nødvendig med full kontroll?

[Lille Silje]

Jeg er 17 år gammel, har hatt 2 kjærester i mitt liv og begge forholdene har vært ganske langvarige 5- 7 måneder.. men nå er jeg atten om 3 måneder, og mamma nekter meg og se gutter, dette forbudet har gått over 6-7 måneder nå. Men siden jeg går på skole blir ikke dette mulig for meg. Det har blitt noen løgner fordi mine beste venner er gutter av flere grunner.

Men nå er jeg blitt sammen med den gutt i klassen min, hun har opphevet gutteforbudet men sier nå at jeg ikke får se ham mer. . hun syns det er så slitsomt å treffe og bli kjent med "alle" de jeg er sammen med. Syns dere dette er riktig av henne? og sette sin egen lykke, noe jeg mener er, foran min på denne måten? Og om dere var den personen som var sammen med meg, ville dere klart og bare treffe meg noe på skolen og evt litt etter skolen? i tre måneder ( da går dette forbudet opp, fordi jeg får billappen )

[Gjest Gjest]

skjønner på en måte godt moren din jeg... Jeg unngikk alltid å presentere mine kjærester for foreldrene mine da jeg var yngre, enkelt og greit av den grunn at jeg ikke ville involvere foreldrene mine i noe som ikke ville vare... Men da jeg var 19 traff jeg ham jeg er sammen med i dag, og han fikk de møte faktisk før vi offesielt var sammen, da jeg visste at det forholdet var noe mer enn bare en forelskelse.

Må du ta ham med hjem da?

[Nabodama]

Det der høres tåpelig ut for meg.

Jeg har selv en datter som blir 18 i februar, og det er lenge siden jeg hadde noe jeg skulle ha sagt om hun fikk treffe gutter eller ikke.

Hun er fornuftig og selvstendig, noe hun kanskje ikke hadde vært hvis jeg hadde vært mer beskyttende.

Det er naturlig å prøve og feile litt her i livet når det gjelder kjærester, spesielt som ung, men også som voksen.

Du har jo hatt kun to forhold enda, og det er ikke "mange" å bli kjent med for moren din. Hos oss har det også vært endel gutter innom, enten som venner eller kjærester, men det er jo sånn det skal være i ungdomstida.

Jeg tror kanskje ikke moren din har "skjønt" at du snart er voksen, det kan nok være litt vanskelig å slippe litt på tøylene. Men det er hun jo nødt til å gjøre når du blir 18!

Skal jeg være ærlig, synes jeg hun fortsatt behandler deg som et barn, og det kommer det ikke noe godt ut av nå når du snart er 18.

Det er bedre å snakke ordentlig sammen enn å komme med forbud.

[Majka]

Går forbudet opp fordi du får lappen, eller fordi du blir atten?

Uansett, dere kan jo finne på ting sammen utenfor hjemmet ditt? Kafé, kino, hjemme hos andre venner eller hjemme hos han?

[LilleBille]

Synes det høres helt snodig ut.

En ting er at man ikke skal dra med seg nye "kjærester" hjem hele tiden, og forstår også at foreldre reagerer om man "stadig møter fremmede gutter/jenter på badet om morgen" - men er det noe som har blitt stabilt - er det da en selfølge at de presenteres hjemme.

Problemet er jo at vi også ofte blir glade i barnas kjærester - spesielt om det er noen som har gått ut og inn av huset lenge - og synes det er trist når det blir slutt - men det er faktisk livet.

Jeg synes det er hyggelig å bli kjent med alle barnas venner - og det er da mye bedre om man kjenner dem - og vet litt mer om hva de står for - enn om de bare er ute sammen med "fremmede".

[Xora]

Jeg var 18 år og oppover ørene forelska da jeg "endelig" fikk min første kjæreste. Dette var som var 9 år eldre enn meg og jeg dro han med meg på en privat arrangert klassetur. Da vi kom hjem fra den helga så var vi "kjærester" og han kjørte meg hjem. Og jeg var såååå glad og lykkelig og løper inn til foreldra mine, og spurte om de ville være med ut å hilse på han. Men da fikk de litt hetta gitt, og nekta tvert å være med å hilse. Fy flate, var ikke lett å være forelska meg da. Løp gråtende ut av huset og inn i bilen med kjæresten min, og reiste til bestemor - som selvsagt tok imot oss begge to.

Tror det kan være vanskelig å være forelder til tenåringsjenter idag, spesielt når de kommer med kjærester ol. Tror at moren din ikke helt har funnet ut hvordan hun skal takle at du er voksen jente nå. Av redsel for deg så har hun valgt den dårligste løsningen etter min mening.

Men går det ikke an for deg å prate med henne, fortelle henne hvordan du føler, spørre hvordan hun selv hadde det da hun var på din alder?