Familie som ikke aksepterer adhd hos barnet vårt

[AnonymBruker]

Vi har en 7 åring med adhd, og alt som følger med den diagnosen. Barnet vårt er i det lavere sjiktet på spekteret og fungerer relativt greit i det daglige, men det er allikevel veldig merkbart at energi, følelser ++ er langt over nivået til de fleste andre barn.
 

Vi har i mange år nå fått kommentaren som «når skal dere få nr.2», «hen må jo få søsken», «energien kommer hen til å vokse av seg», «hen er aldri så aktiv når hen er med oss» osv osv. 

Vi har flere ganger forsøkt å forklare at vi ikke har kapasitet til flere barn. Det hadde ikke vært riktig hverken for det barnet vi allerede har, eller et fremtidig barn som hadde blitt tilsidesatt en god del da vi ofte må være to voksne for å håndtere barnet vi har. 
Har også vært i situasjoner hvor vi vet at vårt barn kommer til å «ta av litt» og at det derfor er helt greit for oss om de andre i familien ønsker å gå litt for seg selv og se (f.eks på museer/dyreparker o.l) hvor vi vet at vårt barn løper rundt i 100kmt og sliter med å fokusere. Har da fått kommentaren som «det er så rart, for hen oppfører seg aldri sånn når hen er sammen med bare oss» altså når besteforeldre passer uten at vi er tilstede. 
 

Føler virkelig at ingen andre «ser» eller ønsker å se de utfordringene vi har. Jeg synes vårt barn er helt fantastisk og kunne aldri ønsker meg noe annet barn, men det er allikevel vanskelig når det virker som ingen andre i familien tror på det vi forsøker å forklare. 
Skal riktignok sies at bhg og skole hele tiden har vært enig i vår vurdering, og ser  diagnosen tydelig hos barnet, men skulle så gjerne fått litt anerkjennelse fra familien på den ENORME jobben det faktisk er å ha et barn med adhd, i stede for å måtte prøve å overbevise de om at barnet faktisk har diagnosen 😕

Anonymkode: 9f436...972

[Gliffy]

Så frekke de er!

Om dere vil ha flere barn eller ikke er det da ingen som har noe med, diagnose eller ikke.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vi har en 7 åring med adhd, og alt som følger med den diagnosen. Barnet vårt er i det lavere sjiktet på spekteret og fungerer relativt greit i det daglige, men det er allikevel veldig merkbart at energi, følelser ++ er langt over nivået til de fleste andre barn.
 

Vi har i mange år nå fått kommentaren som «når skal dere få nr.2», «hen må jo få søsken», «energien kommer hen til å vokse av seg», «hen er aldri så aktiv når hen er med oss» osv osv. 

Vi har flere ganger forsøkt å forklare at vi ikke har kapasitet til flere barn. Det hadde ikke vært riktig hverken for det barnet vi allerede har, eller et fremtidig barn som hadde blitt tilsidesatt en god del da vi ofte må være to voksne for å håndtere barnet vi har. 
Har også vært i situasjoner hvor vi vet at vårt barn kommer til å «ta av litt» og at det derfor er helt greit for oss om de andre i familien ønsker å gå litt for seg selv og se (f.eks på museer/dyreparker o.l) hvor vi vet at vårt barn løper rundt i 100kmt og sliter med å fokusere. Har da fått kommentaren som «det er så rart, for hen oppfører seg aldri sånn når hen er sammen med bare oss» altså når besteforeldre passer uten at vi er tilstede. 
 

Føler virkelig at ingen andre «ser» eller ønsker å se de utfordringene vi har. Jeg synes vårt barn er helt fantastisk og kunne aldri ønsker meg noe annet barn, men det er allikevel vanskelig når det virker som ingen andre i familien tror på det vi forsøker å forklare. 
Skal riktignok sies at bhg og skole hele tiden har vært enig i vår vurdering, og ser  diagnosen tydelig hos barnet, men skulle så gjerne fått litt anerkjennelse fra familien på den ENORME jobben det faktisk er å ha et barn med adhd, i stede for å måtte prøve å overbevise de om at barnet faktisk har diagnosen 😕

Anonymkode: 9f436...972

Hehe vet hvordan det føles TS. Besteforeldrene til mitt barn mente at det var min feil, at JEG oppdro barnet feil. Og bestemor mente at det ikke var noe diagnose, bare dårlige manerer. Så hun satt kokende vann rett ved barnet, og lot han være alene med glovarme jern. Mange ganger fikk jeg barnet tilbake med hundebitt og brannsår.. Fordi de TROR ikke på diagnosen. De andre barnebarna var jo så annerledes! 

