Samboeren min er så tafatt og ynkelig

[AnonymBruker]

Ufameg, stakkars. Jeg trenger råd. 
Samboeren mistrives på jobben og har gjort det i 5 år. Sjefen hans er en psykopat, han blir trakassert av flere av de andre, han får ikke lønna han har krav på, og han tør ikke be om hjelp av fagforening. Alt dette kommer han hjem og klager over. Han fremstiller seg selv som ynkelig og tafatt når han ikke tar tak i det eller søker hjelp. Jeg forsøker så godt jeg kan å komme med råd, men jeg begynner å bli lei sutringen når han ikke gjør noe selv. Dette har nå begynt å gå ut over måten jeg ser ham. Jeg orker blant annet ikke sex lenger. 
Hva kan vi gjøre? Han blir bare sint når jeg kommer med råd…

Anonymkode: 4f77d...732

[Bombasi]

Det er en utrolig plagsom situasjon han står i, men han kan ikke bruke deg som klagemur når han ikke evner å ta tak i ting eller lytte til deg og dine meninger. 

Tror du må si til han at du er lei av klagingen hans, og at han må ta tak i problemet sitt eller holde kjeft. Tilby deg heller å stå sammen med han i stormen når han tar tak i situasjonen.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at samboeren din er misfornøyd med situasjonen, så han har all rett til å være opprørt. Når det er sagt må han jo gjøre noe med situasjonen. Jeg hadde aldri godtatt å ha en samboer som ikke får til å gjøre noe som helst meg egen situasjon, og attpåtil klager. Om du mistrives på jobb i 5(!) år og ikke gjør noe med det, da er det noe riv ruskende galt med deg. Jeg hadde løsrevet meg fra denne tafatte mannen. 

Anonymkode: b3653...af8

[Andro]

Jeg syns at reaksjonen din er både rimelig og naturlig. Det er hans ansvar å gjøre noe med situasjonen sin. Bytte jobb eller få hjelp av tillitsvalgt. (Håper at han er organisert) At folk kan trenge en periode for å samle seg, og ta tak er en ting, men fem år? Nei, da må det skje noe.
Hadde sagt at jeg ikke ønsket å høre om dette med mindre han trengte støtte til å endre situasjonen sin. Dersom han vil velge å ha det vanskelig istedet for å få hjelp av forbundet sitt så får han heller oppsøke psykisk helsehjelp. Du er ikke psykologen hans, og skal ikke ha belastningen ved dette elendet.

[AnonymBruker]

Be han slutte å oppføre seg som ei kjerring og ta ansvar for eget liv og lykke

Anonymkode: ff6dc...500

[AnonymBruker]

Du kan jo slå opp for eksempel?

Eller så må du godta at slik er han. Han viser jo ikke noe som helst tegn til endringsvilje. Han kommer hvertfall ikke til å forandre personlighet. Du må bestemme deg for om dette er noe du har lyst til å leve med, eller om du vil ha noe annet. 

Anonymkode: b3653...af8

[Blueturtle]

Er det gode muligheter for å få seg ny jobb på en annen arbeidsplass i samme bransje? Hvis ja, må han få ut fingeren. Hvis ikke forstår jeg han litt bedre.

I en sånn situasjon må man enten prøve å endre noe eller si opp. Skjønner du er lei, spesielt hvis han ikke vil ta imot råd men bare klage. Det orker man ikke i fem år!

 

 

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde sett på partneren min som tafatt og ynkelig så hadde jeg gjort det slutt, uavhengig av om jeg var det egentlige problemet eller han. 

Å være utsatt for en psykopat er helseskadelig, nedbrytende og traumatiserende. Med mindre det er du som misbruker betegnelsen psykopat så syns jeg det er ekstremt dårlig gjort å være så lite sympatisk ovenfor mannen din i denne situasjonen! 

Anonymkode: 42ac8...f90

[AnonymBruker]

Hvorfor er det ok for en kvinne å beskrivelse sin mannlige samboer på den måten og totalt forkastelig hvis en mann sier noe slikt om sin kvinnelige partner? 

Ts, har du så liten respekt og forståelse for mannen din og den situasjonen han er i så bør du heller gjøre det slutt med han. 

