Deprimert mann vil ingenting

[AnonymBruker]

Vi hadde begge gledet oss til påskeferien. I går skulle vi spise middag med min familie, men han orket ikke. Jeg dro såklart for det.
Han har sittet inne å ikke gjort noen ting i 3 dager nå. 
I dag skal vi egentlig på fest hos noen venner, men han sier han ikke orker. Han vil heller ikke være med ut å gå en kort tur... Han ønsker ingenting.  
Å han orker antageligvis ikke å spise middag hos sin egen familie i morgen. 

Han kan ofte bli sånn her når det er et par dager som er rolige... så mister han all energi. 
Noen som har noen forslag til noe som kan hjelpe?  

Anonymkode: 83be1...8b2

[AnonymBruker]

Er han virkelig deprimert eller er han bare sliten og giddalaus?

Uansett ville jeg ha tvunget han ut en liten tur i friskluft, men da på hans premisser. La han styre farta, hvor dere skal gå og når turen skal avsluttes. Ved faktisk depresjon er det viktig å bare komme seg ut litt, bevege på seg, få frisk luft og lufte tankene litt. Om man ikke blir i bedre form med en gang, så vil det virke positivt inn over lengre tid. Er man bare slapp og giddalaus vil man bli i mye bedre form og humør ganske kjapt og oppdager at man får energi av det.

Men ikke kjeft og mas på ham. Vær snill og omtenksom og minn han på fordelene ved å ikke smelte helt ned i sofaen og isolere seg.

Anonymkode: 45dd1...f8f

[AnonymBruker]

For de som sliter med depresjon er ting veldig ulikt. Jeg hadde det i 5 år og det hjalp virkelig ikke med mas om å komme seg ut og press om å gjøre ting. Jeg ville være inne og bare slappe av. Dro kun på jobb. Slippe å bruke ansiktet mitt for å virke naturlig og late som ting var bra. 

Jeg kom meg ut av depresjon fordi jeg hadde en psykolog som sa at jeg må kunne bestemme selv hva som var riktig for meg.

For andre kan det å komme seg ut fungere, trening sosial kontakt osv. 

La mannen få han en påskeferien der han bare er inne. Noen trenger faktisk det og da er ikke mas og press om sosiale aktiviteter det som trengs. 

Anonymkode: 1dfc0...f9d

[norw]

Fatter ikke at det er mulig når man er i et forhold. Da må det være ganske kritisk, så kritisk at han må til lege eller få behandling asap.

[Andro]

Depresjon kan være en veldig alvorlig tilstand. Det kan være nær umulig å få ting gjort eller komme seg ut. Samtidig vet vi at det å få være i fred over tid er farlig, og at unnlatelser forsterker passiviteten, som forverrer tilstanden enda mer. Det er sårt og vanskelig å være pårørende, stå på utsiden av den du er glad i og ikke nå inn.

Som personen over skriver så vil mas og press ikke virke. Det kan presse ham inn i forsvarsmodus, og det blir mer vanskelig for deg å nå inn til ham. Gjør heller avtaler. Hva ser han for seg er sunt de neste dagene, og hva kan du presse ham med på.
Dere kan f.eks. bli enige om at han må gå 300 meter eller kjøre til butikken eller whatever på slik og slik klokkeslett. Noe som er overkommelig, og ikke overveldende.

Fest hos venner høres ut som en veldig dårlig ide for ham i en slik fase. Si at han slipper. Om han blir med å gå 500 meter, så drar du alene og han kan være alene.

Det hjelper å planlegge, og føle at man har støtte i gjennomføringen. Gjør en avtale med ham om den middagen i morgen, og hva som blir din rolle for å få ham med på noe som sannsynligvis vil virke mer og mer uoverkommelig ettersom ettermiddagen nærmer seg. F.eks. sørge for at han ikke er passiv hjemme før dere skal på besøk, at dere f.eks. reiser til bensinstasjonen og vasker rutene på bilen før dere drar videre til familien hans. Jo lenger unna sofaen han er når det nærmer seg, jo mindre vil han sitte fast i tanken om å komme hjem i passiviteten.

Det er veldig vanskelig å vurdere hva som er støtte og cheerleading, og når det blir mas og ubehag ut over det rimelige.
Han må selv få si noe om hva han opplever som uoverkommelig, og hva som han egentlig har lyst til dagen før, men ikke får gjennomført når tida er der. Når er det greit at du går inn med "frivillig tvang" og sleper ham ut.
Ting han gleder seg til, men ikke får til kan du kjøre ganske hardt på, for det blir bra når han kommer dit.
Ting han kvier seg for; se gjennom fingrene med unnvikelsene i dårlige perioder, og snakk om det når han er bra.

Han må selv ønske en endring, og det finnes hjelp å få. Det er begrenset hvor lenge partner og andre klarer å stå i det om han ikke ønsker å ta tak i seg selv.

Å sitte passiv noen dager innimellom er ingen krise. Det hender at jeg også gjør det, og jeg er ikke deprimert.