Et stykk dårlig eksemplar av en mann

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har et turbulent forhold. I perioder har vi det veldig bra sammen og omtrent like ofte er det skikkelig dårlig stemning. Jeg vurderer ofte å gå, men pga tre barn og en økonomisk tragisk fremtid alene, tenker jeg at jeg får holde ut til barna blir store. Vet de blir knust av at vi flytter fra hverandre og at de må flytte fra huset vi bor i. Utfordringen vår er nok ganske nor al; jeg mener han har problemer med å samarbeide og han mener jeg har problemer med å samarbeide.

 

Jeg jobber i et omsorgsyrke hvor jeg får utrolig gode tilbakemeldinger. Jeg er trygg på at jeg er god i jobben og blir også beskrevet av folk rundt meg som en veldig raus, omsorgsfull og empatisk person. Dette er kvaliteter jeg setter høyt og det er utrolig viktig for meg å ta vare på folka rundt meg, både kjente og ukjente. Jeg setter  andre foran meg selv og trosser ofte egne grenser og behov til fordel for andre.

Problemet er mannen min. Han vil beskrive meg som helt motsatt. Han tar alle situasjoner, snur de om og mener at jeg tar valg basert på hva som er best for meg. Dette kan være helt enkle ting som f.eks hva vi skal ha til middag. Mannen liker ikke fisk, heldigvis gjør barna det. Jeg er opptatt av at barna skal få sunn mat og lager derfor fiskemåltider innimellom. Det er særlig en fiskerett som jeg og barna er veldig glade i. Dette blir ofte mannen sur for. Jeg argumenterer med at det er sunt for barna og at de faktisk ba om å få denne fiskeretter til middag. Han mener at jeg lager den kun fordi jeg liker den. Jeg ønsker også at barna skal være ute og i aktivitet. Mannen er lat og er aldri ute med barna på eget initiativ. Innimellom overtaler jeg han til å bli med oss ut fordi barna liker at vi gjør ting sammen alle fem. Han mener det er jeg som har overtalt ungene til å mene det. Barna kan av og til ønske seg alenetid med pappa. Hvis jeg prøver å få til dette, mener mannen at jeg gjør det kun for å få være alene selv. Som om jeg har tid til å gjøre noe annet enn husarbeid når han for en gangs skyld tar barna... Dette er jo bare småtingene, de større tingene ønsker jeg ikke å beskrive i frykt for å bli gjenkjent. Han snur nemlig om på alt og fremstiller meg som egoistisk til alle rundt oss. Jeg synes dette er fryktelig, fordi det er nettopp dette som er så viktig for meg å ikke være.

Dette er mannen som kan gå fra blid og koselig til kjempesur og sint på fem sekunder. Mannen som jevnlig kaller meg drittkjærring og jævla fitte, som ofte ber meg dra til helvete eller holde kjeft. Han som forteller at jeg er det jæveligste mennesket på jord. Mannen som gjør max 20% husarbeid, men hevder han gjør minst 50%, som har svært lite med barna å gjøre, men som hevder han gjør minst like mye som meg. Mannen som maste om at jeg måtte være klar for sex på dagen seks uker etter katastrofe fødsel og operasjon i underlivet og med et nyfødt barn med ekstra behov + to eldre søsken. Selv tok han på seg et ekstra langvarig oppdrag på jobb i månedene rett etter fødsel. Og da jeg ikke var klar for sex seks uker etter fødsel, kunne han fortelle at dette faktisk utløste et behov for å ha sex med andre i stedet.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Jeg er så ekstremt ulykkelig og merker at jeg nesten blir sjalu og misunnelig på lykkelige par og familier. Hva har jeg gjort for å fortjene en lat, egoistisk, umoden og ufin mann? Er mannen psykopat eller bare et skikkelig dårlig eksemplar av en mann?

Anonymkode: 9f013...f45

[AnonymBruker]

Du må lese om narsisisme 

Anonymkode: cca95...e2a

[AnonymBruker]

Altså, partneren min kalt meg ei jævla fitte så hadde det blitt månelyst! Jeg aksepterer ikke å bli kalt opp på den måten og aller minst av partneren min?!

