Har vel kjent at jeg er deprimert en stund, men har ikke villet innse det selv. Det er tungt.

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen kvinne på over 50.  Jeg har vært deprimert en gang før da for 14 år siden etter ett samlivsbrudd. Den gangen fikk jeg "lykkepiller" og så var jeg ferdig behandlet i flg legen. Disse pillene er rottegift. Greit nok at følelses livet blir flatt men munntørrheten ødelag tennenen mine noe jeg sliter med nå. Den gangen gikk og økonomien til helvete. 

Idag har jeg gjeldsordning så den går riktig vei. 

Men det er alt det andre jeg ikke fikser.  Jeg føler meg så totalt mislykket på alle scener i livet at jeg er lei meg selv. Og har ikke en snøring på hvordan jeg skal klare å ta tak i ting og komme meg opp og fram igjen.  Kroppen er ikke som før lengre. Alt er stivere og stølere. Har ikke kommet meg ut å gå turer alt i vinter har vært tungt. Alt er ett ork. Jeg har tenkt tanken lenge sikkert siden januar. At jeg er deprimert men har ikke villlet innsett det. Men tegnene er der. Leiligheten min er mer rotete enn før. Alt er lissom uoverkommelig. Orker ikke. 

Jeg prøvde meg på en chat på mental helse isted men det må jeg bare si føltes som bortkasta tid. Etter 10 min får en beskjed om at ja nå har vi snakket lenge nok du får ta kontakt en annen dag. Jeg følte meg ikke i det heltatt møtt med forståelse. Det er trist. Men det er kanskje lavterskel tilbud for de med litt lettere problemer da? Hva vet jeg. 

Var usikker på om jeg skulle skrive det her eller i dagboka mi. 

Jeg sliter på så mange områder i livet. Finner ingen glede lenge. Og ikke vet jeg hva jeg skal finne på som jeg føler kan gi meg glede. Det er lissom ingenting.  Jeg vet bare at jeg er nødt til å ta tak i ting og prøve og gjøre noe med det. Ellers surrer jeg bort tid jeg kunne brukt på noe positivt i livet. 

Men ja innser at jeg må gjøre noe. Jeg har ikke noe venner lengre. Så er lissom ikke så mange å snakke med. Er alene støtt og føler meg så himla ensom og alene i denne verden for tiden. Er ikke noe å se frem til og ikke noe å glede seg over. Det er også tegn på depresjon. 

I tillegg har jeg havna i ett hekt som jeg per idag ikke har krefter av egen maskin å komme meg ut av. Vet jeg må ut av det, men trenger hjelp til det. Når så mye annet er tungt er det tungt å få gjort noe med noe. 

Jeg har bestilt meg time hos legen 25 april men da for en helsjekk, men vurderer å bringe dette på banen da og be om å bli henvist til å snakke med noen profesjonell som kan dette med depresjon som kanskje kan hjelpe meg litt fremover igjen i den situasjonen jeg står i.  Hvis jeg skal bringe dette på banene vil jeg skrive til legen i forkant og fortelle hvordan jeg føler og har det slik at hun kan lese det i forkant før jeg dukker opp. En legetime er så kort.  

Flere som har slitt med depresjon som kan fortelle litt om det? Anonymt selvsagt. Vil høre litt om hvordan andre har det og? Hva dere gjorde for å komme ut av det og bli ett glad menneske igjen? 

Anonymkode: 27456...a7b

[AnonymBruker]

Jeg droppa alle sosiale medier, holdt verden min bitteliten så jeg slapp å se hvor vellykka og perfekte alle var mens jeg selv slet og hadde ingenting føles det som. Jeg startet med å dele opp livet mitt i kategorier, helse/trening, økonomi, hobby osv. Også laget jeg rutiner for å røkte de kategoriene i livet mitt hver uke. Det hjelpte meg også å komme meg ut av min hekt. Hekter får vi som en flukt fra det livet og følelsene vi har, fordi vi av en eller annen grunn ikke tar tak i de. 

Jeg var ikke så god på å ta meg av meg selv, men jeg er god på prosjekter og å kategorisere, og få resultater, så jeg gjorde meg selv til et prosjekt i 1 år. 