Du er rett og slett stygg i munnen, og ja dette er psykisk og verbal vold hvis du er like frittalende til han 

Anonymkode: 02827...c4c

[AnonymBruker]

Styrk han, men samtidig få han til å se at han selv har makten til å endre situasjonen han står i. Vær støttende, men direkte. Ta kontroll over egent liv liksom. Hvorfor ser han på seg selv som maktesløs? På tide å skjerpe seg, og finne glede. Hvorfor holde seg selv stuck i en dårlig situasjon?

Anonymkode: 77707...e59

[AnonymBruker]

I det hele tatt omtale ett annet menneske slikt, du burde skammes. Tenk om en mann hadde skrevet det samme om en kvinne?

Anonymkode: 41943...404

[Andro]

Sekundærkrenka menn i tråden, som om hun ville blitt imponert over en kvinne som bare ville sutre og nekta å få støtte. Det er ingen forståelse i å trøste en som nekter å endre det som gjør vondt.

Å trøste den som har stein i skoa, selv om hen ikke vil ta ut steinen, det forebygger ikke gnagsår.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hvorfor er det ok for en kvinne å beskrivelse sin mannlige samboer på den måten og totalt forkastelig hvis en mann sier noe slikt om sin kvinnelige partner? 

Ts, har du så liten respekt og forståelse for mannen din og den situasjonen han er i så bør du heller gjøre det slutt med han. 

Du er rett og slett stygg i munnen, og ja dette er psykisk og verbal vold hvis du er like frittalende til han 

Anonymkode: 02827...c4c

Hva jeg skal til å svare hadde ikke vært annerledes om det var en mann som skrev dette om sin kone.

Jeg har stor sympati for mannens vanskelige situasjon, og det er naturlig at han mistrives. Å ha en slik jobbsituasjon går utover selvtillit og kan få ham til å miste troen på seg selv, og kan også gjøre ham deprimert. Det han utsettes for er ulovlig!

Men, han er samtidig en voksen mann som må ta ansvar for egen helse og egen trivsel. Å gå i fem år uten å være villig til å gjøre noe som helst med situasjonen, det begynner å nærme seg sykelig, selv om det kan være en respons på trakasseringen.

En partner skal støtte og bygge opp. Men man kan ikke bruke partneren som søppelbøtte i fem år når man selv ikke er villig til å gjøre det som må til for å endre situasjonen! Da ødelegger man forholdet, uansett hvor sterkt det var i utgangspunktet.

Han burde søkt andre jobber. Han burde kontaktet fagforeningen. Han burde snakket med legen sin om dette og gjerne bedt om psykolog også (fordi det han opplever er en form for traume).

Hadde han selv vist at han tok ansvar for situasjonen, gjorde noe av dette, eller ba om hjelp av kona til å f.eks. avtale et møte med fagforeningen, bli med til legen, hjelp til å lese gjennom jobbsøknader - da hadde de vært sammen om dette, han hadde selv jobbet konstruktivt med situasjonen.

Men når han velger å ikke ta noen ansvar for å få skapt en endring eller komme seg bort derfra, da er det ingen som kan hjelpe ham.

Og da har han ingen rett til å gjøre livet til partneren like elendig som han selv føler seg i situasjonen. For så lenge han selv ikke gjør noe for å bedre situasjone, så bruker han sin kone som daglig søppelbøtte, og det bryter etterhvert ned partneren nesten like mye som han selv er blitt nedbrutt av situasjonen.

Og han har ikke rett til å ødelegge andres liv selv om han ikke vil ta ansvar for sitt eget.

Ts beskriver at han selv fremstiller seg som tafatt og ynkelig. Det er ikke stygt, det er det inntrykket han gir henne når han ikke er villig til å gjøre noe for å endre situasjonen. Å kalle ham tafatt er jo bare en faktabeskrivelse, han er tafatt og har vært det i fem år. Og når han etter fem år uten å ta ansvar selv fortsetter å klage/sutre til kona, da er jeg enig i at han også fremstiller seg som ynkelig.

I et forhold er man to som må ta ansvar for hvordan de har det. Men ts kan ikke endre hans situasjon, det er det han som må gjøre, i det minste initiere endringen ved å kontakte fagforening, kanskje til og med advokat om han har fått for lite lønn, snakke med sin lege og kanskje psykolog. Ingen kan endre noen som ikke vil bidra til å endre seg selv og ikke ta ansvar for eget liv. Og når en så ensidig negativitet og mangel på å ta ansvar og handle går over så mange år, da er det en helt normal, og ofte uunngåelig situasjon, at sexlysten forsvinner hos den som blir behandlet som en søppelbøtte.

