Ønsker å være sammen med kjæresten min hele tiden - dårlig samvittighet for barna

[AnonymBruker]

Er det flere som har opplevd dette? Altså, jeg er 41, to barn fra tidligere (et helt meningsløst, kjærlighetsløst ekteskap jeg ikke engang vet hvorfor jeg inngikk, ble vel presset og pushet og klarte ikke si nei, hater meg selv for det), og først da jeg var 38 (etter å ha vært skilt i mer enn 8 år) møtte jeg en mann jeg virkelig ble forelsket i og nå elsker intenst og inderlig. Han har en sønn fra tidligere med en ONS, som han har sporadisk kontakt med.

Men mine barn er 12 og 14 og bor 95% av tiden med meg, så naturlig nok trenger de tid og oppmerksomhet fremdeles.

Problemet er at jeg hele tiden lengter etter å være sammen med kjæresten min. Føler at sammen med han kan jeg være meg selv fullt og helt, virkelig leve. Han er selvsagt ofte på besøk, og er veldig snill med barna mine, og vi har vært på noen turer sammen, er sammen i alle høytider etc. Likevel, jeg kan jo ikke oppføre meg som en forelska tenåring når barna er tilstede, naturlig nok, så jeg prøver så ofte så mulig å organisere det slik at jeg kan besøke han. F.eks. overnatte fra en lørdag til søndag. Og at broren min er hos meg og er sammen med barna mine når jeg er hos kjæresten.

De er jo 12 og 14, og ikke 2 og 4 liksom, men likevel får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ønsker så mye alenetid med kjæresten. Om jeg f.eks. har vært hos kjæresten to kvelder i en uke, og ønsker å dra en tredje gang har de noen ganger sagt at "kan ikke NN komme hit i kveld, di har jo vært hos han to ganger allerede denne uka?" Og så kjenner jeg at jeg vil jo helst besøke han, da kan jeg være meg selv og kose med han og gjøre alt vi vil.

Litt mer kontekst: Jeg har aldri opplevd et gjensidig kjærlighetsforhold tidligere, kun et meningsløst ekteskap på 4 1/2 år, og diverse menn jeg har hatt kortere mer seksuelle, overfladiske forhold til. Så nå, med kjæresten, opplever jeg jo egentlig alt jeg har drømt om - kunne elske og bli elsket. Jeg er glad i barna mine selvsagt, men føler at jeg er så forelska at jeg gleder meg bare til neste gang jeg kan være alene med kjæresten min. Jeg har også begynt å tenke tanken på å få et felles barn med han. Kanskje det er det eneste som kan "redde" dette? For tiden mellom vi møtes er ofte uttholdelig vond og alt føles tomt, om vi får et felles barn så blir det kanskje annerledes, ikke kjenne det intense savnet og lengselen hele tiden? Men kan hende jeg er for gammel til å bli gravid, så hva kan løsningen være da?

Er det flere som føler noe lignende, eller er jeg bare for ekstrem? Føler at "alle andre" har hatt kjærester og levd ut den siden av seg selv før de fikk barn, men det har ikke jeg og er nok også derfor dette føles ekstra sterkt og jeg håper jo at det blir litt mildere og mindre intenst etterhvert, en hva om det ikke skjer?

Håper å høre andres erfaringer, tips og triks.

Anonymkode: 21347...2cc

[AnonymBruker]

Merkelig at du ikke kan være deg selv rundt barna dine, det syntes jeg er absolutt merkverdig. 
Det burde du isåfall jobbe med, en skal klare å være seg selv rundt barna sine - noe annet er bare rart.

Anonymkode: d5fc7...b2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Merkelig at du ikke kan være deg selv rundt barna dine, det syntes jeg er absolutt merkverdig. 
Det burde du isåfall jobbe med, en skal klare å være seg selv rundt barna sine - noe annet er bare rart.

Anonymkode: d5fc7...b2f

Altså, jeg kan jo ikke drive og råkline med kjæresten min foran barna, eller ligge i armene hans og kose på han.

