Delt bosted og gutt som søker konstat trøst hos mor

[Starlight_1]

Hei

 

Jeg er separert for 7 mnd siden, der vi deler 50/50 på bosted, annenhver uke hos hver,

2 barn på 8 og 11 år

Har i hovedsak gått smertefritt, men for 2 uker siden ble gutten på 8 litt utfordrende, det var savner mor hele tiden, og med det mener jeg hele tiden... vanskelig å få til å finne på noe, for han vil ikke, være med på noe,

Da han savner mor, Og ringer da henne, gang på gang, og hvis hun da ikke tar telefonen, blir det på kanten til hysteri

Noe av det jeg synes blir ille, er at han "selger" meg ute, med å si vi gjør ikke noe hos far, jeg kjeder meg...pappa sitter på mobilen, mens jeg i realiteten prøver å dra han med ut, men lite gehør for da blir det skriking, hvis jeg drar han med ut, så vil han ofte demonstrere med å gå å legge seg på en benk

Hentet barna i dag hos mor, å da blir det også et tårevåt farvell, og jeg begynner å se konturene av ei ny uke...

Sier til at det er lov å kjenne på følelsene av savn, og det er lov å være lei seg,

Vet bare ikke hvordan jeg skal ta tak i dette...?

 

 

 

[Gjest WhisperingWind]

Har du og mor et godt forhold og samarbeid? 

[AnonymBruker]

Huff da. Litt som vi har hatt det, dette. Jeg var mye alene med gutten vår når han var liten og han er veldig mammagutt så vi slet med overgangene. Kan det være at de bare savner moren sin veldig. Gutten mente handlet det som at "han var mest glad i meg siden jeg hadde født han"  

Det er fint om de voksne snakker sammen om at gutten sier det og det og hva man gjør ila uka. Lage en bok, feks. Vet noen gjør dette. 

Anonymkode: 50669...115

[AnonymBruker]

Masse følelser i en liten kropp. Du må finne en måte å møte følelsene, trygge følelsene. Kanskje han kan være mer hos mor en periode? Sett barnets beste først. 

Anonymkode: 80f5f...bb1

[Starlight_1]

Har til tidvis godt samarbeid, noen ganger kan det være godt, noen ganger noe anstrengt, xkona har adhd, noe som kan være med å farge dagen, men slikt som i dag, så var det veldig fint, kunne slå av en l prat og Satt hos henne i noen timer, men han kan finne på å si de rareste ting når han er på tlf hos mor, slik som nå når vi kom hjem, jeg begynner å lage middag, så fort jeg kommer inn døra, så kan han ringe å si at vi får ikke mat hos far...

Jenta på 11 har jeg en god og fin tone med,der vi prater om det meste, men gutten virker som han har et behov for å demonstrere

 

[Andro]

Det kan være så enkelt som sorg. Var han mest knytta til mor før bruddet? Da er det en stor overgang å miste henne 50%. Kanskje er det feil brøk for hans del? 50/50 virker rettferdig for foreldrene, men er ikke alltid best for barna. Kanskje han skal ha færre døgn hos deg enn søsteren har? Å uttrykke savn er ikke en demonstrasjon men en formidling av behov.
Det er alltid sårt å stå i de situasjonene der det er vondt å skilles, så det kan være greit å heller hente på skolen enn hjemme hos henne.

[AnonymBruker]

Ikke alle barn passer til å bo 50/50. Jeg ville tatt guttens signaler på alvor og vurdert å gå ned til langhelger hos deg. Så kan dere heller øke opp igjen senere om hans behov endrer seg? 

Anonymkode: 6c8d5...135

[Starlight_1]

Andro skrev (9 minutter siden):

Det kan være så enkelt som sorg. Var han mest knytta til mor før bruddet? Da er det en stor overgang å miste henne 50%. Kanskje er det feil brøk for hans del? 50/50 virker rettferdig for foreldrene, men er ikke alltid best for barna. Kanskje han skal ha færre døgn hos deg enn søsteren har? Å uttrykke savn er ikke en demonstrasjon men en formidling av behov.
Det er alltid sårt å stå i de situasjonene der det er vondt å skilles, så det kan være greit å heller hente på skolen enn hjemme hos henne.

 

Starlight_1 skrev (18 minutter siden):

Har til tidvis godt samarbeid, noen ganger kan det være godt, noen ganger noe anstrengt, xkona har adhd, noe som kan være med å farge dagen, men slikt som i dag, så var det veldig fint, kunne slå av en l prat og Satt hos henne i noen timer, men han kan finne på å si de rareste ting når han er på tlf hos mor, slik som nå når vi kom hjem, jeg begynner å lage middag, så fort jeg kommer inn døra, så kan han ringe å si at vi får ikke mat hos far...

