Hvordan kan man unngå trass og raserianfall?

[AnonymBruker]

Inspirert av påskeeggtrasstråden, vil jeg lufte noen tanker. 
Når det gjelder barneoppdragelse, finnes det sjelden en fasit, eller løsninger som passer for alle. Likevel har jeg gjort meg noen refleksjoner gjennom voksenlivet om hva som kan bidra til at folk ofte havner i umulige situasjoner «trass», «meltdowns» og raserianfall med barna sine. Jeg har selv 6 barn. Jeg er også barnehagelærer gjennom en etterhvert lang karriere, så jeg har vært borti mange barn og foreldre.

Jeg har mange ganger tenkt at jeg stadig møter foreldre som skal være fantastiske foreldre, der alle avgjørelser skal veies på gullvekt og bedømmes ut ifra skyhøye krav til risiko, ernæring, psykiske påvirkninger av avgjørelsen osv. Det er nødt til å være en helt vanvittig balansegang å være så sinnsykt nøye og veloverveid i alt av avgjørelser hele tiden, med vekten av potensiell katastrofe på skuldrene i det daglige, liksom. Dessuten har disse superstrenge, supernøye foreldrene, etter min erfaring, barn som hyppigere har atferdsutfordinger og selvreguleringsvansker enn de foreldrene som er litt mer avslappet. Litt sånn paraldoksalt nok, liksom. 
 

Med mine egne barn har jeg tenkt, «trenger jeg å gripe inn i dette?». Hvis nei, latt det være, hvis ja, snakket med ungene, og forklart kort(!) hvorfor jeg stoppet dem nå. Ikke lange fancy utgreiinger. Mye av det samme har jeg tenkt med ungene i barnehagen, men da er jo relasjonene annerledes og ulike.

 
Jeg mener altså at jeg tror på mye mindre stress og hokuspokus, og mye mer tro på ar barn er kompetente til å ta avgjørelser på egne vegne, og har behov for å gjøre egne erfaringer og lære av.
Jeg er på ingen måte tilhenger av fri barneoppdragelse, da det skaper utrygge barn. Barn trenger voksne. 
 

Hva tenker dere her inne? Hvordan kan man møte barnas behov, frustrasjon og forventninger uten å skape disse trassituasjonene som mange synes er helt forferdelige å stå i? 
 

Anonymkode: 38a67...58a

[Gjest Sprite]

Nå er ikke jeg noen ekspert på dette men jeg tenker at trass og meltdowns er noe som kommer med det å være forelder.

Man må nesten bare stå i det. 

Det som har funket her er å møte barnet på hennes nivå,forklare at jeg skjønner at du er sint og lei deg nå men sånn er det og sånn blir det.

Så kommer jeg med et alternativ som funker bedre til det som hun ikke ville/fikk etc som hun som regel godtar.

Skjer dette på butikken? Javel.. da får man ta det. 

Skjer det ute på tur? Javel,da får man ta det.

Man kan ikke unngå situasjoner der man kommer til å oppleve trass og forventninger. De er barn,med forventniger og håp og tanker som oss alle. Forskjellen er bare at vi kontrollerer meltdownen fordi vi har lært det. Eller ja,det fleste av oss da...

[Eplejuice123]

Hvordan unngå?

Nei, det går ikke an å unngå totalt. Men man kan forberede barnet på hva som skal skje. 

Ikke gi barnet et valg det ikke kan ta. ( det er vel logisk, men foreldre slutter aldri å overraske,  eller lære) : eks, Hva vil du ha til middag.

Alle barn har sine utviklingstrinn, og noen trenger mer veiledning og støtte når de har disse "trassperiodene/anfall ". Man må som forelder, rett og slett stå i det. 

[Gjest WhisperingWind]

Mye har med foreldrene å gjøre. Hvordan barna blir møtt og sett. 

Og innse at personlighet og temperament på hver unge påvirker hvordan en må oppdra barnet.