Anonymkode: 21347...2cc

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er forelsket og unner deg selvsagt dette. Men, du er mor og etter min mening bør dette være din hovedprioritet. Jada, barn er tjent med at foreldrene har det bra, men her synes jeg det virker som at denne mannen og at du skal få være med ham er viktigst.

Jeg klarer heller ikke å se logikken i at et felles barn kan "redde" dette? Mener du at ved at dere får barn sammen så sikrer du at dere er sammen hele tiden?

Anonymkode: a681b...542

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Altså, jeg kan jo ikke drive og råkline med kjæresten min foran barna, eller ligge i armene hans og kose på han.

Anonymkode: 21347...2cc

Ærlig talt, det kan dere gjøre når barna gjør noe annet. 

Trodde jeg egentlig skulle forstå deg, har vært viljeløst forelsket selv. Men et sted går grensen for meg også. 

Hjelper ikke at du er aldri så underernært, noen ganger kan man ikke gjøre alt. 

 

Anonymkode: aa9bf...3f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg skjønner at du er forelsket og unner deg selvsagt dette. Men, du er mor og etter min mening bør dette være din hovedprioritet. Jada, barn er tjent med at foreldrene har det bra, men her synes jeg det virker som at denne mannen og at du skal få være med ham er viktigst.

Jeg klarer heller ikke å se logikken i at et felles barn kan "redde" dette? Mener du at ved at dere får barn sammen så sikrer du at dere er sammen hele tiden?

Anonymkode: a681b...542

Ja, og at om vi får et felles barn så vil jeg jo ha en del av han hos meg hele tiden. Kan hende jeg blir mindre ekstem da, kan slappe mer av.

Anonymkode: 21347...2cc

[AnonymBruker]

Herregud. Voks opp.

Anonymkode: 27283...339

[Gjest CamillaCollett]

Jeg skjønner veldig godt at du er forelska, men prioriter barna dine. De er 12 og 14, og de vil i økende grad tilbringe tid utenfor huset, timer her og der du og kjæresten kan være sammen. Og om noen år bor de ikke hjemme lenger, mens du har all verdens tid til kjæresten. Jeg vet at forelskelsen ikke snakker på den måten, der er det bare her og nå som gjelder, men du skal ha et godt forhold til barna dine hele livet. I tillegg er du heldig, for barna dine har tatt godt imot kjæresten og foreslår til og med at kjæresten skal komme. Han kan jo komme, overnatte og dere ha sex om kvelden bak lukket dør?

[AnonymBruker]

Kjempelurt å få et felles barn med en mann som kun har sporadisk kontakt med det barnet han har fra før..

(Slett ikke sikkert du er fruktbar lenger heller, bare så det er sagt).

Anonymkode: dccba...bc6

[svartkatt]

Dette får meg til å tenke på min mor og hennes mann.. 

[AnonymBruker]

Kan dere ikke flytte sammen? Da dabber forelskelsen fort av og du har han rundt deg mer enn du ønsker etterhvert.

Anonymkode: 87f9f...2c3

[AnonymBruker]

Hvis du kjenner på at du ikke prioriterer barna dine nok nå, bør du virkelig ikke få et nytt barn. Da blir jo de eldste enda lengre vekk i periferien. 

Du må være mer tilstede med ungene, ellers blir det fort ugreit mellom dem og kjæresten din, hvis de føler at han stjeler deg vekk 

Anonymkode: 6dc89...d92

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg ts og har vært i dine sko.

Fikk kjæreste da sønnen min var 7-8 år og jeg var helt hjernevasket av forelskelse.

Valgte faktisk bort sønnen min og lot han være mer hos faren sin enn hos meg, fordi jeg hadde hatt det så vondt over mange år og kjæresten fikk meg til å gløde og leve igjeni

Vi var særboere alle disse årene pga barna på hver vår kant, som gjorde logistikken mer vanskelig mtp barnevakt.

Nå har vi vært sammen i ti år, han har vært utro mot meg, forholdet er på vei til å oppløses og jeg har mistet meg selv og følelsene for han.

Sønnen min er voksen og har flyttet ut og jeg angrer sånn for at jeg tilbragte mer tid med kjæresten enn sønnen min.

