Store problemer i parforhold…

[AnonymBruker]

 

Jeg vil legge ut et innlegg her. Der jeg setter opp mine og samboer sine problemer i punkter. Mest fordi jeg må få det ut, og høre andre sine meninger. Jeg er så lei livet og alt slm skjer, jeg har følt meg suicidale i flere mnd, og ja, vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget, men nå må det bare ut… 

 

Meg:

• kan være kontrollerende i form av at jeg ikke vil han skal ha overnatting 2 dager, men 1. at jeg ikke vil han skal møte venner på visse steder pga jeg ikke stoler på han der. At jeg vil være med på byen noen ganger før han reiser alene.(vi har vært sammen i 13 år, og jeg har aldri sett han full og med kompiser fordi han har løyet og ikke ville hatt meg meg). Dette har resultert i at ingen av oss reiser ut lenger, pga jeg ikke stoler på han.. men han vil heller droppe alt, enn å ta meg med ut virker d som. 
• Jeg kan kjefte mye. Men daglig så sover han lenger enn meg, han lager aldri mat, han har aldri vasket klær osv. hvis jeg spør om han kan passe barna mens jeg går å legger meg blir han ofte oppgitt og «da skal jeg sove etterpå også». Og ofte da jeg har lagt meg, og kommer til stua igjen så ligger han å sover mens barna er alene, dette har han gjort siden barna var bare noen mnd gamle. 
• Jeg er sjalu. På nesten alt. Men igjen, han snur seg etter folk på butikken, faller ut av samtaler pga andre damer. Er mye hyggeligere mot andre damer generelt enn meg.. jeg får ofte høre ting som er feil med meg + at han er sint daglig. Hvis vi møter på pene damer sitter smilet med en gang. Har nevnt dette for han, men får beskjed at jeg ser syner og er gal.
• Jeg er livredd for å være alene. Jeg blir ofte klengete og kan mase på han, hvis han skal bort. 
• Jeg bruker ofte ting mot han. Som f.eks så føler jeg han aldri vil være med barna sine. Da kan jeg finne på å si «hvis du er så glad i dem slm du mener så…», «hvis du ikke bryr deg mer snart, så vil jeg ikke ditt eller datt».
• Jeg har skrivd med gutter bak ryggen hans. Kunne aldri falt meg inn å være utro, men oppmerksomheten har gjort meg glad og jeg har følt meg bedre. 
• Jeg hater at han avbryter samtalene mine, noe han ofte gjør. Da blir jeg sint. 
• Jeg blir sint hvis han hysjer på meg. Han kan hysje på meg bare «fordi» eller fordi han ikke orker å høre meg snakke, og at han syntes f er kjedelig.
• Jeg spør fort om hjelp, selvom heg ikke har prøve nok. 
• Iblandt så føler jeg at jeg gråter for å manipulere, men tanken slår meg ikke før jeg har grått en stund at «oi, er dette noe vits egentlig». 
• Hver gang jeg er ute så sender jeg alltid melding om hvor jeg er til enhver tid, hvem jeg er med osv. og snapper så han skal vite hvor jeg er. Jeg blir alltid skikkelig lei meg fordi han aldri gjør det tilbake. Han ignorerer meg heller og sender meg ingenting. Selvom han har lovet å sende en snap iløpet av kvelden så jeg skal føle meg trygg. Det «glemmer» han alltid. 
• Jeg er nysjerrig på hvem han snakker med. 
• Trenger bekreftelse på at jeg er god nok, og liker å høre at jeg er den eneste i hans øyne osv. jeg har sagt ifra at jeg ikke vil vite at han syntes andre er fine osv, for det takler jeg ikke. 
• Jeg føler på en enorm frykt for å slå opp, ganske mye pga at jeg ikke vil han skal ha sex med noen andre enn meg. Eiesyk?? Vet ikke, men syntes det er kjipt å føle sånn… vi har ikke hatt sex med noen andre, så vidt jeg vet. 
•  

 

Han:

