Samboere, men forskjellige liv….

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har bodd sammen et par år nå. Vi har det fint, men det blir klarere og klarere at vi har på en måte to forskjellige liv. Han tjener veldig godt, kan kjøpe seg det han vil. Han har to voksne barn som har klart seg fint. Han reiser på turer både med jobben og med treningen han driver. 
Jeg tjener ikke veldig bra, så jeg snur på hver krone. Jeg har et voksent barn  på 18 som for øyeblikket har rotet seg opp i noe hn ikke burde, dette sliter meg i fillebiter og er en enorm sorg. Føler jeg har feilet totalt som mor. 
Jeg drar aldri noe sted med f.eks venninner, det har jeg ikke råd til. 
Samboer sier jeg må si fra hvis jeg trenger penger, men jeg har for mye stolthet til å faktisk be/tigge han om penger. 
Føler han ikke har en eneste bekymring i livet, mens jeg bekymrer meg, mest over barnet mitt, men også over økonomi. Jeg ønsker å shoppe litt innimellom, men det blir lite. Kjøpte en jeans til 150,- som røyk i sømmene etter en mnd. 
Tenker at egentlig burde jeg gjør det slutt siden det er så forskjell på oss, men er jo glad i han også. 
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men måtte bare få det ut en plass. 

Anonymkode: 42dc8...7d3

[AnonymBruker]

Tror du ikke det vil bedre situasjonen din å åpne deg om hvordan du faktisk har det? Det virker jo som om han tilbyr deg hjelp, særlig økonomisk. For å bedre din egen situasjon må du faktisk svelge stoltheten din og snakke med han. Dere er samboere og skal stå i livet sammen - dessverre er dette en del av det. Du er ikke mislykket som mor, TS, men du må være åpen med samboeren din om hvordan du har det. 

Anonymkode: d8bba...477

[AnonymBruker]

Føler veldig med deg!

Hos oss yter vi etter evne. Den som tjener mest, bidrar mest. Det er viktig for partneren min og meg at vi begge skal ha råd til å ha det gøy sammen og med venner. 

Anonymkode: 50166...270

[AnonymBruker]

Han tillbyr seg å hjelpe deg, hvorfor ikke ta i mot hjelp? Det der med stolthet forstår jeg ikke helt i din situasjon. En ting om en bekjent hadde tilbydd deg penger - men dette er jo din samboer. Er det ikke meningen å støtte hverandre under problemer og utfordringer i livet?

Anonymkode: 51b22...28c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror du ikke det vil bedre situasjonen din å åpne deg om hvordan du faktisk har det? Det virker jo som om han tilbyr deg hjelp, særlig økonomisk. For å bedre din egen situasjon må du faktisk svelge stoltheten din og snakke med han. Dere er samboere og skal stå i livet sammen - dessverre er dette en del av det. Du er ikke mislykket som mor, TS, men du må være åpen med samboeren din om hvordan du har det. 

Anonymkode: d8bba...477

Ja, jeg vet det og har vært det. Da sier han bare igjen at jeg må si fra hvis jeg vil ha penger, men jeg klarer ikke si fra, så er jo min egen skyld også. 
Vedr. det mitt 18 årige barn har rotet seg opp i, så møtte jeg null forståelse i starten. Da slo han faktisk vitser om det, men da sa jeg til han at han kunne liksågodt slå meg enn å vitse om det.
Da sluttet han hvertfall med det. 
Jeg har det veldig vondt nå, mens han er på utenlandsreise og koser seg med treningskompiser.  Det er selvfølgelig ikke hans feil, men føler at min sorg og mitt stress nesten blir enda kraftigere da. 
 

Anonymkode: 42dc8...7d3

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket et så stor forskjell. Da er det bedre å være alene. Man slipper å se andre sløse så nært

Anonymkode: 3ce58...8f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han tillbyr seg å hjelpe deg, hvorfor ikke ta i mot hjelp? Det der med stolthet forstår jeg ikke helt i din situasjon. En ting om en bekjent hadde tilbydd deg penger - men dette er jo din samboer. Er det ikke meningen å støtte hverandre under problemer og utfordringer i livet?

