Skambelagt å prate om sykdom / hendelser?

[AnonymBruker]

Jeg opplevde nesten å miste en nær i familien min. Men vedkommende overlevde heldigvis. Jeg merket i etterkant av hendelsen at folk ikke ville prate noe om det som hadde hendt. De unngikk det helt. Mens jeg begynte å prate om hvor glad jeg var for at vedkommende overlevde, så ble de andre bare slik at de skiftet tema med en gang. 

Er det normalt at man ikke klarer å ta opp tema om hvor godt at det gikk bra  etter en alvorlig hendelse?  

Anonymkode: 8dd49...200

[enkefru]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er det normalt at man ikke klarer å ta opp tema om hvor godt at det gikk bra  etter en alvorlig hendelse?  

Anonymkode: 8dd49...200

I noen familier/omgangskretser er slik oppførsel normalt, i andre ikke... 

[AnonymBruker]

Det er normalt at man ikke vil snakke om hvor galt det kunne gått, hvor nær på det var osv. Folk er forskjellig, og jeg liker ikke slike tema. 
At man er glad for at det gikk bra, er selvsagt og ikke noe man må snakke om hver gang man møtes? 

Anonymkode: ee8d0...ec8

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Fjugur said:

I noen familier/omgangskretser er slik oppførsel normalt, i andre ikke... 

Ja det er det tydeligvis.  Jeg følte skam over at jeg kommenterte det i etterkant.  Men jeg er meg. Folk er nok veldig ulike. 

Anonymkode: 8dd49...200

[AnonymBruker]

Det er et ordtak som sier "Det hjertet er fullt av, renner munnen over av".

Folk flest er sikkert glad på dine vegne, men blir det for mye fokus på dette ene, din glede over at det gikk bra, kan det fort bli for mye.

Jeg tror folk flest fint kan prate om både sykdom, skade og det som følger med. Men din glede visker ikke vekk det at andre ar sitt å slite med. Eller kanskje rett og slett er litt lei av å høre hvor glad du er for at det gikk bra. Gå videre, liksom...

Anonymkode: 8d274...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg opplevde nesten å miste en nær i familien min. Men vedkommende overlevde heldigvis. Jeg merket i etterkant av hendelsen at folk ikke ville prate noe om det som hadde hendt. De unngikk det helt. Mens jeg begynte å prate om hvor glad jeg var for at vedkommende overlevde, så ble de andre bare slik at de skiftet tema med en gang. 

Er det normalt at man ikke klarer å ta opp tema om hvor godt at det gikk bra  etter en alvorlig hendelse?  

Anonymkode: 8dd49...200

Det har alt å si hvor mye vanskelig, negativt og sykdomsprat du har snakket om før tenker jeg.

Er du personen som det "alltid" er noe med så er det forståelig at folk har fått nok. 

Selv holder jeg enkelte personer på en armlengdes avstand nettopp av den grunn. 

Anonymkode: e0b70...532

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det har alt å si hvor mye vanskelig, negativt og sykdomsprat du har snakket om før tenker jeg.

Er du personen som det "alltid" er noe med så er det forståelig at folk har fått nok. 

Selv holder jeg enkelte personer på en armlengdes avstand nettopp av den grunn. 

Anonymkode: e0b70...532

Det beste er nok å bare ikke si for mye. Snakke om det osv. Holde det for seg selv. Jeg kjente med en gang på at det føltes skam å prate om det. Det var slik med en gang. Det var ikke slik at jeg pratet ofte eller flere ganger om temaet. Men folk har ofte sitt å tenke på. Alle er forskjellige. Noen er mer åpne om alt mulig, men andre ikke. 

Anonymkode: 8dd49...200

[AnonymBruker]

Vanskelig å gi et generelt svar.. Men kan det hende at du snakker for lenge om det? En nestenulykke eller tilfriskning trenger kanskje ikke mye tid? I hvert fall ikke med perifere folk.. 

Å snakke om pågående sykdom er noe annet, da er det naturlig med støtte og omsorg. 

Anonymkode: e9cdf...f82

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Vanskelig å gi et generelt svar.. Men kan det hende at du snakker for lenge om det? En nestenulykke eller tilfriskning trenger kanskje ikke mye tid? I hvert fall ikke med perifere folk.. 

Å snakke om pågående sykdom er noe annet, da er det naturlig med støtte og omsorg. 

Anonymkode: e9cdf...f82

Det var litt begge deler. Både sykdom og noe alvorlig som skjedde som følge av sykdommen. 

Anonymkode: 8dd49...200

[Gjest Refreng]

Det kan jo ha vært traumatisk for enkelte. Mange som ikke har lyst å begynne gråte foran andre ved å snakke om ting de syntes er vanskelige, for eks. Det kan også være at familiemedlemmet selv ikke liker at det blir snakket om, at den ikke vil tenke på det eller trenger tid på å bearbeide det. At familien syntes at noe så intimt ikke er noe man burde snakke om foran eller bak ryggen til den det gjelder. Kanskje noen av de skammer seg fordi de føler de ikke gjorde nok for å unngå at det skjedde. Osv

Det er mange grunner til at folk ikke vil snakke om ting, vanskelig vite konkret hva som skjer i denne situasjonen.