Har grått så mye over de stae drittfolka. Og jeg har utviklet en veldig sterk indre kritiker, fordi de har prenta inn i meg at jeg er problemet. 

Men de er folk som er sta og firkanta i hodet sitt, og det er ikke noe man kan gjøre med det utenom å holde seg unna. ( er skilt nå ) 

Anonymkode: 06f77...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Har da fått kommentaren som «det er så rart, for hen oppfører seg aldri sånn når hen er sammen med bare oss»

De tenker at det handler om oppdragelsen og at det ikke finnes noe diagnose. Typisk sånne gæmliser som ikke tror på sånt "nymotens" greier som adhd. Samme som besteforeldrene til mitt barn det, og faktisk så ser jeg litt autist trekk i oppførselen til spesielt den som er mest sta. Og de har både autisme og adhd i familien. Bestemoren har også tegn på ocd, eller tvang og er typen som snakker hull i hodet på deg med lange monologer. Fullt umulig å ha en vanlig samtale uten at hun tar helt av og blir hyper. men adhd tror de ikke på. 😂

Har dere adhd i familien?

Anonymkode: 06f77...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hehe vet hvordan det føles TS. Besteforeldrene til mitt barn mente at det var min feil, at JEG oppdro barnet feil. Og bestemor mente at det ikke var noe diagnose, bare dårlige manerer. Så hun satt kokende vann rett ved barnet, og lot han være alene med glovarme jern. Mange ganger fikk jeg barnet tilbake med hundebitt og brannsår.. Fordi de TROR ikke på diagnosen. De andre barnebarna var jo så annerledes! 

Har grått så mye over de stae drittfolka. Og jeg har utviklet en veldig sterk indre kritiker, fordi de har prenta inn i meg at jeg er problemet. 

Men de er folk som er sta og firkanta i hodet sitt, og det er ikke noe man kan gjøre med det utenom å holde seg unna. ( er skilt nå ) 

Anonymkode: 06f77...789

Så leit å høre! Det er virkelig ikke greit å utsette barn for fare fordi noen ikke tror på en diagnose😡 at man kommer fra en annen generasjon er ingen unnskyldning for den oppførselen… 

så godt å høre at du har kommet deg bort fra den delen av familien! Og godt å høre at vi ikke er alene om å «kjempe» for å bli trodd.. 

De som tror adhd oppførsel er et resultat av dårlig oppdragelse skulle jammen fått oppleve 1 uke med en «adhd-familie» for jeg tørr å vedder alt jeg eier på at vi praktiserer 200% mer oppdragelse, tilretteleggelse og det å være i forkant av, enn de med «vanlige barn». 

Anonymkode: 9f436...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De tenker at det handler om oppdragelsen og at det ikke finnes noe diagnose. Typisk sånne gæmliser som ikke tror på sånt "nymotens" greier som adhd. Samme som besteforeldrene til mitt barn det, og faktisk så ser jeg litt autist trekk i oppførselen til spesielt den som er mest sta. Og de har både autisme og adhd i familien. Bestemoren har også tegn på ocd, eller tvang og er typen som snakker hull i hodet på deg med lange monologer. Fullt umulig å ha en vanlig samtale uten at hun tar helt av og blir hyper. men adhd tror de ikke på. 😂

Har dere adhd i familien?