Jenta på 11 har jeg en god og fin tone med,der vi prater om det meste, men gutten virker som han har et behov for å demonstrere

 

Jeg er helt enig at å utrykke savn, er på ingen måte å demonstrere på, 

I hovedsak, så er det måten han kan demonstrere på er ved å ikke høre etter, slik som å vaske hendene, eller å skru av TVen når jeg gir beskjed om det

[Andro]

Starlight_1 skrev (5 minutter siden):

I hovedsak, så er det måten han kan demonstrere på er ved å ikke høre etter, slik som å vaske hendene, eller å skru av TVen når jeg gir beskjed om det

Dersom han også har ADHD så er det vanlig å ha et forsinket sanseapparat som gjør at man ikke nødvendigvis får med seg beskjeder med en gang. Om han hører, det så er han ikke nødvendigvis i stand til å utføre det heller. (Eksekutive funksjoner) Dersom du hever stemmen for å gi beskjeder blir de silt ut, og forsvinner. Prøv å berøre ham, og få blikkontakt før du gir beskjeden, og se om noe endrer seg. Et touch på skuldra, og "Hei sønn, kan du gå og vaske hender?"
Det er arvelig i så sterk grad at jeg syns at det er verdt å nevne. Da har man også manglende even til å regulere følelser...
ADHD viser seg på så ulik måte i forskjellige personer at dere ikke kan regne med at han har samme symptomer som mor.

Endret 10. april 2023 av Andro

[AnonymBruker]

 

Starlight_1 skrev (3 minutter siden):

 

Jeg er helt enig at å utrykke savn, er på ingen måte å demonstrere på, 

I hovedsak, så er det måten han kan demonstrere på er ved å ikke høre etter, slik som å vaske hendene, eller å skru av TVen når jeg gir beskjed om det

Det kan være en måte for ham å vise sinne, sorg - demonstrerer mot en situasjon han ikke ønsker og er maktesløs i, at familien hans ble splittet.

Har ikke noe godt råd, annet enn å møte ham der han er. Snakk med ham? Han er stor nok til det, lirk ut hva han egentlig føler på.

Ville ikke gjort det til en kamp når han ikke hører etter, og begrenset beskjeder til det høyst nødvendige nå. La ting som strengt tatt ikke er viktige gå.

Kanskje foreldrekurs?

Og kanskje han kan trenge hyppigere bytter en periode? En uke kan være fryktelig lenge for et barn. Kanskje det kan hjelpe om ungene er hos mor og spiser middag f.eks hver onsdag i din uke, og motsatt?

Blir en litt mer naturlig kontakt, for barn som er vant til å være med begge foreldrene sine hver dag.

 

Anonymkode: 343f5...1ee

[AnonymBruker]

Slå to fluer i en smekk ved å sende masse bilder/selfier til mor på melding/snap gjennom dagen sammen med gutten. Da får du både vist at dere faktisk både gjør ting og får mat osv, og gutten får en følelse av kontakt med mor utenom å ringe, så kanskje antallet samtaler på en dag kan gå litt ned. I tillegg får dere kontakt dere i mellom, du foreslår "skal vi sende snap til mamma av dette? Kom så tar vi bilde, hva vil du skrive?" Da har du og han en kommunikasjon og samhandling, samtidig som du viser at du anerkjenner hans savn og behov for kontakt med mor. 

Mest mulig direkte kommunikasjon er også fint, og da får du også hjulpet ham å regulere følelser. Når han trasser/ikke hører osv. I stedet for å fortsette å snakke om hva han skal gjøre, avbryt og si "savner du mamma veldig nå? Det skjønner jeg. Det er ikke så lett å være borte fra mamma." Og så kanskje spørre om han vil ha en klem, sende en snap til mamma, ringe (start med det enkleste og gå opp hvis han ikke responderer. 

Anonymkode: 5e964...d64

[Starlight_1]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Slå to fluer i en smekk ved å sende masse bilder/selfier til mor på melding/snap gjennom dagen sammen med gutten. Da får du både vist at dere faktisk både gjør ting og får mat osv, og gutten får en følelse av kontakt med mor utenom å ringe, så kanskje antallet samtaler på en dag kan gå litt ned. I tillegg får dere kontakt dere i mellom, du foreslår "skal vi sende snap til mamma av dette? Kom så tar vi bilde, hva vil du skrive?" Da har du og han en kommunikasjon og samhandling, samtidig som du viser at du anerkjenner hans savn og behov for kontakt med mor. 

Mest mulig direkte kommunikasjon er også fint, og da får du også hjulpet ham å regulere følelser. Når han trasser/ikke hører osv. I stedet for å fortsette å snakke om hva han skal gjøre, avbryt og si "savner du mamma veldig nå? Det skjønner jeg. Det er ikke så lett å være borte fra mamma." Og så kanskje spørre om han vil ha en klem, sende en snap til mamma, ringe (start med det enkleste og gå opp hvis han ikke responderer. 

Anonymkode: 5e964...d64

Dette var bra,

Takk for gode råd, og dagen i dag ble mye bedre enn hva jeg hadde regnet med, det er lov å gråte litt når man sier farvel,