Dårlig på å gi trøst

[AnonymBruker]

Jeg er rett og slett elendig på å trøste barna mine. Jeg forstår det mens det skjer, men jeg sliter med å endre det. Det er nesten som om jeg blir ukomfortabel i situasjonen. Vil at det skal gå over. Blir lei meg på barnas vegne som ikke får dem trøsten den bør få og føler meg som en utrolig dårlig mamma, som ikke klarer å skjerpe meg. 

Et eksempel:

Barnet sitter i stolen ved spisebordet, skyver seg bakover og faller. Begynner å gråte. Jeg sier Hvorfor skyver du deg bakover? Da skjer sånt. Prøver å trøste litt ved å holde rundt og barnet bare skriker mer. Jeg prøver å distrahere. Får dårlig samvittighet mens det skjer og etterpå. 

Snubler de mens de løper sier jeg: sånt skjer når du løper. 

Hvorfor kan jeg ikke bare holde kjeft, gi en klem og annerkjenne at de er lei seg? 

Det gjør faktisk litt vondt og vite hvor elendig jeg er til det og hva de må sitte å føle om det. Og det at jeg sliter med å bli bedre på det. Forstår ikke hvorfor jeg er sånn heller..

Vi har generelt mye kjærlighet i hjemmet vårt altså, men akkurat i disse situasjonene har jeg en tendens til å bli rar og dårlig til å trøste. 

Er det noen som har tips til meg om hvordan bli bedre på dette? eller noen fornuftige svar til hvorfor jeg blir ukomfortabel i disse situasjonene.

Anonymkode: 80a52...34c

[klarinetta]

Var det sånn dine foresatte reagerte da du var liten? Hvordan ville du foretrekke at de skulle håndtert det?

Vi voksne "kjefter" gjerne når vi egentlig ble redd eller skremt, redd for at ungen skadet seg, redd for at de skal løpe ut i veien osv. Det går også fint an p si det til ungen etterpå: "Unnskyld, det var ikke meningen å bli streng, jeg ble redd fordi jeg elsker deg." 

[AnonymBruker]

Var det sånn dine foreldre var mot deg? Kan ikke se noen annen grunn, du er klar over det og vet hvordan du trøster ordentlig, så ja det er litt rart. Kanskje du ikke vil det skal skje igjen og tar den rasjonelle måten å si det på?

Anonymkode: c09d1...6db

[AnonymBruker]

klarinetta skrev (5 minutter siden):

Var det sånn dine foresatte reagerte da du var liten? Hvordan ville du foretrekke at de skulle håndtert det?

Vi voksne "kjefter" gjerne når vi egentlig ble redd eller skremt, redd for at ungen skadet seg, redd for at de skal løpe ut i veien osv. Det går også fint an p si det til ungen etterpå: "Unnskyld, det var ikke meningen å bli streng, jeg ble redd fordi jeg elsker deg." 

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Var det sånn dine foreldre var mot deg? Kan ikke se noen annen grunn, du er klar over det og vet hvordan du trøster ordentlig, så ja det er litt rart. Kanskje du ikke vil det skal skje igjen og tar den rasjonelle måten å si det på?

Anonymkode: c09d1...6db

Helt ærlig så husker jeg ikke. Har lite minner av hvordan mamma var på å f.eks trøste meg. Lurer på om hun kanskje hadde en tendens til å bli redd og kjefte litt. Hun er hvertfall en krisemaksimerer den dag i dag. 

Anonymkode: 80a52...34c

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg synes det er helt greit å forklare at "når du gjør x, så skjer y" når barnet gråter for noe som kunne vært unngått, jeg. Det er jo sånn de lærer. Så lenge du gir barnet en klem og holder rundt ham/henne for å roe ned, så trøster du vel bra nok?

Det er normalt at man kan bli litt irritert over gråt over ting som bare skyldes at barnet gjør noe "dumt" for n'te gang.

[Elle Melle]

Kan du klare å fokusere på følelsen barnet har og ikke på det som skjedde?

Å bli forklart at man burde handlet annerledes når man er lei, redd eller har vondt, føles som straff/kjeft. Da blir barnet enda mer lei seg og føler seg misforstått. 

Å si de rette tingene er ikke så vanskelig om du bare kommer på det. Det er bare å speile/gjenta det du tipper at barnet føler, og dermed sette ord på følelsen for dem. Da føler barnet seg sett og forstått.

Oi, det så vondt ut, slo du deg? Ble du litt redd også kanskje? Eller forskrekket?

Trenger du en klem? Du kan bare sitte her litt med meg til det føles bedre. Skal vi finne en kald klut/plaster?

Ikke forsøk å lære dem ting i en "krisesituasjon" da er de 0% mottakelig for sånt og trenger bare forståelse.

Og så ville jeg nok jobbet med meg selv og forholdet du har til egne følelser, for det høres ut som om du kan ha nytte av å oppdage mer av hvordan du selv føler, tenker og reagerer.

