Når var det du visste at du ikke ville bli mor?

[AnonymBruker]

Jeg er 28. Med sterk sosial angst. Jeg er usikker på om jeg vil ha barn. Kan uansett ikke få barn før jeg er helt frisk i psyken. Men når tiden går, og hvis jeg ikke blir frisk før jeg er for gammel til å få barn så blir det forsent. Jeg har vært psykisk syk siden jeg var 20 år. Så håper ting løser seg for meg før jeg er 30, hvis ikke så tenker jeg at jeg ikke bør bli mor. 

Når mener dere det er for sent å bli mor?

Anonymkode: f58e8...631

[AnonymBruker]

For meg er 40 siste frist. Er 35 så klokka tikker  Men mange blir mødre senere også. Ting endrer seg. Folk endrer seg, du er ung ennå.

Anonymkode: 6fded...fac

[AnonymBruker]

Tror jeg sa til foreldrene mine allerede når jeg var 13 at jeg aldri skulle ha barn. Slik ble det. Aldri savnet det. Er 50 nå. 

Anonymkode: aba38...cfa

[AnonymBruker]

Når jeg var 38. Frem til det tenkte jeg bare at jeg ikke ville ha barn riktig enda, men sikkert kom til å få lyst på dem. Men når jeg ble 38 måtte jeg bestemme meg, og da var det en enkel avgjørelse.  

Anonymkode: e3126...c5d

[skreppamedleppa]

Jeg er 38 nå, har aldri hatt et eneste sekund i mitt liv til nå hvor jeg har ønsket meg barn. Var på tur senest i dag og det var en del barn i området, og jeg ble bare fyllt med en stor takknemlighet for at jeg ikke skal ha barn. Det bare... er ikke meg og mitt liv. Det har aldri vært en avgjørelse sånn sett, det er bare et ikke tema som f.eks å ha en kamel i hagen ikke har vært et tema. Bortsett fra da jeg ble sammen med mannen, vi snakket om det tidlig i forholdet og han sa han hadde sterilisert seg for han ønsket absolutt ikke barn og sånn sett var det bare prikken over i'en for drømmemannen. Men for min del er det ikke helse, økonomi eller utsettelse som gjør det, annet enn bare en ikke eksisterende lyst på barn. 

Endret 7. april 2023 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Tenkte jeg ikke ville ha fra jeg var tenåring. Når jeg var 27 aksepterte jeg at det var greit å ikke ha (møtt mye "motstand" fra samfunnet rundt meg). Rimelig sikker enda nå 10 år etterpå. Begrunnelsen er at jeg har ikke lyst på rett og slett. 

Anonymkode: 3320a...1f7

[Gunillapersson]

Man kan aldri vite hva man vil om 10 år. Det er realiteten og vi kan ikke endre på det. Rett å slett en farlig illusjon som kan ødelegge livet til mangen. Greit å føle nå at man man ikke vil ha barn om 10 år men man kan ikke vite hvem man er om 10 år hvem man har møtt og hvilke nye interesser man har. Er som tattoveringen jeg trodde jeg ville ha og mente jeg aldri kom til å angre på som jeg nå vil ha vekk!

[AnonymBruker]

Gunillapersson skrev (2 timer siden):

Man kan aldri vite hva man vil om 10 år. Det er realiteten og vi kan ikke endre på det. Rett å slett en farlig illusjon som kan ødelegge livet til mangen. Greit å føle nå at man man ikke vil ha barn om 10 år men man kan ikke vite hvem man er om 10 år hvem man har møtt og hvilke nye interesser man har. Er som tattoveringen jeg trodde jeg ville ha og mente jeg aldri kom til å angre på som jeg nå vil ha vekk!

Men dette gjelder jo også for de som får barn. En kan jo ikke levere de tilbake om en ikke ønsker de

Anonymkode: 6a33a...1b2

[AnonymBruker]

Gunillapersson skrev (13 timer siden):

Man kan aldri vite hva man vil om 10 år. Det er realiteten og vi kan ikke endre på det. Rett å slett en farlig illusjon som kan ødelegge livet til mangen. Greit å føle nå at man man ikke vil ha barn om 10 år men man kan ikke vite hvem man er om 10 år hvem man har møtt og hvilke nye interesser man har. Er som tattoveringen jeg trodde jeg ville ha og mente jeg aldri kom til å angre på som jeg nå vil ha vekk!