Ts virker som om hun har forsøkt å støtte ham i fem år, men hun kan ikke hjelpe ham før han bidrar selv.

Synes du det er greit at han i fem år har brukt henne som søppelbøtte? Ville du tent på en kvinne som brukte deg som søppelbøtte i fem år og som nektet å ta ansvar for å bedre egen situasjon eller søke hjelp?

Ts har allerede holdt ut lenger enn en del andre ville holdt ut. Det hun skriver over her er et alvorlig tegn til mannen, at om han nå ikke våkner og søker hjelp som kan bidra til at han får det bedre, om han ikke begynner å ta ansvar for eget liv, da kommer forholdet til å ende. Og da sitter han alene med en jobb han mistrives så sterkt i (med god grunn, for å minne på det igjen), men ingen som er der for å høre på klagingen hans. Da må han enten handle for å ikke bukke under - eller han vil bukke under. Men ts kan ikke ha ansvaret for å holde ham oppe når han ikke er villig til å ta ansvar for eget liv, egen jobb og eget forhold.

 

Ts - ta en alvorsprat med ham, at dette ikke går lenger. Jeg ville i første omgang ikke sagt noe om sexen, og istedenfor å si at han er tafatt - så ville jeg sagt at jeg savnet den han var før, den mannen som var positiv, som tok ansvar for eget liv, den mannen som var handlekraftig. Og så ville jeg sagt at nå har det gått fem år uten at han har tatt tak i situasjonen som gjør ham så deprimert og misfornøyd, og at dette ikke lenger er akseptabelt, at hvis han nå ikke tar tak i dette på en ordentlig måte, da vil all denne negativiteten trolig ødelegge for dere som par. Ville sagt at reaksjonene hans over det urimelige og ulovlige han opplever på jobb er normale, men at han nå må oppsøke hjelp, både av fagfolk - fagforeningen og lege/psykolog. I tillegg ville jeg fått ham med i parterapi, for dere som par er blitt skadet av disse fem årene, og det må dere ta tak i hvis ikke forholdet skal ende. Vis at du er villig til å lytte til ham og støtte ham, men at det forutsetter at han nå får ut fingeren og handler, søker hjelp der han kan få hjelp!

Er han ikke villig til noe av dette så er forholdet i bunn og grunn over, for da er det ikke mer du kan gjøre. Du kan ikke endre ham, han må være villig til å endre seg selv. Om han setter i gang endringene og tar ansvar for å følge det opp, da kan du støtte ham. Men du skal ikke lenger være hans klagemur uten at han tar ansvar for eget liv.

 

Anonymkode: 59d90...b69

[AnonymBruker]

Jeg slo opp med min tafatte kjæreste i dag. Han var som din kjæreste. I tilegg var han alt for opptatt av hva andre synes og tenker om han. Og veldig feig på alle områder i livet. Null handlekraft og null ambisjoner. Alt han var ivrig på var å klage og syte. 

Anonymkode: 6cfab...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva jeg skal til å svare hadde ikke vært annerledes om det var en mann som skrev dette om sin kone.

Jeg har stor sympati for mannens vanskelige situasjon, og det er naturlig at han mistrives. Å ha en slik jobbsituasjon går utover selvtillit og kan få ham til å miste troen på seg selv, og kan også gjøre ham deprimert. Det han utsettes for er ulovlig!

Men, han er samtidig en voksen mann som må ta ansvar for egen helse og egen trivsel. Å gå i fem år uten å være villig til å gjøre noe som helst med situasjonen, det begynner å nærme seg sykelig, selv om det kan være en respons på trakasseringen.

En partner skal støtte og bygge opp. Men man kan ikke bruke partneren som søppelbøtte i fem år når man selv ikke er villig til å gjøre det som må til for å endre situasjonen! Da ødelegger man forholdet, uansett hvor sterkt det var i utgangspunktet.

Han burde søkt andre jobber. Han burde kontaktet fagforeningen. Han burde snakket med legen sin om dette og gjerne bedt om psykolog også (fordi det han opplever er en form for traume).

Hadde han selv vist at han tok ansvar for situasjonen, gjorde noe av dette, eller ba om hjelp av kona til å f.eks. avtale et møte med fagforeningen, bli med til legen, hjelp til å lese gjennom jobbsøknader - da hadde de vært sammen om dette, han hadde selv jobbet konstruktivt med situasjonen.

