Hva ville du gjort i denne situasjonen med 16-åringen?

[AnonymBruker]

Om barnet ditt på 16 år sluttet å gå på skolen (siste året på ungdomsskolen), isolerte seg på rommet, åpenbart slet psykisk og nektet å ta i mot hjelp - hva ville du gjort? 
 

Ville du stilt krav til barnet? Eller akseptert at barnet har det tøft og ikke vil ha hjelp?

Anonymkode: 5aba8...016

[Gjest Sprite]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Om barnet ditt på 16 år sluttet å gå på skolen (siste året på ungdomsskolen), isolerte seg på rommet, åpenbart slet psykisk og nektet å ta i mot hjelp - hva ville du gjort? 
 

Ville du stilt krav til barnet? Eller akseptert at barnet har det tøft og ikke vil ha hjelp?

Anonymkode: 5aba8...016

Man kan jo ikke akseptere at barnet ikke vil ha hjelp! Det er et BARN. 

Om 3 åringen din ikke vil stikkes i fingeren å ta CRP,går man bare derifra og sier "jaja,hun/han ville ikke"... nei..

Snakk med fastlegen .

[fru Alving]

Du må stille krav til barnet. Det handler ikke om å ikke akseptere at barnet sliter, men at en på 16 ikke selv kan ta ansvaret.

Det er ingenting som blir bedre av å isolere seg, sitte hjemme og stenge verden ute.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen og få råd der 

Er ungdommen deprimert så skaff hjelp 

Anonymkode: 2147f...356

[Hippogriff]

Når man vet at flere av hjelpetjenestene velger som løsning å kjøre rundt og vekke slike ungdommer og kjøre dem til skolen, så er vel det en god indikasjon på hva foreldre også bør gjøre.

Ikke noe blir bedre av å leve i isolasjon.

Det er heller ikke noe som heter å «akseptere» at et barn «ikke vil ha hjelp». Da er et mer riktig begrep «å resignere fra foreldrerollen». 

[AnonymBruker]

Dere må huske at et barn på 16 kan faktisk nekte å ta imot hjelp fra bup og lignende. Ville likevel rådet deg til å snakke med fastlegen slik at en start kan være at du som forelder får hjelp av kommunen eller andre instanser. Du er ikke den første som har følt deg maktesløs med et slik problem hjemme 💗

Anonymkode: eca97...695

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Om barnet ditt på 16 år sluttet å gå på skolen (siste året på ungdomsskolen), isolerte seg på rommet, åpenbart slet psykisk og nektet å ta i mot hjelp - hva ville du gjort? 
 

Ville du stilt krav til barnet? Eller akseptert at barnet har det tøft og ikke vil ha hjelp?

Anonymkode: 5aba8...016

Bup selvfølgelig!

Anonymkode: 90995...84d

[AnonymBruker]

Har vært i kontakt med både fastlege, bup og andre helseapperater. Men barnet nekter å ta i mot hjelp/åpne seg.

Per nå sitter barnet kun inne på rommet sitt. Møter ikke venner, er ikke på skolen, er såvidt ute på stua med oss. Ønsker ikke dra på besøk til noe familie. Får barnet knapt ut av huset.

Ts

Anonymkode: 5aba8...016

[AnonymBruker]

Vil ikke barnet ha hjelp så er det lite man kan gjøre 

Anonymkode: 9cf01...4d5

[AnonymBruker]

Sprite skrev (2 timer siden):

Man kan jo ikke akseptere at barnet ikke vil ha hjelp! Det er et BARN. 

Om 3 åringen din ikke vil stikkes i fingeren å ta CRP,går man bare derifra og sier "jaja,hun/han ville ikke"... nei..

Snakk med fastlegen .

Du aner ikke hva du snakker om åpenbart 

Anonymkode: 9cf01...4d5

[AnonymBruker]

Det løser ingen problemer å isolere seg på rommet. Det blir verre og du ender med en dysfunksjonell voksen. Ungdomskolen er ikke frivillig. Kravet er enten bup + hjemmeskole eller vanlig  skole. Om det så må bæres dit. 

Anonymkode: 45863...54a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Har vært i kontakt med både fastlege, bup og andre helseapperater. Men barnet nekter å ta i mot hjelp/åpne seg.

Per nå sitter barnet kun inne på rommet sitt. Møter ikke venner, er ikke på skolen, er såvidt ute på stua med oss. Ønsker ikke dra på besøk til noe familie. Får barnet knapt ut av huset.

Ts

Anonymkode: 5aba8...016

Du må sette krav til barnet. Må ta i mot hjelp. 

Min søster er i samme situasjon med sin datter på 15 år. Hun spiser nesten ikke heller. Er lite hjelp å få fra bup. Men hun går til samtaler 1 gang i måneden. Er alt for lite. Og det er en ny person nesten hver gang, og da lukker hun seg inn igjen 

Anonymkode: 2147f...356

[Andro]

Å ikke skaffe nødvendig helsehjelp er omsorgssvikt, så jeg ville kobla på helsepersonell raskt uavhengig av hva 16-åring mente om det selv. Jeg aksepterer at folk har det tøft, i alle aldre, men jeg aksepterer ikke å unndra seg fra hjelp. Når ungdommen er mindreårig er det mitt ansvar.
Jeg ville ikke ha tvunget tenåringen til å møte på skolen, men vi måtte ha funnet en måte å gjennomføre opplæring på, så snart h*n var i stand til å være med på det.

