Noen som har valgt feil partner på grunn av "den biologiske klokken"?

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Merlin said:

Jeg tror du må lese en gang til og tenke deg litt om.  Snu på det :  Mann tretti ( VOKSEN ) , lever ikke opp til forventningene til omgivelsene ang familie og barn.  Finner en aktuell kandidat og forfører henne med graviditet som resultat.  Etter 10 år er han lei henne og har funnet seg en ny som han i en alder av førti mener matcher mye bedre og dropper moren til barnet sitt. Likevel er han strålende fornøyd, han har en fantastisk datter men ofrer ikke henne en tanke hvordan hun vil reagere på en skilsmisse.  Superegoistisk spør du meg, spesielt med tanke på at de innledet forhold i voksen alder, ikke når de var 19.

Man kan jo snu på det: mann og kvinne blir med barn. Han innser at hun ikke er den rette, men bruker ti år på å jobbe med forholdet og forsøker å gjøre det beste for barnet og familien. Etter ti år gir han opp. Han har truffet en kvinne og innser hvor feil forholdet han er i, er.

Jeg tror de fleste ville hatt sympati og forståelse med mannen.

Anonymkode: 20dbe...1cc

[Merlin]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Man kan jo snu på det: mann og kvinne blir med barn. Han innser at hun ikke er den rette, men bruker ti år på å jobbe med forholdet og forsøker å gjøre det beste for barnet og familien. Etter ti år gir han opp. Han har truffet en kvinne og innser hvor feil forholdet han er i, er.

Jeg tror de fleste ville hatt sympati og forståelse med mannen.

Anonymkode: 20dbe...1cc

Det er da vitterlig ikke slik kvinnen beskriver det i tråden jeg kommenterer på ! 

[Merlin]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Skal si du er på om dagen. Er det tredje posten der du forsøker å vri på noe for å ‘ta’ kvinnen for at hun gjør noe galt? 

Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg ble gravid med en mann jeg på det tidspunktet fant attraktiv, og jeg var usikker på om han kom til å bli med meg og barnet. Han ble, men noen år senere innså jeg at vi ikke var rette for hverandre lenger/likevel. Jeg har nå funnet en jeg tror er en bedre match. Faren til vår felles datter vil også få det bedre hvis han slipper meg og kan finne ei han matcher bedre med. På hvilken måte er det ‘superegoistisk?’ 

Anonymkode: cb5fb...b48

Det er kjempe superegoistisk fordi du ikke nevner barnet ditt med et eneste ord, hvordan hun vil få det som skilsmissebarn der hun må forholde seg til foreldrenes nye partnere og nye familier .  Hun er ti år og du ble gravid som godt voksen med en voksen mann.  Du burde klare å se 10-15 år framover å ikke bare tenke på deg selv og din biologiske klokke. 

[Btw]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Det er nok mange i samme båt som har tatt den mannen som var på rett plass til rett tid ifht den biologiske klokken. Jeg tror du har mye mer å vinne på å vente til du møter en du faktisk kan se for deg å leve sammen med resten av livet.

Anonymkode: b36a4...c40

Dette forutsetter av at hun kommer å gjøre det 100%. 

"Møte den rette" høres udiskuterbar flott ut men hva om det ikke er realistisk? Det må være milliarder av mennesker gjennom tidene som har forflatt eller kommer til å forlate verden uten å møte den rette. 😐

Vet om en del par med par som holder seg sammen fordi alternativet er ikke noe bedre. Tenker at de fleste lever med at barna ble det lyspunktet i livet i en nokså slitsom hverdag. Alene er kanskje greit når man er 30-60, men hva med 70-100? 

Prøver ikke å være negativ, men vil bare forholde meg til virkeligheten som den er. 

For å møte den rette må man nok også jobbe hardt for å være den rette. Det er hardt arbeid. 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har nå funnet en jeg tror er en bedre match. Faren til vår felles datter vil også få det bedre hvis han slipper meg og kan finne ei han matcher bedre med.

Du vil få det bedre, han vil tydeligvis få det bedre.. Da kan man jo bare drite i at barna må vokse opp i to hjem og flytte HVER uke. Må jo være drømmen for et barn..

Anonymkode: bfad6...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2023 den 10.37):

Jeg er en kvinne på 33 år. For litt over ett år siden gjorde jeg det slutt med min tidligere kjæreste gjennom 12 år. Forholdet var ikke direkte dårlig, men det var ikke riktig for meg og det å innse at jeg måtte gå fra han var en lang og vanskelig prosess. Veldig raskt etterpå ble jeg sammen med min nåværende kjæreste. Det var en typisk "virvelvind-romanse". Hodestups forelskelse, fantastisk intimitet etc. Vi snakket tidlig om barn da det er noe jeg var tydelig på at jeg ønsket og han følte det samme. Nå har vi vært sammen ett år og jeg har begynt å tvile på om han er den rette for meg. Vi har en del forskjellige behov og jeg føler ikke helt at mine blir møtt i dette forholdet. Jeg merker samtidig at jeg forsøker å overtale meg selv om at det ikke er så ille og redselen for at jeg vil bli alene og ikke finne en ny partner å rekke å få barn med overskygger nok min dømmekraft (Jeg har en sykdom som gjør at jeg også vil trenge assistert befruktning så det er nok med i tankene at det vil kunne være litt vanskelig å bli gravid). Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg takker for innspill, tanker eller erfaringer.

