Fastlegen min vi vil at vi skal søke aap for meg og jeg er så flau.

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med min fastlege mange, mange ganger og jeg har snart vært sykemeldt i ett år.

Nå kommer da spørsmålet eller forslaget eller hva man kan kalle det, at vi søker aap. Jeg ser det som ett enormt nederlag. Jeg har vært sykemeldt på grunn av psykiske lidelser. Jeg har diagnosen angst og depresjon. Jeg har kontakt med psykolog og vi jobber sammen bra. Jeg er medisinert. Jeg får også annen hjelp, og kurs.

Men det er ett nederlag og jeg er flau. At jeg skulle komme hit. Jeg var jo en annen, jeg var den som elsket livet, hadde mange venner, tok god utdanning, faktisk to Bachelor grader+ ett årsstudie. Reiste verden over.

Og nå skal jeg på aap. Jeg vet at det er Arbeidsavklaringspenger, og det ikke -IKKE= ufør! Men jeg frykter den veien. Hva vil folk si, hva vil de mene? Henne på aap, henne ufør? Hun gjorde jo alt før! 

Jeg vil tilbake til jobb. Jeg har jobbet hele mitt liv til, vel ett år siden. Jeg elsker å jobbe. Jeg tror jeg bare trenger litt tid...

Anonymkode: bd9b1...262

[Kaisada]

Hvorfor kjenner du på skam og flauhet for at kroppen sier stopp? 

Hvorfor er det så viktig hva folk vil si?

 

[AnonymBruker]

Og den tiden får du på AAP. Og nei, det er ikke sånn at AAP=ufør.

Jeg har gått på AAP i et par år, nesten tre tror jeg. Og jeg er på vei tilbake til arbeidslivet nå. Har fått en praksisplass som blir fast jobb snart. 

Prøv å puste med magen og ta i mot den hjelpen du får på AAP så kommer du sikkert tilbake til arbeidslivet du også. Bare vær snill mot deg selv og føl på at du får ro nå, glem angst for hva du var og hva du burde være.

Du har sikkert hørt det samme fra legen og spykologen. Alt blir bra til slutt. 

Anonymkode: f947b...ed8

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Kaisada said:

Hvorfor kjenner du på skam og flauhet for at kroppen sier stopp? 

Hvorfor er det så viktig hva folk vil si?

 

Jeg ble mobbet på nesten hele barneskolen og hele ungdomsskolen. Flytte heldigvis til en annen videregående skole. Der var det ikke mobbing, jeg kan si at det var erting.

Derfor bryr jeg meg om hva folk mener. Eller, jeg vet jeg skal ikke. Men jeg har hørt i så mange år at jeg er stygg, at jeg lukter, at jeg er dum, jeg kan ikke bli noe. Jeg er gal. At det var bedre for alle at jeg tok livet mitt. 

De tankene sitter i, og jeg føler, unnskyld, tenker, ( psykologen min har terpet på at det er en forskjell på tanker og følelser) at når jeg begynner på aap og om de får vite vil de si: " Se, vi fikk rett! Hun kan jo ikke bli noe. Hun er gal "

Anonymkode: bd9b1...262

[Fighter83]

Utrolig vanskelig å kjenne på disse følelsene 💓

Du har dessverre ikke noe valg, om du vil ha litt faste penger på konto hver mnd da...

[svartkatt]

Aap er for å hjelpe deg tilbake i jobb!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg ble mobbet på nesten hele barneskolen og hele ungdomsskolen. Flytte heldigvis til en annen videregående skole. Der var det ikke mobbing, jeg kan si at det var erting.

Derfor bryr jeg meg om hva folk mener. Eller, jeg vet jeg skal ikke. Men jeg har hørt i så mange år at jeg er stygg, at jeg lukter, at jeg er dum, jeg kan ikke bli noe. Jeg er gal. At det var bedre for alle at jeg tok livet mitt. 

De tankene sitter i, og jeg føler, unnskyld, tenker, ( psykologen min har terpet på at det er en forskjell på tanker og følelser) at når jeg begynner på aap og om de får vite vil de si: " Se, vi fikk rett! Hun kan jo ikke bli noe. Hun er gal "

Anonymkode: bd9b1...262

Hvem får vite det? Det er ingen som får vite det om du ikke sier det. Du trenger ikke ha kontakt med de som vil si slike ting om deg. 

Og de har ikke rett, de har feil! Du har blitt noe, du er noe og du har vært noe. Du er like bra som de andre. 

Anonymkode: f947b...ed8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har snakket med min fastlege mange, mange ganger og jeg har snart vært sykemeldt i ett år.

Nå kommer da spørsmålet eller forslaget eller hva man kan kalle det, at vi søker aap. Jeg ser det som ett enormt nederlag. Jeg har vært sykemeldt på grunn av psykiske lidelser. Jeg har diagnosen angst og depresjon. Jeg har kontakt med psykolog og vi jobber sammen bra. Jeg er medisinert. Jeg får også annen hjelp, og kurs.

