Noen som har valgt feil partner på grunn av "den biologiske klokken"?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 33 år. For litt over ett år siden gjorde jeg det slutt med min tidligere kjæreste gjennom 12 år. Forholdet var ikke direkte dårlig, men det var ikke riktig for meg og det å innse at jeg måtte gå fra han var en lang og vanskelig prosess. Veldig raskt etterpå ble jeg sammen med min nåværende kjæreste. Det var en typisk "virvelvind-romanse". Hodestups forelskelse, fantastisk intimitet etc. Vi snakket tidlig om barn da det er noe jeg var tydelig på at jeg ønsket og han følte det samme. Nå har vi vært sammen ett år og jeg har begynt å tvile på om han er den rette for meg. Vi har en del forskjellige behov og jeg føler ikke helt at mine blir møtt i dette forholdet. Jeg merker samtidig at jeg forsøker å overtale meg selv om at det ikke er så ille og redselen for at jeg vil bli alene og ikke finne en ny partner å rekke å få barn med overskygger nok min dømmekraft (Jeg har en sykdom som gjør at jeg også vil trenge assistert befruktning så det er nok med i tankene at det vil kunne være litt vanskelig å bli gravid). Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg takker for innspill, tanker eller erfaringer.

Anonymkode: b43bb...c9f

[AnonymBruker]

🙋‍♀️
Jeg var der da jeg var rundt 30 år. Fikk plutselig panikk over at klokken tikket, peilet meg inn på en som passet kriteriene mine, og forførte han. Jeg husker at jeg, den dagen jeg jeg testet positivt, tenkte at «jaja, da er det 50/50 at han er med videre eller at jeg blir alenemor. Begge deler skal gå greit.» Han ble med videre, og ble en fantastisk far til datteren vår. Nå, derimot, 10 år etter, innser jeg at vi ikke er match. Jeg har vært i tvil lenge og vurderer å forlate han. Det har nemlig dukket opp en annen jeg tror jeg matcher mye bedre med. Det er et vanskelig dilemma. Jeg angrer dog ikke på noe, datteren min er det beste som har hendt meg. 

Anonymkode: cb5fb...b48

[AnonymBruker]

Ja. Ønsket barn og fikk barn med han. Bare ett da, ikke to. Ønsket ikke å bli alenemor med to barn.

Bedre enn å ikke få barn. Han var trygg og god og grei nok.

Anonymkode: e4562...023

[AnonymBruker]

Det er nok mange i samme båt som har tatt den mannen som var på rett plass til rett tid ifht den biologiske klokken. Jeg tror du har mye mer å vinne på å vente til du møter en du faktisk kan se for deg å leve sammen med resten av livet.

Anonymkode: b36a4...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nå, derimot, 10 år etter, innser jeg at vi ikke er match. Jeg har vært i tvil lenge og vurderer å forlate han. Det har nemlig dukket opp en annen jeg tror jeg matcher mye bedre med. Det er et vanskelig dilemma. Jeg angrer dog ikke på noe, datteren min er det beste som har hendt meg. 

Anonymkode: cb5fb...b48

Etter å ha vært sammen i 10 år så skal det ikke mye til før man tror man har funnet noe bedre. Det betyr ikke at du faktisk har det. Jobb med forholdet i stedet for å gå.

Anonymkode: 5381a...67f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Etter å ha vært sammen i 10 år så skal det ikke mye til før man tror man har funnet noe bedre. Det betyr ikke at du faktisk har det. Jobb med forholdet i stedet for å gå.

Anonymkode: 5381a...67f

Du tror ikke jeg har gjort det? Gjett om jeg har jobbet.
Han er feil. 

Anonymkode: cb5fb...b48

[AnonymBruker]

Nesten. Jeg ble værende i et forhold jeg ikke burde blitt i. Vi passet godt sammen tidlig i 20-årene, men utviklet oss i totalt forskjellige retninger (bare negativt for hans del). Jeg ble fordi jeg trodde jeg hadde dårlig tid hvis jeg skulle bygge opp en skikkelig relasjon til en ny mann. Angrer veldig på hvem jeg fikk barn med. Det er dårlig stemning konstant og jeg er i praksis alenemor. Det har ødelagt all glede ved å få barn. Ja, jeg elsker barnet mitt, men jeg hater livet mitt store deler av tiden. 

Anonymkode: c6e0d...bc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du tror ikke jeg har gjort det? Gjett om jeg har jobbet.
Han er feil. 