Han fremstiller deg som egoistisk overfor venner og familie, altså han snakker stygt om deg til andre?

At du ikke er klar for sex 6 uker etter fødsel utløste et behov for å ha sex med andre…

Voksne mennesker som er sur fordi det er noe de ikke liker til middag 🤦‍♀️

Hvor i alle dager fant du denne mannen?!

Og hva i alle dager gjør han i de periodene du mener dere har det «veldig bra»?

Anonymkode: d7380...404

[Btw]

Definitiv psykopat. 

Hvordan var barndommen hans?

Virker familie hans som normale folk?

Har han noe positive egenskaper?

Du fikk tre barn med ham så jeg antar at det var en glidende overgang fra fin fyr til psykopat? 

 

Føler med deg❤️

Endret 8. april 2023 av Btw

[AnonymBruker]

Oi, du må gå fra den dritten for å bevare din egen helse 😞

Anonymkode: 8ac98...e1e

[AnonymBruker]

For en jævla drittgubbe du har! Kom deg vekk fra han!

Anonymkode: 5deb5...0af

[AnonymBruker]

Du lever med psykisk vold, ts.

Kontakt ditt nærmeste Krisesenter og be om å få en samtale der, de kan hjelpe deg. Det du beskriver er ødeleggende både for deg og ungene å leve med.

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

Anonymkode: a0bf4...796

[AnonymBruker]

Kjenner igjen, kunne vært min eksmann. To barn her, etter fødsel med nr. 2 kom jeg hjem til rotete hus og ustelt storesøsken, det var bare å sette bilstolen med nyfødt på bordet og ta fram støvsuger og sette storesøsken i badekaret. I ettertid ser jeg at det begynte med små drypp over flere år, til jeg til slutt var helt gjennomarbeidet og kokt, som den berømte frosken,at jeg ikke merket hvordan jeg gikk på eggeskall, med høye skuldre, tømt for energi, mens han etterhvert begynte å bearbeide barna som var blitt store nok til å ta til seg (feil)informasjonen hans og tro på at jeg var den egoistiske og slemme, som tvang dem til noe så grusomt som tannpuss og lekser. 

Jeg kom meg ut av det til slutt, og livet ble så mye bedre. Leier en liten leilighet, tar videreutdanning og måtte si opp fast jobb i helsevesenet pga turnus, men har det så - SÅ - mye bedre uten han. Det første halvåret var tøft, men gradvis fant jeg tilbake til min egen styrke og begynte å bygge opp meg selv. Dette var min historie og du må finne din, ønsker deg så mye lykke til uansett hva du velger å gjøre. 

Anonymkode: ae644...75b

[AnonymBruker]

Hei, jeg vil informere deg om at barn tar stor skade av å vokse opp rundt en forelder som blir sint og bråsint, roper og man aldri vet hvordan reagerer eller hvor man har hen. Det overaktiverer amygdala og kroppens stresshormoner, som igjen fører til fysiske og psykiske sykdommer da de blir eldre. I tillegg gir det høyere risiko for adferdsproblemer, problemer med å håndtere følelser på en sunn måte selv og som igjen kan føre til selvskading og rusproblematikk. Og ikke minst så lærer det barna at dette er normalt i parrelasjoner som gjør at de blir ekstra sårbare i møte med mishandlende partnere da de blir store, og ikke reagerer med å gå når de blir ropt til, truet, skremt eller utsatt for psykisk og fysisk vold fordi de er vokst opp med å måtte tilpasse seg situasjonen når amygdala i hjernen varsler fare og at noe er galt, og dermed vil mønsteret fra barndommen styre fornuft og de vil tilpasse seg mishandling fra egen partner og sitte fast i forholdet. Dette er helt sant, det er psykologi og nevrologi og noe du skal ta på alvor. Jeg har lært dette av fagpersoner på kurs på krisesenter, og her snakker jeg om kun sinne, roping, krangling barna overhører og ikke engang om fysisk vold. I tillegg gir det ikke barna en trygg og stabil havn som de trenger, når mor går rundt på tærne hjemme pga far. Man blir også mer emosjonelt distansert til barna når man sliter selv, og dette skaper dårlig selvfølelse god barna som også vil kunne påvirke de resten av livet. 