Jeg er helt uenig. Noen ting, som for eksempel om man ønsker seg barn, kan noen vite. Å få barn er ikke det samme som å få seg en tattovering. 

Anonymkode: 0160a...820

[Gunillapersson]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er helt uenig. Noen ting, som for eksempel om man ønsker seg barn, kan noen vite. Å få barn er ikke det samme som å få seg en tattovering. 

Anonymkode: 0160a...820

Å bestemme seg for å tro at man ikke vil ha barn om 10 år er som en tattovering man kan angre på mente jeg

[skreppamedleppa]

Gunillapersson skrev (14 timer siden):

Man kan aldri vite hva man vil om 10 år. Det er realiteten og vi kan ikke endre på det. Rett å slett en farlig illusjon som kan ødelegge livet til mangen. Greit å føle nå at man man ikke vil ha barn om 10 år men man kan ikke vite hvem man er om 10 år hvem man har møtt og hvilke nye interesser man har. Er som tattoveringen jeg trodde jeg ville ha og mente jeg aldri kom til å angre på som jeg nå vil ha vekk!

Joda men før eller seinere må en stole på seg selv, stole på sin egen vilje og dømmekraft og sine egne livsønsker. Det kan hende en får lyst på barn om 10 år og de som får barn kan hende har lyst å gjøre det ugjort. Mitt livsvalg om å ikke få barn er like stor del av min identitet som å være kvinne eller nordmann og det å skulle plutselig ønske seg barn blir som å skulle våkne opp som en iransk mann over natten.

Det blir litt tøysete å få barn sånn tilfelle, om atte, kanskje, muligens om 10 år at en da ønsker... Hvor skal en gjemme barnet imens? På loftet og ta det frem hvis/når en ønsker? Det er ingen angrerett på barn, en kan ikke levere de tilbake til dit de kom fra, og tross dette velger mange å forandre livet sitt radikalt for alltid med å få barn, slik noen velger å ikke få barn, fordi en kjenner seg selv best med tanke på et så viktig og livsendrende tema. 

Og det å sammenligne barn med tatovering blir litt sløkket, da får en heller sammenligne det med de som vet at de alltid har ønsket seg å bli mor, alltid har hatt lyst på barn. De av oss som ikke ønsker barn har den samme viten og valg av hva vi ikke ønsker oss i livet vårt. Og så er det noen som ombestemmer seg begge veier selvsagt og mange ombestemmer seg ikke. Men før eller seinere må en faktisk stå inne for de valgene en gjør i livet sitt, barn som andre ting, og det å ta en sjangse på at en en eller annen gang i fremtiden skulle få lyst på barn er en russisk rullet med dårlige odds.

[Gunillapersson]

skreppamedleppa skrev (1 minutt siden):

Joda men før eller seinere må en stole på seg selv, stole på sin egen vilje og dømmekraft og sine egne livsønsker. Det kan hende en får lyst på barn om 10 år og de som får barn kan hende har lyst å gjøre det ugjort. Mitt livsvalg om å ikke få barn er like stor del av min identitet som å være kvinne eller nordmann og det å skulle plutselig ønske seg barn blir som å skulle våkne opp som en iransk mann over natten.

Det blir litt tøysete å få barn sånn tilfelle, om atte, kanskje, muligens om 10 år at en da ønsker... Hvor skal en gjemme barnet imens? På loftet og ta det frem hvis/når en ønsker? Det er ingen angrerett på barn, en kan ikke levere de tilbake til dit de kom fra, og tross dette velger mange å forandre livet sitt radikalt for alltid med å få barn, slik noen velger å ikke få barn, fordi en kjenner seg selv best med tanke på et så viktig og livsendrende tema. 

