Skal jeg bli eller gå?

[AnonymBruker]

Jeg skriver nå med tungt hjerte og tung kropp. Så vær vennlig mot meg i kommentarer, på forhånd takk ❤️

 Jeg har nå vært i et forhold i 5år. Jeg er sammen med min bestevenn og vi har et helt nydelig barn sammen på snart 2 og et fantastisk bonus barn.

Problemet mitt er:

Han er lite til 0 aktiv i familie livet, med mindre det er noe han liker. Altså, vi finner kun på ting han har lyst til. Om det han liker ikke passer, sitter han bare på tlf hele helgen.

Barnet vårt forguder pappaen sin, men får jo aldri oppmerksomhet. Det er ikke lek, det er sjeldent svar og enda sjeldnere øyenkontakt. Med mindre det er situasjoner far selv liker. Jeg er hjemme med barnet hver dag, å det knuser hjerte mitt å observere nettop dette. 

Bonus barnet elsker også pappaen sin, men liker ikke det pappaen liker. Som da vil si at annen hver helg har vi en tvtittende 6åring og en tlf tittende far. Jeg har ikke lappen selv, og får da ikke tatt med barna på ting de liker da det er flere timer å gå dit. 
 

Han er lite til 0 aktiv i hjemmet. Altså jeg planlegger å handler inn mat, jeg skriver måneds budsjett, jeg husker på alle avtaler, jeg rydder, vasker og lager mat. Om han skulle mangle noe klær, kan han bryte ut i irritasjon over at klær ikke har blitt vasket og setter på en vask med klær kun til seg selv.

Jeg har flere ganger, kjempe tydelig sagt ifra om dette. Og nå sist sa jeg « Du hjelper meg ikke før jeg er tom for luft, jeg forventer kun det aller minste å får ikke det engang « Da ble han lei seg og sa han skulle prøve igjen. 
 

Hvor mange sjangser skal jeg gi han? Jeg har ikke krefter til å gjøre ALT selv samtidig som jeg må motivere og inspirere han til å gjøre noe så lite som å gå ut med søpla eller SE barnet ditt i øynene.

Det vondeste er at jeg føler han forstår meg, han er tolmodig med meg og at jeg elsker han så sinnsykt høyt. Men jeg vil ikke ha det som dette resten av livet.

Vi har heller ingen barnevakt, men hver eneste aktivitet ( hjemme date ) jeg spør om blir avslått fordi det er kjedelig i hans øyne. Jeg kan ikke gi han store eventyr, da vi ikke har barnevakt. Så prøver å få til koselige date’s hjemme, men det blir så vanskelig når alt jeg kommer på er for kjedelig. Så da sitter vi å ser på tv fram til vi legger oss. Hver eneste dag. Han kommer dog heller ikke på noe vi kan gjøre sammen hjemme etter barna er lagt.

Om jeg reiste bort før vi fikk felles barn, ga han barnet sitt en tørr lompe til middag å var inne å sendte meg meldinger om hvor fælt det var uten meg.

Den ene gangen jeg var borte fra vårt felles barn, var de inne hele dagen, med tv og han tlf. Barnet spiste potetgull på gulvet. 
 

Om vi ikke finner noe ut av det sammen å jeg må gå fra han, er jeg jo nesten redd for å la han være med barnet vårt alene. For han blir jo totalt hjelpesløs!! 
 

Hva i allverden skal jeg gjøre!??

Anonymkode: 09538...46b

[AnonymBruker]

Jeg har det skremmende likt og sliter med de samme tankene, bare vi har flere barn enn dere og det er ingen enkel beslutning. Nå har mannen noen store prosjekter i jobbsammenheng, men når det er ferdig så vil han bli stilt et ultimatum om videre. For jeg orker ikke mer!

Samlivet vårt har surret og gått slik i snart 15 år. Snur ikke dette nå og han bidrar mer på hjemmebane så går jeg. Eneste er at jeg vet han kan og han fungerer fint hvis jeg ikke er tilstede, men han hviler seg på at jeg ordner alt når jeg er tilstede. En sinnsykt provoserende uvane. 

Jeg sier ikke at du burde gå, men kanskje dere burde forsøkt FVK først? Eller slå hardt mot hardt. Enten så blir det slik eller så er det ikke dere to. 