• hvis jeg er lei meg eller noe, så får jeg ofte beskjed om å skjerpe meg eller at jeg er svak og tåler lite. 
• Han var ekstremt sjalu før, men etter st jeg begynte å isolere meg og ble sjalu seøv, har han sluttet å være det?? 
• Han blir lett irritert. Og har for vane å dra opp knyttneven hvis han skvetter eller lignede. Dette trigger meg, men han sier aldri unnskyld.. 
• han skriker aldri, eller kjefter, men han blir veldig høy i tonen sin og veldig streng, dette blir jeg også ofte veldig stresset av.. 
• sier ofte ting som «herregud», «er du dum eller», «hva får deg til å tenke noe sånt», «gidder ikke høre på deg mer», «dette er grunnen til at jeg ikke orker deg», osv. 
• har en «jeg kan alt» og «jeg vet alt» holdning. Føler han ofte skryter av hvor flink han er på jobb, hjemme og generelt.
• Har lagt merke til at han alltid ser på seg selv i alle speil vi er i. F.eks på helsestasjonen da det handler om barna, sitter han 50% av tiden å ser seg selv i speilet.. 
• han snakker over meg, så jeg føler jeg aldri får snakket offentlig. Grunnen hans er at jeg er treig og han tror jeg ikke kommer til å si noe. 
• Hvis vi diskuterer føler jeg det aldri når frem. Og hvis jeg først når frem og jeg føler samtalen går fremover så avslutter han helt brått «nå er jeg ferdig, nå gidder jeg ikke snakke mer». Hvis jeg da sier at dette er grunnen til at jeg tar opp ting 5000 ganger, så sier han bare «det fjør du uansett, kan like greit avslutte nå». Men jeg føler han aldri har prøvd å avslutte en samtale?
• Jeg velger sjeldent hva vi ser på tv. Hvis jeg først får velge film osv så sitter han ofte med tlf, eller så ser jeg på hele han at han kjeder seg og jeg klarer ikke kose meg. Derfor velger han nesten alltid.. 
• han vil ikke snakke i tlf med kompiser foran meg. Jeg har nevnt dette som et problem for tilgitte min, da jeg ikke forstår HBORFOR. Men han har enda ikke endret det… jeg ser han legger på rett dør han skal inn utgangsdøra, HVER DAG. 
• Føler at han ikke har ordentlig følelser for barna. I form av hvis de gråter, må det være «riktig» for at de skal få trøst. 
• Jeg har sagt fra at jeg hwr følt meg suicidale osv, han bryr seg ikke og er bare «okei» liksom.. 
• han vil ha sex. Men han vil ikke kose med meg. Jeg sa fra ar jeg har følt det besten som voldtekt siste året, for jeg har hatt sex uten at jeg vil, mens han har vært fullt klar over det. Nå når jeg spør hvorfor han ikke vil ha sex med meg, sier han abre «vil ikke være en voldtektsmann». Hvis jeg da sier at alt jeg trenger er litt kosing og nærhet først, så får jeg «det gidder jeg ikke, nå får du ta iniativ»… 
• Han har vasket klær et par ganger, men da kun sine egne, latt mine og barna ligge igjen. 
• føler han er snill mot alle unntatt meg og han planlegger alltid å finne på noe med andre, mens med meg ser vi kun på tv hele dagen. Hvis jeg spør hvorfor så får jeg «deg ser jeg hver dag, de andre ser jeg aldri».
• Får ofte høre «jeg er ikke sånn mot noen andre», «har ikke disse problemene med andre», fordi ingen andre trigger han osv. 
• han behandler barna annerledes da vi er rundt andre. Han er snillere, gidder å leke med de osv. dette husker jeg før vi fikk barn at jeg reagerte på også. At når vi var hjemme, så var han bare sur osv. men ute så holdt han rundt meg og var så snill. Altså, wtf? 
• Han har opp gjennom årene sagt stygge ting, slm virkelig har satt seg fast hos meg og styrket min sjalusi. Som f.eks da jef var gravid «du er feit nå as», «håper ikke barna får det og det av deg», «jeg bryr meg ikke før du har fått mage»(han brydde seg ikke da heller», «du ser ut som visse ting der nede»(så jeg hater underlivet mitt nå), da jeg gidd gravid fikk jeg hår på magen, og spurte han engang om å smøre olje for meg. Da brøyt han ut «ÆSJ, så jævlig ekkelt», pga hårene. Da slapp han å gjøre det igjen🥲 
• Jeg Har ofte spurt om parterapi, da vil han heller gjøre det slutt. Da mener han jeg ikke er verdt det.. 
• føler ofte han smisker og sier fine ting hvis han vil ha sex, utenom det ingentkng. 
• Juger om alt og ingenting. Liksom, han har løyet om de minste tingene som går an. Og hvis jeg spør hvorfor så får jeg «hør på deg nå da, dette er grunnen for at jeg ikke kan være ærlig til deg». Eller «nå minner du meg på at jeg ikke kan fortelle deg ting». 

