Er det greit å si "jeg synes ikke synd I deg " til et barn?

[Peach3]

Mannen min og jeg er veldig uenige om dette.. Jeg synes IKKE det er en ting man skal si til noen som helst, det er sårende og man får følelsen av at man ikke er berettiget å kunne få lov til å uttrykke seg. De gangene han har sagt det til meg var når jeg virkelig var sliten og lei, typ høygravid eller i spebarnsperioden da han jobbet mye borte og jeg var ofte alene.. Da ble jeg dypt såret.. Men nå har han begynt å si dette til ungene også.

Eksempel, minste (under 10) klaget og ble sint over at hen ikke kom seg opp på skiene igjen etter et fall, ville bare gi opp og ikke bli med videre på tur, skikkelig sint og vrang. Så roper faren irritert "jeg synes ikke synd i deg! Kom deg opp!" 

Jeg har prøvd å si fra om at den frasen der vil jeg ikke høre du sier til ungene når du blir sint, men han nekter å høre.

Kan det være at det er jeg som er oversensitiv da jeg selv er blitt såret av han med disse ordene når jeg følte at jeg trengte støtte? Føler uansett at det er helt feil å si noe sånt til et barn som er frustrert og slår seg vrang.. Hva tenker dere?

[AnonymBruker]

Jeg ville heller sagt at jeg ikke syns synd på deg. Jeg syns personlig det er helt ok, om det er en legetim grunn  - og her virker det som det motsatte. Kanskje snakke litt om hva dere leger i "ikke synd på deg" og når det skal brukes??

Anonymkode: 7a20b...a7b

[AnonymBruker]

Nei, det er selvfølgelig ikke greit å si til noen, hverken voksne eller barn. Det er en hånlig måte å snakke på, og det man indirekte sier er at "jeg gir blaffen i deg".

Anonymkode: 8bf2a...ccc

[AnonymBruker]

Ikke greit. Det var sånt vi fikk høre på 80-tallet, så gjerne noe mannen din har med seg fra sine foreldre? Jeg er blitt veldig god til å undertrykke egne følelser hvertfall. Sier ikke slikt til mine barn. Er det mulig å få mannen til å reflektere litt over hvordan han selv ble behandlet som barn og hvordan det påvirker hans foreldrestil?

Anonymkode: 1c5ac...5c7

[ElectricScum]

Nå er ikke jeg voldsomt i mot at barn tåler å høre sannheten i blant hvis de kan lære noe av det. Men den setningen der betyr jo underforstått noe sånt som "du driter deg ut, ta deg sammen, jeg gidder ikke høre på deg." I situasjonen du beskriver tviler jeg på at en sånn kommentar som han serverte vil føre til noe som helst positivt, verken av lærdom eller selvfølelse. 

[frøkna]

Du er ikke oversensitiv, ts. Dette må han slutte med!

[AnonymBruker]

Det er absolutt ikke greit!

Anonymkode: 82f0a...7a5

[Kalevala]

Det er ikke greit. Ord er viktige, og de ordene han bruker er uegnet for å skape tillit, vekst og trygghet både for barn og voksne. 

Det er noen som ikke forstår hvor stor makt ordene deres har for barna.

[AnonymBruker]

Det vitner jo om at din mann ikke har hatt noen særlig ok barndom. Og det burde dere ha snakket om før dere valgte flytte sammen, og i alle fall før dere valgte å få barn. Å ha en konkret plan for å reparere senskader etter en elendig barndom er noe alle voksne bør ha. Så også din mann.  Og du. 

Hva ville jeg sagt til et barn som var sliten og lei? Først ville jeg ha behandlet barnet slik nesten ingen foreldre behandler sine barn - slik jeg ville behandlet min beste venn om hen var sliten og utafor. Jeg ville vist normal medmenneskelighet. Jeg ville tilbudt en pause. Jeg ville spurt (på barnets nivå) hva som skal til for at det klarer gjennomføre på en god måte. 