Anonymkode: 06f77...789

Ingen som er diagnostisert, men jeg er ganske sikker på at min mor har adhd (selv om hun ikke tror på diagnosen selv).. for mer skravlesyk, selvsentrert og uorganisert menneske skal du lete lenge etter 

 

ts

Anonymkode: 9f436...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ingen som er diagnostisert, men jeg er ganske sikker på at min mor har adhd (selv om hun ikke tror på diagnosen selv).. for mer skravlesyk, selvsentrert og uorganisert menneske skal du lete lenge etter 

 

ts

Anonymkode: 9f436...972

Å være selvsentrert har ikke noe med adhd å gjøre da. Men det kan jo være at en narisisst kan ha adhd. Eller at en psykopat kan ha adhd. De fleste jeg kjenner med adhd da er følsomme kreative fine folk. 

Anonymkode: 06f77...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har en 7 åring med adhd, og alt som følger med den diagnosen. Barnet vårt er i det lavere sjiktet på spekteret og fungerer relativt greit i det daglige, men det er allikevel veldig merkbart at energi, følelser ++ er langt over nivået til de fleste andre barn.
 

Vi har i mange år nå fått kommentaren som «når skal dere få nr.2», «hen må jo få søsken», «energien kommer hen til å vokse av seg», «hen er aldri så aktiv når hen er med oss» osv osv. 

Vi har flere ganger forsøkt å forklare at vi ikke har kapasitet til flere barn. Det hadde ikke vært riktig hverken for det barnet vi allerede har, eller et fremtidig barn som hadde blitt tilsidesatt en god del da vi ofte må være to voksne for å håndtere barnet vi har. 
Har også vært i situasjoner hvor vi vet at vårt barn kommer til å «ta av litt» og at det derfor er helt greit for oss om de andre i familien ønsker å gå litt for seg selv og se (f.eks på museer/dyreparker o.l) hvor vi vet at vårt barn løper rundt i 100kmt og sliter med å fokusere. Har da fått kommentaren som «det er så rart, for hen oppfører seg aldri sånn når hen er sammen med bare oss» altså når besteforeldre passer uten at vi er tilstede. 
 

Føler virkelig at ingen andre «ser» eller ønsker å se de utfordringene vi har. Jeg synes vårt barn er helt fantastisk og kunne aldri ønsker meg noe annet barn, men det er allikevel vanskelig når det virker som ingen andre i familien tror på det vi forsøker å forklare. 
Skal riktignok sies at bhg og skole hele tiden har vært enig i vår vurdering, og ser  diagnosen tydelig hos barnet, men skulle så gjerne fått litt anerkjennelse fra familien på den ENORME jobben det faktisk er å ha et barn med adhd, i stede for å måtte prøve å overbevise de om at barnet faktisk har diagnosen 😕

Anonymkode: 9f436...972

Slik du beskriver barnet ditt og at dere er utslitt av det ene barnet, så tror jeg ikke at barnet kan være i nærheten av det lavere sjiktet på spekteret.

Jeg har flere barn med adhd og ingen er like. Fra den som er hyper, den kombinerte og den uoppmerksom. Man står i det man må og man finner sine strategier og faste rammer uten slingringsmonn i dagen er den beste overlevelsesstrategien for en hver familie.

Anonymkode: 7b811...d94

[AnonymBruker]

Det høres da absolutt ikke ut som ungen er i det lavere sjiktet på spekteret når dere har så store utfordringer og blir så utslitte… Det er ikke vanlig å trenge to voksne for å håndtere et barn selv med ADHD - jeg tror faktisk aldri jeg har vært borti det.

Men det høres uansett irriterende ut med familie som ikke «tror på» diagnosen.

Anonymkode: e83af...fc6

[AnonymBruker]

Jeg har 2 gutter med ADHD. Vi trenger ikke å være 2 på noen av de, og fikk til og med barn nr 3, som ikke fikk ADHD. Her var jeg til og med alene for det meste med barna, fordi far var mest opptatt med seg selv og sitt. Så enig med de som mener at barnet ditt ikke har "svak" ADHD.

Men uansett. Det er dere som foreldre som bestemmer om dere skal ha flere barn. Dere må ikke levere inn søknad for å slippe. Dere trenger ikke god nok grunn. Og dere trenger ikke å forsvare dere med argumenter som motparten godtar. Dere trenger ikke familiens aksept for å bare ha ett barn, så slutt å komme med argumenter. Bare si at dere kun skal ha ett barn. Eller "nei". Et fint ordtak heter "No is a complete answer".

