Hvordan har synet på oppdragelse og annet endret seg etter du fikk barn?

[AnonymBruker]

Synes det var litt vanskelig å lage en god overskrift. Men det jeg lurer på er følgende;

Før du fikk barn så hadde du sikkert et spesielt syn på hva du skal og ikke skal gjøre og si, og hva du skal la barnet gjøre o.l. Hvilke ting har du gått imot deg selv på?

Én ting jeg har er at jeg synes alle som brukte måneder de første 2 leveårene var merkelige, men nå har jeg en 18 måneder gammel sønn😂

Skulle heller ALDRI la han se på tv, men sånn ble det visst ikke.

Anonymkode: e781a...605

[AnonymBruker]

Hadde ikke så mange bastante meninger. Men trodde ikke jeg kom til å samsove med baby. Men det var sånn hun roet seg de første mnd, så ble samsoving i min permisjon. Men sovet på eget rom og i egen seng i siden det. Men er egentlig fortsatt der at jeg ikke ønsker barna i sengen hele natten selv om jeg syns tanken er bedre nå som jeg har egne barn.

 

Anonymkode: 1c733...5a9

[Andro]

Hadde mye med barn i nær familie å gjøre før jeg selv fikk barn. Har også jobbet med barn.
Ingenting endret seg av å få barn selv, tror jeg. Det har gått som forventet, og jeg har likt å være mor.
Siden jeg alltid har likt å jobbe med ungdom, var jeg også av de sære foreldrene som så fram til tenårene.
Vi har sklidd ganske problemfritt gjennom dem også. Jeg hadde forventa mer ståhei egentlig.

Innbiller meg at vi har vært bra foreldre når vi har fått så greie barn, eller er det bare flaks?

[AnonymBruker]

Trodde det skulle være superenkelt å alltid være mild, snill og tålmodig. Men har 1 barn med krevende temperament og 1 barn med enkelt. Det krevende barnet er til tider et mareritt å forholde seg til. De som har flere barn med flere personlighetstester skjønner hva jeg mener.

Anonymkode: d4e6a...922

[AnonymBruker]

Trodde Montessori var for gærninger, men har nå gått all-in med mine to på 0, 2 og 3 år, og digger det. 
 

Bortsett fra det så dømte jeg folk med uoppdragne unger nord og ned (små barn altså). Mens nå er jeg overbevist om at det ikke er så mye du får «fikset» hvis du har en gærning på 2 år. Tror noen unger bare er rampete i DNAet sitt, i alle fall er min midterste det, og ingenting ser ut til å funke 😅

Anonymkode: 7e2c5...0a5

[RockyRose]

Tenkte alltid eg kom til å vere streng i oppdragelsen, og gje konsekvensar ved "dårleg" oppførsel. Men når eg no er blitt mor fokusera eg meir på kvifor bornet gjer som dei gjer, framfor konsekvensar/straff. Elles er eg like barnsleg og leiken som eg alltid trudde eg ville bli 😊

[AnonymBruker]

Kan vel i grunnen ikke i si det. Jeg var ikke opptatt av barneoppdragelsee før jeg fikk barn, så tenkte i grunn ikke på det før. Men jeg har en klar visjon for min oppdragelse (er alene, så min vei er den eneste her )

Anonymkode: daad7...c65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Trodde det skulle være superenkelt å alltid være mild, snill og tålmodig. Men har 1 barn med krevende temperament og 1 barn med enkelt. Det krevende barnet er til tider et mareritt å forholde seg til. De som har flere barn med flere personlighetstester skjønner hva jeg mener.

Anonymkode: d4e6a...922

Samme her. Min far var mye streng og sint, og jeg husker at jeg allerede som barn tenkte at jeg både hørte mer på mamma og likte bedre å være sammen med henne. Så jeg skulle være mild og snill og tålmodig med mine barn, og folk har alltid blitt beskrevet meg slik som person, så det skulle ikke være noe problem. Men jeg syns det er ordentlig utfordrende at jeg blir trigget av og sint på barna mine. Jeg jobber hardt med å håndtere det på en god måte, og fremstå som varm, tydelig og passe streng. Men det var på ingen måte så enkelt som jeg trodde. 

Anonymkode: 52649...015

[Gjest WhisperingWind]

Har egentlig vært veldig trygg på hvordan jeg ville bli som mor. 

Ikke skjedd noe spesielt enda som har endret det synet. 

Men jeg ekstremt avslappet rundt foreldrerollen. Er ikke ute etter å virke perfekt, vet at en kan gjøre feil, inngår kompromiss og velger mine kamper med omhu. 

Er opptatt av gode rutiner og struktur, er streng, bestemt og trygg. 

Ungen har mye temperament, er sta og viljesterk akkurat som meg så jeg møter han på en måte så de egenskapene kan bli en styrke. 

Har lite trøbbel med han. Våkner og er godt humør, kan selvsagt blitt grinete innimellom og teste grenser. Men ikke noe som vi løser raskt. Legger seg uten protest og drama. 

Føler vi er et godt team 😊

Endret 13. april 2023 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Trodde det var lett å sette grenser😂

Anonymkode: 8c220...bea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Trodde det skulle være superenkelt å alltid være mild, snill og tålmodig. Men har 1 barn med krevende temperament og 1 barn med enkelt. Det krevende barnet er til tider et mareritt å forholde seg til. De som har flere barn med flere personlighetstester skjønner hva jeg mener.

Anonymkode: d4e6a...922

Jeg skjønner hva du mener! Har to ulike barn!