[AnonymBruker]

Tror ikke foreldre som har vært i en slik situasjon vet hva de snakker om. Det er lite når får gjort når en 16 åring som er medisinsk myndig setter seg på bakbeina. Målet blir å bygge en allianse så hun kan fortelle deg om årsakene til isolasjonen, samt alliere seg med fastlege og bup. Som oftest er fagfolkene selv rådløse når "frivillig tvang" ikke fungerer.

Anonymkode: 6158c...145

[Avvisningsnavn]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Har vært i kontakt med både fastlege, bup og andre helseapperater. Men barnet nekter å ta i mot hjelp/åpne seg.

Per nå sitter barnet kun inne på rommet sitt. Møter ikke venner, er ikke på skolen, er såvidt ute på stua med oss. Ønsker ikke dra på besøk til noe familie. Får barnet knapt ut av huset.

Ts

Anonymkode: 5aba8...016

Føler virkelig med dere alle ❤️
Kan det være at barnet ditt ikke åpner seg fordi det som er vanskelig ikke «har ord»? Det er umulig å sette ord på problemer hvis en ikke vet HVA som gjør det vanskelig. 
Å være veldig nedstemt, deprimert, trist kan noen ganger være en sterk følelse, uten at det følger med klare tanker om hvorfor. 
Det er lett som voksen å si f.eks «Vi vil gjerne at du forteller hva som plager deg», - og det kan være vondt for den som er plaget - hvis det er uten visshet om hva som plager en.

Å føle press på skulle snakke om det, kan og føre til mer tilbaketrekning. 
 

Har du spurt om det er sånn at de vonde følelsene ikke har navn? Man kan jo møte/validere det - jeg ser at du har det vondt og vanskelig, og jeg vil gjerne være her uten at at du skal føle press på å snakke om det. For en som ikke klare å snakke, kan trøst og omsorg gis uten at det er språket som kan være nøkkelen. 

Gamer barnet ditt? Er det mulig å vise interesse for det og spørre om du kan prøve, se på? Da er fokuset på noe «utenfor» barnet, og som i sin tur kan virke avvæpnende. 
Tilnærming og relasjonsbygging på barnets premisser er nok avgjørende for å komme i posisjon til å kunne hjelpe videre. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Har vært i kontakt med både fastlege, bup og andre helseapperater. Men barnet nekter å ta i mot hjelp/åpne seg.

Per nå sitter barnet kun inne på rommet sitt. Møter ikke venner, er ikke på skolen, er såvidt ute på stua med oss. Ønsker ikke dra på besøk til noe familie. Får barnet knapt ut av huset.

Ts

Anonymkode: 5aba8...016

Når jeg gikk på ungdomsskolen gikk jeg på BUP, men jeg åpnet meg ikke for jeg var så multi-traumatisert av en grov oppvekst, men pappa kjørte meg dit hver gang selv om. Jeg sa ingenting selv, men psykologen spurte meg jo om ting så svarte jeg. Tenker det er viktig at du drar med barnet på BUP, og hun må inn til timen, uavhengig om hun åpner seg eller ikke. Det kan ta tid, bare ikke gi opp. Jeg fikk ny psykolog etterhvert, og hun åpnet jeg meg mye til. 
 

Hva sier hun da? «Jeg vil ikke»? Tenker at du må ta styringen, ikke alt kan velges alltid. Du er voksen.

Anonymkode: dce41...fc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Bup selvfølgelig!

Anonymkode: 90995...84d

Bup avviser alle tilfeller der 16-åringen selv ikke ønsker hjelp. De bidrar ikke positivt på noen måte. 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tror ikke foreldre som har vært i en slik situasjon vet hva de snakker om. Det er lite når får gjort når en 16 åring som er medisinsk myndig setter seg på bakbeina. Målet blir å bygge en allianse så hun kan fortelle deg om årsakene til isolasjonen, samt alliere seg med fastlege og bup. Som oftest er fagfolkene selv rådløse når "frivillig tvang" ikke fungerer.

Anonymkode: 6158c...145

Problemet er at det er ingen å bygge allianse med. Bup bare avslutter, fastlege er ikke-eksisterende, helsesøster på skolen er aldri der. 

Jeg skulle ønske bup i det minste kunne PRØVE å lirke, motivere, oppmuntre, det kunne gjort en så stor forskjell. Men de har sikkert ikke tid. Det bare virker som de ikke bryr seg. 

 

Anonymkode: 72cab...772

[AnonymBruker]

Andro skrev (27 minutter siden):

Å ikke skaffe nødvendig helsehjelp er omsorgssvikt, så jeg ville kobla på helsepersonell raskt uavhengig av hva 16-åring mente om det selv. Jeg aksepterer at folk har det tøft, i alle aldre, men jeg aksepterer ikke å unndra seg fra hjelp. Når ungdommen er mindreårig er det mitt ansvar.
Jeg ville ikke ha tvunget tenåringen til å møte på skolen, men vi måtte ha funnet en måte å gjennomføre opplæring på, så snart h*n var i stand til å være med på det.

Så enkelt er det ikke

Anonymkode: 9cf01...4d5

[AnonymBruker]

Så leit å stå alene i en sånn situasjon. Går det an å lokke med noe ytre motivasjon? Passe en hund annenhver helg og høre om barnet vil bidra med det f.eks.? Om å snakke med deg blir for vanskelig, kan dere sende sms til hverandre? Prøve å legge bort litt mas om skole og sånt, og heller fokusere på hva barnet ønsker og trenger for å komme i posisjon til en prat. 

Anonymkode: eca97...695

[AnonymBruker]

Kan du kontakte barnevernet? Kanskje de kan hjelpe dere ☺️

Anonymkode: dce41...fc4