Anonymkode: 38605...185

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg har det skremmende likt og sliter med de samme tankene, bare vi har flere barn enn dere og det er ingen enkel beslutning. Nå har mannen noen store prosjekter i jobbsammenheng, men når det er ferdig så vil han bli stilt et ultimatum om videre. For jeg orker ikke mer!

Samlivet vårt har surret og gått slik i snart 15 år. Snur ikke dette nå og han bidrar mer på hjemmebane så går jeg. Eneste er at jeg vet han kan og han fungerer fint hvis jeg ikke er tilstede, men han hviler seg på at jeg ordner alt når jeg er tilstede. En sinnsykt provoserende uvane. 

Jeg sier ikke at du burde gå, men kanskje dere burde forsøkt FVK først? Eller slå hardt mot hardt. Enten så blir det slik eller så er det ikke dere to. 

Anonymkode: 38605...185

Tusentakk for svar! Jeg må ta meg en lang prat med han, får bare skrive ned det som betyr mest for meg. Jeg vet hva jeg fortjener, så håper dette snur. For han betyr himmelhøyt for meg 🙌🏼

Anonymkode: 09538...46b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusentakk for svar! Jeg må ta meg en lang prat med han, får bare skrive ned det som betyr mest for meg. Jeg vet hva jeg fortjener, så håper dette snur. For han betyr himmelhøyt for meg 🙌🏼

Anonymkode: 09538...46b

Jeg mener at de aller fleste kan endre seg, men de må innse det og så kan man bygge videre på det. Dersom han er helt håpløs så kan man jo nesten lure på om det ligger noe mer bak. Åssen er han ellers? 

Min mann har mest sannsynlig adhd, men fullførte aldri utredningen...! Nettopp av den grunn at han ikke prioriterte det. Jeg vet han sine gode sider og dårlige sider, jeg vet hvor han sliter, men han vil ikke helt innse det selv og se hvordan det påvirker andre rundt seg. Jeg elsker han, men det holder ikke i lengden for min del. Det må mer til og jeg kan ikke sitte med alt i et viss x antall år til fremover. Da vil jeg heller være alene enn å føle meg alene i et forhold. 

Hvis du elsker han så slår du i bordet med hvordan det må bli dersom dere skal bygge på et samliv sammen videre.

Lag planer, rutiner osv. Hold dere til de og sett krav. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 38605...185

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg mener at de aller fleste kan endre seg, men de må innse det og så kan man bygge videre på det. Dersom han er helt håpløs så kan man jo nesten lure på om det ligger noe mer bak. Åssen er han ellers? 

Min mann har mest sannsynlig adhd, men fullførte aldri utredningen...! Nettopp av den grunn at han ikke prioriterte det. Jeg vet han sine gode sider og dårlige sider, jeg vet hvor han sliter, men han vil ikke helt innse det selv og se hvordan det påvirker andre rundt seg. Jeg elsker han, men det holder ikke i lengden for min del. Det må mer til og jeg kan ikke sitte med alt i et viss x antall år til fremover. Da vil jeg heller være alene enn å føle meg alene i et forhold. 

Hvis du elsker han så slår du i bordet med hvordan det må bli dersom dere skal bygge på et samliv sammen videre.

Lag planer, rutiner osv. Hold dere til de og sett krav. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 38605...185

Tuusentakk! Er i samme situasjon, med adhd. Krysser alt jeg har for at dette fikser seg 😭 Jeg har alltid ned prioritert meg selv, å det ønsker jeg ikke lengre. Jeg og mine ønsker er like viktig som han og hans ønsker! ❤️

 

Er sånn han er bare, går opp og ned og i perioder er det helt krise! Da gråter jeg bare jeg ser han. For han er egentlig såå god, men det holder liksom ikke at det bare er fint når han vil det lengre 😕

Anonymkode: 09538...46b

[AnonymBruker]

Du er hjemmeværende og klager over at han ikke gjør noe hjemme? 

Anonymkode: 4960b...1a7

[TLR]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skriver nå med tungt hjerte og tung kropp. Så vær vennlig mot meg i kommentarer, på forhånd takk ❤️

 Jeg har nå vært i et forhold i 5år. Jeg er sammen med min bestevenn og vi har et helt nydelig barn sammen på snart 2 og et fantastisk bonus barn.

