Var det bare biologien som lurte meg?

[AnonymBruker]

Når jeg var rundt 27-28 år, var jeg desperat etter å få barn. Jeg hadde datet flere, men var ganske klar på hvordan far til mine barn skulle se ut. Omsider traff jeg han, vi lå sammen en stund og jeg ble gravid. Fire år senere hadde vi tre barn. Årene som fulgte var vi fullt opptatt med barna, og i fjor skjedde det noe. Jeg så på denne mannen, far til barna mine, og innså at jeg ikke hadde de rette følelsene. Irritasjon over personligheten hans dukket opp, måten han gikk på, måten han snakket på. Plutselig fikk jeg panikk over å skulle bli gammel med dette mennesket, ha sex med han, reise på alle fremtidige ferier. Alle gode følelser forsvant.

Var det bare biologien som lurte meg for 14-15 år siden? 

Anonymkode: 917d4...c7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Når jeg var rundt 27-28 år, var jeg desperat etter å få barn. Jeg hadde datet flere, men var ganske klar på hvordan far til mine barn skulle se ut. Omsider traff jeg han, vi lå sammen en stund og jeg ble gravid. Fire år senere hadde vi tre barn. Årene som fulgte var vi fullt opptatt med barna, og i fjor skjedde det noe. Jeg så på denne mannen, far til barna mine, og innså at jeg ikke hadde de rette følelsene. Irritasjon over personligheten hans dukket opp, måten han gikk på, måten han snakket på. Plutselig fikk jeg panikk over å skulle bli gammel med dette mennesket, ha sex med han, reise på alle fremtidige ferier. Alle gode følelser forsvant.

Var det bare biologien som lurte meg for 14-15 år siden? 

Anonymkode: 917d4...c7b

Du valgte utseende, greit nok det , men da må du ta konsekvensene. Burde valgt personlighet.

Anonymkode: a3166...c44

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Når jeg var rundt 27-28 år, var jeg desperat etter å få barn. Jeg hadde datet flere, men var ganske klar på hvordan far til mine barn skulle se ut. Omsider traff jeg han, vi lå sammen en stund og jeg ble gravid. Fire år senere hadde vi tre barn. Årene som fulgte var vi fullt opptatt med barna, og i fjor skjedde det noe. Jeg så på denne mannen, far til barna mine, og innså at jeg ikke hadde de rette følelsene. Irritasjon over personligheten hans dukket opp, måten han gikk på, måten han snakket på. Plutselig fikk jeg panikk over å skulle bli gammel med dette mennesket, ha sex med han, reise på alle fremtidige ferier. Alle gode følelser forsvant.

Var det bare biologien som lurte meg for 14-15 år siden? 

Anonymkode: 917d4...c7b

Det virker jo som om en del velger partner for å få barn, ser jo stadig tråder her inne om at man skal dumpe mannen hvis han ikke vil ha barn. Som frivillig barnløs klarer jeg nok ikke helt å sette meg inn i problematikken, men jeg sliter med å forstå hvorfor noen vil ha barn med en man ville dumpet hvis man ikke fikk barn. Altså en man ikke elsker. 

Anonymkode: 76b5c...33c

[Andro]

Tror dessverre ikke at dette er helt uvanlig. I oppstarten er man kanskje mest opptatt av utseende, framtidsplaner, bolig og praktiske ting man er over hodet opptatt av i småbarnsfase og "reirbygging".
Når livet roer seg så ser man at man kanskje ikke har så mye til felles likevel, og det å få bedre tid gjør at man ser hverandre med nye øyne. Man forandrer seg en del også, begge to, i løpet av barnas oppvekst.
Kanskje var man sløv med kriteriene da man ble sammen og bare "kjørte på" for å nå målene sine.
Kanskje forsterkes det av at man utvikler seg i hver sin retning, og at samholdet drukner i hverdagskaoset.
Når barna blir større og mer selvgående så har jeg hørt flere si at de får det veldig tomt sammen, og at de nærmest kjenner seg fremmede for hverandre.

Kanskje dere berger med å finne nye felles interesser, som dere kan finne sammen i, eller kanskje dere ryker.

[Matas]

Tråden er ryddet for latterliggjøring og avsporinger. 

- Matas, mod. 

[Alice123]

Vet du, alle mine venninner (inkl. meg selv) ble helt loco rundt den alderen du nevner, og ville ha barn koste hva det koste ville.