Så slutt å diskutere. Godta at andre synes dere skal ha 2-3 barn. De har rett til sin mening. De har rett til å være uenige med dere. Det er dere som bestemmer. Ikke svigermor eller kassadamen på Kiwi. Om noen mener at ungen ikke har ADHD så er det helt greit. "Jeg har hørt det nå. Du trenger ikke å gjenta deg flere ganger". Dette kan du svare i det uendelige til de blir lei.

Anonymkode: 1b39a...7a7

[AnonymBruker]

Takk for svar❤️ 

Ble nok litt misforståelser rundt å «måtte være 2 voksne for å håndtere» barnet. Det var ikke ment i den forstand at det ikke er mulig å håndtere situasjonen alene. Det har jeg gjort mange dager/ uker/ perioder. Var mer ment i den retningen at vi som foreldre blir såpass sliten av aktivitetsnivået og impulsiviteten (det å alltid måtte være på vakt) at det ikke føles som det er energi igjen til flere. Når barnet vårt har en rolig dag er det veldig nødvendig for alle å kunne slappe av, og om kvelden når barnet er i seng er det ikke energi igjen til å stå opp med en baby f.eks. 
Som foreldre eller mennesker generelt opplever man jo slike ting forskjellig, der noen trives med høyt nivå gjennom dagen kan andre slite med det samme «jaget»😊 

ts 

Anonymkode: 9f436...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2023 den 19.31):

Hehe vet hvordan det føles TS. Besteforeldrene til mitt barn mente at det var min feil, at JEG oppdro barnet feil. Og bestemor mente at det ikke var noe diagnose, bare dårlige manerer. Så hun satt kokende vann rett ved barnet, og lot han være alene med glovarme jern. Mange ganger fikk jeg barnet tilbake med hundebitt og brannsår.. Fordi de TROR ikke på diagnosen. De andre barnebarna var jo så annerledes! 

Har grått så mye over de stae drittfolka. Og jeg har utviklet en veldig sterk indre kritiker, fordi de har prenta inn i meg at jeg er problemet. 

Men de er folk som er sta og firkanta i hodet sitt, og det er ikke noe man kan gjøre med det utenom å holde seg unna. ( er skilt nå ) 

Anonymkode: 06f77...789

Nei da hadde jeg holdt ungen unna dem. Er jo livsfarlig.

Anonymkode: efe04...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar❤️ 

Ble nok litt misforståelser rundt å «måtte være 2 voksne for å håndtere» barnet. Det var ikke ment i den forstand at det ikke er mulig å håndtere situasjonen alene. Det har jeg gjort mange dager/ uker/ perioder. Var mer ment i den retningen at vi som foreldre blir såpass sliten av aktivitetsnivået og impulsiviteten (det å alltid måtte være på vakt) at det ikke føles som det er energi igjen til flere. Når barnet vårt har en rolig dag er det veldig nødvendig for alle å kunne slappe av, og om kvelden når barnet er i seng er det ikke energi igjen til å stå opp med en baby f.eks. 
Som foreldre eller mennesker generelt opplever man jo slike ting forskjellig, der noen trives med høyt nivå gjennom dagen kan andre slite med det samme «jaget»😊 

ts 

Anonymkode: 9f436...972

Jeg har et barn uten noe diagnose, et uvanlig snilt og lydig barn, og jeg er likevel så sliten at det ikke et rom for å få flere barn. For selv om barnet «aldri» gjør noe galt, så er det mye mer energikrevende å ha et barn enn å ikke ha det. Så jeg skjønner dere godt.