Anonymkode: cb5fb...b48

Men for å få barn med så var han allikevel riktig.

Kvinnefolk og barn ...

Anonymkode: 87355...b9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nesten. Jeg ble værende i et forhold jeg ikke burde blitt i. Vi passet godt sammen tidlig i 20-årene, men utviklet oss i totalt forskjellige retninger (bare negativt for hans del). Jeg ble fordi jeg trodde jeg hadde dårlig tid hvis jeg skulle bygge opp en skikkelig relasjon til en ny mann. Angrer veldig på hvem jeg fikk barn med. Det er dårlig stemning konstant og jeg er i praksis alenemor. Det har ødelagt all glede ved å få barn. Ja, jeg elsker barnet mitt, men jeg hater livet mitt store deler av tiden. 

Anonymkode: c6e0d...bc4

Kan jeg spørre hvorfor du ikke går fra han?

-ts

Anonymkode: b43bb...c9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja. Ønsket barn og fikk barn med han. Bare ett da, ikke to. Ønsket ikke å bli alenemor med to barn.

Bedre enn å ikke få barn. Han var trygg og god og grei nok.

Anonymkode: e4562...023

Visste du at han ikke var den rette når du valgte å få barn med han eller er det noe du har innsett i ettertid?

-ts

Anonymkode: b43bb...c9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er nok mange i samme båt som har tatt den mannen som var på rett plass til rett tid ifht den biologiske klokken. Jeg tror du har mye mer å vinne på å vente til du møter en du faktisk kan se for deg å leve sammen med resten av livet.

Anonymkode: b36a4...c40

Ja det skulle jeg jo gjerne gjort. Jeg skulle gjerne ventet til jeg var 100% sikker og jeg hadde gjerne ventet 10 år hvis jeg kunne, men det kan jeg jo mest sannsynlig ikke når jeg ønsker barn. Jeg sitter egentlig med en følelse av at det er veldig urettferdig. Menn kan få barn hele livet, mens kvinner må stresse med dette fordi vi "går ut på dato" når vi er 35.

-ts

Anonymkode: b43bb...c9f

[AnonymBruker]

Når du allerede etter et år kjenner at dere er for ulike og at dette egentlig ikke er han du vil være med så tenk på hvordan du har det etter tre år, fem år, femten år, tjue år! Det kommer til å skli over i et irriterende bofellesskap med plantoniske følelser, hvor bare et barn er hva som tvinger dere til å holde sammen selvom romansen er borte for lengst. 

Du har fortsatt tid på deg til å finne en annen kjæreste. Hadde du vært 39 hadde jeg skjønt det men du er fortsatt ung og bør være singel og møte så mange menn som mulig til du finner en som er mere lik deg. Spør om sånne ulikheter allerede på første eller andre date. 

Jeg spør om ting om renslighet, hvor ofte de støvsuger, hvordan humøret blir og påvirker andre når de er stresset om de blir sinna osv, sjekker hvor gode de er til å kommunisere problemer og følelser, hvordan type de er på ferie sightseeing og kultur vs strand og øl dagen land og alt sånt som jeg vet ville vært vanskelig å leve med eller uten så jeg fort finner ut om vi er kompatible eller ikke på sånne områder som i et langt forhold kan skape konflikt eller gjøre forholdet dårlig. 

Anonymkode: 2bdaa...ead

[AnonymBruker]

Jeg valgte en egoist med flere narsissistiske trekk, tenkte kun gener jeg. Tenkte ikke over at en mann man får barn med bør være empatisk og være omsorgsfull. Vel, han ble umulig å leve med, ingenting som var "jevnbyrdig". Jeg ble aleine og jeg har angret så inderlig. Men jeg fikk hvertfall ett veldig friskt og pent barn, trøster meg med det... 

Anonymkode: a2645...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg valgte en egoist med flere narsissistiske trekk, tenkte kun gener jeg. Tenkte ikke over at en mann man får barn med bør være empatisk og være omsorgsfull. Vel, han ble umulig å leve med, ingenting som var "jevnbyrdig". Jeg ble aleine og jeg har angret så inderlig. Men jeg fikk hvertfall ett veldig friskt og pent barn, trøster meg med det... 

Anonymkode: a2645...259

vi har delt omsorg, så er ikke aleine aleine. Men uansett, var ikke denne barndommen jeg ønsket for barnet mitt. Vær sikker på at du velger en empatisk mann. 