 

Dette ble veldig langt innlegg. Jeg kunne nok ha ramset opp mye mer på både han og meg, men husker ikke alt nå. Og jeg VET veldig godt at jeg også gjør mye feil, veldig mye feil som jeg virkelig må få vekk. Men jeg føler jeg sitter fast. Hvordan skal jeg bli glad og slutte å være sjalu da han gjør det han gjør? Hvordan skal jeg klare å slutte å føle at han ikke burde være med barna da det virker som han ikke bryr seg en gang? Syntes det er så sykt vanskelig. 

Også spør jeg, selvom ingen her er psykologer. Har en av oss tegn til psykopati/narsissisme? Kan det hende jeg er bipolar? Co-dependent? Noen som har en mening? 

Og noen som har tips, går det an å endre en mann som dette? 

 

Takk for svar på forhånd… 

Anonymkode: 2bbd6...7c8

[Andro]

Den eneste du kan endre er deg selv, og du oppfører deg ikke greit. Det skyldes dine egne følelser, og reaksjonsmønstre. Du trenger ikke mange råd på KG, men du trenger hjelp. Du kan oppsøke helsehjelp, og starte der.
Du skriver ikke noe som får din samboer til å framstå i en diagnosekategori, selv om han virke til å være en kald fisk. Kanskje han bare er lei.

Jeg tror at samspillet dere mellom er doomed, siden han vil skilles framfor å snakke med noen.
Det mest nærliggende er å tenke at du bør forberede et brudd.

[AnonymBruker]

Oi TS , du må jobbe med deg selv og selvbildet/selvtilliten din. Du har nok separasjons angst og ikke er trygg nok i deg til å «klare deg alene» . Du lener deg altfor mye på dun samboer, og det er ikke et sunt forhold i det hele tatt. 

Anonymkode: 8bea5...5a6

[AnonymBruker]

Andro skrev (Akkurat nå):

Den eneste du kan endre er deg selv, og du oppfører deg ikke greit. Det skyldes dine egne følelser, og reaksjonsmønstre. Du trenger ikke mange råd på KG, men du trenger hjelp. Du kan oppsøke helsehjelp, og starte der.
Du skriver ikke noe som får din samboer til å framstå i en diagnosekategori, selv om han virke til å være en kald fisk. Kanskje han bare er lei.

Jeg tror at samspillet dere mellom er doomed, siden han vil skilles framfor å snakke med noen.
Det mest nærliggende er å tenke at du bør forberede et brudd.

Men hvordan skal jeg få til å oppføre meg greit?

samboer sier selv, at jeg var mye snillere før og hans ord «lettere å ha kontroll på». Så noe har skjedd, jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg brydde meg alltid om alle andre før meg selv før, nå føler jeg at jeg ikkr bryr meg om noen.. 

han har vært kald fra dag 1, så det har ingenting med meg å gjøre at han er kald. Det rare er bare at han er kald mot meg, ingen andre.. jeg har bare ikke sett det ordentlig før nå… jeg kan fortelle at jeg ikke orker å leve mer og han sier okei, men hvis en kompis sier det samme får jeg høre hvor stakkars det er på den kompisen osv.. 

 

jeg vil mer enn noe annet bli bedre selv, men jeg vet ikke Hvordan.. vil bare at jeg og han skal funke  

Anonymkode: 2bbd6...7c8

[AnonymBruker]

Dere hører ikke sammen, han bryr seg ikke om deg og dere lever et dysfunksjonelt liv. 

Anonymkode: 52db4...783

[AnonymBruker]

Vær mot andre som du vil andre skal være med deg Ts.