Anonymkode: e83af...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svar❤️ 

Ble nok litt misforståelser rundt å «måtte være 2 voksne for å håndtere» barnet. Det var ikke ment i den forstand at det ikke er mulig å håndtere situasjonen alene. Det har jeg gjort mange dager/ uker/ perioder. Var mer ment i den retningen at vi som foreldre blir såpass sliten av aktivitetsnivået og impulsiviteten (det å alltid måtte være på vakt) at det ikke føles som det er energi igjen til flere. Når barnet vårt har en rolig dag er det veldig nødvendig for alle å kunne slappe av, og om kvelden når barnet er i seng er det ikke energi igjen til å stå opp med en baby f.eks. 
Som foreldre eller mennesker generelt opplever man jo slike ting forskjellig, der noen trives med høyt nivå gjennom dagen kan andre slite med det samme «jaget»😊 

ts 

Anonymkode: 9f436...972

Neste får nok ikke hyperaktivitet fordet om første har det.
Ungene er vidt forskjellige.
Vi har en rolig, en med spesielle behov og en propell.
Angrer ikke på noen.

Men travelt er det jo, men jeg tenker at gulroten med å kanskje få oppleve å bli besteforeldre og gleden over å være foreldre overgår alt slitet og intensiteten.

Anonymkode: efe04...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2023 den 19.15):

Vi har flere ganger forsøkt å forklare at vi ikke har kapasitet til flere barn. Det hadde ikke vært riktig hverken for det barnet vi allerede har, eller et fremtidig barn som hadde blitt tilsidesatt en god del da vi ofte må være to voksne for å håndtere barnet vi har. 

Det er jo ikke nødvendig å forklare så mye? Er det egentlig ikke bare nok å si at "nei, vi ønsker ikke flere barn" og så er det svaret uansett. Hvis de prøver seg på at "jamen, det er jo så bra med søsken bla bla bla bla" så trenger dere ikke gå inn i noen som helst diskusjon, det er jo bare å fortsette å si at "nei, vi ønsker ikke flere barn" og så avlede med noe annet f.eks. 

Anonymkode: 24cea...6aa

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk for svar❤️ 

Ble nok litt misforståelser rundt å «måtte være 2 voksne for å håndtere» barnet. Det var ikke ment i den forstand at det ikke er mulig å håndtere situasjonen alene. Det har jeg gjort mange dager/ uker/ perioder. Var mer ment i den retningen at vi som foreldre blir såpass sliten av aktivitetsnivået og impulsiviteten (det å alltid måtte være på vakt) at det ikke føles som det er energi igjen til flere. Når barnet vårt har en rolig dag er det veldig nødvendig for alle å kunne slappe av, og om kvelden når barnet er i seng er det ikke energi igjen til å stå opp med en baby f.eks. 
Som foreldre eller mennesker generelt opplever man jo slike ting forskjellig, der noen trives med høyt nivå gjennom dagen kan andre slite med det samme «jaget»😊 

ts 

Anonymkode: 9f436...972

Hva med å snu litt på intensjonen deres?

De tenker «koselig med flere barn», dere forklarer.

De prøver gi et «kompliment» ved å egentlig avvise virkeligheten hos dere på kapasiteten og orken. Og de forstår jo heller ikke for eksempel at endel nevroatypiske maskerer i endel situasjoner.

Så det kan godt være at barnet holder tilbake hos dem og er mer fri og seg selv hos dere. Det er veldig vanlig. At de får en mer «kontrollert og maskert» versjon, som jo også er slitsomt for barnet selv. 
 

Men - dels forstår de jo ikke, men kanskje de litt klønete prøver å fremstille barnet så positivt som de opplever ham.

Og…..om din mor også har adhd så kan det jo være hun synes alle barnets adhdtrekk er «sånn som alle jo er». Mange foreldre får seg jo en aha-opplevelse i utredning av egne barn nettopp slik. «Jammen…sånn gjør jo jeg og, det er vel vanlig?» (la oss si hyperfokus, stimming eller noe sånt). 
 

Neste gang de spør så unngår du bare tematikken og sier «kan ikke få flere barn». 
 

Jeg skjønner jo noen kan tenke det virker belastende ovenfor barnet å si «har ikke kapasitet til flere», men man mener jo egentlig bare at «jeg personlig har nok med 1 barn». 
Adhd er jo arvelig, så det kan jo hende du og har det om det er i sin slekt genetikken er fra 🤷‍♀️ Eller at det hoppet over et ledd. 