Å bli i forholdet er IKKE for barnas skyld som du tror. Det skader barna og kan ødelegge de for livet. Voksne må være mye mer bevisste på dette, at det ikke bare er de alvorligste tilfeller av vold og alkoholisme og omsorgssvikt som skader barna, men usunne relasjoner mellom mor og far som beskrives her. Hjelper ikke at det også er gode stunder da det er de negative erfaringene og følelsene som fester seg og former hjernen og barnas følelsesmønster og tilknytningsmønster. 

Er du glad i barna dine så gjør du det slutt. De har det bedre i et stabil hjem selvom det er en liten leilighet, enn et ustabilt og usunt hjem i et stort hus. 

Skrevet med kjærlighet for deg, for jeg har vært der. Både som barn og voksen. Håper du lytter 

Anonymkode: a3f86...f48

[AnonymBruker]

Han er en manipulerende løgner. Du må sørge for at viktige ting dere avtaler foregår skriftlig så han ikke kan påstå løgn senere.

Hvis du ikke går fra han nå, så kommer du til å bli så ødelagt at du risikerer å bli syk, og kanskje ufør. Og så ender du opp med at han forlater deg for noen andre.

Anonymkode: 029e3...13e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei, jeg vil informere deg om at barn tar stor skade av å vokse opp rundt en forelder som blir sint og bråsint, roper og man aldri vet hvordan reagerer eller hvor man har hen. Det overaktiverer amygdala og kroppens stresshormoner, som igjen fører til fysiske og psykiske sykdommer da de blir eldre. I tillegg gir det høyere risiko for adferdsproblemer, problemer med å håndtere følelser på en sunn måte selv og som igjen kan føre til selvskading og rusproblematikk. Og ikke minst så lærer det barna at dette er normalt i parrelasjoner som gjør at de blir ekstra sårbare i møte med mishandlende partnere da de blir store, og ikke reagerer med å gå når de blir ropt til, truet, skremt eller utsatt for psykisk og fysisk vold fordi de er vokst opp med å måtte tilpasse seg situasjonen når amygdala i hjernen varsler fare og at noe er galt, og dermed vil mønsteret fra barndommen styre fornuft og de vil tilpasse seg mishandling fra egen partner og sitte fast i forholdet. Dette er helt sant, det er psykologi og nevrologi og noe du skal ta på alvor. Jeg har lært dette av fagpersoner på kurs på krisesenter, og her snakker jeg om kun sinne, roping, krangling barna overhører og ikke engang om fysisk vold. I tillegg gir det ikke barna en trygg og stabil havn som de trenger, når mor går rundt på tærne hjemme pga far. Man blir også mer emosjonelt distansert til barna når man sliter selv, og dette skaper dårlig selvfølelse god barna som også vil kunne påvirke de resten av livet. 

Å bli i forholdet er IKKE for barnas skyld som du tror. Det skader barna og kan ødelegge de for livet. Voksne må være mye mer bevisste på dette, at det ikke bare er de alvorligste tilfeller av vold og alkoholisme og omsorgssvikt som skader barna, men usunne relasjoner mellom mor og far som beskrives her. Hjelper ikke at det også er gode stunder da det er de negative erfaringene og følelsene som fester seg og former hjernen og barnas følelsesmønster og tilknytningsmønster. 

Er du glad i barna dine så gjør du det slutt. De har det bedre i et stabil hjem selvom det er en liten leilighet, enn et ustabilt og usunt hjem i et stort hus. 