Anonymkode: ce52a...459

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Oi TS , du må jobbe med deg selv og selvbildet/selvtilliten din. Du har nok separasjons angst og ikke er trygg nok i deg til å «klare deg alene» . Du lener deg altfor mye på dun samboer, og det er ikke et sunt forhold i det hele tatt. 

Anonymkode: 8bea5...5a6

Hvordan?😓

det har vært slutt før. Og da føler jeg ikke på disse tingene i det heletatt… jeg føler kun på det med han til stede… men jeg vil jo helst slippe å føle det da også.. 

Anonymkode: 2bbd6...7c8

[AnonymBruker]

Dere trenger nok mye hjelp hver for dere og sammen. Men du kan ikke endre han eller få han til å ville motta hjelp, du kan kun jobbe med deg selv. Så det du burde gjøre er å søke hjelp for jobbe med deg selv, kom deg i terapi og jobb med dine problemer. 

Anonymkode: ff28e...0f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vær mot andre som du vil andre skal være med deg Ts.

Anonymkode: ce52a...459

Jeg prøver så godt jeg kan. 
men etter lang dag med barn, og jeg møter samboer med er smil og han bare ser forbi meg sint og slenger seg på sofaen frem til han vil ha sex, da er det ikke så lett å være positiv lenger..jeg bare skjønner ikke hvorfor han er her, hvis han er så lei meg..? Hvis det er grunnen.. 

 

Anonymkode: 2bbd6...7c8

[AnonymBruker]

Det høres ut som om dere begge kan ha godt av parterapi. Det handler ikke bare om problemer mellom dere, men kanskje også traumer fra barndommen/tidligere erfaringer som trigger deres oppførsel mot hverandre. 

Ellers kan ingen her inne diagnostisere noen, da må du til psykolog.

Anonymkode: 6d950...7a3

[Andro]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men hvordan skal jeg få til å oppføre meg greit?

Jeg tenker at du aldri skal uttrykke sjalusi eller utøve behov for kontroll for eksempel.
Du skal aldri klamre eller manipulere for å holde ham hjemme. Dine følelser er ditt ansvar, frykt for å være alene må du ta ansvar for inni deg selv. Å legge bånd på en partner er det motsatte av kjærlighet, og du tvinge ham til avvisning av deg.
Du må akseptere at han er den han er. Han trenger ikke bekreftelser, nærhet eller fortrolighet, og skjønner ikke dine behov.

Det du må vurdere er om du vil leve med ham som den han er eller om du skal bryte.

Kanskje er ingen av dere ille, men dere vekker noe som ikke er bra i hverandre.

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan?😓

Anonymkode: 2bbd6...7c8

Du tar kontakt med fastlegen og får en henvisning til vurdering hos psykolog. 

For du må tenke på barna. Det å ha en suicidal mor og foreldre i et destruktivt forhold, er ikke bra. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg prøver så godt jeg kan. 
men etter lang dag med barn, og jeg møter samboer med er smil og han bare ser forbi meg sint og slenger seg på sofaen frem til han vil ha sex, da er det ikke så lett å være positiv lenger..jeg bare skjønner ikke hvorfor han er her, hvis han er så lei meg..? Hvis det er grunnen.. 

 

Anonymkode: 2bbd6...7c8

Hvorfor er du så redd for å være alene/leve uten han, når du bare irriterer deg og er sur på han? Hvorfor er dere sammen - hva er de bra tingene? Dette kan du jo begynne å tenke på, ellers er jeg enig med den over at dere høres ut til å trenge hjelp/terapi både hver for seg og sammen.

 

Anonymkode: 83e5d...c5f

[AnonymBruker]

Andro skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at du aldri skal uttrykke sjalusi eller utøve behov for kontroll for eksempel.
Du skal aldri klamre eller manipulere for å holde ham hjemme. Dine følelser er ditt ansvar, frykt for å være alene må du ta ansvar for inni deg selv. Å legge bånd på en partner er det motsatte av kjærlighet, og du tvinge ham til avvisning av deg.
Du må akseptere at han er den han er. Han trenger ikke bekreftelser, nærhet eller fortrolighet, og skjønner ikke dine behov.

