Når vi ikke finner jobb...

[Kine79]

Det er økende arbeidsledighet blant høyt utdannede i Norge nå - og det er jo ganske så skummelt for oss unge studerende som luller oss inn i tankene om at vi kommer til å få drømmejobben med en gang vi vandrer ut av universitetet for siste gang. Men hva om vi ikke gjør det?

Jeg lurte på, er det noen av dere som er eller har vært ufrivillig arbeidsledige i en periode? Hvordan føltes det, hva tenkte dere? Søkte dere en million jobber, eller ble dere slitne bare med tanken på å sende ut alle CVene enda en gang? Ville dere at venner skulle snakke om jobbsøking, kanskje tipse om ledige jobber, eller så dere helst at folk rundt dere snakket om andre ting? Har en del venner i denne vanskelige situasjonen, vil gjerne vite mer om hvordan forskjellige folk reagerer. Og hvorfor er det egentlig tabubelagt å være arbeidsledig?!?

[Majken]

Hei Kine!

Jeg tror at grunnen til at det er litt tabubelagt kan være at den enkelte syns det flaut og pinlig å være arbeidsledig. Noen får følelsen at de ikke duger til noe, ikke er bra nok. Jeg var arbeidsledig i to måneder for tre år siden (og vil nok bli det en periode når jeg kommer hjem fra Australia også). Jeg syns det var pinlig når jeg traff nye mennesker eller folk jeg ikke hadde treft på en stund som spurte hva jeg dreiv. Det var ikke noe moro å si at jeg var arbeidsledig.

Blant venner satte jeg veldig pris på å få tips om jobber. Kan ikke huske å ha hatt noe i mot at vi snakket om det. Jeg søkte så mange jobber som mulig, og deltok på kurs i regi av arbeidskontoret. Til slutt måtte jeg ta til takke med en praksisplass på en barneskole, også i regi av a-kontoret. Lærer var jo det siste jeg ville bli, så jeg syns det var surt og stå der med 50 ville unger rundt meg i 8 åtte timer hver dag til 215 kroner dagen. Samtidig så kunne jeg ikke se meg råd til å være kresen når det var så vanskelig å få jobb.

Selve jobbsøkingen syns jeg ikke var så slitsom. CV skrives jo bare en gang, og kan kopieres i mangfold. Selve søknaden behøver jo bare litt omskriving her og der. Men tanken på jobbintervjuer derimot, var jo så nervøs der jeg satt i avhør (føltes det som).

Lykke til med utdanning og jobbsøking!

[Gjest *anonyma*]

Ja hvorfor er det egentlig det?

Jeg er ufrivillig arbeidsledig med høy utdannelse. Jeg har 11 års arbeidserfaring innen faget mitt, men akkurat nå er det få jobber og mange om beinet.

Innen mitt fag lønnes veldig mange jobber av forskningsmidler og det har helt klart blitt mindre bevilgninger til forskning samtidig som det stadig utdannes nye. Jeg har i de 11 årene jeg har jobbet ikke hatt en fast stilling, alt har vært prosjektbasert, åremål, stipender osv. Men jeg klager ikke på det, jeg har fått jobbe innen et spennende og utfordrende fagfelt.

Men nå står jeg her.

Å være arbeidsledig kan gå utover ens psykiske helse ble det fastsått i en undersøkelse nylig (referert bl a i Dagsavisen). Selv kortvarig arbeidsledighet kan få store konsekvenser. Det kan jeg gjerne tro, man føler seg unyttig og tilsidesatt i dagens samfunn. Man er liksom ikke en fullverdig borger. Litt rart egentlig for det er alltid noen som er arbeidsledige uansett situasjonen ellers. Jeg tror det henger igjen fra gammelt av (etter 2. verdenskrig), man skulle jobbe og "bygge landet" og de som ikke gjorde det var late unnasluntrere og slabbedasker som ikke ville gjøre sin plikt. Det er en holdning jeg kjenner igjen spesielt fra min foreldregenerasjon. Det er lett for arbeidsledige å blit stemplet som late som ikke gidder å jobbe.

Når man sitter og skriver sin n'te jobbsøknad og vet at det er fra 30-40 og oppimot 150 som søker den samme stillingen, alle er kvalifiserte, så sier det seg selv at det ikke er særlig motiverende. Men man MÅ. Og sånn går uke etter uke. Man leser aviser, leter på nett, snakker med folk man kjenner i miljøet, sender søknader. Fordi man MÅ.

Du spør om hvordan de rundt oss bør forholde seg til en arbeidsledig. Det er det ikke noe fasitsvar på fordi alle er forskjellige som mennesker. Jeg synes det er fint om folk jeg kjenner tipser meg om stillinger de har hørt om (som regel har jeg sett dem allerede), men jeg vil ikke alltid prate om min situasjon.