Anonymkode: a78ab...990

[AnonymBruker]

For meg var det erfaringen av at de har fri vilje uansett hvor streng du er. Jeg trodde "umulige unger" var ett resultat av slappe foreldre, tenkte ikke engang over at unger har personlighet og vilje, og at viljesterk faktisk var en greie. At to søsken må oppdras forskjellig grunnet personlighet var helt fjernt når jeg var barnløs. 

Ikke tenkte jeg over at en unge kl 11 på formiddagen hadde en annen personlighet enn samme unge kl 16 fordi de var slitne, trøtte o.l heller. 

Sånn bortsett fra det overasket det meg hvor intens ansvarsfølelse og kjærlighet man får for ungen. Jeg hadde jo hørt om det, men jeg trodde ikke det var så intenst. 

 

Anonymkode: 3bfa9...7fe

[AnonymBruker]

Var ikke klar over akkurat hvor slitsomt (ikke ment som en klage, bare en observasjon av hvor mye energi som kreves) det er, så er nok blitt flere lettvinte løsninger og mer skjermtid enn jeg så for meg …

Men jeg ble også overrasket over hvor mye «strengere» jeg ble med meg selv? Før når jeg har sett andre med små barn ute sent eller på restaurant så har jeg tenkt i større grad at barn må tilpasse seg familien de lever i, men etter at jeg fikk barn selv tenker jeg stakkars trøtte barnet mitt hvis vi av en eller annen grunn må være ute etter leggetid. Har ikke noe lyst å dra barnet med på ting som er for min skyld, hvis barnet ikke får noe ut av det.

Har fått både mer og mindre respekt for mine egne foreldre, egentlig. 

Anonymkode: 44985...0ed

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig mye det samme synet på oppdragelse nå som før, men har lært at det er mye vanskeligere å være forelder enn jeg innbilte meg at det var. Jeg husker at jeg var veldig vokal angående min søsters oppdragelse av sine barn, jeg blandet meg inn og skulle vise henne, kom inn som en sånn supernanny som skulle få sving på sakene, men jeg var jo bare barnevakten og tanten, når jeg fikk mine egne barn, var det jo noe helt annet... Jeg er blant annet mye mer ettergivende, følsom, mindre konsekvent og streng enn jeg i utgangspunktet planla, og ønsker å være. 

Anonymkode: c6b44...63f

[AnonymBruker]

Jeg skulle aldri forskjellsbehandle barna mine. Så viser det seg at de er to vidt forskjellige vesener med veldig forskjellige behov. 

Skulle aldri samsove…vel😬.

Skulle være streng…

Anonymkode: 7e84d...671

[AnonymBruker]

Jeg har blitt rausere for hvert barn jeg har fått. Førstemann fikk ikke godteri før han var tre og så ikke tv før han var 4. Han gikk kun i ubehandlet ull og økologisk bomull/ lin. Han skulle kun ha naturlige leker av tre…
nr 3 så tv fra fødsel (altså mens han lå på puppen og jeg så tv med de andre), spiste godteri før han var ett og har uhorvelige mengder med plastikkræl. Det blir nok folk av han og😅

Anonymkode: 5bc99...dc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har blitt rausere for hvert barn jeg har fått. Førstemann fikk ikke godteri før han var tre og så ikke tv før han var 4. Han gikk kun i ubehandlet ull og økologisk bomull/ lin. Han skulle kun ha naturlige leker av tre…
nr 3 så tv fra fødsel (altså mens han lå på puppen og jeg så tv med de andre), spiste godteri før han var ett og har uhorvelige mengder med plastikkræl. Det blir nok folk av han og😅

Anonymkode: 5bc99...dc7

Samme her 🤣 Alt skulle være så "riktig" med første barnet. Med andre barnet slappet jeg mer av. 

Det var vel når jeg fikk mitt andre barn at jeg endret mest syn på oppdragelse samt forstod hvor ulike barn egentlig er. 

Anonymkode: bb039...17b

[AnonymBruker]

Skulle passe på så de ikke maste, hadde klær som stod til interiøret, kun givende leker... 

Innser nå at noen ting er utenfor min kontroll og seksåringen elsker knæsje farger med mønster og fargetoner som ikke passer sammen. Og de elsker plastræl. 

Anonymkode: 2bf56...c95

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg ikke likte barn. Viste seg at jeg ikke likte de uoppdragne barna til venninna mi 😅 nå har jeg flere venninner med barn og barn selv, og synes det er kjempe koselig! 

Anonymkode: cd434...72a

[AnonymBruker]

Hadde ikke så mange tanker om barneoppdragelse FØR jeg fikk barn, men har skjedd mye fra første til siste. Med første var jeg ung og hadde barnevernet inne og ble mildt sagt pirket på under veiledning. Ikke noe stort, typ "du sa ja til et glass sjokomelk (et, ikke ett), hvorfor får han to?". Endte med at jeg trodde at det stiltes veldig høye krav til foreldre, så jeg fikk en del syn på ting som kanskje var mer ekstremt enn nødvendig. Feks vurderte jeg å melde til barnebarnet fordi en toåring satt forovervendt i beltestol med tykk boblejakke, jeg ble veldig dømmende mot foreldre som så på telefonen mens barna var våken eller brukte skjerm for barn under 2 år. Var en hel masse andre ting som jeg ikke husker den dag i dag. Helt sykt egentlig. 

I dag vet jeg heldigvis mye bedre. Man er forskjellige, og man velger forskjellig. Det meste er faktisk godt nok. Orker ikke være en dømmende dritt, eller en bedrevitende førstegangs som skal lære alle at det bare er å legge babyen rett ned i senga så sovner den, fordi det fungerte for mitt barn. Flaks, kaller jeg det. 

Anonymkode: 26a9b...abb