Anonymkode: 51b22...28c

Jo, så absolutt. Hadde situasjonen vært snudd så ville jeg selvfølgelig gitt han penger uten å tenke over det. 
Har kanskje noe med at han er utrolig sparsommelig og økonomisk av seg. Er vel redd for at han skal tenke at jeg sløser bort penger, noe jeg absolutt ikke gjør. Kjøper kun det nødvendigste. Eneste luksus jeg unner meg, er å farge vipper og bryn hos hud terapeut.  

Anonymkode: 42dc8...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde ikke orket et så stor forskjell. Da er det bedre å være alene. Man slipper å se andre sløse så nært

Anonymkode: 3ce58...8f7

Han er veldig sparsommelig og økonomisk, men bruker tusenvis av kroner i året på hobbyen sin, og finner han noe han har lyst på så kjøper han det. 

Anonymkode: 42dc8...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg og samboer har bodd sammen et par år nå. Vi har det fint, men det blir klarere og klarere at vi har på en måte to forskjellige liv. Han tjener veldig godt, kan kjøpe seg det han vil. Han har to voksne barn som har klart seg fint. Han reiser på turer både med jobben og med treningen han driver. 
Jeg tjener ikke veldig bra, så jeg snur på hver krone. Jeg har et voksent barn  på 18 som for øyeblikket har rotet seg opp i noe hn ikke burde, dette sliter meg i fillebiter og er en enorm sorg. Føler jeg har feilet totalt som mor. 
Jeg drar aldri noe sted med f.eks venninner, det har jeg ikke råd til. 
Samboer sier jeg må si fra hvis jeg trenger penger, men jeg har for mye stolthet til å faktisk be/tigge han om penger. 
Føler han ikke har en eneste bekymring i livet, mens jeg bekymrer meg, mest over barnet mitt, men også over økonomi. Jeg ønsker å shoppe litt innimellom, men det blir lite. Kjøpte en jeans til 150,- som røyk i sømmene etter en mnd. 
Tenker at egentlig burde jeg gjør det slutt siden det er så forskjell på oss, men er jo glad i han også. 
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men måtte bare få det ut en plass. 

Anonymkode: 42dc8...7d3

Hvorfor gjør dere ikke noe sammen? Er ikke normalt å leve sammen, men aldri gjøre noe sammen. 

Anonymkode: 220b8...444

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor gjør dere ikke noe sammen? Er ikke normalt å leve sammen, men aldri gjøre noe sammen. 

Anonymkode: 220b8...444

Vi gjør selvfølgelig ting sammen også i ferier osv. Disse andre turene er utenom ferie. 

Anonymkode: 42dc8...7d3

[Bumoa]

Jeg har det litt som i ditt forhold, bare at jeg er mannen i historien. Det er ikke så stor forskjell i økonomi, men noe, og nok til at jeg har nok penger og hun har av og til litt for lite. Begge er sparsommelige. Vi setter like stor %del av lønnen vår på vår felles konto og anser det som likt. Hun er for stolt til å be om hjelp når vi har for lite på kontoen vi deler, men likevel hjelper eg henne for det er jeg som må «fylle opp» når det er tomt. Det hadde vært bedre om hun hadde spurt om et «lån» for å bruke penger på noe slikt som du refererer til, en å «tvinge» meg til å fylle opp kontoen for å ta de faste regningene, fordi hun har brukt pengene på noe annet. Nå bor vi sammen, vet ikke hva dere gjør. Økonomi er en balansegang som kanskje kan være vanskelig når det er ujevn inntekt. All økonomi felles er sikkert utfordrende det også, om den som tjener minst bruker mest. Tenker for din del det viktigste er å prate med typen så ordner det seg sikkert.