På ett år kom jeg i bedre form, klarte å male et bilde, sparte 190.000kr, kastet masse gammal dritt og greier hjemme, +++. Jeg ble så opptatt med å gradvis bygge opp meg selv, at jeg kjente mindre og mindre på de vonde følelsene jeg hadde. For meg handlet det å finne en måte å leve med de på, bygge opp et liv som var bærekraftig. Så gikk det av seg selv. 

De første månedene hadde jeg ingen drivkraft eller inspirasjon, men jeg fulgte rutinen og planen min, så begynte resultatene å komme, og det var deilig. 

Det løste ikke alle problemene mine, men det bygget meg opp som person og styrket livet mitt, jeg ble også kvitt han fyren jeg var hektet på fordi jeg ikke lenger flykta fra eget liv.

Anonymkode: e8548...eee

[Purple_Pixiedust]

Jeg har bipolar lidelse og derfor er depresjon en del av min hverdag gjennom året. 

Det som er svært viktig for meg (i tillegg til medisiner, jeg har ikke noe reelt valg fordi da blir jeg mye sykere) er kosthold, fysisk aktivitet og å gjøre noe jeg liker. Samt stabil døgnrytme og helst møte mennesker innimellom. Jeg vet at alt dette kan føles fullstendig umulig når man er langt nede. For noen er det til og med provoserende, men sannheten er at en kan ikke hvile seg ut av en depresjon. Som min behandler sier så er der slik at når jeg blir høyt oppe så må jeg redusere aktiviteten, og når jeg blir deprimert så må jeg holde på den/øke den. Jeg faller av og til helt ut av alt, og da kan det å kle på seg og gå i ti minutter være langt nok. Det handler om å få inn rutinen og gjøre noe annet enn sofaen. Jeg blir IKKE bedre av å kun ligge på sofaen. Den gradvise bedringen kommer alltid når jeg begynner å rydde kjøkkenet, gå en kort tur, gjøre litt hobby. Ofte har jeg hatt en innleggelse og begynt med denne jobbingen mot depresjon imens jeg har vært innlagt så får litt starthjelp. 

Det er min erfaring med å jobbe imot depresjonen. Og jeg må som sagt gjøre det i kombinasjon med medisiner. Ikke antidepressiva da. 

[AnonymBruker]

ts takk for svar. Tror jeg nå har funnet noe jeg skal prøve på helsenorge. De har selvhjelps program for folk med mild til moderat depresjon der første hjemme lekse er å registrere alt en gjør/ ikke gjør og følelsene man har til en hver tid i løpet av 1 uke via en app som vil klare å samle alle dataene slik at man ser mønstret når man sliter mest. Har tenkt å prøve ut den først. Den virket veldig bra syns jeg. Det det handler om å bryte ett mønster og komme i gang med ett nytt mønster, det hørtes logisk ut for min del. 

Jeg har for tiden null interesse av fysisk aktivitet, spiser for mye , lav selvtillit, føler meg som en taper hele tiden. Føer jeg ikke betyr noe for noen. Ikke verd noe for noen. Tror ikke på folk som sier jeg er bra osv osv.. helt destruktiv på det meste. 

 

Anonymkode: 27456...a7b

[AnonymBruker]

Hei ts, det er en god ide å skrive en lapp til legen som får frem hvordan du har det hvis du syns det er vanskelig å sette ord på det. Vær veldig tydelig på at du trenger å bli henvist til psykolog. 

Hektet du har ved siden av alt du ellers sliter med forverrer bare tilstanden og holder deg nede. Steg én må være å komme deg ut av hektet, ellers vil dette holde deg tilbake fra å få utbytte av terapi også. Se på det sånn at å gå til legen er nødvendig for å ta vare på deg selv, at å be om henvisning er nødvendig for å ta vare på deg selv, at å begynne hos psykolog er nødvendig for å ta vare på deg selv og at å bryte kontakt med personen du er hektet på er nødvendig for å ta vare på deg selv. 

Det hjelper ikke for helsa å slutte å snuse hvis man fortsetter å røyke, kan du si. Se det som en metafor på at du MÅ bryte kontakt med han om du skal gjøre NOE bra for å ta vare på deg selv. For uten det er ikke resten av tiltakene noe vits heller. 

Anonymkode: b8b51...f5d