Skrevet med kjærlighet for deg, for jeg har vært der. Både som barn og voksen. Håper du lytter 

Anonymkode: a3f86...f48

Veldig bra skrevet, og den harde sannhet. Slik du beskriver forholdet ditt TS, blir både du og barna dine mishandlet, med potensielt store konsekvenser for psykisk helse. Håper du kan finne styrke til å komme deg ut, barna dine vil takke deg - om ikke akkurat den dagen dere flytter, så på sikt. Lykke til!❤️

Anonymkode: 1e164...554

[AnonymBruker]

Og alt dette tåles for økonomisk trygghet. Flashe Tesla.. 

Anonymkode: 5d629...735

[AnonymBruker]

Er du sikker på at økonomien blir så elendig, ts? Er det noe du kan gjøre selv for å bedre den? 

Hvordan er de «kjempegode» periodene?

Anonymkode: 1ddb6...759

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Altså, partneren min kalt meg ei jævla fitte så hadde det blitt månelyst! Jeg aksepterer ikke å bli kalt opp på den måten og aller minst av partneren min?!

Han fremstiller deg som egoistisk overfor venner og familie, altså han snakker stygt om deg til andre?

At du ikke er klar for sex 6 uker etter fødsel utløste et behov for å ha sex med andre…

Voksne mennesker som er sur fordi det er noe de ikke liker til middag 🤦‍♀️

Hvor i alle dager fant du denne mannen?!

Og hva i alle dager gjør han i de periodene du mener dere har det «veldig bra»?

Anonymkode: d7380...404

Jeg aksepterer det heller ikke, men det bryr jo han seg fint lite om. Og ja, man kan spørre seg om hvor jeg fant han. Jeg var på et dårlig sted i livet, trengte omsorgen og oppmerksomheten han gav og plutselig var jeg gravid...

I gode perioder er han snill og forståelsesfull. Opptatt av hvordan jeg har det, gir mange komplimenter, kjøper små overraskelser (blomster, sjokolade osv). Vi har det veldig gøy sammen og kan kose oss med felles opplevelser. Inntil det brått snur.

Anonymkode: 9f013...f45

[AnonymBruker]

Btw skrev (23 timer siden):

Definitiv psykopat. 

Hvordan var barndommen hans?

Virker familie hans som normale folk?

Har han noe positive egenskaper?

Du fikk tre barn med ham så jeg antar at det var en glidende overgang fra fin fyr til psykopat? 

 

Føler med deg❤️

Jeg burde vel ant alarmklokkene her. Han har hatt en fryktelig vanskelig barndom med jevnlige psykiske overgrep og ignorering. Ganske overlatt til seg selv fra tidlig alder. Familien er for så vidt hyggelige, men enkelte jeg ikke stoler helt på og mye butte kniver, for å si det sånn.

Og ja, absolutt glidende overgang kombinert med at jeg ikke "ville" se tegnene i begynnelsen. Jeg trengte oppmerksomheten og omsorgen han gav meg.

Anonymkode: 9f013...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Du lever med psykisk vold, ts.

Kontakt ditt nærmeste Krisesenter og be om å få en samtale der, de kan hjelpe deg. Det du beskriver er ødeleggende både for deg og ungene å leve med.

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

Anonymkode: a0bf4...796

Kan man få en samtale der for veiledning og råd? Hva er liksom forskjellen på hva de kan tilby kontra familievernkontoret?

Anonymkode: 9f013...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Kjenner igjen, kunne vært min eksmann. To barn her, etter fødsel med nr. 2 kom jeg hjem til rotete hus og ustelt storesøsken, det var bare å sette bilstolen med nyfødt på bordet og ta fram støvsuger og sette storesøsken i badekaret. I ettertid ser jeg at det begynte med små drypp over flere år, til jeg til slutt var helt gjennomarbeidet og kokt, som den berømte frosken,at jeg ikke merket hvordan jeg gikk på eggeskall, med høye skuldre, tømt for energi, mens han etterhvert begynte å bearbeide barna som var blitt store nok til å ta til seg (feil)informasjonen hans og tro på at jeg var den egoistiske og slemme, som tvang dem til noe så grusomt som tannpuss og lekser. 