 

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, jeg vet det og har vært det. Da sier han bare igjen at jeg må si fra hvis jeg vil ha penger, men jeg klarer ikke si fra, så er jo min egen skyld også. 
Vedr. det mitt 18 årige barn har rotet seg opp i, så møtte jeg null forståelse i starten. Da slo han faktisk vitser om det, men da sa jeg til han at han kunne liksågodt slå meg enn å vitse om det.
Da sluttet han hvertfall med det. 
Jeg har det veldig vondt nå, mens han er på utenlandsreise og koser seg med treningskompiser.  Det er selvfølgelig ikke hans feil, men føler at min sorg og mitt stress nesten blir enda kraftigere da. 
 

Anonymkode: 42dc8...7d3

Er tre forskjellige ting:

- Gi penger til noen som "tigger" om det.

- Gi gaver

- Dele på økonomien (helt eller delvis)

Syns det høres ut som en håpløs ide at du skal "tigge" om penger. Kan ikke se at et slik opplegg vil fungere godt over tid.

Penger er et tansaksjonmiddel. Så oversetter deres situasjon litt mer tydelig.

Deres spiser middag, på tallerken hans er det en mør indrefilet av storfe, på din er det gryttebiter av svin.

Dere sover sammen, han på en eklusiv dyn pute, du på en gammel skumgummi pute.

Dere er på sykkeltur, han på en proff elsykkel, du på en rusten sykkel uten gir.

Slikt fungerer ikke over tid. Selvfølgelig gjør ikke dere de tre tingene oven (håper jeg), men i prinsippet er det slikt dere lever sammen nå.

Du må klare å få han å se det.

[AnonymBruker]

Ser problemet. Jeg ville heller ikke vært komfortabel med «du får penger av meg hvis du ber om det». Min samboer har det siste året hatt det tøft økonomisk, og jeg skjønner godt at han ikke ber meg om penger, for han synes det er en vanskelig situasjon å være i og vil ikke være en byrde. Derimot overfører jeg litt penger ubedt av og til med beskjed om at nå synes jeg han fortjener noe han har lyst til. Problem solved. Han har det han trenger uten å måtte be om det.

Anonymkode: 1d0b0...3a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ser problemet. Jeg ville heller ikke vært komfortabel med «du får penger av meg hvis du ber om det». Min samboer har det siste året hatt det tøft økonomisk, og jeg skjønner godt at han ikke ber meg om penger, for han synes det er en vanskelig situasjon å være i og vil ikke være en byrde. Derimot overfører jeg litt penger ubedt av og til med beskjed om at nå synes jeg han fortjener noe han har lyst til. Problem solved. Han har det han trenger uten å måtte be om det.

Anonymkode: 1d0b0...3a0

Høres ut som en god løsning, men det ville nok samboer aldri gjort. Til jul kjøpte jeg inn alle julegaver, så da var det tomt. Da måtte jeg si fra og han overførte noe til meg. Men, jeg syntes det var vanskelig å si fra, men følte jeg hadde «gyldig» grunn da hvertfall. 
Veldig fint gjort av deg å bare overføre til han, syntes det er veldig omsorgsfullt og viser forståelse for hans situasjon. ❤️

Anonymkode: 42dc8...7d3

[AnonymBruker]

Bumoa skrev (7 timer siden):

Jeg har det litt som i ditt forhold, bare at jeg er mannen i historien. Det er ikke så stor forskjell i økonomi, men noe, og nok til at jeg har nok penger og hun har av og til litt for lite. Begge er sparsommelige. Vi setter like stor %del av lønnen vår på vår felles konto og anser det som likt. Hun er for stolt til å be om hjelp når vi har for lite på kontoen vi deler, men likevel hjelper eg henne for det er jeg som må «fylle opp» når det er tomt. Det hadde vært bedre om hun hadde spurt om et «lån» for å bruke penger på noe slikt som du refererer til, en å «tvinge» meg til å fylle opp kontoen for å ta de faste regningene, fordi hun har brukt pengene på noe annet. Nå bor vi sammen, vet ikke hva dere gjør. Økonomi er en balansegang som kanskje kan være vanskelig når det er ujevn inntekt. All økonomi felles er sikkert utfordrende det også, om den som tjener minst bruker mest. Tenker for din del det viktigste er å prate med typen så ordner det seg sikkert.