Og ikke minst - det ville ikke falt meg inn å planlegge en tur lenge enn barnets evne. Og ikke falt meg inn å tvinge barn til noe som ikke innebærer tap av helse om det ikke gjennomføres. Så er det synd på et barn som ikke blir behandlet som et menneske med egenverdi av sin far? Absolutt. Jeg synes synd i barnet. Det ER synd i barnet.

Jeg synes ikke synd i deg. Du ligger som du redet. Dette er slik det måtte ende. Det er ikke synd i din mann, verken nå eller om 40 år når barna for lengst har droppet kontakte han. 
 

Og om barn mister kontrollen med sine følelser i løypa? Det er helt normalt. Barn skal det. Voksne skal ikke velge å miste sin kontroll, slik din mann gjorde. Hans adferd er avvikende. Så sier man «jeg vet du mestrer». Man finner frem tutu, sjokolade og blinkende armbånd. Og så velger man å være en ok voksen. Som behandler et barn ikke som et barn. Men som et menneske.

Anonymkode: ee01e...635

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det vitner jo om at din mann ikke har hatt noen særlig ok barndom. Og det burde dere ha snakket om før dere valgte flytte sammen, og i alle fall før dere valgte å få barn. Å ha en konkret plan for å reparere senskader etter en elendig barndom er noe alle voksne bør ha. Så også din mann.  Og du. 

Hva ville jeg sagt til et barn som var sliten og lei? Først ville jeg ha behandlet barnet slik nesten ingen foreldre behandler sine barn - slik jeg ville behandlet min beste venn om hen var sliten og utafor. Jeg ville vist normal medmenneskelighet. Jeg ville tilbudt en pause. Jeg ville spurt (på barnets nivå) hva som skal til for at det klarer gjennomføre på en god måte. 

Og ikke minst - det ville ikke falt meg inn å planlegge en tur lenge enn barnets evne. Og ikke falt meg inn å tvinge barn til noe som ikke innebærer tap av helse om det ikke gjennomføres. Så er det synd på et barn som ikke blir behandlet som et menneske med egenverdi av sin far? Absolutt. Jeg synes synd i barnet. Det ER synd i barnet.

Jeg synes ikke synd i deg. Du ligger som du redet. Dette er slik det måtte ende. Det er ikke synd i din mann, verken nå eller om 40 år når barna for lengst har droppet kontakte han. 
 

Og om barn mister kontrollen med sine følelser i løypa? Det er helt normalt. Barn skal det. Voksne skal ikke velge å miste sin kontroll, slik din mann gjorde. Hans adferd er avvikende. Så sier man «jeg vet du mestrer». Man finner frem tutu, sjokolade og blinkende armbånd. Og så velger man å være en ok voksen. Som behandler et barn ikke som et barn. Men som et menneske.

Anonymkode: ee01e...635

Fantastisk skrevet!! 💯

Anonymkode: 234ff...4f8

[Paneera]

Peach3 skrev (2 timer siden):

Mannen min og jeg er veldig uenige om dette.. Jeg synes IKKE det er en ting man skal si til noen som helst, det er sårende og man får følelsen av at man ikke er berettiget å kunne få lov til å uttrykke seg. De gangene han har sagt det til meg var når jeg virkelig var sliten og lei, typ høygravid eller i spebarnsperioden da han jobbet mye borte og jeg var ofte alene.. Da ble jeg dypt såret.. Men nå har han begynt å si dette til ungene også.

Eksempel, minste (under 10) klaget og ble sint over at hen ikke kom seg opp på skiene igjen etter et fall, ville bare gi opp og ikke bli med videre på tur, skikkelig sint og vrang. Så roper faren irritert "jeg synes ikke synd i deg! Kom deg opp!" 

Jeg har prøvd å si fra om at den frasen der vil jeg ikke høre du sier til ungene når du blir sint, men han nekter å høre.

