Vektnedgang

[Gjest Isbiten - ikke innlogget]

Hei! Jeg har gått ned ca 20 kg siden i sommer, og stortrives med det! Har dessuten begynt å trene på helsestudio (egentrening) og gleder meg til å "stramme" opp i tillegg.

I tillegg til fysiologiske (opplagte!) forandringer, har jeg oppdaget en god del ulike type reaksjoner hos mennesker når de ser meg. (Fortrinnsvis første gang siden jeg gikk ned i vekt.) Og det gjør noe med meg!

1) De som ikke sier noenting.

2) De som ikke sier det rett ut, men venter på en anledning, f.eks. fra meg. (Når jeg sier at jeg skal trene, etc.)

3) De som bryter ut: "Åh, du er jo nesten borte jo!" (For så å legge til: "Så fiiin du er!"

4) De som mer eller mindre er bekymra for at jeg har hatt spisevegring.

Hva opplever dere? Og viktigere, hva foretrekker dere? Jeg er på mange måter sjokkert (negativt) over oppmerksomheten fra noen. På en annen side gleder de aller fleste seg med meg.

Tenkte dette her var sånn halvveis interessant å ta opp!

[Hu i Svingen]

Jeg er på mange måter sjokkert (negativt) over oppmerksomheten fra noen. På en annen side gleder de aller fleste seg med meg.

←

Har også opplevd det. "Nei, men nå må du ikke forsvinne helt for oss da! - *latter*" Å slanke seg er jo ikke lov - vi må for all del elske oss selv så lenge vi ikke er tynnere enn venninnene våre...

[Gjest Gjest]

Minner meg på en morobønn jeg leste en gang - Kjære Gud, hvis du ikke klarer å gjøre meg tynnere, så vær så snill å gjør mine venninnger tjukkere.

[Gjest Gjest]

Rettelse: venninner

[Gjest -eline-]

Har også opplevd det. "Nei, men nå må du ikke forsvinne helt for oss da! - *latter*" Å slanke seg er jo ikke lov - vi må for all del elske oss selv så lenge vi ikke er tynnere enn venninnene våre...

←

Heh, den har jeg fått ofte...men ikke bare fra venner, også fra familien...

Ellers så varierer det litt på hvem det er, noen "later" som om de ikke ser det og kommenterer det ikke, mens andre lurer på hvordan jeg har fått det til, og tror meg knapt når jeg sier at jeg "bare" har spist normal, sunn mat og trent...

[Gjest gjesta]

Jeg har gått ned 15 kg siden jeg begynte på skolen, mest ved å trene, men også kutte ut brus og sjokolade etc. Det er ikke så mange her på skolen som har kommentert det egentlig, faktisk bare ei, som så et bilde av meg fra i begynnelsen av skoleåret og sa at jeg hadde blitt masse tynnere.

Da jeg kom hjem i jula derimot ble det disse reaksjonene:

- Bestemor: Du har blitt så tynn, spiser du nok, trives du på skolen blablabla?

- Kollegaer: Å dævven så smal du har blitt da..

- Bestevenninne: Herregud hvor har du blitt av? Hvor mye har du gått ned? Så fliiiiiink Men ikke gå ned så mye mere nå.

- Bestevenninne2 (på slankern selv): Sa ingenting, tror det kan være fordi hun har lagt på seg en del

- Frisørdame: Oi, deg var det ikke mye igjen av Det er vel ikke fordi du ikke trives på skolen?

- Mor til forloveden: Hvor har du gjort av dama di? (henvendt til kjæresten)

Så jeg kan vel egentlig dele disse inn i de kategoriene du nevnte tror jeg

Forloveden har gått ned 30 kg, det var før jeg traff han, og han har ikke fått en eneste kommentar stakkar Synes veldig synd på han egentlig, for det er kommentarene (fortrinnsvis fra han) som gir meg motivasjon til å fortsette. Men da vi og en venn av han var å spiste middag så kom vi inn på emnet og da sa vennen (som han ble kjent med da han var på sitt tjukkeste) "Har du vært tjukk?" Og da kjæresten viste han bankortbildet sitt fra den tiden så sa han bare "Det stemmer vel kanskje det"..

Men når man ser noen hver dag så blir det så vanskelig å se og kommentere. Fordi hvis man sier noe ei uke, så er jo kanskje vedkommende mindre neste uke alikevel, så NÅR skal man kommentere at vedkommende har gått ned i vekt?

[Gjest gjest1]

Jeg er ganske forsiktig med å kommentere om folk har gått ned i vekt. Det eneste er de jeg vet at slanker seg og har et overvektproblem. De fortjener virkelig oppmuntring! I tillegg til de som trener for å bli sunnere og sprekere. Da sier jeg gjerne at de er flinke, at det er flott de passer på kroppen sin osv. Folk som legger ned mye tid og krefter i å forandre livsstilen sin trenger å få høre at de er flinke også!