 

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (1 time siden):

Kan du klare å fokusere på følelsen barnet har og ikke på det som skjedde?

Å bli forklart at man burde handlet annerledes når man er lei, redd eller har vondt, føles som straff/kjeft. Da blir barnet enda mer lei seg og føler seg misforstått. 

Å si de rette tingene er ikke så vanskelig om du bare kommer på det. Det er bare å speile/gjenta det du tipper at barnet føler, og dermed sette ord på følelsen for dem. Da føler barnet seg sett og forstått.

Oi, det så vondt ut, slo du deg? Ble du litt redd også kanskje? Eller forskrekket?

Trenger du en klem? Du kan bare sitte her litt med meg til det føles bedre. Skal vi finne en kald klut/plaster?

Ikke forsøk å lære dem ting i en "krisesituasjon" da er de 0% mottakelig for sånt og trenger bare forståelse.

Og så ville jeg nok jobbet med meg selv og forholdet du har til egne følelser, for det høres ut som om du kan ha nytte av å oppdage mer av hvordan du selv føler, tenker og reagerer.

 

Takk for gode tips og råd  Det er på en måte dette jeg ønsker og vil gjøre, men så bare stopper det opp. 

Skal skrive det bak øra og prøve litt hardere neste gang. 

Ja absolutt, jeg håndterer følelsene mine dårlig. Vanskelig å vite hvordan man skal gå frem. 

Anonymkode: 80a52...34c

[AnonymBruker]

Vel dette høres jo helt normalt ut. Jeg og blir ukomfortabel iblant er jo ikke kjekt når barna slår seg eller begynne å grine men trøster dem uansett hvordan jeg føler og hvor ukomfortabel jeg blir. Tror nok du overtenker litt. Så lenge du gir dem trøst er vel det bra nok?

Anonymkode: 502e6...ea4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, egentlig. Husker en gang datteren min som 3-4-åring mistet kontroll på sparkesykkelen og kjørte full fart i en lang nedoverbakke, og jeg ikke hadde sjanse til å ta henne igjen - og hun var på vei mot en vei som kom ut fra høyre hvor jeg vet av erfaring at folk kjører litt for fort. Det endte jo med at hun trynte skikkelig og skrapet opp bein, armer, ansikt og det som var. Og hva gjorde jeg? Kjeftet på henne .... Den dag i dag har jeg dårlig samvittighet for det.... Men jeg var jo egentlig livredd... Forklarte henne det etterpå, men ja.... Sikkert ikke uforbeholdent nok, det heller....

Jeg var nok også "flink" til å bli litt oppgitt over vondter som kom fordi barna gjorde ting jeg mente de burde ha lært av erfaring at de burde la være.... Og trøstet sikkert ikke "nok" da heller....

Må legge til at barna nå er myndige, og de er flinke til å snakke om følelser og alt sånt. Jeg ble bedre etter hvert som de ble litt eldre, tror jeg. Og de vet at jeg tåler det uansett hva de kommer med (har hatt et par virkelig alvorlige ting). Så det betyr ikke at ting er ødelagt for alltid....

Men jeg skjønner følelsen du snakker om, at du mens det står på tenker at du burde ha gjort det annerledes.... Bare å fortsette med å snakke med barnet etterpå, tenker jeg. Og øve seg litt. Spørre barnet hvordan det synes det er best å bli trøstet. Det går også an å sette ord på at man kanskje ikke klarer helt å trøste så veldig godt hvis barnet gjør ting det egentlig burde vite at det burde la være, selv om du selvfølgelig godt skjønner at det gjør vondt når det går galt. Det er jo sånn de lærer!

Anonymkode: 78136...677

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er rett og slett elendig på å trøste barna mine. Jeg forstår det mens det skjer, men jeg sliter med å endre det. Det er nesten som om jeg blir ukomfortabel i situasjonen. Vil at det skal gå over. Blir lei meg på barnas vegne som ikke får dem trøsten den bør få og føler meg som en utrolig dårlig mamma, som ikke klarer å skjerpe meg. 

Et eksempel:

Barnet sitter i stolen ved spisebordet, skyver seg bakover og faller. Begynner å gråte. Jeg sier Hvorfor skyver du deg bakover? Da skjer sånt. Prøver å trøste litt ved å holde rundt og barnet bare skriker mer. Jeg prøver å distrahere. Får dårlig samvittighet mens det skjer og etterpå. 

Snubler de mens de løper sier jeg: sånt skjer når du løper. 

Hvorfor kan jeg ikke bare holde kjeft, gi en klem og annerkjenne at de er lei seg? 

Det gjør faktisk litt vondt og vite hvor elendig jeg er til det og hva de må sitte å føle om det. Og det at jeg sliter med å bli bedre på det. Forstår ikke hvorfor jeg er sånn heller..

Vi har generelt mye kjærlighet i hjemmet vårt altså, men akkurat i disse situasjonene har jeg en tendens til å bli rar og dårlig til å trøste. 