Anonymkode: b43bb...c9f

Om det å få egne barn er det viktigste for deg, så vil det viktigste være om han vil bli en god far uavhengig om dere er i lag eller ikke. Er svaret på det ja, så skal du ikke skamme deg over å prioritere det å bli mor over alt annet 💗

Anonymkode: 89054...817

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2023 den 16.53):

Jeg valgte en egoist med flere narsissistiske trekk, tenkte kun gener jeg. Tenkte ikke over at en mann man får barn med bør være empatisk og være omsorgsfull. Vel, han ble umulig å leve med, ingenting som var "jevnbyrdig". Jeg ble aleine og jeg har angret så inderlig. Men jeg fikk hvertfall ett veldig friskt og pent barn, trøster meg med det... 

Anonymkode: a2645...259

Vet jeg henter opp en gammel tråd her, men så finner man ofte litt informasjon som man lurer på her på kg via et googlesøk. 
Og at jeg velger å kommentere denne er ikke helt tilfeldig. 
 

Jeg er i en situasjon hvor jeg for alt i verden prøver å styre unna kvinner som bare velger meg fordi de trenger en å få barn med. Har vært relativt naiv i forhold til kvinner opp igjennom, men nå har jeg veldig lav tillit til kvinners intensjoner hva gjelder dating og menn, dere trenger oss ikke, og kvaliteten er for dårlig. Men når den biologiske klokken plutselig tikker sent i 30 årene, så forstår jo jeg godt at ønsket om barn fint kan overskygge søken etter kjærligheten. Og hvem vil være i et kjærlighetsløse forhold over tid? 
 

Her blir det sagt at man har funnet seg en narsissist av en mann, men narsissisten jeg ser her er jo dere som bare tar til takke med en mann som lar seg forføre, lurer han men falsk kjærlighet, og når barnet er kommet og tyngste jobben er gjort, så kan man se seg om etter den ekte kjærligheten. Er det virkelig slik dere ser på oss menn?

Anonymkode: c28c7...a1c

[AnonymBruker]

Ja dessverre… 

Og intet mindre enn 2 ganger klarte jeg det kunststykket. 🙈🙈 

Angrer bittert på valg av far, men er jo selvsagt dypt takknemlig for barna mine ❤️ 

hilsen 100% alenemor til 2

Anonymkode: ea319...028

[AnonymBruker]

Millionvis. Og de aller, aller fleste med viten og vilje. 
Så du er i dårlig selskap med veldig mange kvinner. Dessverre for barna deres.

Ikke få barn med noen før du er 100% sikker både på at hen vil utgjøre en fremragende forelder uten deg. Og på at dere to evner oppdra barna sammen, også etter at forholdet tar slutt. Det er et absolutt minimum av hva en forelder bør unne egne barn.

Anonymkode: 4da98...f7c

[AnonymBruker]

Jeg tenker man utvikler seg masse i tjueåra, og for meg var ikke vurderingsevnen + helt stabil identitet på plass før lenge etter fylte 30. Da hadde jeg rukket åfå noen barn med en fyr jeg på en måte vokste fra da jeg fant meg sjøl mer sånn på ekte.

Anonymkode: 5886b...c8e

[AnonymBruker]

I forhold til hva man leser her på Kg så er det mange.. 

Anonymkode: 6326b...de2

[Mammatilmine]

At være alene forelder eller 50/50 forelder er tøft som du kan utlese av tråden. Barn ønsker ikke en slik familie heller. Slipp ham og gå ut og se etter personen du søker altså den perfekt far 🤩

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2023 den 20.47):

Skal si du er på om dagen. Er det tredje posten der du forsøker å vri på noe for å ‘ta’ kvinnen for at hun gjør noe galt? 

Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg ble gravid med en mann jeg på det tidspunktet fant attraktiv, og jeg var usikker på om han kom til å bli med meg og barnet. Han ble, men noen år senere innså jeg at vi ikke var rette for hverandre lenger/likevel. Jeg har nå funnet en jeg tror er en bedre match. Faren til vår felles datter vil også få det bedre hvis han slipper meg og kan finne ei han matcher bedre med. På hvilken måte er det ‘superegoistisk?’ 

Anonymkode: cb5fb...b48

Stakkars kvinner. Dere er alltid offer, selvom dere er rasshøl. 

Anonymkode: e7a36...e63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker man utvikler seg masse i tjueåra, og for meg var ikke vurderingsevnen + helt stabil identitet på plass før lenge etter fylte 30. Da hadde jeg rukket åfå noen barn med en fyr jeg på en måte vokste fra da jeg fant meg sjøl mer sånn på ekte.

