Angst pga. "traumer" fra barndommen?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et helt normalt hjem, men så lenge jeg kan huske har jeg vært livredd for å få tilsnakk eller kjeft. Jeg husker tilbake i barndommen at hvis jeg fikk kjeft av foreldre eller lærere så ble jeg helt ødelagt. Fikk ikke mer kjeft enn normalt, men opplevde mye mobbing og hjemme skulle vi ikke snakke om følelser eller være nære så jeg satt alltid på rommet mitt mens foreldrene mine satt i stua. Jeg kom ut for å spise middag, men kan ikke huske at jeg satt i stua sammen dem bare for å være der. 
Jeg vet ikke helt hvor mine såkalte traumer kommer fra. Det eneste jeg kan komme på er min tidligere stefar. Jeg husker han hadde snudd potetgullposen min opp ned slik at når jeg løftet den så raste alt ut. Da fikk jeg kjeft og ris. Og at han lo dersom jeg eller søsken slo oss.

Så selvom jeg nå sitter her i voksen alder så har jeg så vanvittig angst for å gjøre noe galt slik at folk skal bli irritert eller sure. Gjør jeg noe galt så kaster jeg nesten opp i lang tid etterpå frem til jeg klarer å legge det fra meg noen dager senere.

Folk tror at jeg er en beinhard person og veldig selvtillit. Jeg har lederstilling og vet at jeg blir ansett som en tøff person, men inni meg er jeg så usikker og redd.

Noen tips?

Anonymkode: 9cbd9...102

[AprilLudgate]

Helt normal oppvekst vil jeg jo ikke helt kalle det heller?

Kanskje mer en kombinasjon av ekstra engstelig og at du igrunnen hadde en oppvekst helt fraværende av positiv og direkte omsorg? 
 

Jeg vil jo likevel tenke at denne kraftige angsten handler om mer enn det fraværet av støtte/mobbingen. 
 

Han stefaren din hørtes ut som et rasshøl btw. 
 

Men løsningen her er jo enkel og vanskelig: psykolog. 

[AnonymBruker]

Enig med April, det høres ikke ut som en sunn og trygg barndom dette. Det er mer enn nok her til å gi angst i voksen alder. Man må ikke ha fått daglig bank for å bli skadet. Fravær av kjærlighet holder lenge.

Det går an å få det bedre, jeg håper du oppsøker hjelp. ❤️

Anonymkode: 619da...d26