Hvis barna dine godkjenner typen din foreslår jeg at dere flytter sammen for da ser du barna dine samtidig, og kjærligheten til typen blir ikke så spennende lenger siden dere sover sammen hver natt.

Anonymkode: e3a79...839

[AnonymBruker]

Du virker litt på tur. Skal du få et felles barn med kjæresten din uten å bo sammen en gang,hvordan mener du det skal bli bra? Og hvorfor kan du ikke være deg selv rundt barna? såklart kan dere kose selvom de er der. De er vel på rommene sine og andre steder noen ganger? Dere må vel ikke råkline hele tiden. 

Du må jo klare å ha en kjæreste OG klare å være der for barns dine samtidig. Ja, barna dine er store, men de trenger deg enda, tiden som kommer nå er viktig. Jeg har selv barn på 12 og 15 år, og det er veldig viktig at de føler at du er der nå, ikke at du er psykisk og fysisk alltid en annen plass. At du ikke har opplevd dette er ingen unnskyldning for at du kan holde på som dette, du må finne en løsning. Kan dere flytte sammen etterhvert? Hvis ikke, er det i det hele tatt noen fremtid med han? Du høres ikke ut som en som er interessert i særeie liksom, som kosntant vil være med han. Og en siste ting, jeg synes det er dårlig av kjæresten din å ha så lite kontakt med eget barn, selvom det var en ons, han har da ansvar uansett. Sier litt om han. 

Anonymkode: badcb...a51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja, og at om vi får et felles barn så vil jeg jo ha en del av han hos meg hele tiden. Kan hende jeg blir mindre ekstem da, kan slappe mer av.

Anonymkode: 21347...2cc

Jeg synes ikke dette høres ut som riktig motivasjon for å sette et barn til verden, verken overfor barnet selv, dine barn, hans barn og ham. Virkelig ikke.

Anonymkode: a681b...542

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår deg ts og har vært i dine sko.

Fikk kjæreste da sønnen min var 7-8 år og jeg var helt hjernevasket av forelskelse.

Valgte faktisk bort sønnen min og lot han være mer hos faren sin enn hos meg, fordi jeg hadde hatt det så vondt over mange år og kjæresten fikk meg til å gløde og leve igjeni

Vi var særboere alle disse årene pga barna på hver vår kant, som gjorde logistikken mer vanskelig mtp barnevakt.

Nå har vi vært sammen i ti år, han har vært utro mot meg, forholdet er på vei til å oppløses og jeg har mistet meg selv og følelsene for han.

Sønnen min er voksen og har flyttet ut og jeg angrer sånn for at jeg tilbragte mer tid med kjæresten enn sønnen min.

Hvis barna dine godkjenner typen din foreslår jeg at dere flytter sammen for da ser du barna dine samtidig, og kjærligheten til typen blir ikke så spennende lenger siden dere sover sammen hver natt.

Anonymkode: e3a79...839

Wow. Dette var trist lesning.

Anonymkode: a681b...542

[Blåpille]

Med et felles barn blir det jo enda mindre tid til det du har lyst til med kjæresten? 😅

[AnonymBruker]

Blåpille skrev (1 time siden):

Med et felles barn blir det jo enda mindre tid til det du har lyst til med kjæresten? 😅

Joda, men får jo en ny, dypere dimensjon.

Anonymkode: 21347...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan dere ikke flytte sammen? Da dabber forelskelsen fort av og du har han rundt deg mer enn du ønsker etterhvert.

Anonymkode: 87f9f...2c3

Å flytte sammen ville vært en drøm ja, men er vanskelig å finne noe som passer i området jeg bor i.

Anonymkode: 21347...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Joda, men får jo en ny, dypere dimensjon.

Anonymkode: 21347...2cc

Ja, sånn dyp dimensjon du fikk med han forrige.....

Du kommer til å rævkjøre dette forholdet med en ny unge. Fokuset blir på den, hyl og skrik og null sex. Kanskje den får utfordringer også så gammel du er.

Anonymkode: 07501...079