Jeg kom meg ut av det til slutt, og livet ble så mye bedre. Leier en liten leilighet, tar videreutdanning og måtte si opp fast jobb i helsevesenet pga turnus, men har det så - SÅ - mye bedre uten han. Det første halvåret var tøft, men gradvis fant jeg tilbake til min egen styrke og begynte å bygge opp meg selv. Dette var min historie og du må finne din, ønsker deg så mye lykke til uansett hva du velger å gjøre. 

Anonymkode: ae644...75b

Det du skriver om barna dine skremmer meg, det er akkurat slik jeg ser at begynner å skje her.

Hvordan taklet barna dine å flytte til mindre leilighet? Barna trives godt her vi bor i et stort hus med stor hage. Livet blir jo ikke sånn igjen.

Anonymkode: 9f013...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2023 den 22.32):

Mannen min og jeg har et turbulent forhold. I perioder har vi det veldig bra sammen og omtrent like ofte er det skikkelig dårlig stemning. Jeg vurderer ofte å gå, men pga tre barn og en økonomisk tragisk fremtid alene, tenker jeg at jeg får holde ut til barna blir store. Vet de blir knust av at vi flytter fra hverandre og at de må flytte fra huset vi bor i. Utfordringen vår er nok ganske nor al; jeg mener han har problemer med å samarbeide og han mener jeg har problemer med å samarbeide.

 

Jeg jobber i et omsorgsyrke hvor jeg får utrolig gode tilbakemeldinger. Jeg er trygg på at jeg er god i jobben og blir også beskrevet av folk rundt meg som en veldig raus, omsorgsfull og empatisk person. Dette er kvaliteter jeg setter høyt og det er utrolig viktig for meg å ta vare på folka rundt meg, både kjente og ukjente. Jeg setter  andre foran meg selv og trosser ofte egne grenser og behov til fordel for andre.

Problemet er mannen min. Han vil beskrive meg som helt motsatt. Han tar alle situasjoner, snur de om og mener at jeg tar valg basert på hva som er best for meg. Dette kan være helt enkle ting som f.eks hva vi skal ha til middag. Mannen liker ikke fisk, heldigvis gjør barna det. Jeg er opptatt av at barna skal få sunn mat og lager derfor fiskemåltider innimellom. Det er særlig en fiskerett som jeg og barna er veldig glade i. Dette blir ofte mannen sur for. Jeg argumenterer med at det er sunt for barna og at de faktisk ba om å få denne fiskeretter til middag. Han mener at jeg lager den kun fordi jeg liker den. Jeg ønsker også at barna skal være ute og i aktivitet. Mannen er lat og er aldri ute med barna på eget initiativ. Innimellom overtaler jeg han til å bli med oss ut fordi barna liker at vi gjør ting sammen alle fem. Han mener det er jeg som har overtalt ungene til å mene det. Barna kan av og til ønske seg alenetid med pappa. Hvis jeg prøver å få til dette, mener mannen at jeg gjør det kun for å få være alene selv. Som om jeg har tid til å gjøre noe annet enn husarbeid når han for en gangs skyld tar barna... Dette er jo bare småtingene, de større tingene ønsker jeg ikke å beskrive i frykt for å bli gjenkjent. Han snur nemlig om på alt og fremstiller meg som egoistisk til alle rundt oss. Jeg synes dette er fryktelig, fordi det er nettopp dette som er så viktig for meg å ikke være.

Dette er mannen som kan gå fra blid og koselig til kjempesur og sint på fem sekunder. Mannen som jevnlig kaller meg drittkjærring og jævla fitte, som ofte ber meg dra til helvete eller holde kjeft. Han som forteller at jeg er det jæveligste mennesket på jord. Mannen som gjør max 20% husarbeid, men hevder han gjør minst 50%, som har svært lite med barna å gjøre, men som hevder han gjør minst like mye som meg. Mannen som maste om at jeg måtte være klar for sex på dagen seks uker etter katastrofe fødsel og operasjon i underlivet og med et nyfødt barn med ekstra behov + to eldre søsken. Selv tok han på seg et ekstra langvarig oppdrag på jobb i månedene rett etter fødsel. Og da jeg ikke var klar for sex seks uker etter fødsel, kunne han fortelle at dette faktisk utløste et behov for å ha sex med andre i stedet.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Jeg er så ekstremt ulykkelig og merker at jeg nesten blir sjalu og misunnelig på lykkelige par og familier. Hva har jeg gjort for å fortjene en lat, egoistisk, umoden og ufin mann? Er mannen psykopat eller bare et skikkelig dårlig eksemplar av en mann?