[AnonymBruker]

Andro skrev (7 timer siden):

Tror dessverre ikke at dette er helt uvanlig. I oppstarten er man kanskje mest opptatt av utseende, framtidsplaner, bolig og praktiske ting man er over hodet opptatt av i småbarnsfase og "reirbygging".
Når livet roer seg så ser man at man kanskje ikke har så mye til felles likevel, og det å få bedre tid gjør at man ser hverandre med nye øyne. Man forandrer seg en del også, begge to, i løpet av barnas oppvekst.
Kanskje var man sløv med kriteriene da man ble sammen og bare "kjørte på" for å nå målene sine.
Kanskje forsterkes det av at man utvikler seg i hver sin retning, og at samholdet drukner i hverdagskaoset.
Når barna blir større og mer selvgående så har jeg hørt flere si at de får det veldig tomt sammen, og at de nærmest kjenner seg fremmede for hverandre.

Kanskje dere berger med å finne nye felles interesser, som dere kan finne sammen i, eller kanskje dere ryker.

Akkurat. Vi var sinnsykt gode sammen på redebygging, logistikk og felles barn. Men nå, når barna begynner å bli store og selvgående, sitter vi igjen med … ingenting. Hva har vi nå?
Vi snakker ikke sammen. Det han interesserer seg for syns jeg er kjedelig og vice versa. Selv etter iherdige forsøk klarer vi ikke å interessere oss for hverandre. Vi finner ikke på noe sammen (vil ikke) og vi lever mer eller mindre parallelle liv.

Er det noe å kjempe for lenger? Var dette alt liksom? Slutt på passion og sexliv i en alder av førti?

Ts

Anonymkode: 917d4...c7b

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Akkurat. Vi var sinnsykt gode sammen på redebygging, logistikk og felles barn. Men nå, når barna begynner å bli store og selvgående, sitter vi igjen med … ingenting. Hva har vi nå?
Vi snakker ikke sammen. Det han interesserer seg for syns jeg er kjedelig og vice versa. Selv etter iherdige forsøk klarer vi ikke å interessere oss for hverandre. Vi finner ikke på noe sammen (vil ikke) og vi lever mer eller mindre parallelle liv.

Er det noe å kjempe for lenger? Var dette alt liksom? Slutt på passion og sexliv i en alder av førti?

Ts

Anonymkode: 917d4...c7b

Tja, dere har en oppegående familie? 🤷‍♀️🙂 Så ingenting syns jeg blir ukorrekt selv om jeg forstår dilemma ❤️. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det noe å kjempe for lenger? Var dette alt liksom? Slutt på passion og sexliv i en alder av førti?

Det er opp til dere to å vurdere det; om dere vil holde sammen eller bryte. Det er en vanlig alder for livskriser, som kan gå over. Kanskje er det deg selv og det kjedelige livet ditt som irriterer deg, og ikke egentlig han som du deler det med?
Dere må snakke sammen i alle fall, og være ærlige med hverandre. For noen løsner det, så man husker hva man falt for i utgangspunktet, og kjenner på gode følelser igjen, For andre blir det bekreftelsen på at det ikke er håp.
Jeg endte på at det ikke var håp, da jeg var på din alder. Det var sårt men nødvendig å avslutte. Tomheten jeg følte på i slutten av samlivet varte lenge inn i ensliglivet, selv om jeg fylte på med aktivitet, venner og gode opplevelser. Da jeg landa i meg selv igjen så kjente jeg hvor såra jeg hadde blitt av å ha levd i et så kaldt forhold, og da først begynte egentlig sorgen over at livet ikke ble som jeg hadde håpet. At mannen min hadde endret seg så mye at jeg ikke skjønte ham, ikke nådde inn, og hvor avvist og utestengt jeg følte meg. Det har preget hvordan jeg ser på forhold generelt: Jeg stoler ikke på at folk forblir de samme. Jeg går ut fra at jeg blir "lurt", så jeg tør ikke å gå inn i tette forhold igjen.

Anonymkode: 6b96c...1ff

[AnonymBruker]

Tror det er mange som går inn i en slags boble i babytiden, først får de en så får de flere barn. Tror ikke mange nok tenker på at barna skal bli store og hvor utrolig stort ansvar det er å få barn. Logistikken rundt det å ha flere enn to barn er nok til å få meg til å bli stressa. Realiteten kommer når barna blir større og man ikke går "i ett" lengre. 

Anonymkode: 88caa...6bb

[AnonymBruker]

Kanskje dere heller burde kjøpt dere hver deres part av en tomannsbolig og fortsatt en form for parallelt samliv? Så kunne barna deres gå mellom husene som de vil?

Anonymkode: c7b2a...9b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Var dette alt liksom? Slutt på passion og sexliv i en alder av førti?

Ts

Anonymkode: 917d4...c7b

Tja. For en del er det sånn. Personlig har jeg ikke lenger noe behov for «passion og sex». Har mer en nok med livet generelt.

Tanken på å skulle bryte opp utelukkende for «passion og sex» er helt uaktuelt. 

Anonymkode: 76587...c67