Men når han velger å ikke ta noen ansvar for å få skapt en endring eller komme seg bort derfra, da er det ingen som kan hjelpe ham.

Og da har han ingen rett til å gjøre livet til partneren like elendig som han selv føler seg i situasjonen. For så lenge han selv ikke gjør noe for å bedre situasjone, så bruker han sin kone som daglig søppelbøtte, og det bryter etterhvert ned partneren nesten like mye som han selv er blitt nedbrutt av situasjonen.

Og han har ikke rett til å ødelegge andres liv selv om han ikke vil ta ansvar for sitt eget.

Ts beskriver at han selv fremstiller seg som tafatt og ynkelig. Det er ikke stygt, det er det inntrykket han gir henne når han ikke er villig til å gjøre noe for å endre situasjonen. Å kalle ham tafatt er jo bare en faktabeskrivelse, han er tafatt og har vært det i fem år. Og når han etter fem år uten å ta ansvar selv fortsetter å klage/sutre til kona, da er jeg enig i at han også fremstiller seg som ynkelig.

I et forhold er man to som må ta ansvar for hvordan de har det. Men ts kan ikke endre hans situasjon, det er det han som må gjøre, i det minste initiere endringen ved å kontakte fagforening, kanskje til og med advokat om han har fått for lite lønn, snakke med sin lege og kanskje psykolog. Ingen kan endre noen som ikke vil bidra til å endre seg selv og ikke ta ansvar for eget liv. Og når en så ensidig negativitet og mangel på å ta ansvar og handle går over så mange år, da er det en helt normal, og ofte uunngåelig situasjon, at sexlysten forsvinner hos den som blir behandlet som en søppelbøtte.

Ts virker som om hun har forsøkt å støtte ham i fem år, men hun kan ikke hjelpe ham før han bidrar selv.

Synes du det er greit at han i fem år har brukt henne som søppelbøtte? Ville du tent på en kvinne som brukte deg som søppelbøtte i fem år og som nektet å ta ansvar for å bedre egen situasjon eller søke hjelp?

Ts har allerede holdt ut lenger enn en del andre ville holdt ut. Det hun skriver over her er et alvorlig tegn til mannen, at om han nå ikke våkner og søker hjelp som kan bidra til at han får det bedre, om han ikke begynner å ta ansvar for eget liv, da kommer forholdet til å ende. Og da sitter han alene med en jobb han mistrives så sterkt i (med god grunn, for å minne på det igjen), men ingen som er der for å høre på klagingen hans. Da må han enten handle for å ikke bukke under - eller han vil bukke under. Men ts kan ikke ha ansvaret for å holde ham oppe når han ikke er villig til å ta ansvar for eget liv, egen jobb og eget forhold.

 

Ts - ta en alvorsprat med ham, at dette ikke går lenger. Jeg ville i første omgang ikke sagt noe om sexen, og istedenfor å si at han er tafatt - så ville jeg sagt at jeg savnet den han var før, den mannen som var positiv, som tok ansvar for eget liv, den mannen som var handlekraftig. Og så ville jeg sagt at nå har det gått fem år uten at han har tatt tak i situasjonen som gjør ham så deprimert og misfornøyd, og at dette ikke lenger er akseptabelt, at hvis han nå ikke tar tak i dette på en ordentlig måte, da vil all denne negativiteten trolig ødelegge for dere som par. Ville sagt at reaksjonene hans over det urimelige og ulovlige han opplever på jobb er normale, men at han nå må oppsøke hjelp, både av fagfolk - fagforeningen og lege/psykolog. I tillegg ville jeg fått ham med i parterapi, for dere som par er blitt skadet av disse fem årene, og det må dere ta tak i hvis ikke forholdet skal ende. Vis at du er villig til å lytte til ham og støtte ham, men at det forutsetter at han nå får ut fingeren og handler, søker hjelp der han kan få hjelp!

Er han ikke villig til noe av dette så er forholdet i bunn og grunn over, for da er det ikke mer du kan gjøre. Du kan ikke endre ham, han må være villig til å endre seg selv. Om han setter i gang endringene og tar ansvar for å følge det opp, da kan du støtte ham. Men du skal ikke lenger være hans klagemur uten at han tar ansvar for eget liv.

 

Anonymkode: 59d90...b69

Du oppsummerer alt jeg tenker og føler - det er akkurat slik.