Anonymkode: 9f013...f45

Han er psykopat og narcisistisk. Stakkars deg.

Anonymkode: d2f56...18c

[AnonymBruker]

Jeg tror barn har det bedre om foreldrene har det bedre. Dessuten så blir faktisk barna påvirket av sine foreldre. Jeg husker jeg spurte mine foreldre ved 12års alderen om de skulle skilles fordi de kranglet sånn, de skilte seg ikke men når jeg ser tilbake på hva som ble livet vårt så skulle jeg virkelig ønske de hadde gjort det! 

Anonymkode: 21f8a...ac1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hei, jeg vil informere deg om at barn tar stor skade av å vokse opp rundt en forelder som blir sint og bråsint, roper og man aldri vet hvordan reagerer eller hvor man har hen. Det overaktiverer amygdala og kroppens stresshormoner, som igjen fører til fysiske og psykiske sykdommer da de blir eldre. I tillegg gir det høyere risiko for adferdsproblemer, problemer med å håndtere følelser på en sunn måte selv og som igjen kan føre til selvskading og rusproblematikk. Og ikke minst så lærer det barna at dette er normalt i parrelasjoner som gjør at de blir ekstra sårbare i møte med mishandlende partnere da de blir store, og ikke reagerer med å gå når de blir ropt til, truet, skremt eller utsatt for psykisk og fysisk vold fordi de er vokst opp med å måtte tilpasse seg situasjonen når amygdala i hjernen varsler fare og at noe er galt, og dermed vil mønsteret fra barndommen styre fornuft og de vil tilpasse seg mishandling fra egen partner og sitte fast i forholdet. Dette er helt sant, det er psykologi og nevrologi og noe du skal ta på alvor. Jeg har lært dette av fagpersoner på kurs på krisesenter, og her snakker jeg om kun sinne, roping, krangling barna overhører og ikke engang om fysisk vold. I tillegg gir det ikke barna en trygg og stabil havn som de trenger, når mor går rundt på tærne hjemme pga far. Man blir også mer emosjonelt distansert til barna når man sliter selv, og dette skaper dårlig selvfølelse god barna som også vil kunne påvirke de resten av livet. 

Å bli i forholdet er IKKE for barnas skyld som du tror. Det skader barna og kan ødelegge de for livet. Voksne må være mye mer bevisste på dette, at det ikke bare er de alvorligste tilfeller av vold og alkoholisme og omsorgssvikt som skader barna, men usunne relasjoner mellom mor og far som beskrives her. Hjelper ikke at det også er gode stunder da det er de negative erfaringene og følelsene som fester seg og former hjernen og barnas følelsesmønster og tilknytningsmønster. 

Er du glad i barna dine så gjør du det slutt. De har det bedre i et stabil hjem selvom det er en liten leilighet, enn et ustabilt og usunt hjem i et stort hus. 

Skrevet med kjærlighet for deg, for jeg har vært der. Både som barn og voksen. Håper du lytter 

Anonymkode: a3f86...f48

Jeg vet jo at du har så rett. Ordene dine gjør veldig inntrykk på meg. Jeg forstår at jeg må ta skrittet. Barna er veldig sensitive og sjenerte og jeg er så redd for reaksjonen deres. De har behov for mye trygghet og bruker hjemmet og foreldrene som ladestasjon. Er så redd for hvordan bruddet påvirker. Og ikke minst: jeg og far er så forskjellige. Jeg er livredd for oppvekstvilkårene far står for alene. Til nå har han ikke vist noen evne til å ta ansvar for barna alene.

Anonymkode: 9f013...f45