Da jeg gikk ned mange kilo (pga. spiseforstyrrelse) og så ut som et beinrangel, sa onkelen min engang: "Nei, så tynn og pen du har blitt...".... Ehh... Jeg visste på en måte at jeg så helt forferdelig ut, samtidig som det trigga noe veldig å fortsette.

Det er ikke alltid det passer seg å kommentere, men det er jo fra person til person og hvordan de går ned i vekt og en haug med andre ting!

Gratulerer til dere i denne tråden som har gått ned! All respekt til dere!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde depresjon og raste ned ca. 15 kg på grunn av heller laber matlyst. Var ikke lubben til å begynne med engang. Da kom følgende kommentar fra en tante av meg: -Så slank og fin du he blitt!

Var man ikke fin før, da, liksom?

[Gjest Fruktfat]

*så lenge vi ikke er tynnere enn venninnene våre...

←

sånn er min mor... fikk beskjed om når hun syntes jeg var tjukk, og når jeg var tynnere enn henne var jeg altfor tynn.

[Amanlis]

Jeg har ei venninde som raste ned i vekt for ho mista sønnen sin. Så kom folk og fortalte at ho var blitt så fin i kroppen. Enda de visste hvorfor ho var blitt så tynn.

Hva med et snev av normal tnkegang før man snakker kanskje?

[Gjest Jalileh]

Gikk ned nrundt 6-7 kg.

En veldig ærlig og direkte venninne så det med en gang og sa at hun så jeg hadde gått ned.

Noen andre venninner jeg har prøvde å overtale meg til å ikke gå ned i vekt :grine2: , imens noen andre la ikke merke til det tror jeg. De sa i allefall ingenting.

[momo]

Jeg har gått ned 12 kg siden juli. Jeg har jobba veldig hardt for og gå ned og.

Eneste som har kommentert det er mannen min. Ellers er det ingen som har sagt noe. Kanskje fordi det går sakte, så de ser ikke det.

Jeg har 10 kg til jeg skal ned, og håper og klare mesteparten til sommeren, håper noen ser det da.

[Gjest Gjest]

Har opplevd det samme som trådstarter. Hadde tatt av over 20 kilo, og skled rett inn i str small. Fikk mange merkelige kommentarer fra bekjente, og det var ikke hyggelig.

Men vil vi at folk skal si noe? Jeg tror ikke jeg vil at folk skal bemerke hvordan jeg ser ut. Da får de eventuelt bare si at jeg ser godt ut (hvis jeg gjør det da... )

For meg var det viktigere hva mine nærmeste sa, og det var derfra jeg fikk positive tilbakemeldinger.

[Gjest Gjest]

Jeg kommenterer aldri bekjentes verken vektoppgang eller vektnedgang. har selv hatt spiseforstyrrelser og vært i et miljø der mange andre hadde det, og jeg vet derfor hvir lett det kan bikke over til det ekstreme når det gjelder slanking. Det er umulig å se på noen om de har et normalt forhold til mat, så derfor velger jeg å ikke fokusere på sånt. Det er jo typisk slik positiv resåons på vektnedgang som oppfordrer til videre slanking til det ekstreme. Særlig folk som har behov for oppmerksomhet og bekreftelse fra andre og generelt sliter med selvtilliten kan være i faresonen her. Og sånt er veldig vanskelig å vite.

Og som andre sier her: det er mange årsaker til vekttap. Kanskje har det vært sykdom feks. Hvor morsomt er det å høre at man er fin og slank, når grunnen er at man medisineres kraftig for å komme ut av en alvorlig sykdom feks?

Det jeg heller kan kommentere er hvis noen jeg møter har trent mye, og det syens på dem. Da kan jeg si at de har fått flotte armmuskler feks.

Men for all del: synes det er kjempebra at dere som tidligere har vært sykelig overvektige har klart å slanke dere. All ære til dere! Det viktigste må jo tross alt være at dere opplever å ha mer energi i hverdagen, lettere finner klær og er mindre utsatt for livsstilssykdommer

[Hu i Svingen]

Hvis det ikke er snakk om en person som har blitt sykelig tynn synes jeg det er helt greit å spørre om vedkommende har slanket seg. Hvis det er noen man kjenner ganske godt så vet man muligens at personen har ønsket seg ned i vekt også? Da synes jeg det er koselig at man gir en tilbakemelding hvis resultatet vises... Det er vanskelig å slanke seg, og det kan være veldig hyggelig å få positive tilbakemeldinger.