[AnonymBruker]

Hvorfor ta diskusjone? Hadde fint bare sagt tydelig fra en gang at dette er en privatsak, noe de ikke har noe med, dette har vi svart på, snakket nok om. Nevnes det flere ganger, og det plager dere såpass; gå?

Anonymkode: eae6d...ffc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2023 den 19.15):

Vi har en 7 åring med adhd, og alt som følger med den diagnosen. Barnet vårt er i det lavere sjiktet på spekteret og fungerer relativt greit i det daglige, men det er allikevel veldig merkbart at energi, følelser ++ er langt over nivået til de fleste andre barn.
 

Vi har i mange år nå fått kommentaren som «når skal dere få nr.2», «hen må jo få søsken», «energien kommer hen til å vokse av seg», «hen er aldri så aktiv når hen er med oss» osv osv. 

Vi har flere ganger forsøkt å forklare at vi ikke har kapasitet til flere barn. Det hadde ikke vært riktig hverken for det barnet vi allerede har, eller et fremtidig barn som hadde blitt tilsidesatt en god del da vi ofte må være to voksne for å håndtere barnet vi har. 
Har også vært i situasjoner hvor vi vet at vårt barn kommer til å «ta av litt» og at det derfor er helt greit for oss om de andre i familien ønsker å gå litt for seg selv og se (f.eks på museer/dyreparker o.l) hvor vi vet at vårt barn løper rundt i 100kmt og sliter med å fokusere. Har da fått kommentaren som «det er så rart, for hen oppfører seg aldri sånn når hen er sammen med bare oss» altså når besteforeldre passer uten at vi er tilstede. 
 

Føler virkelig at ingen andre «ser» eller ønsker å se de utfordringene vi har. Jeg synes vårt barn er helt fantastisk og kunne aldri ønsker meg noe annet barn, men det er allikevel vanskelig når det virker som ingen andre i familien tror på det vi forsøker å forklare. 
Skal riktignok sies at bhg og skole hele tiden har vært enig i vår vurdering, og ser  diagnosen tydelig hos barnet, men skulle så gjerne fått litt anerkjennelse fra familien på den ENORME jobben det faktisk er å ha et barn med adhd, i stede for å måtte prøve å overbevise de om at barnet faktisk har diagnosen 😕

Anonymkode: 9f436...972

Norges største tulleting er alle barna som får adhd diagnosen,mulig deres har det.....men veeldig mange er feildiagnostisert. Problemet er faktisk at det som tidligere var "problembarn" nå får diagnosen....og muligens ritalin. De som gir ritalin til barn under 12 år,de gir narkotisk stoff til sine barn. Det skal være rimelig ille før barn burde få ritalin, da lager en antageligvis trøbbel for seg selv og barnet. Snakk med de fleste som er i 20 årene og narkomane idag, litt for mange av dem fikk ritalin som barn, trist men sant!

Anonymkode: 9b69c...4a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Norges største tulleting er alle barna som får adhd diagnosen,mulig deres har det.....men veeldig mange er feildiagnostisert. Problemet er faktisk at det som tidligere var "problembarn" nå får diagnosen....og muligens ritalin. De som gir ritalin til barn under 12 år,de gir narkotisk stoff til sine barn. Det skal være rimelig ille før barn burde få ritalin, da lager en antageligvis trøbbel for seg selv og barnet. Snakk med de fleste som er i 20 årene og narkomane idag, litt for mange av dem fikk ritalin som barn, trist men sant!

Anonymkode: 9b69c...4a7

Dette!

Anonymkode: 5aab3...d5b

[AnonymBruker]

Forstår frustrasjonen, men ville svart helt enkelt at det ikke blir flere barn, ferdig snakka. Hvis de gjentatte ganger har det opp igjen, ville jeg blitt såpass frekk og svart tilbake med "dette har dere spurt om mange ganger før og jeg har svart det samme hver gang, kanskje dere bør ta en tur til legen, for det kan være begynnende demens?" 

Når de sier at de ikke opplever barnebarnet som krevende, så svar kort at de ikke forholder seg til barnet 24/7, men kun en kortere periode. Selv barn med adhd kan oppleves som rolige i kortere perioder. 

Anonymkode: 665bc...a55