Mange kommer med gode råd: har du prøvd det og det, kunne du tenke deg sånn og sånn, hva med..... Problemet er bare at jeg selvfølgelig har tenkt på alle de mulighetene allerede og da må jeg begynne å forklare at joda det har jeg tenkt på, men de vil ikke ansette en sånn som meg osv. Been there done that.

I mange situasjoner foretrekker jeg å snakke om alt annet enn at jeg er arbeidsledig, jeg er jo MEG selv om jeg ikke har jobb. Mine interesser og venner er jo de samme som før. Jeg gjør stort sett de samme tingene som før.

Jeg er heldig fordi jeg har en mann med god jobb, jeg tjente bra før jeg ble ledig sånn at jeg får dagpenger som rekker til å betale lån osv., jeg har et sted å bo, jeg har familie og venner, jeg har god helse selv om noen dager innimellom er tyngre enn andre. Det eneste jeg ikke har er en jobb.

Mitt råd til deg som har venner som er arbeidsledige er å gjøre akkurat som før, de er jo den samme personen. Hvis de vil snakke om jobbsøking og sin situasjon så gjør de det, hvis ikke, snakk om noe annet. Hold kontakten og ikke vær ekskluderende selv om en arbeidsledig kanskje ikke har så god råd som dere andre til å være med på ting, gå ut på byen etc.

Dette ble kanskje litt rotete, men jeg prøver bare å få fram noen tanker rundt min situasjon og det å være arbeidsledig.

PS. Hvis noen har bruk for meg er det bare å si fra............. :kgblunk:

[Klips]

Man føler seg mislykket ja. Kan ikke brukes til noe.

Jeg HATET at folk spurte, hver bidige gang jeg snakket med noen, om jeg hadde fått meg jobb. For meg ble det å bli minnet om nederlaget hver eneste gang jeg møtte mennesker.

Som anonyma skriver er også velmente råd ganske bortkastet, en har stort sett mye mer oversikt over hva som bør gjøres selv, og så har man ikke fått jobb på tross av dette: enda mer mislykket.

Spørsmålet "er det vanskelig å få jobb?" er også ganske smertefullt, da det naturlige svar er: "Nei, det er kjempelett, det er bare jeg som er teit."

Tips om ledige stillinger derimot ble alltid godt mottatt! :D

Selve jobbsøkingen syntes jeg ikke var så slitsom, litt ork å sette seg ned og lete og skrive, men greit nok. Synes ikke intervjuer heller er noe skummet, kommer man dit liker de en jo allerede. Men det føles jo litt bortkastet når en aldri når helt opp, da.

Vi kan vel høres veldig hårsåre ut, men tenk selv hvordan det vil være å bli konstant minnet på hva du ikke får til. Godt å slippe. Synes det er veldig omtenksomt av deg å prøve å sette deg inn i dine venners situasjon, Kine.

Og ellers alle arbeidsløse: vet det er vanskelig å holde motet oppe, men husk at det er bare du selv som lider dersom du velger å se mørkt på det. Så jeg tvinger meg til å glede meg over alle andre ting i livet, nå som jeg har en urkjedelig, underbetalt uten utviklingsmuligheter som er fullstendig irrelevant i forhold til min laaaange utdannelse. Hehehehehe!

Lykke til alle!

[Gjest Diva]

Jeg er ikke høyere utdannet ennå, men tillater meg å svare likevel.

Jeg har tidligere tatt utdannelse som helsesekretær på videregående og har i tillegg allmenn påbygning fra samme skole. Dette var i Oslo. Da jeg gikk på skolen jobbet jeg i tillegg i en dagligvareforretning på St.Haugen. Jobbet i tillegg ca et halvt år på denne butikken etter endt utdanning samtidig som jeg søkte på alle stillinger jeg fant som kunne matche min utdannelse. Håpløst! Jeg kontaktet til slutt et medisinsk vikarbyrå som hjalp meg. Det resulterte i at jeg fikk jobber fra og med januar 2001 til og med september 2001. Månedsskiftet flyttet jeg tilbake til hjemtraktene i Skien og har prøvd å søke allemulige jobber her. Det har vært nærmest sjanseløst,- men etterhvert fikk jeg utrolig nok halvannen måneds "julevikariat" ved Porsgrunds Porselænsfabrik A/S ,- penger nok til å kjøpe julegaver:)

Har etter det gått i flere måneder og samtidig søkt på omtrent alt som har vært ledig,- har vært på aetat og kranglet meg til mine FORTJENTE dagpenger i noen uker der og fikk tilslutt jobb på et sykehus tre kvarter unna (ikke takket være aetat). Det gjorde susen! Fikk da økonomi til å få min egen leilighet,- og jaggu flytta ikke typen min inn og:) To inntekter! :-)

Nå har det seg slik at jeg ikke jobber lenger, men går på forkurs ingeniør ved Høgskolen i Telemark i Porsgrunn. Men studielånet er ikke nok til å leve på og med tanke på at min samboer ikke har jobb så mye lenger pga få oppdrag i firmaet, må jeg nesten få en jobb i tillegg.