Er det noen som har tips til meg om hvordan bli bedre på dette? eller noen fornuftige svar til hvorfor jeg blir ukomfortabel i disse situasjonene.

Anonymkode: 80a52...34c

Nå er det jo litt spesielt at du kjefter på barnet for at du passer for dårlig på..  dette må du bare slutte med

Anonymkode: 7a044...89c

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en mor som krisemaksimerte hele tiden. Som liten var det ok å få både kjeft og trøst samtidig, men jeg kom i tenårene og begynte å forakte denne oppførselen. Alt var så himla drama hele tiden. Nå som mor selv, merker jeg at jeg har ramlet i andre grøfta og rasjonaliserer hele tiden. Gir trøst og alt det der, men toner ned det meste av akutte følelser og avleder. Ofte blir gråt til latter om jeg «spør» stolen om den slo seg. Barna et speilbilde av vår reaksjon, og hvor mye de gråter avhenger av hvordan vi oppfører oss. 
En mellomting er det beste. 

Anonymkode: 72e51...3c8

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (2 timer siden):

Jeg synes det er helt greit å forklare at "når du gjør x, så skjer y" når barnet gråter for noe som kunne vært unngått, jeg. Det er jo sånn de lærer. Så lenge du gir barnet en klem og holder rundt ham/henne for å roe ned, så trøster du vel bra nok?

Det er normalt at man kan bli litt irritert over gråt over ting som bare skyldes at barnet gjør noe "dumt" for n'te gang.

Barna lærer bare at det er irriterende for foreldrene at barnet gråter og at det er barnets feil. De lærer seg å skamme seg. Ikke skyld, skam. Og skam er en sikker død for godt forhold mellom barn og forelder.

Anonymkode: f00c7...fa9

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så god på å gi trøst selv, har aldri vært det. Blir ukomfortabel når andre gråter uavhengig av hvem det er, så har jobbet en del med meg selv når det gjelder ungen min. 
 

Jeg gjør litt som deg, forklarer hvorfor hen fikk vondt og sier hva hen ikke bør gjør for å unngå ny situasjon. Men, jeg sier også jeg forstår hen gråter fordi hen fikk jo vondt. Feks «off, jeg forstår du gråter nå, du fikk nok kjempe vondt da du falt. Neste gang bør du ikke løpe like fort, så kanskje du ikke faller å slår deg like hardt».. mens jeg klemmer hen og holder rundt hen. Blåser gjerne også der hen fikk vondt, bare fordi dette ble gjort med meg når jeg var barn hehe.

Anonymkode: 881d1...5e4

[Avvisningsnavn]

Jeg vil berømme deg for at du ser at du trenger råd til å håndtere det bedre! Det er modig av deg! 
Barn er ikke så annerledes oss voksne, så ofte kan det være effektivt å spørre seg selv hvordan man vil bli møtt når man er lei seg, har det vondt osv.

F.eks: Hvis du hadde vært uheldig og slo deg skikkelig og hadde vondt, ville du likt at en annen sa «Sånn går det når du gjør sånn og sånn..» ? - som umiddelbar respons?

Selv om ting kan være selvforskyldt, så gjør det ikke smerten mindre gjeldende. Første kommentar ut bør ikke handle om hva som kunne vært gjort annerledes for at barnet ikke skulle skadet seg, for det kan ikke gjøres om - og situasjonen man står med da, er jo et barn som har vondt. Og da er ikke barnet (eller en voksen) tjent med å «straffes» med skam i tillegg. (Selv om den voksne ikke MENER å straffe eller påføre skam, er det ofte den følelsen/opplevelsen et barn blir sittende igjen med selv) 

Helsestasjonen kan ofte være veldig fine å søke råd hos. Det er en styrke som forelder å be om råd når det gjelder å håndtere situasjoner med barna bedre. Det er vondt å oppleve at man ikke håndterer situasjoner slik man gjerne skulle ønske og kanskje på den måten en vet er sunnest, så jeg håper du finner en måte som hjelper deg og gir deg følelsen av å få til det du egentlig kan (virker det som!) 

Ikke ment som skremsel, men kanskje du finner den spiriten du trenger hvis du minner deg på at måten barna blir møtt på av foreldre når livet er vondt og vanskelig, det er også mønsteret de går ut i verden med selv senere. Kanskje du både kan øve på å håndtere disse situasjonene slik du ønsker, og også huske på viktigheten av å si unnskyld hvis du ikke alltid får det til. 
Samtidig kan det være godt for en selv å få et avklart forhold til hva en selv ønsker når man har det vondt. Takler man ikke selv å søke trøst i andre, så kan det være at en selv aldri har lært å få det eller få uttrykke det behovet som barn. Noen utfordrende situasjoner med barna er noen ganger som å møte sin egen «tilkortkommenhet» i døra. Jobber en med sine egne tilsvarende issues, kan det ofte være en stor ressurs for å hjelpe/møte barna med det samme. 

Alt godt til deg!! 

 

 

 

Endret 7. april 2023 av Avvisningsnavn