og når det skjer, føles det som tøm og røm fordi datteren vår våkner av luren sin ( typ dagtid i helg). 

Han sender meg aldri meldinger lenger og spør hvordan det går med meg eller når f eks ungen var syk og jeg måtte på jobb. Han gidder ikke å sende en oppdatering med mindre jeg spør om det. 

Prøver jeg å snakke med han om dette, så får jeg " ikke nå" passer ikke nå når ungen er våken.. eller for sliten når ungen sover for natten. På generell basis får jeg det om at jeg spør om nå. 

Tidligere kunne jeg snakke med han om vanskelige ting.. eller bare dele noe. Kommunisere.. nå er han aldri tilstede eller ønsker å snakke med meg. Det er serie eller tv på kveld. Mye fotball og verre blir det når serien her hjemme er i gang og han er på hjemmekampene annenhver helg. 

Han tar frem mobilen og driter i at jeg sitter der. Før jeg går på jobb på senvakt, går han ned og gjør husarbeid eller sitter på do ( 30 min ish). Ser han lite da. Kommer jeg hjem, så er jeg med datteren vår og han går og gjør alt annet. 

Er dette normalt etter å ha fått barn, denne drastiske endringen i kommunikasjonen ? 

Hvordan tar jeg dette opp med han om hvordan jeg har det, når det aldri passer for han eller han bare blir irritert og går hver gang jeg forsøker det ? 

Har gitt opp snart. Mer lyst til å gå, men så har vi godt samarbeid og har det bra ellers med og rundt datteren vår. Bare mer bestevenner enn kjærester i mitt hode. 

Hvis jeg sier at jeg vurderer å gå fordi jeg ikke har det bra slik det er nå, eller kommer med sån delvis/ helt ultimatum om det, er jeg redd han bare går fra meg selv fordi det er enklere enn å fikse problemet. 

Jeg vil jo ikke gå, jeg vil at man snakker sammen og løser ting sammen.. men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det lenger. Jeg er den som kan mest om kommunikasjon og relasjoner osv.. han vet knapt nok hvorfor han gjør og sier ting han sier når jeg spør om sånt. " Det bare skjer".. nei, vet ikke" sier han.. hvis jeg spør f eks hvorfor han velger som han gjør. 

Fyren har en master og god lønn. Generelt intelligent. Men akkurat innenfor det, sitter jeg å lurer på om det er noe gale.

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d7931...f4a

Det jeg reagerer på her et at du vurderer å gå, uten å en gang prøve ut diverse tiltak? Tar folk virkelig såpas lett på det å splitte opp en nybakt familie, det er jo ganske drøyt i mitt hode.

De første leveårene til et barn = unntakstilstand i hjemmet og i parforholdet. Man må faktisk sette sine egne behov til sides, man er utslitt og skal tilpasse seg en helt ny verden, overraskende mange voksne mennesker er fullstendig uforberedt på disse tingene og regner med at alt skal være som før og ved minste motgang splitter dem opp familien og finner en ny partner. Altså, da tåler man relativt lite. 

Du får sette deg ned med han en kveld eller morgen, hvor dere begge er velfungerende og ta en ordentlig prat. Fortell hvordan du kjenner deg for tiden og krev svar av han, si at du føler kommunikasjonen dere imellom har sviktet fullstendig og du undrer deg over hvorfor. Med all sannsynlighet er det fordi han har blitt pappa og fokuserer på babyen. Hvis dette ikke er godt nok for deg så får du bestille en time på FVK for parterapi. 

Anonymkode: 48959...045

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det jeg reagerer på her et at du vurderer å gå, uten å en gang prøve ut diverse tiltak? Tar folk virkelig såpas lett på det å splitte opp en nybakt familie, det er jo ganske drøyt i mitt hode.

De første leveårene til et barn = unntakstilstand i hjemmet og i parforholdet. Man må faktisk sette sine egne behov til sides, man er utslitt og skal tilpasse seg en helt ny verden, overraskende mange voksne mennesker er fullstendig uforberedt på disse tingene og regner med at alt skal være som før og ved minste motgang splitter dem opp familien og finner en ny partner. Altså, da tåler man relativt lite. 

Du får sette deg ned med han en kveld eller morgen, hvor dere begge er velfungerende og ta en ordentlig prat. Fortell hvordan du kjenner deg for tiden og krev svar av han, si at du føler kommunikasjonen dere imellom har sviktet fullstendig og du undrer deg over hvorfor. Med all sannsynlighet er det fordi han har blitt pappa og fokuserer på babyen. Hvis dette ikke er godt nok for deg så får du bestille en time på FVK for parterapi. 

Anonymkode: 48959...045

Men han vil jo ikke snakke om det en gang, det kommer fram av HI. Er ikke så enkelt da?

Anonymkode: 59b62...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Men han vil jo ikke snakke om det en gang, det kommer fram av HI. Er ikke så enkelt da?

Anonymkode: 59b62...575

TS har ikke skrevet noe om hvordan hun prøver å kommunisere med han, hun sier han snur seg (og går). Da er det greit å prøve å litt annerledes miljøer og når begge er velfunderte nok til å ville kommunisere. Dette må vitterlig TS se og antyde hos partneren sin, han er i permisjon og er nok sikkert utslitt. 

Hvis TS mener hun har «prøvd alt» - noe jeg ikke tolker i HI, så får hun bestille en time til parterapi. Dette skriver jeg også i min kommentar, det kommer frem hvis du leser igjennom.

Anonymkode: 48959...045