Anonymkode: a2645...259

[AnonymBruker]

De fleste. Mange tør ikke å innrømme det. 

Anonymkode: 9e782...977

[Merlin]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

🙋‍♀️
Jeg var der da jeg var rundt 30 år. Fikk plutselig panikk over at klokken tikket, peilet meg inn på en som passet kriteriene mine, og forførte han. Jeg husker at jeg, den dagen jeg jeg testet positivt, tenkte at «jaja, da er det 50/50 at han er med videre eller at jeg blir alenemor. Begge deler skal gå greit.» Han ble med videre, og ble en fantastisk far til datteren vår. Nå, derimot, 10 år etter, innser jeg at vi ikke er match. Jeg har vært i tvil lenge og vurderer å forlate han. Det har nemlig dukket opp en annen jeg tror jeg matcher mye bedre med. Det er et vanskelig dilemma. Jeg angrer dog ikke på noe, datteren min er det beste som har hendt meg. 

Anonymkode: cb5fb...b48

Hvordan hadde reaksjonen  på forumet vært om dette var skrevet av en mann ?   

[AnonymBruker]

Samme her var 33. Det har ødelagt mye av livene til meg og barna mine. Så ja lever med en evig skyldfølelse. 

Anonymkode: 9e57f...375

[AnonymBruker]

Merlin skrev (40 minutter siden):

Hvordan hadde reaksjonen  på forumet vært om dette var skrevet av en mann ?   

Hva er galt med noe av det hun skrev? Det er mange som innser i løpet av forholdet at man ikke er rette matchen. Ti år tok det for ts, så hun har da liderlig gitt forholdet et ærlig forsøk får man si! Å tenke over de to mulige scenariene når man blir gravid er helt naturlig. Ingen forhold kommer med noen garanti så jeg lurer på hva det var med det hun skrev som du reagerer på? 

Anonymkode: 2bdaa...ead

[Merlin]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er galt med noe av det hun skrev? Det er mange som innser i løpet av forholdet at man ikke er rette matchen. Ti år tok det for ts, så hun har da liderlig gitt forholdet et ærlig forsøk får man si! Å tenke over de to mulige scenariene når man blir gravid er helt naturlig. Ingen forhold kommer med noen garanti så jeg lurer på hva det var med det hun skrev som du reagerer på? 

Anonymkode: 2bdaa...ead

Jeg tror du må lese en gang til og tenke deg litt om.  Snu på det :  Mann tretti ( VOKSEN ) , lever ikke opp til forventningene til omgivelsene ang familie og barn.  Finner en aktuell kandidat og forfører henne med graviditet som resultat.  Etter 10 år er han lei henne og har funnet seg en ny som han i en alder av førti mener matcher mye bedre og dropper moren til barnet sitt. Likevel er han strålende fornøyd, han har en fantastisk datter men ofrer ikke henne en tanke hvordan hun vil reagere på en skilsmisse.  Superegoistisk spør du meg, spesielt med tanke på at de innledet forhold i voksen alder, ikke når de var 19.

[AnonymBruker]

Merlin skrev (10 minutter siden):

Jeg tror du må lese en gang til og tenke deg litt om.  Snu på det :  Mann tretti ( VOKSEN ) , lever ikke opp til forventningene til omgivelsene ang familie og barn.  Finner en aktuell kandidat og forfører henne med graviditet som resultat.  Etter 10 år er han lei henne og har funnet seg en ny som han i en alder av førti mener matcher mye bedre og dropper moren til barnet sitt. Likevel er han strålende fornøyd, han har en fantastisk datter men ofrer ikke henne en tanke hvordan hun vil reagere på en skilsmisse.  Superegoistisk spør du meg, spesielt med tanke på at de innledet forhold i voksen alder, ikke når de var 19.

Skal si du er på om dagen. Er det tredje posten der du forsøker å vri på noe for å ‘ta’ kvinnen for at hun gjør noe galt? 

Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg ble gravid med en mann jeg på det tidspunktet fant attraktiv, og jeg var usikker på om han kom til å bli med meg og barnet. Han ble, men noen år senere innså jeg at vi ikke var rette for hverandre lenger/likevel. Jeg har nå funnet en jeg tror er en bedre match. Faren til vår felles datter vil også få det bedre hvis han slipper meg og kan finne ei han matcher bedre med. På hvilken måte er det ‘superegoistisk?’ 

Anonymkode: cb5fb...b48