Kan det være at det er jeg som er oversensitiv da jeg selv er blitt såret av han med disse ordene når jeg følte at jeg trengte støtte? Føler uansett at det er helt feil å si noe sånt til et barn som er frustrert og slår seg vrang.. Hva tenker dere?

En bedre ting å si hadde vært "jeg hjelper deg opp igjen, dette går fint".
 

Støtter deg, TS. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, det er selvfølgelig ikke greit å si til noen, hverken voksne eller barn. Det er en hånlig måte å snakke på, og det man indirekte sier er at "jeg gir blaffen i deg".

Anonymkode: 8bf2a...ccc

Jeg vokste opp med å få høre dette av mine foreldre og jeg følte skam i hele oppveksten pga det. Skam og skyld. De sa også at det «må være noe som feiler henne, må være noe alvorlig galt med henne» om jeg ble lei meg og gråt pga stygge ting de stadig sa. Jeg har aldri sagt liknende til egne barn fordi det ødelegger selvbilde og selvtillit. Man føler at man ikke er verdt noenting.

Anonymkode: 9bf5d...9d7

[AnonymBruker]

Du er ikke oversensitiv, Ts! Din mann har ikke begrep om hvordan oppdra barn til å bli både trygge og selvstendige med selvtillit og glede.

Jeg synes du skal få ham med deg til parterapi, for måten han snakker til deg og nå også barna, det er på ingen måte greit eller akseptabelt.

Måten han oppfører seg på kan, som en over skrev, være at han ble skadet av egen barndom. Men det kan også være psykisk vold. Eller det kan være at han "bare" har hatt dårlige forbilder selv, og rett og slett ikke forstår hvordan han skader deg, ungene og forholdet. Er det det siste så kan nok det endres med parterapi. Er det det første bør han kanskje i tillegg gå i behandling. Er det vold, da er det å fortsette å bo med ham med barna trolig ikke et alternativ.

Selv om jeg er enig i mye som en over her skrev, så tenker jeg at barn ikke skal behandles som en venn. Venner og barn har ulike forutsetninger, ulike grenser, trenger ulike grenser og ulik støtte. Barn trenger voksenpersoner som setter grenser. Det utelukker ikke å også være en venn, behandle barnet med respekt og omtanke og finne gode aldersbestemte og individtilpassede løsninger.

Du, Ts, forstår hva måten din mann snakker til barna på gjør med barna - og det er bare du som kan beskytte dem mot den skaden han gjør.

Få ham med i parterapi! Og om han ikke blir med, gå alene slik at du grundig kan få diskutert hans væremåte med fagpersoner.

Anonymkode: aa2c0...400

[AnonymBruker]

Nja, jeg har noen ganger forsøkt å fortelle mine overdramatiske barn at det ikke er synd på dem fordi de ikke får sushi til middag, må gå fire kilometer skitur eller bære sekken sin selv, ikke har et merkeplagg eller føler seg stygg på håret eller har et papirkutt i handa. De er tenåringer og fortsatt syter og klager de noe voldsomt noen ganger. Det er grenser for hvilke følelser man skal validere. «Buhu, må sette min egen tallerken inn i oppvaskmaskinen. Alltid må jeg gjøre alt for dere!»

Vanskelig å vite om dette var en slik situasjon... 

Anonymkode: c9ea8...ce8

[fru Alving]

Slik du forteller om ting så er det mannen din som går over grensen. Det høres ut som om han er lite følsom for andres behov, og at han har egen issues fra egen oppvekst. 

Mye av den oppdragelsen som var vanlig før handlet om at barn ikke ble hørt, respektert og skulle oppføre seg som "voksne"

Samtidig har vi nå gått litt over i den motsatte kanten synes jeg. Alt barn føler og opplever skal valideres og dyrkes, også det som er vondt og vanskelig. Jeg tror ikke vi gjør barn noen tjenester på den måten og at en del ting ikke skal "blåses" opp og legges så mye vekt på. Men det er vanskelig å vite om det er slik din mann tenker.

