Kroppen er i alarmberedskap

[AnonymBruker]

Jeg har gått i en «spenning» i over to uker da barnet mitt ble alvorlig syk og sendt i luftambulanse. Nå er barnet delvis friskmeldt og vi er hjemme igjen. Men vi må på sykehuset en dag i uka framover for prøver og ultralyd. 
i tillegg til dette sto / står vi i en meget tøff situasjon fra før da et barn i familien vår døde i ei ulykke for bare en mnd siden. 
Jeg er både lettet og glad det går rette veien med barnet vårt, samtidig sitter nervene utenpå kroppen. Jeg er så sliten, redd, angstfylt og utenfor. 
Har heldigvis en god fastlege som følger meg opp. 
hvor lenge sitter slike store belastninger i kroppen? 

Anonymkode: fb0d0...11e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har gått i en «spenning» i over to uker da barnet mitt ble alvorlig syk og sendt i luftambulanse. Nå er barnet delvis friskmeldt og vi er hjemme igjen. Men vi må på sykehuset en dag i uka framover for prøver og ultralyd. 
i tillegg til dette sto / står vi i en meget tøff situasjon fra før da et barn i familien vår døde i ei ulykke for bare en mnd siden. 
Jeg er både lettet og glad det går rette veien med barnet vårt, samtidig sitter nervene utenpå kroppen. Jeg er så sliten, redd, angstfylt og utenfor. 
Har heldigvis en god fastlege som følger meg opp. 
hvor lenge sitter slike store belastninger i kroppen? 

Anonymkode: fb0d0...11e

Så godt å høre at det går rette veien!❤️Hva kjenner du på? Symptomer?

 Jeg opplevde at barnet mitt ble syk rett etter fødsel i desember. Var innlagt i 2 mnd.  Det går bra nå! Men i januar fikk jeg panikk angst, og vært helt sykt sliten siden det. Har det sånn enda dessverre.   

Anonymkode: 6dc21...2e5

[AnonymBruker]

Det er dessverre umulig å si. Høyst individuelt.

Det er likevel ting du kan prøve for å hjelpe kroppen din litt på vei:

- Hvile, sove, drikke og spise nok, gå turer, fysisk aktivitet, trene (pass på å få pulsen godt opp).

- Slappe av/kjede deg (viktig at du ikke gjør på noe, har på tv, sitter på mobilen etc, bare sitt/ligg helt stille og gjør det lenge nok til at du kjeder deg skikkelig. Du må gi hode og kropp tid til å ta innover deg det som har skjedd og gi rom for å bearbeide det. Hvis tanker eller følelser kommer strømmende på, la det komme, stå i det, gråt/vær sint/hva enn du føler på, få det ut, la det holde på til du føler deg tom i hode kropp. Dette kan ta flere dager).

- Du kan sette deg ned og skrive ned alle tanker og følelser du har for å få tømt hodet. Det hjelper å skrive det ned da det har en mer "tømmende" effekt på hodet enn å bare tenke på tankene. Det kan også komme opp en del tanker som ikke har kommet til etterhvert som du får "ut" de du har gjerne har tenkt mest, og du dermed gir plass til nye tanker/følelser. Dette kan du fortsette med til du har funnet "zen".

- Yoga, pilates, mindfulness, pusteøvelser.

- Snakke godt ut om det du tenker og føler med noen du stoler på og som er flink til å lytte. Noen ganger kan det like gjerne være greit at det er en fremmed/en som ikke er så følelsesmessig investert, slik at du ikke lar være å si ting for å ta hensyn til den andre f. eks.  

- I tillegg til det over kan det også være greit å gi hode/kropp noen pauser hvis du gjør disse tingene hvor du f. eks. ser noe "hjernedødt" på tv, men som likevel fenger deg nok til at du også får noen ordentlige pauser fra å tenke på det. Evt noe du kan drømme deg bort i eller som gir deg glede å se på. 

Føles det utover det normale/det blir for invaderende/utmattende/omfattende/vanskelig er det jo heller ingen skam i å snakke med en psykolog (evt gestaltterapeut f. eks.) og få sortert litt/få litt hjelp til å håndtere dette. Det er jo forferdelig og veldig vanskelig det du står i, så om du har råd/mulighet (usikker på om du kommer til hos psykolog/DPS eller lignende i det offentlige med dette eller ikke slik det er blitt nå, det er nesten umulig å få hjelp nesten uansett hva) kan det jo være verdt. Evt kan du kontakte kommunen (?) og høre om lavterskeltilbud (kommunen skal ha noe sånn lavterskeltilbud for alle, mener man kan henvise seg selv/ikke må ha henvisning fra fastlege. Tror det ofte blir samtaler med psykiatrisk sykepleier da, tror til og med de kan komme hjem til deg eller møte deg ute og gå tur f. eks. Mange tror liksom det "må" være psykolog for å være noe hjelp i, men hvis man gir det en sjanse får mange en positiv overraskelse altså. Tenker det er litt delt i ditt tilfelle - på den ene siden har du opplevd noe veldig opprivende og alvorlig som burde kvalifisere til "ordentlig" hjelp (fra psykolog f. eks.), mens på den andre siden er kapasiteten i det psykiske helsevesenet så sprengt at man såvidt får komme til om man så er alvorlig suicidal/til og med ved selvmordsforsøk såvidt får hjelp da. 

I tillegg til dette skal alle fastleger tilby psykososiale samtaler. Mange er ikke klare over dette, men man kan altså gå til fastlegen for å få snakket ut om ting og få støtte der. Da vil gjerne legen kunne avgjøre om det er noe mer du kunne hatt nytte av i samme slengen, og evt henvise deg/f. eks. skrive ut medisiner.

Som nevnt: Medisiner. Den siste tingen er jo å evt få litt drahjelp av medisiner. Jeg har denne sist da det beste alltid er å unngå det hvis man kan, men det kommer jo an på også da. Om man blir gående med ekstrem søvnmangel, ikke får i seg mat, ikke får sove godt nok til at man får bearbeidet noe i løpet av nettene/ladet seg opp, sliter sånn at det er et problem å få hverdagen til å gå rundt, potensielt er på vei ned i mer alvorlige problemer eller bare trenger hjelp til å komme over en "kneik" kan jo medisiner være et alternativ i noen tilfeller da. F. eks. sovemedisin, beroligende/angstdenpende eller antidepressiver (for å ta brodden av det verste og flate ut følelseslivet litt hvis det blir i overkant tungt f. eks.).

Det kan jo være greit å ikke vente for lenge med tiltak hvis man føler man er på vei ned en litt vel bratt bakke det kan bli veldig krevende å komme opp igjen på andre siden evt, om du forstår hva jeg mener. Det kjenner du nok selv hva du føler om. 

Kondolerer, føler med deg og håper virkelig barnet ditt blir friskt fort/holder seg bra. Skjønner at du har det tøft! Masse lykke til, håper du finner noe som letter på hvordan du har det og at kanskje noen av rådene mine kan være til hjelp på noen måte!

Anonymkode: 8cbdc...6d2

[AnonymBruker]

Be om samtaler.

Hos meg går jeg i superfokus,  i krise situasjoner, såda blir jeg ikke så i alarmbedredskap hele tiden, selv om jeg blir veldig på

Anonymkode: 88757...33f