Og det å sammenligne barn med tatovering blir litt sløkket, da får en heller sammenligne det med de som vet at de alltid har ønsket seg å bli mor, alltid har hatt lyst på barn. De av oss som ikke ønsker barn har den samme viten og valg av hva vi ikke ønsker oss i livet vårt. Og så er det noen som ombestemmer seg begge veier selvsagt og mange ombestemmer seg ikke. Men før eller seinere må en faktisk stå inne for de valgene en gjør i livet sitt, barn som andre ting, og det å ta en sjangse på at en en eller annen gang i fremtiden skulle få lyst på barn er en russisk rullet med dårlige odds.

Arh... jeg sammenlignet ikke barn med tattoveringen. Igjen sier jeg, jeg sammenligner det at man bestemmer seg for at man vet at man ikke vil ha barn om 10 år som en tattovering ikke det å faktisk få et barn i seg selv er en tattovering... jeg tror aldri man  kan stole fullt 100% påsin egen dømmerkraft uasnett hvor gammel man er. Man er en annen person med andre meninger og syn på live fra når man var 60 til 70 for eksempel. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om folk vil ha barn eller ikke. Det er bare greit at folk minnes på at slikt kan man ikke vite lm 10 år og at folk ikke tar drastiske dumme valg som å sterilisere seg fordi man tror man vet sikkert der og da. 

[skreppamedleppa]

Gunillapersson skrev (7 minutter siden):

Arh... jeg sammenlignet ikke barn med tattoveringen. Igjen sier jeg, jeg sammenligner det at man bestemmer seg for at man vet at man ikke vil ha barn om 10 år som en tattovering ikke det å faktisk få et barn i seg selv er en tattovering... jeg tror aldri man  kan stole fullt 100% påsin egen dømmerkraft uasnett hvor gammel man er. Man er en annen person med andre meninger og syn på live fra når man var 60 til 70 for eksempel. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om folk vil ha barn eller ikke. Det er bare greit at folk minnes på at slikt kan man ikke vite lm 10 år og at folk ikke tar drastiske dumme valg som å sterilisere seg fordi man tror man vet sikkert der og da. 

Og folk tar valget om å bli forelder for resten av livet sitt selv om de ikke vet om de ønsker å være forelder om 10 år også...  Er ikke reklamasjonsrett på barn😉 En tar en avgjørelse som preger resten av livet ditt. De fleste tar valget som preger resten av livet deres og likevel er det bare sterilisering og det å velge vekk barn du anser som et potensielt dumt vslg og det forstår jeg faktisk ikke helt.

Endret 8. april 2023 av skreppamedleppa

[Gunillapersson]

skreppamedleppa skrev (Akkurat nå):

Og folk tar valget om å bli forelder for resten av livet sitt selv om de ikke vet om de ønsker å være forelder om 10 år også... 

Det dr et utrolig sjeldent og angre på sine egne unger. Sånt kan jeg ikke se for meg engang. Dette er ikke noe samfunnsproblem som så vidt jeg ser,   jeg har aldri møtt noen som angret på sitt barn.

[skreppamedleppa]

Gunillapersson skrev (1 minutt siden):

Det dr et utrolig sjeldent og angre på sine egne unger. Sånt kan jeg ikke se for meg engang. Dette er ikke noe samfunnsproblem som så vidt jeg ser,   jeg har aldri møtt noen som angret på sitt barn.

Det er en grunn til at barnevernet eksisterer og det er da noen som har skrevet dette på kg, det er kanskje et av  nåtidens største tabuer ennda, men at det finnes ja selvsagt. Så blåøyd trenger en ikke å være. At jeg hadde angret om jeg hadde valgt å få barn? Ja garantert. Barn er ikke ønsket i livet mitt.

[Gunillapersson]

F

Gunillapersson skrev (7 minutter siden):

Det dr et utrolig sjeldent og angre på sine egne unger. Sånt kan jeg ikke se for meg engang. Dette er ikke noe samfunnsproblem som så vidt jeg ser,   jeg har aldri møtt noen som angret på sitt barn.