 

Vi bor også sammen. Hadde jeg bedt om «lån» så hadde jeg betalt tilbake og da hadde det jo ikke blitt bedre tenker jeg. 

Anonymkode: 42dc8...7d3

[AnonymBruker]

Det virker som om du er i et godt forhold med en snill mann. Men så projiserer du vonde følelser knyttet til din sønn. Samt graver deg selv ned i elendig økonomi.

At barna deres er på ulik plass i livet er slikt som skjer, og det vil også være tilfelle med neste du møter. Ting kan også snu. 

Hvorfor har du så dårlig råd? Bor og lever dere ekstra dyrt fordi han har god råd, og du ville sittet bedre i det alene? Da ville jeg tatt opp temaet skjevdeling av felleskostnader, eller at han får større eierandel i bolig. 

Er det også en viss grad av misunnelse for hva han kan gjøre, og bekymringene han slipper? Det er følelser du virkelig må jobbe med, for hvis ikke vil du jo alltid slite med relasjoner med de som har det bedre enn deg, og de vil det være mange av. 

Anonymkode: 57a2a...a12

[Bumoa]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Vi bor også sammen. Hadde jeg bedt om «lån» så hadde jeg betalt tilbake og da hadde det jo ikke blitt bedre tenker jeg. 

Anonymkode: 42dc8...7d3

Men det lånet kan i teorien ha uendelig nedbetalingstid om dere tenker å holde sammen, så kan det lånet heller gå inn i det store oppgjøret ved et eventuelt brudd. Dere har kanskje bolig sammen som dere har betalt ned en del på som dere da eventuelt vil dele. Det skal gjerne inn i samme oppgjør. Så lenge dere skriver ned beløp og dato kan en jo ta høyde for inflasjonen ved et oppgjør også. Han kjenner sikkert dårlig samvittighet for dette temaet også. 
Men om den utfordringen du står i er en månedlig utgift som han ikke er komfortabel med å dekke, blir det gjerne verre. Det er i alle fall ikke gunstig for han om du må ta opp et lån eksternt for å betale det du står i. Da kan heller rentepenger holde seg innad i familien

Endret 14. april 2023 av Bumoa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Det virker som om du er i et godt forhold med en snill mann. Men så projiserer du vonde følelser knyttet til din sønn. Samt graver deg selv ned i elendig økonomi.

At barna deres er på ulik plass i livet er slikt som skjer, og det vil også være tilfelle med neste du møter. Ting kan også snu. 

Hvorfor har du så dårlig råd? Bor og lever dere ekstra dyrt fordi han har god råd, og du ville sittet bedre i det alene? Da ville jeg tatt opp temaet skjevdeling av felleskostnader, eller at han får større eierandel i bolig. 

Er det også en viss grad av misunnelse for hva han kan gjøre, og bekymringene han slipper? Det er følelser du virkelig må jobbe med, for hvis ikke vil du jo alltid slite med relasjoner med de som har det bedre enn deg, og de vil det være mange av. 

Anonymkode: 57a2a...a12

Ja, han er snill og vet det er egne følelser jeg må jobbe med. Det er ikke misunnelse jeg føler, men det kommer tett på når jeg ser hvordan han lever et liv totalt uten bekymringer.
Jeg klarte meg på lite da jeg bodde alene, men det er mye tydeligere nå da vi bor sammen. Alt blir tettere rundt meg på en måte….
 

Anonymkode: 42dc8...7d3

[AnonymBruker]

Hvis barnet ditt er voksent, er det vel ikke lenge til du ikke lenger må forsørge ham. Og da vil du jo få bedre råd.

Anonymkode: e0236...7ed

[Havbris]

Kanskje dere to burde ta en (eller flere) samtale om grunnleggende ting rundt forholdet, som f. eks, det å bo sammen, forventninger og ønsker, prioriteringer og ikke minst tanker rundt det å leve i et fellesskap. Det virker som forholdet er mye basert på hva dere tror den andre tenker. Her må det åpenhet til - selv om åpenheten skulle avsløre noe som kan oppleves som ubehagelig.