Problemet mitt er:

Han er lite til 0 aktiv i familie livet, med mindre det er noe han liker. Altså, vi finner kun på ting han har lyst til. Om det han liker ikke passer, sitter han bare på tlf hele helgen.

Barnet vårt forguder pappaen sin, men får jo aldri oppmerksomhet. Det er ikke lek, det er sjeldent svar og enda sjeldnere øyenkontakt. Med mindre det er situasjoner far selv liker. Jeg er hjemme med barnet hver dag, å det knuser hjerte mitt å observere nettop dette. 

Bonus barnet elsker også pappaen sin, men liker ikke det pappaen liker. Som da vil si at annen hver helg har vi en tvtittende 6åring og en tlf tittende far. Jeg har ikke lappen selv, og får da ikke tatt med barna på ting de liker da det er flere timer å gå dit. 
 

Han er lite til 0 aktiv i hjemmet. Altså jeg planlegger å handler inn mat, jeg skriver måneds budsjett, jeg husker på alle avtaler, jeg rydder, vasker og lager mat. Om han skulle mangle noe klær, kan han bryte ut i irritasjon over at klær ikke har blitt vasket og setter på en vask med klær kun til seg selv.

Jeg har flere ganger, kjempe tydelig sagt ifra om dette. Og nå sist sa jeg « Du hjelper meg ikke før jeg er tom for luft, jeg forventer kun det aller minste å får ikke det engang « Da ble han lei seg og sa han skulle prøve igjen. 
 

Hvor mange sjangser skal jeg gi han? Jeg har ikke krefter til å gjøre ALT selv samtidig som jeg må motivere og inspirere han til å gjøre noe så lite som å gå ut med søpla eller SE barnet ditt i øynene.

Det vondeste er at jeg føler han forstår meg, han er tolmodig med meg og at jeg elsker han så sinnsykt høyt. Men jeg vil ikke ha det som dette resten av livet.

Vi har heller ingen barnevakt, men hver eneste aktivitet ( hjemme date ) jeg spør om blir avslått fordi det er kjedelig i hans øyne. Jeg kan ikke gi han store eventyr, da vi ikke har barnevakt. Så prøver å få til koselige date’s hjemme, men det blir så vanskelig når alt jeg kommer på er for kjedelig. Så da sitter vi å ser på tv fram til vi legger oss. Hver eneste dag. Han kommer dog heller ikke på noe vi kan gjøre sammen hjemme etter barna er lagt.

Om jeg reiste bort før vi fikk felles barn, ga han barnet sitt en tørr lompe til middag å var inne å sendte meg meldinger om hvor fælt det var uten meg.

Den ene gangen jeg var borte fra vårt felles barn, var de inne hele dagen, med tv og han tlf. Barnet spiste potetgull på gulvet. 
 

Om vi ikke finner noe ut av det sammen å jeg må gå fra han, er jeg jo nesten redd for å la han være med barnet vårt alene. For han blir jo totalt hjelpesløs!! 
 

Hva i allverden skal jeg gjøre!??

Anonymkode: 09538...46b

Ta en alvorsprat med han angående alt. Kosthold.husarbeid delt foreldreansvar. Alle menn klarer jo å smøre en skivebrød i stedenfor potetgull til ungen

[AnonymBruker]

Familievernkontor asap 

Anonymkode: 3a5a1...b33

[Helene]

Som noen sa her inne, jeg klaget hele tiden over mannen. Jeg greide å gå. Vi hadde ikke små barn. Tenk i deg selv, vil du endre han, eller ønsker han  å endre seg. Du kan ikke endre en mann. 

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skriver nå med tungt hjerte og tung kropp. Så vær vennlig mot meg i kommentarer, på forhånd takk ❤️

 Jeg har nå vært i et forhold i 5år. Jeg er sammen med min bestevenn og vi har et helt nydelig barn sammen på snart 2 og et fantastisk bonus barn.

Problemet mitt er:

Han er lite til 0 aktiv i familie livet, med mindre det er noe han liker. Altså, vi finner kun på ting han har lyst til. Om det han liker ikke passer, sitter han bare på tlf hele helgen.