Det du må vurdere er om du vil leve med ham som den han er eller om du skal bryte.

Kanskje er ingen av dere ille, men dere vekker noe som ikke er bra i hverandre.

Men mye av grunnen til min sjalusi er at han sier stygge ting og lyver til meg…jeg føler jeg ikke kan stole på han, og mitt behov for kontroll er fordi jeg føler han mø bygge opp tilgitt. Som f.eks møte venner et annet sted en periode, frem til jeg ser han ikke lyver igjen. Men det er vel feil, siden jeg må be om det? Hvordan holder jeg inn følelser da? Som f.eks sjalusien min, den er så sterk at jeg ikke klarer å spise eller være glad i det øyeblikket..😥

 

jeg vil jo leve med han. Men samtidig ikke, som jeg skrev. Er jeg redd for å bryte, og det er også pga sjalusi. Jeg vet selc jeg fortjener bedre, det har tilog med han sagt, han har selc sagt at han aldri hatt godtatt den behandlingen han gir meg selv, og sier jeg er naiv. Men jeg håper jo han skal slutte å lyve og ville dette.. 

jeg prøver ikke å unnskylde meg her. Men jeg sier det jeg føler, så jeg kanskje får mer synspunkt? Vet ikke.. men dette er hvertfall det jeg tenker.. 

Anonymkode: 2bbd6...7c8

[AnonymBruker]

Troyamin skrev (7 minutter siden):

Du tar kontakt med fastlegen og får en henvisning til vurdering hos psykolog. 

For du må tenke på barna. Det å ha en suicidal mor og foreldre i et destruktivt forhold, er ikke bra. 

Jeg venter på time hos fastlege, men virker ikke som det er så viktig.. har pratet med fastlege PG kommune 3 ganger nå, og kommunen sa de ikke har kapasitet. Så

nå venter jeg

på time hos fastlegen for å få medisin..🥲

Anonymkode: 2bbd6...7c8

[AnonymBruker]

Kontakt fastlegen din og krisesenteret. Du blir jo utsatt for psykisk vold! Du har hatt flere tråder her i det siste der du har fått gode råd. Det er jo ikke noe rart at du er sjalu og føler at du manipulerer når du lever i et slikt forhold. Ta det første skrittet nå, dette greier du❤️

Anonymkode: 953c6...e49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvordan?😓

det har vært slutt før. Og da føler jeg ikke på disse tingene i det heletatt… jeg føler kun på det med han til stede… men jeg vil jo helst slippe å føle det da også.. 

Anonymkode: 2bbd6...7c8

Men det er jo kjempe bra. Da ville jeg gjort det slutt. Tror det er det du trenger faktisk. Fokuser på deg selv. Det er ikke liv laga å leve i et ulykkelig forhold. 

Anonymkode: 8bea5...5a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvorfor er du så redd for å være alene/leve uten han, når du bare irriterer deg og er sur på han? Hvorfor er dere sammen - hva er de bra tingene? Dette kan du jo begynne å tenke på, ellers er jeg enig med den over at dere høres ut til å trenge hjelp/terapi både hver for seg og sammen.

 

Anonymkode: 83e5d...c5f

Jeg vet ikke.. for når jeg først er uten han, har jeg det veldig bra..😭mye bedre fkatisk, og jeg er ikke sjalu, jeg føler meg glad osv. men med en gang han tar kontakt igjen, faller jeg på nytt 😭

 

Anonymkode: 2bbd6...7c8

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg venter på time hos fastlege, men virker ikke som det er så viktig.. har pratet med fastlege PG kommune 3 ganger nå, og kommunen sa de ikke har kapasitet. Så

nå venter jeg

på time hos fastlegen for å få medisin..🥲

Anonymkode: 2bbd6...7c8

Er du suicidal må du få hastetime. 

[Kelsier]

Men hvorfor trenger du at det skal settes en diagnose på en eller begge av dere? Det løser jo ikke problemene i relasjonen deres? 

Dere har kjørt dere grundig fast i en negativ spiral. Enten legger dere begge ned mye arbeid for å komme dere ut av den spiralen, eller så går dere hver til deres. For sånn som dere har det har ingen, og minst av alt barna deres, godt av.