Med tanke på eventuelle spiseforstyrrelser eller medisinering synes jeg faktisk det er verre å si at noen er i ferd med å forsvinne enn å spørre om de har slanket seg.

[Gjest Gjest]

Hmm..rart det der. Jeg gikk ned 15 kg etter å ha fått datteren min for 4 år siden (har gått opp alle kiloene igjen, hehe), og det var bare en som sa; Ååååh, så tynn du har blitt!

Akkurat det var litt koselig å høre da, er aldri noen i hele mitt liv som har kalt meg tynn...

En barndomsvenninne la ut i det vide og brede om en annen venninne som hadde gått ned så mye i vekt. Hun fortalte hvor tynn hun var blitt, hvor mye hun trente, og at hun var sykelig opptatt av mat. Og jeg fikk jo DET bildet oppe i hodet mitt!

Men så traff jeg denne venninnen da, og hun så FANTASTISK ut. Ikke tynn, bare veltrent. Og hun fortalte meg at nå som hun jobber som sykepleier har hun blitt opptatt av å spise med jevne mellomrom for å være våken og opplagt dagen igjennom. Og hvor mye overskudd hun fikk etter at hun begynte å trene. Hun var SLETT ikke syltynn, eller sykelig opptatt av mat.

Folk er rare altså...hvis man er litt opptatt av hva man putter i seg, så er man sykelig opptatt av mat. Og går man ned i vekt, så er man på tur til å få spiseforstyrrelser...

[Gjest Gjest]

Når man er feit så er det ingen som sier noe direkte, folk snakker bak ryggen på deg. Når man så slanker seg mye så er det plutselig tillatt for gud og hvermann å kommentere kroppen din og hvordan du ser ut

Det som sårer mest er faktisk å få vite hva folk sa bak ryggen din da du var overvektig. For når man er blitt slank så skal plutselig alle fortelle slikt.

Jeg har gått ned nærmere 30 kg på ett år. Det meste av oppmerksomheten er positiv og motiverende. Men når mannlige kolleger plutselig begynner å legge ut om kroppen min nå når den er slank så reagerer jeg kraftig negativt på det.

Jeg merker meg også hvem som ikke sier noen ting. De fleste er selv overvektige kvinner. Misunnelse er nok godt inne i bildet her. Det var en som skrev over her at det er greit at man slanker seg så lenge man ikke blir slankere enn venninnene. Det ligger noe i det der dessverre.

Jeg merker meg også at overvektige kvinner føler de må "forsvare" seg overfor meg. Jeg sier ingenting om at de har noen kilo for mye, men nå når jeg ikke er "en av dem lenger" så går de i forsvarsposisjon uten at jeg har sagt et kvekk som skulle fremprovosere det.

Nå begynner "alle" å snakke om at jeg må stoppe snart. Det er utrolig irriterende. Jeg har mitt mål som jeg har holdt fast på hele tiden. Der er jeg om ganske kort tid Hvis bare andre kan respektere det og ikke tro at ønske om å være slank betyr at man har en spiseforstyrrelse.

[Gjest Gjest]

Joa, har opplevd det...venninner go bekjente som utbryter med skrekk i blikket "Åh, så tynn du har blitt", "det er nesten ikke noe mer igjen av deg", "du ser helt skrapet ut", "Nå må du ikke gå ned mer eller ser det helt farlig/sykt ut", spesielt fra min mor og andre jenter.

(Menn og gutter sier sjelden noe enten jeg legger på meg 10 kg eller går ned )

Når jenter sier slikt til meg tenker jeg det er litt misunnelse der eller frykt for at jeg skal bli tynnere enn dem...for vekten min har ikke vært faretruende akkurat, bare normalt slank. Jeg synes de alle kan bare holde munn om sånt.

[Gjest Pecado]

Jeg og har gått ned i vekt pga av medisiner jeg går på. Ikke så veldig mange hyggelige kommentarer. mest slike som: Å gud, hvor tynn du er blitt. Spiser du ikke? Å herre du forsvinner snart. Koselig.

Men kanskje bedre enn venninnen min som fikk høre av kompisen til sønnen: jaja, du er ikke så feit til å være så gammel

[Gjest Isbiten - ikke innlogget]

Det er kjempespennende å lese alle svarene! Og det ER et problematisk område å touche, nettopp fordi vi har gått ned i vekt av så mange ulike grunner.

Jeg har ppplevd mange positive tilbakemeldinger, men det jeg får problemer med, er (som noen allerede har vært inne på), er når 'tynn og fin' sidestilles. Var man liksom ikke pen nok før? Og enda verre - var man ikke BRA nok før?

Misforstå meg rett, setter enormt pris på å høre bra ting om vekttap/livsstilsendring, men personen meg er da vitterlig den samme! (Det liker jeg iallefall å tro!)