Finner ikke roen i forholdet

[AnonymBruker]

Er sammen med en kjempesnill mann, som har et barn i småbarnsalder. 
 

Jeg kjenner at jeg ikke finner roen i forholdet på samme måte som med tidligere samboer. Kjenner på en rastløshet og følelse av kjedsomhet, uten å kunne sette fingeren helt på hva problemet er. 
 

I mitt forrige forhold ble jeg selv overrasket over hvor tilfreds jeg var, og husker jeg tenkte tidlig at jeg likte hvem jeg var sammen med han. Han fikk liksom ut både det beste og verste i meg, og vi matchet bra på humor og hadde det mye gøy sammen. Slik føler jeg det ikke med nåværende samboer. 
 

forholdet med tidligere samboer ble raskt destruktivt og dårlig, men likevel følte jeg at det var kun der jeg ville være. Det var høye topper og dype daler, veldig intenst følelsesmessig. 
 

Jeg vet ikke om det er humoren, mangel på spenning som i det tidligere forholdet, eller at det nå er barn (og dermed mer rolig, stabilt og forutsigbart) som er problemet, eller om vi rett og slett bare ikke passer. 
 

har noen vært i lignende situasjoner, og vil komme med innspill?

Anonymkode: 81e42...1d2

[AnonymBruker]

Du har havnet i et dårlig spor, gjerne hvor du er avhengig av spenningen (ustabilitet og frykt) giftige menn gir deg.

Har du hatt flere giftige forhold? Hvordan var forholdet mellom foreldrene dine?

Anonymkode: 72937...c0b

[AnonymBruker]

Du fokuserer veldig mye på «det tidligere forholdet»

Anonymkode: 60fe1...cbf

[AnonymBruker]

Jeg har nøyaktig samme historie som deg. I mitt forrige forhold var alt på plass - inkludert nedturene og oppturene. Men jeg følte likevel alltid at vi passet perfekt sammen, og jeg var sjelden misfornøyd med noe.

Etter at det ble slutt traff jeg en veldig fin mann. God og stabil, uten de opp- og nedturene. Og som deg, følte jeg aldri at brikkene falt på plass, jeg klarte ikke å slå meg til ro med at det skulle være oss to resten av livet. Jeg irriterte meg ofte over forskjellene våre, både i personlighet og interesser. Jeg gjorde det slutt med ham etter halvannet år, for jeg konkluderte til slutt med at det burde ha føltes mer riktig. Jeg syntes det ble urettferdig ovenfor ham at jeg gikk rundt med den følelesen, den forhindret meg liksom i å gå "all in".

Jeg vet ikke om det kan være noe i det med giftige forhold. Magefølelsen sier meg at det kan stemme - men jeg håper jeg med tid og stunder finner en mann som føles riktig, uten de opp- og nedturene.

Anonymkode: 00242...348

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du har havnet i et dårlig spor, gjerne hvor du er avhengig av spenningen (ustabilitet og frykt) giftige menn gir deg.

Har du hatt flere giftige forhold? Hvordan var forholdet mellom foreldrene dine?

Anonymkode: 72937...c0b

Det er det jeg er redd for jeg også. Min første kjæreste var snill som et lam, til det kjedsommelige, frem til det ble slutt. Da drev han et spill med meg over flere år, hvor han var tilgjengelig og utilgjengelig om hverandre med MYE mer. Og fra å ha tatt han for gitt mens vi var sammen, følte jeg plutselig at jeg elsket han av hele mitt hjerte, og han var den rette. Jeg tenker nå i dag, at dette ikke var kjærlighet, men den spenninga og det hektet. Etter det har jeg stortsett bare falt for «drittsekker», som gir en annen spenning og påvirker følelser annerledes enn snille og tilgjengelige menn.. 

 

ts

Anonymkode: 81e42...1d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Du fokuserer veldig mye på «det tidligere forholdet»

Anonymkode: 60fe1...cbf

Ja! Jeg sammenligner hele tiden, klarer ikke å slutte. Tenker det også hindrer meg i å se han jeg er sammen med nå, jeg prøver å jobbe med det; men jeg har nok alltid vært litt sånn, sett meg tilbake istedenfor å fokusere på det som er frem. 
evt at jeg ikke helt har klart å sluppet taket i tidligere forhold?

ts

Anonymkode: 81e42...1d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har nøyaktig samme historie som deg. I mitt forrige forhold var alt på plass - inkludert nedturene og oppturene. Men jeg følte likevel alltid at vi passet perfekt sammen, og jeg var sjelden misfornøyd med noe.

Etter at det ble slutt traff jeg en veldig fin mann. God og stabil, uten de opp- og nedturene. Og som deg, følte jeg aldri at brikkene falt på plass, jeg klarte ikke å slå meg til ro med at det skulle være oss to resten av livet. Jeg irriterte meg ofte over forskjellene våre, både i personlighet og interesser. Jeg gjorde det slutt med ham etter halvannet år, for jeg konkluderte til slutt med at det burde ha føltes mer riktig. Jeg syntes det ble urettferdig ovenfor ham at jeg gikk rundt med den følelesen, den forhindret meg liksom i å gå "all in".

Jeg vet ikke om det kan være noe i det med giftige forhold. Magefølelsen sier meg at det kan stemme - men jeg håper jeg med tid og stunder finner en mann som føles riktig, uten de opp- og nedturene.

Anonymkode: 00242...348

Jeg tenker jeg burde gjort det samme som deg.. men det er så vanskelig, da man jo ønsker seg en stabil og god mann, og er redd det er «feil» følelser som gjør at man draes mot de som ikke er stabile og trygge.. man vet jo at sånne forhold ikke er noe å bygge videre på mtp familie, men så vet man ikke om man da må akseptere at ting føles mere uriktig med mennene som er noe å satse på, eller om det ikke trenger å være sånn.. hvis du skjønner hva jeg mener 🙈

 

ts

Anonymkode: 81e42...1d2