Barnet vårt forguder pappaen sin, men får jo aldri oppmerksomhet. Det er ikke lek, det er sjeldent svar og enda sjeldnere øyenkontakt. Med mindre det er situasjoner far selv liker. Jeg er hjemme med barnet hver dag, å det knuser hjerte mitt å observere nettop dette. 

Bonus barnet elsker også pappaen sin, men liker ikke det pappaen liker. Som da vil si at annen hver helg har vi en tvtittende 6åring og en tlf tittende far. Jeg har ikke lappen selv, og får da ikke tatt med barna på ting de liker da det er flere timer å gå dit. 
 

Han er lite til 0 aktiv i hjemmet. Altså jeg planlegger å handler inn mat, jeg skriver måneds budsjett, jeg husker på alle avtaler, jeg rydder, vasker og lager mat. Om han skulle mangle noe klær, kan han bryte ut i irritasjon over at klær ikke har blitt vasket og setter på en vask med klær kun til seg selv.

Jeg har flere ganger, kjempe tydelig sagt ifra om dette. Og nå sist sa jeg « Du hjelper meg ikke før jeg er tom for luft, jeg forventer kun det aller minste å får ikke det engang « Da ble han lei seg og sa han skulle prøve igjen. 
 

Hvor mange sjangser skal jeg gi han? Jeg har ikke krefter til å gjøre ALT selv samtidig som jeg må motivere og inspirere han til å gjøre noe så lite som å gå ut med søpla eller SE barnet ditt i øynene.

Det vondeste er at jeg føler han forstår meg, han er tolmodig med meg og at jeg elsker han så sinnsykt høyt. Men jeg vil ikke ha det som dette resten av livet.

Vi har heller ingen barnevakt, men hver eneste aktivitet ( hjemme date ) jeg spør om blir avslått fordi det er kjedelig i hans øyne. Jeg kan ikke gi han store eventyr, da vi ikke har barnevakt. Så prøver å få til koselige date’s hjemme, men det blir så vanskelig når alt jeg kommer på er for kjedelig. Så da sitter vi å ser på tv fram til vi legger oss. Hver eneste dag. Han kommer dog heller ikke på noe vi kan gjøre sammen hjemme etter barna er lagt.

Om jeg reiste bort før vi fikk felles barn, ga han barnet sitt en tørr lompe til middag å var inne å sendte meg meldinger om hvor fælt det var uten meg.

Den ene gangen jeg var borte fra vårt felles barn, var de inne hele dagen, med tv og han tlf. Barnet spiste potetgull på gulvet. 
 

Om vi ikke finner noe ut av det sammen å jeg må gå fra han, er jeg jo nesten redd for å la han være med barnet vårt alene. For han blir jo totalt hjelpesløs!! 
 

Hva i allverden skal jeg gjøre!??

Anonymkode: 09538...46b

Finn ut av det sammen. Hør han ut, hans versjon av forholdet og de ulike situasjonene du ikke er fornøyd med, uten at du går i forsvarsposisjon. Alltid to sider av en sak. Vi damer har lett for’’å ta kontroll/styring’’. Dersom han blir mer deltagende i situasjoner, så tolerer at han kanskje gjør ting på en litt annen måte enn deg. Vær litt raus! Gå i terapi, en tredjepart ser dere og kan gi tips og råd.

Endret 13. april 2023 av Rødstrupa

[AnonymBruker]

Høres veldig slitsomt og frustrerende ut! Jeg kjenner jeg blir veldig nysgjerrig på hvordan han opplever dette livet. Det høres ut som han har mistet all motivasjon og livsgnist. Om dere ikke har gjort det allerede, ville jeg tatt en prat med han om hvordan han har det.

Anonymkode: 24903...918

[Btw]

Herre min hatt, han høres virkelig ut som et barn som må tas vare på OG underholdes. 

Hva er det med ham gjør at du elsker ham så høyt? 

Greit nok at du elsker ham, hadde han elsket deg tilbake så hadde han ikke lat deg bære alt byrden alene. I tillegg er det sinnsyk egoistisk å kun gjøre ting som man liker når man er i et forhold. Egoisme = manglende evnen til å elske andre.