Men det er ett nederlag og jeg er flau. At jeg skulle komme hit. Jeg var jo en annen, jeg var den som elsket livet, hadde mange venner, tok god utdanning, faktisk to Bachelor grader+ ett årsstudie. Reiste verden over.

Og nå skal jeg på aap. Jeg vet at det er Arbeidsavklaringspenger, og det ikke -IKKE= ufør! Men jeg frykter den veien. Hva vil folk si, hva vil de mene? Henne på aap, henne ufør? Hun gjorde jo alt før! 

Jeg vil tilbake til jobb. Jeg har jobbet hele mitt liv til, vel ett år siden. Jeg elsker å jobbe. Jeg tror jeg bare trenger litt tid...

Anonymkode: bd9b1...262

KJenner meg igjen. Jeg hadde også koblingen mellom selvfølelse og flink pike/god utdannelse/kul jobb/reising/elske livet. Klart da at det er et forferdelig nederlag å gå på AAP. Man mister sin identitet. 

MEN hva er alternativet? Kan du klare deg uten penger fra NAV så er jo det det aller beste så klart! 

Anonymkode: 87bfc...a63

[Andro]

AAP er en forlengelse av sykmeldingen din, og det er helt normalt å være syk. Knapt noen går gjennom livet uten å ha perioder med skader eller sykdom. Det er en helt ordinær del av det å leve. Det finnes ingen grunn til å skjemmes over å være syk. Det handler nesten bare om flaks og uflaks, hvem det rammer, hva du får, hvor lenge det varer...

Skam deg heller over de fordommene du har gått med overfor folk som blir rammet av sykdom og blir uføre.

Vi har velferdsordninger fordi det holder flere i arbeid. Det å ha inntekt og god oppfølging sørger for at det er mulig å komme (tilbake) i arbeid, også for den som er syk lenge. Helt eller delvis.
På steder uten sykepenger og AAP havner syke folk på gata, dør eller livnærer seg av kriminalitet, og frarøves alle sjanser til å bli friske eller komme tilbake til sosialt liv, trygge boligforhold og det å kunne livnære seg av arbeid.

Vær stolt av den norske arbeiderbevegelsen som har slåss for å få lovfesta disse rettighetene, og at du er del av et samfunn der vi spleiser på å ha med alle hele livet, uansett hva som rammer oss. God bedring!

Endret 8. april 2023 av Andro

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

KJenner meg igjen. Jeg hadde også koblingen mellom selvfølelse og flink pike/god utdannelse/kul jobb/reising/elske livet. Klart da at det er et forferdelig nederlag å gå på AAP. Man mister sin identitet. 

 

Anonymkode: 87bfc...a63

Samme her.

TS, hvorfor må folk få vite at du er på AAP? Ingen som vet at jeg er det, med unntak av noen få av mine nærmeste. Jeg sier at det har vært litt mye i lang tid, jeg behøvde litt pause, og har sparepenger så jeg klarer meg fint. Men det er faktisk ikke så mange som har spurt meg om hva jeg lever av.

 

Anonymkode: 3ff7f...810

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad for at Staten Norge vil gi meg aap. At Staten Norge setter så mye ressurser inn på meg, en av hvor mange millioner er vi nå i Norge? Over seks millioner?

Jeg bruker nå litt metoder som jeg har lært og hørt av psykologen min, for å få meg til å bli OK med det.

Hun sa at i Norge og Vesten setter vi menneskeverd veldig høyt. Det er egentlig faktisk å vite.

Hun brukte eksemplet om redningsaksjoner. Folk tropper opp, politi, brannvesen, ambulanse, og spesielt i påsken så Røde Kors og Redningstjenesten. De gjør alt for å redde folk. De sender ikke ut regning etterpå. Fordi det er hvilken menneskeverd vi har. Det hjalp meg. ( Altså jeg har ikke blitt reddet i en redningsaksjon, men bare tanken).

Anonymkode: bd9b1...262

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvem får vite det? Det er ingen som får vite det om du ikke sier det. Du trenger ikke ha kontakt med de som vil si slike ting om deg. 

Og de har ikke rett, de har feil! Du har blitt noe, du er noe og du har vært noe. Du er like bra som de andre. 

Anonymkode: f947b...ed8

Takk.

Jeg blir bedre og jeg prøver.

Jeg bor ikke enga i byen eller landsdelen mine tildligere mobbere bor.

Jeg var jo ikke populær i klassen, mest trolig har de glemt meg. Godt for meg!

Og en annen ting som min psykolog sa ( jeg skal ikke si at hun har alle svar, men hun har noen), folk flest har det for travelt til å dømme andre eller tenke på andre. Går jeg i en litt for stor jakke, eller en rar lue. De ser det, kan hende ser at det er rart og så glemmer det fem sekunder etter. Det er jeg som tenker på det i dager etter. Eller, en butikkansatt scanner inn en vare, jeg sier at det ikke var det den kostet. Hun undersøker, og jeg har rett. Jeg tenker hun hater meg nå. Unngår å gå i den butikken. Hun har sikkert glemt situasjonen rett etter eller tenkt: "Oh, jeg skulle ha håndtert den situasjonen anderledes" . 