Har søkt på masse jobber og vært på et intervju,- men ingen respons foreløpig. Veldig kjedelig og blir ganske deprimert når situasjonen er sånn. Jeg er ikke kresen mht jobber, men det hjelper ikke likvel. Aetat har jeg prøvd før og det hjalp heller ikke.

Men jeg skal stå på og ikke miste motet! Det må ikke du heller Kine79! Kan også nevne min samboer som har fire år på høgskole og er dataingeniør,- han får ikke jobb, så han jobber som metallarbeider enn så lenge. Han ser ingen gyllen framtid i allefall og det er veldig trist. Vi står på og søker begge to, men arbeidsmarkedet er dårligere enn noen gang :evil:

Vel, vet ikke om sammensuriumet mitt var til så stor hjelp, men jeg ønsker deg i hvertfal lykke til !

Og du er ikke alene,- flere jeg kjenner med mange år på høgskole/universitet er arbeidsledige. Det er veldig mange om benet fortida. Håper det hjelper seg en gang......

Klem, Kattepus :D :D

[Catzy]

Jeg er arbeidsledig - og ikke veldig stolt av det...

Jeg VIL jo gjerne jobbe! Men akkurat nå er det ikke skrekkelig mange jobber innen programmering, eller IT-bransjen generelt, så det er ikke så lett. Jeg har søkt på jobber med 200 søkere. Jeg har 2 års arbeidserfaring etter høgskoleutdannelse. Jeg er kombinert lærer og IT-kandidat. Jeg har 5 års utdannelse, med gode karakterer. Jeg har bare gode skussmål. MEN det hjelper lite når det er minst 1000 andre utviklere som også trenger jobb i Oslo...

Det å skrive CV går greit. Det å skrive jobbsøknader... Jeg vet at de som ser etter folk hater søknader som ser samlebåndsprodusert ut. Jeg vet at jeg bør gjøre noe mer ut av søknadene, men på min 50ende søknad er det vanskelig å være kreativ. Noen dager ligger det mange annonser og venter på meg, og jeg skriver 4 på rappen. Andre ganger er det ingen ting.

Jeg har ikke vært på intervju siden juli. Jeg har fått ca 30 avslag. Noen firmaer gidder ikke å sende en mail om at "Beklager, ikke deg denne gangen." Men det er kanskje like greit. Nå for tiden glemmer jeg jobbene jeg har søkt på i det jeg sender dem. Jeg har ingen forhåpninger lenger.

Når jeg ser på annonser, sensurerer jeg dem med en gang. Jeg ser på hvilke krav de stiller. Noen stiller krav som er utenfor min fagkrets, greit. Noen stiller krav som er akkurat meg. Ikke så greit, jeg vet jo at jeg ikke får jobben likevel. Noen stiller noen krav som jeg oppfyller, og kanksje et jeg ikke oppfyller. Noen ganger vurderer jeg å søke, men de fleste sensurerer jeg bort. Man trenger ikke å få flere avslag enn man må...

Jeg tror nok søknadene mine bærer litt preg av min pessimisme når det gjelder jobben. Men det er vanskelig å engasjere seg, når jeg ikke tror jeg kommer til å få jobben likevel, før jeg i det hele tatt har søkt. Det er vanskelig å finne på noe å skrive om hvorfor jeg vil ha akkurat denne jobben. Fordi den er ledig, vel! Og den er sånn passelig innen mitt fagfelt. Men det er jo ikke det arbeidsgivere vil lese, så det fungerer jo ikke å skrive.

På en måte så er det helt greit å være uten jobb i min bransje for tiden. Det gjør det ikke fullt så tungt. IT = arbeidsledig eller overarbeidet. Men jeg vil jo gjerne jobbe!!! For øyeblikket går jeg på kurs og prøver å gjøre småjobber her og der for å ha noe å gjøre.

Jeg er også utdannet adjunkt. Og gjett om ikke skolene i Oslo sliter skikkelig med budsjettene sine, og ikke akkurat ansetter nyutdanna lærere sånn helt uten videre.

De fleste vennene og familien min vet at jeg er arbeidssøkende, og jeg ser gjerne at de holder øyne og ører åpne for meg. Det har ført meg framover i noen tilfeller, men ikke helt fram. :|

Noen ganger er livet rimelig håpløst, særlig når det går dårlig på jobben til min kjære i tillegg. Da er alt stusslig. Og andre ganger er ting bra. Men jeg skulle gjerne hatt noe ordentlig å gjøre på dagen! Det å få lønn er fint, men det å faktisk skulle ut og møte folk og gjøre noe nyttig og se at man gjør en forskjell, er viktigere. Det er det jeg savner mest!

Catzy