Anonymkode: 5886b...c8e

Men du vil jo stadig fornye deg? Utviklingen din stopper ikke opp, og du vil stadig finne deg selv, eller? Når sluttet kjærlighet å være et valg, til å bli noe man ikke kan kontrollere? Har jeg kanskje et forvirret syn på kjærligheten? Er det bare forelskelsen som betyr noe? 
I så fall gjør jo dette alt mye enklere for meg

Anonymkode: c28c7...a1c

[AnonymBruker]

Jeg ble værende med feil mann, litt av "gammel vane", litt fordi jeg ikke trodde jeg ville finne noen andre, og litt fordi jeg håpte det skulle bli bedre. Vi fikk barn sammen, men forholdet ble verre og verre. Angrer veldig, for jeg føler jeg da ødela sjansene mine til å stifte familie med noen som faktisk passer for meg, og som jeg kunne vært lykkelig med. I stedet ble det ti år med delvis psykisk terror fra begge side, og en ødelagt familie uansett. (Var jo ikke direkte psykisk terror, men mye dårlig stemning, hakking på hverandre osv, og jeg er helt ødelagt etter det forholdet) Men jeg angrer ikke på barna da. Men har sirlig samvittighet for at de må vokse opp i to hjem fordi jeg ikke fulgte magefølelsen

Anonymkode: 44ecd...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2023 den 10.44):

🙋‍♀️
Jeg var der da jeg var rundt 30 år. Fikk plutselig panikk over at klokken tikket, peilet meg inn på en som passet kriteriene mine, og forførte han. Jeg husker at jeg, den dagen jeg jeg testet positivt, tenkte at «jaja, da er det 50/50 at han er med videre eller at jeg blir alenemor. Begge deler skal gå greit.» Han ble med videre, og ble en fantastisk far til datteren vår. Nå, derimot, 10 år etter, innser jeg at vi ikke er match. Jeg har vært i tvil lenge og vurderer å forlate han. Det har nemlig dukket opp en annen jeg tror jeg matcher mye bedre med. Det er et vanskelig dilemma. Jeg angrer dog ikke på noe, datteren min er det beste som har hendt meg. 

Anonymkode: cb5fb...b48

Jeg, meg, meg, jeg, meg…

Anonymkode: b7d48...f16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vet jeg henter opp en gammel tråd her, men så finner man ofte litt informasjon som man lurer på her på kg via et googlesøk. 
Og at jeg velger å kommentere denne er ikke helt tilfeldig. 
 

Jeg er i en situasjon hvor jeg for alt i verden prøver å styre unna kvinner som bare velger meg fordi de trenger en å få barn med. Har vært relativt naiv i forhold til kvinner opp igjennom, men nå har jeg veldig lav tillit til kvinners intensjoner hva gjelder dating og menn, dere trenger oss ikke, og kvaliteten er for dårlig. Men når den biologiske klokken plutselig tikker sent i 30 årene, så forstår jo jeg godt at ønsket om barn fint kan overskygge søken etter kjærligheten. Og hvem vil være i et kjærlighetsløse forhold over tid? 
 

Her blir det sagt at man har funnet seg en narsissist av en mann, men narsissisten jeg ser her er jo dere som bare tar til takke med en mann som lar seg forføre, lurer han men falsk kjærlighet, og når barnet er kommet og tyngste jobben er gjort, så kan man se seg om etter den ekte kjærligheten. Er det virkelig slik dere ser på oss menn?

Anonymkode: c28c7...a1c

Beste investeringen du kan gjøre i livet er å få barn med ei som ikke er norsk. Norske kvinner er narsissistiske psykopatiske profesjonelle alenemødre. Feminismen og staten har totalt ødelagt de, de tenker bare på seg selv, familieenhet er ikke et ord som eksisterer i hodet deres.

Anonymkode: c7ac0...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Beste investeringen du kan gjøre i livet er å få barn med ei som ikke er norsk. Norske kvinner er narsissistiske psykopatiske profesjonelle alenemødre. Feminismen og staten har totalt ødelagt de, de tenker bare på seg selv, familieenhet er ikke et ord som eksisterer i hodet deres.

Anonymkode: c7ac0...ee8

Slutt. Det ironiske er at folk som deg skriker om hvordan innvandring ødelegger Norge. 

Anonymkode: 889c9...afa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Slutt. Det ironiske er at folk som deg skriker om hvordan innvandring ødelegger Norge. 

Anonymkode: 889c9...afa

Ja for masseinnvandring av 200000 muslimer på noen få år er nøyaktig det samme som å gifte seg med ei kristen dame fra Filippinene.

Kristne damer er kjent for å være litt av noen pøbler vettu. Jeg møtte en gang på ei som ikke sa "prosit" når jeg nyste, kunne ikke tro det. Først tar muslimene halvparten av sosialbudsjettet til Norge og står for halvparten av den voldlige kriminaliteten i landet selv om de er en liten brøkdel av Norge og nå dette!

Anonymkode: c7ac0...ee8

[AnonymBruker]

Mange velger partner som er feil for dem, både pga barn og andre ting.

Har feks vært en del tråder fra menn som tok dama kun fordi hun var tilgjengelig, ikke fordi de elsket henne. 

Anonymkode: 4c130...20e