Anonymkode: bd9b1...262

[AnonymBruker]

Jeg ble syk med ME. Gikk på på AAP i noen år. Alltid vært en arbeidshest. Det føltes jævlig og ikke orke å jobbe mer. Men, jeg ble gradvis friskere, og jeg trappet forsiktig opp på jobb. Nå er jeg i 100 % jobb. 

Men kroppen trengte denne tiden å komme seg på. 

Råder deg på det sterkeste å lytte til kroppen. Ikke stress tilbake på jobb og risiker tilbakefall. Da blir man aldri frisk. 

Lykke til, og god bedring. ❤️

Anonymkode: 2e8a2...7af

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ble mobbet på nesten hele barneskolen og hele ungdomsskolen. Flytte heldigvis til en annen videregående skole. Der var det ikke mobbing, jeg kan si at det var erting.

Derfor bryr jeg meg om hva folk mener. Eller, jeg vet jeg skal ikke. Men jeg har hørt i så mange år at jeg er stygg, at jeg lukter, at jeg er dum, jeg kan ikke bli noe. Jeg er gal. At det var bedre for alle at jeg tok livet mitt. 

De tankene sitter i, og jeg føler, unnskyld, tenker, ( psykologen min har terpet på at det er en forskjell på tanker og følelser) at når jeg begynner på aap og om de får vite vil de si: " Se, vi fikk rett! Hun kan jo ikke bli noe. Hun er gal "

Anonymkode: bd9b1...262

Så utrolig fæle folk du har hatt rundt deg, og som ikke har blitt korrigert av det som skulle være trygge voksne i nærmiljøet. 

Skjønner at du sitter i de tankene. Men jeg tror også at du vil bli fri om du klarer å sette deg selv og din helse først, og ikke hva andre tenker om hvor du har havnet el.

Du har en helt normal respons på traumer fra barndommen og du trenger medfølende omsorg fra deg selv, først og fremt.

Prøv å tenk omsorgsfulle tanker om deg selv, minst 5 minutter hver dag, så kan autopilot-tankene få kjøre som de vil, men 5 min med godhet og kjærlighet, hvor du er raus med deg selv, og sier til deg selv alt av gode og oppbyggelige ting du kan komme på om deg selv. Kvaliteter du har, små som store. Skriv de gjerne ned for hånd. Og øk til et par ganger om dagen når du kjenner du er klar for det. 

 

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: a8248...806

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: a8248...40+

40+

Anonymkode: bd9b1...262

[AnonymBruker]

Ta vare på helsa di først og fremst😊

Anonymkode: 27a4d...1b1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

40+

Anonymkode: bd9b1...262

Nå vet jeg hva som kommer. Du er 40+ og fremdeles tenker på mobbing fra barne-og ungdomsskolen. Du må legge det bak deg.

Du må tenke på at de som mobbet deg hadde det nok ikke så bra hjemme! Det var det jeg hørte igjen og igjen hver gang jeg sa jeg ble mobbet! Stakkars de som mobbet meg!

Anonymkode: bd9b1...262

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nå vet jeg hva som kommer. Du er 40+ og fremdeles tenker på mobbing fra barne-og ungdomsskolen. Du må legge det bak deg.

Du må tenke på at de som mobbet deg hadde det nok ikke så bra hjemme! Det var det jeg hørte igjen og igjen hver gang jeg sa jeg ble mobbet! Stakkars de som mobbet meg!

Anonymkode: bd9b1...262

Hva er galt med å legge ting bak seg og gå videre i livet? 

Anonymkode: a8248...806

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har snakket med min fastlege mange, mange ganger og jeg har snart vært sykemeldt i ett år.

Nå kommer da spørsmålet eller forslaget eller hva man kan kalle det, at vi søker aap. Jeg ser det som ett enormt nederlag. Jeg har vært sykemeldt på grunn av psykiske lidelser. Jeg har diagnosen angst og depresjon. Jeg har kontakt med psykolog og vi jobber sammen bra. Jeg er medisinert. Jeg får også annen hjelp, og kurs.

Men det er ett nederlag og jeg er flau. At jeg skulle komme hit. Jeg var jo en annen, jeg var den som elsket livet, hadde mange venner, tok god utdanning, faktisk to Bachelor grader+ ett årsstudie. Reiste verden over.

Og nå skal jeg på aap. Jeg vet at det er Arbeidsavklaringspenger, og det ikke -IKKE= ufør! Men jeg frykter den veien. Hva vil folk si, hva vil de mene? Henne på aap, henne ufør? Hun gjorde jo alt før! 

Jeg vil tilbake til jobb. Jeg har jobbet hele mitt liv til, vel ett år siden. Jeg elsker å jobbe. Jeg tror jeg bare trenger litt tid...

Anonymkode: bd9b1...262

Det er nok bare en prosess du må gjennom. Bearbeide, godta situasjonen og at helsen er som den er. Det tar tid å akseptere at alt som var, ikke lenger er  

Anonymkode: a1a72...d35