Endret 13. april 2023 av Btw

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er hjemmeværende og klager over at han ikke gjør noe hjemme? 

Anonymkode: 4960b...1a7

Ja, for meg er hjemmeværende med barn: fokus på barnet. Jeg har en fast rydde dag og rydder ellers etter behov. Utenom det er jeg med barnet ute i skogen, leser, lærer, leker, danser og vil da ikke ha fokus kun på husarbeid. Når han kommer hjem har jeg allerede vært alene med barnet hele dagen, som er en jobb i seg selv. Da er det fint med samarbeid når han er hjemme. Jeg kan IKKE sitte meg ned å slappe av, det kan han. 
 I helgene er han heller ikke på jobb, å gjør fortsatt ingenting. Jeg er også den som står opp på natta, når det trengs. 

Anonymkode: 09538...46b

[AnonymBruker]

TLR skrev (1 time siden):

Ta en alvorsprat med han angående alt. Kosthold.husarbeid delt foreldreansvar. Alle menn klarer jo å smøre en skivebrød i stedenfor potetgull til ungen

Takk! Ja jeg skal gjøre det. Må sortere tankene mine så jeg vet hva jeg kan si, uten at det høres ut som jeg spyt ut regler 🫠

Anonymkode: 09538...46b

[AnonymBruker]

Du tar lappen, kjøper deg en bil og forlater den forvokste babyen med telefon.

Anonymkode: caf92...a7d

[AnonymBruker]

Btw skrev (53 minutter siden):

Herre min hatt, han høres virkelig ut som et barn som må tas vare på OG underholdes. 

Hva er det med ham gjør at du elsker ham så høyt? 

Greit nok at du elsker ham, hadde han elsket deg tilbake så hadde han ikke lat deg bære alt byrden alene. I tillegg er det sinnsyk egoistisk å kun gjøre ting som man liker når man er i et forhold. Egoisme = manglende evnen til å elske andre.

Jeg elsker de stundene han får meg til å føle meg som aldri før. Jeg elsker at han alltid får meg til å le. Jeg har hatt en tung oppvekst og ungdomstid, som gjør at jeg også sliter psykisk som han også er super tolmodig og respektfull over! 
 På en måte føles det som jeg ikke hadde fått noe bedre, litt som at jeg ikke fortjener det 

Anonymkode: 09538...46b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du tar lappen, kjøper deg en bil og forlater den forvokste babyen med telefon.

Anonymkode: caf92...a7d

Jeg er på vei til å bli ufør, så lappen har jeg ikke økonomi til desverre.

Anonymkode: 09538...46b

[AnonymBruker]

Helene skrev (1 time siden):

Som noen sa her inne, jeg klaget hele tiden over mannen. Jeg greide å gå. Vi hadde ikke små barn. Tenk i deg selv, vil du endre han, eller ønsker han  å endre seg. Du kan ikke endre en mann. 

Jeg skal skrive ned hva jeg ønsker i forholdet så jeg får formidle det tydelig for siste gang, og om han da ikke kan møtes på midten får jeg bare bite i det sure eple å gå videre. Selv om bare tanken på det holder meg våken og gråtende på natten.

Anonymkode: 09538...46b

[TLR]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk! Ja jeg skal gjøre det. Må sortere tankene mine så jeg vet hva jeg kan si, uten at det høres ut som jeg spyt ut regler 🫠

Anonymkode: 09538...46b

Ja prøv det. Dere har barn sammen og forklar han at potetgull ikke er mat 

[TLR]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skal skrive ned hva jeg ønsker i forholdet så jeg får formidle det tydelig for siste gang, og om han da ikke kan møtes på midten får jeg bare bite i det sure eple å gå videre. Selv om bare tanken på det holder meg våken og gråtende på natten.

Anonymkode: 09538...46b

Dere må snakke sammen. Selvom du ikke jobber så er det noe som heter delt ansvar og selvom han er en mann alle klarer å vaske over et gulv lage mat hvis de gidder spesielt hvis har barn og dame. Han må respektere deg og ungen. Kvinnene skal ikke ha hele ansvaret for hus og barn den tiden er forbi. Vi lever i 2023 og ikke på 50 tallet.