For eksempel jeg trodde jeg jeg kunne angre på å få barn å være foreldre før jeg fikk barn men hele tankegangen snudde og jeg ville aldri ha angret på at dette skjedde. Det kalles å være glad i barnet sitt. Men så er det jo folk som sliter med narsisistiske trekk og en underutviklet empati og kjærlighet for andre og kan hende dem ikke utvikler kjærlighet for sitt barn og angrer. Men da vet man nok at man er i den kategorien før man tar det valget.  Jeg hadde for eks mye mindre empati om kjærlighet for andre mennesker før jeg fikk barn men det også endret seg. Men hva vet jeg?!   For all del ikke få barn om man har  narsisisme eller psykopatiske tendenser eller bare fra før av har null kapasitet til å føle medlidenhet for mennesker sjenerelt. Er vanskeligt å sette meg i den tankegangen.

Endret 8. april 2023 av Gunillapersson

[skreppamedleppa]

Gunillapersson skrev (3 minutter siden):

F

For eksempel jeg trodde jeg jeg kunne angre på å få barn å være foreldre før jeg fikk barn men hele tankegangen snudde og jeg ville aldri ha angret på at dette skjedde. Det kalles å være glad i barnet sitt. Men så er det jo folk som sliter med narsisistiske trekk og en underutviklet empati og kjærlighet for andre og kan hende dem ikke utvikler kjærlighet for sitt barn og angrer. Men da vet man nok at man er i den kategorien før man tar det valget.  Jeg hadde for eks mye mindre empati om kjærlighet for andre mennesker før jeg fikk barn men det også endret seg. Men hva vet jeg?!   For all del ikke få barn om man har  narsisisme eller psykopatiske tendenser eller bare fra før av har null kapasitet til å føle medlidenhet for mennesker sjenerelt. Er vanskeligt å sette meg i den tankegangen.

Ja jeg skjønner at du har vanskelig for å sette deg inn i at andre mennesker ikke ønsker det samme som deg her i livet.  Har du hørt sitatet av Oscar Wilde  "Egoisme er ikke å leve som man selv ønsker å leve. Det er å be andre leve som man selv ønsker å leve." 

[Gunillapersson]

skreppamedleppa skrev (35 minutter siden):

Ja jeg skjønner at du har vanskelig for å sette deg inn i at andre mennesker ikke ønsker det samme som deg her i livet.  Har du hørt sitatet av Oscar Wilde  "Egoisme er ikke å leve som man selv ønsker å leve. Det er å be andre leve som man selv ønsker å leve." 

Nå synes jeg du tok det litt ut av kongeskt å får det til å se ut som jeg angriper deg. Er vanskeligt å sette meg inn i å ikke føle kjærlighet for sitt eget lille barn ja. Jeg er full stand til å sette meg inn i at andre vil andre ting i livet men når det kommer til å mangle kjærlighet for barn det greier jeg bare ikke. Kan bare ikke forstå den delen. Og det må du godta. Kan du forklare meg hvorfor du tror du ikke kommer til å bli glad i barnet ditt? Prøv å få meg til å forstå... eller er det bare simpelt fordi du ikke vil ha barn og avskyr dem eller synes det er for mye jobb?

Endret 8. april 2023 av Gunillapersson

[skreppamedleppa]

Gunillapersson skrev (Akkurat nå):

Er vanskeligt å sette meg inn i å ikke føle kjærlighet for sitt eget uskylidige lille barn ja.

Ja som sagt jeg har ikke barn så jeg kan ikke snakke for andre mennesker. Det ser det ut som du gjør en "god" jobb med så langt, jeg bare skriver hva jeg både har lest her inne og opplever i verden. Men jeg kan ha forståelse for at når en får et liv en ikke ønsker, ikke vil ha på noen måter så kan det gjøre deg ulykkelig. 

[Gunillapersson]

skreppamedleppa skrev (1 minutt siden):

Ja som sagt jeg har ikke barn så jeg kan ikke snakke for andre mennesker. Det ser det ut som du gjør en "god" jobb med så langt, jeg bare skriver hva jeg både har lest her inne og opplever i verden. Men jeg kan ha forståelse for at når en får et liv en ikke ønsker, ikke vil ha på noen måter så kan det gjøre deg ulykkelig. 

Såklart! Men kjærlighet overgår seg selv. Har psykiske problemer men kjærligheten overgår det for meg,  blir sliten kan bli lei og til tider ulykkelig men kjærligheten overgår det også. Man kan være ulykkelig til tider og samtidig føle mye kjærlighet. For meg handler ikke livet om å være lykkelig selv.