Selvsagt støtter jeg han og det har jeg gjort bestandig. Men også jeg har en grense og den nærmer seg nådd.

Jeg har foreslått fagforeningen. Han sier de ikke kan gjøre noe. Jeg har foreslått lege og psykolog. Hva kan de gjøre? svarer han, og tar ikke kontakt. Nærmeste leder over sjefen da? Niks, vil ikke hjelpe. Lete etter annen jobb? Nei… For langt unna, for kort unna +++, alltid en grunn. Sykemelding da? Nei, kjedelig å gå hjemme.

Han nekter å ta imot råd, men han elsker å sutre og klage. Ja, han har det helt sikkert kjipt, men da MÅ gan gjøre noe med det SELV.

TS

Anonymkode: 4f77d...732

[AnonymBruker]

Jeg trodde som deg at kjæresten min var en sytepave som klagde over jobben av vage grunner uten å ta tak. Nå har sjefen hans mistet jobben på dagen og tom mistet retten til å det hele tatt søke jobb i kommunen grunner grovt mislighold av stilling, og han har hatt null oppfølging av de ansatte utover å reagere på akutte problemer. De ansatte har selvsagt tatt de dårlige forholdene ut på hverandre, og samtidig gjort det vanskelig å gå videre. Nå har de en unnskyldning til å søke ny jobb.

Anonymkode: 099b7...b31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg trodde som deg at kjæresten min var en sytepave som klagde over jobben av vage grunner uten å ta tak. Nå har sjefen hans mistet jobben på dagen og tom mistet retten til å det hele tatt søke jobb i kommunen grunner grovt mislighold av stilling, og han har hatt null oppfølging av de ansatte utover å reagere på akutte problemer. De ansatte har selvsagt tatt de dårlige forholdene ut på hverandre, og samtidig gjort det vanskelig å gå videre. Nå har de en unnskyldning til å søke ny jobb.

Anonymkode: 099b7...b31

Jeg vet at han ikke klager over vage grunner. Utifra hva han forteller har han absolutt grunn til å klage. Men! Da må han også ta tak. Sjefen over sjefen, fagforeningene, lege, psykolog. Men neida, han gjør ikke noe av det, han kommer hjem og forteller det samme hver eneste dag og vil ikke høre på rådene mine. Det er det jeg er lei.

TS

Anonymkode: 4f77d...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet at han ikke klager over vage grunner. Utifra hva han forteller har han absolutt grunn til å klage. Men! Da må han også ta tak. Sjefen over sjefen, fagforeningene, lege, psykolog. Men neida, han gjør ikke noe av det, han kommer hjem og forteller det samme hver eneste dag og vil ikke høre på rådene mine. Det er det jeg er lei.

TS

Anonymkode: 4f77d...732

Problemet er at han må gå på jobben eller ha en tilknytning til den. Det må ikke du som trolig bare har hørt om 1% av hva som foregår. Og sier han opp uten å kunne bevise at jobben er helseskadelig, får han 3 mnd karantene på dagpenger hos nav.

 

Anonymkode: 099b7...b31

[AnonymBruker]

Hvis det er sant det du sier; at sjefen er en psykopat, så bør du ha mer forståelse for mannen din. Slike folk i maktposisjoner er farlige. Både at de er helsefarlige og at de kan ødelegge karrieren til folk om de trår feil og krenker psykopaten. Ja, det eneste riktige er å slutte. På en måte som ikke krenker psykopaten. Og hvordan er jobbmulighetene til mannen din da? Har dere råd til at han går over på dagpenger?

Anonymkode: 7ef6d...db4

[AnonymBruker]

Sjefen tikker av for alle bokser når det kommer til psykopati ja. Men for all del, han har kalt meg for psykopat og, fordi jeg motsa han og utfordret tankegangen hans en gang. Han sa vi var like, sjefen og jeg.

Jeg syns det er vanskelig. Jeg vil støtte samboeren min, være der og backe han opp. Men når han ALDRI tar tak for å bedre situasjonen enda jeg har kommet med minst ti tips til hvordan, da begynner jeg å bli lei. Da kommer ord som tafatt og ynkelig, når det går i klaging dag ut og dag inn. Jeg har aldri kalt han det direkte, jeg tenker det bare, men det begynner å tære på. Det er i ferd med å endre hvordan jeg ser han.

TS

Anonymkode: 4f77d...732