Det er ingen hverken voksne eller barn som er tjent med å få følelsen av at det er synd på dem. Selvmedlidenhet er ikke en følelse som skal verdsettes.

Men, det er viktig at barn får trøst og støtte når de er lei seg, og får hjelp til å håndtere disse følelsene og at følelser ikke er feil.

[AnonymBruker]

Hvem hadde rett da? var det noe synd i tiåringen som lå og trasset og ikke ville gå videre? Hadde tiåringen slått seg så det gjorde vondt? Er det synd på han/hun fordi han ble frustrert? Hva burde faren ha sagt: "Jeg skjønner det var ergelig at du falt, men nå må vi gå videre, du er tøff og flink og kom nå, så skal du få et drops og snart er vi fremme og jeg syns du er kjempegod på ski og vil du jeg skal sitte her med deg litt, jeg kan løfte deg opp, vil du henge i staven min det siste stykket?" - Det kan bli litt vel mye dilling med en 10-åring.

Mulig han burde sagt: Alle faller, det går bra, pytt sann, ingen ting å være sur for, nå sinker du oss, kom igjen, pytt sann og glem det, nå går vi. --Klage klage- "Jeg syns jo ikke synd på deg, alle faller av og til". 

Faren var jo ikke sur fordi han falt, han var sur fordi han lå der og klagde. Jeg syns altså du overreagerer. 

Anonymkode: c9ea8...ce8

[AnonymBruker]

hmm.. ja .. tja .. denne moderne oppdragelsesstilen med at barn ikke skal læres å regulere sine følelser funker jo kjempegodt..

Anonymkode: ab5d2...779

[Andro]

Det er en sur og nedlatende måte å snakke på, som devaluerer følelsene til barnet. Man kan være glassklar, og like fullt ivareta barna i situasjonen.
"Jeg ser at det er vanskelig for deg, men hvis jeg hjelper deg på skiene igjen nå, så er det ikke langt igjen."
"Du er sliten og lei deg, men det hjelper ikke å legge seg ned å surve. Tror du at vi kommer oss bort til den kneiken der? Da tar vi oss litt å drikke."
Har også vært i situasjoner der småbarn har låst seg helt, og jeg har valgt handling foran ord. Tatt med ungen, med skiene på, over skuldra og skøyta hjem igjen 😂 Det er mye omsorg i ei fast hånd, og gneldring er bare tåpelig.

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på. 

Jeg fortalte fjortenåring som "trodde vi var på ferie" da hun ble bedt om å rydde eg tallerken etter middag at det ikke er synd på henne. Det samme fortalte jeg tolvåringen som ble sur på at de fikk like påskeegg, for han hadde jo sagt at han ville ha størst. 

 

Anonymkode: f18e3...78b

[AnonymBruker]

Andro skrev (Akkurat nå):

Det er en sur og nedlatende måte å snakke på, som devaluerer følelsene til barnet. Man kan være glassklar, og like fullt ivareta barna i situasjonen.
"Jeg ser at det er vanskelig for deg, men hvis jeg hjelper deg på skiene igjen nå, så er det ikke langt igjen."
"Du er sliten og lei deg, men det hjelper ikke å legge seg ned å surve. Tror du at vi kommer oss bort til den kneiken der? Da tar vi oss litt å drikke."
Har også vært i situasjoner der småbarn har låst seg helt, og jeg har valgt handling foran ord. Tatt med ungen, med skiene på, over skuldra og skøyta hjem igjen 😂 Det er mye omsorg i ei fast hånd, og gneldring er bare tåpelig.

Så du ville tatt med ungen, 10 år, over skuldra og skøyta hjem? Hva med 12? 14? 

Anonymkode: c9ea8...ce8