Hvordan godta at ting har blitt som det er?

[AnonymBruker]

Er det mulig å godta at man ender opp alene, uten det å oppleve gledene med å danne egen familie, med kone og barn? Er det håp om at man en dag  innse at slik ble det ikke for meg, uten å oppleve bitterhet, tristhet og følelsen av at man har gått glipp av mye? Uten det å sitte med redselen for å ende opp totalt alene i 50 årene, når foreldre etter hvert faller ifra osv!? 

Jeg blir 40år i mai, men vet ikke om det er så mye mer å feire, da de få vennene jeg hadde (som jeg trodde var gode venner) har falt ifra og jeg har aldri løst koden med å tiltrekke kvinner eller i det minste å klare å holde på ei dame jeg liker. Jeg vurderer nesten å gi opp, for redd fremtiden blir ekstremt ensom, da dagens tilværelse allerede er veldig ensom. De få vennene jeg har igjen er ikke så nære og bor i andre byer. 

Noen dager ønsker jeg verken å leve eller å dø for å være ærlig, da jeg ikke ser så positivt på fremtiden. Er nok deprimert, men har pratet med psykolog uten at det har hjulpet meg noe særlig. Fortsatt like ensomt! 

Men igjen, mulig å senke forventningene til livet og etter hvert bli lykkelig i en slik tilværelse!? Noen her inne som har klart det? 

Anonymkode: 41260...b8f

[AnonymBruker]

Jeg tror du klarer å tiltrekke deg en dame hvis du virkelig ønsker det! Det handler om et dypt ønske du har. Veldig mange menn som ikke er typisk attraktive har klart dette før deg. Du er i den perfekte alderen for å få kjæreste som mann! 

Anonymkode: 2e675...c91

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er det mulig å godta at man ender opp alene, uten det å oppleve gledene med å danne egen familie, med kone og barn? Er det håp om at man en dag  innse at slik ble det ikke for meg, uten å oppleve bitterhet, tristhet og følelsen av at man har gått glipp av mye? Uten det å sitte med redselen for å ende opp totalt alene i 50 årene, når foreldre etter hvert faller ifra osv!? 

Jeg blir 40år i mai, men vet ikke om det er så mye mer å feire, da de få vennene jeg hadde (som jeg trodde var gode venner) har falt ifra og jeg har aldri løst koden med å tiltrekke kvinner eller i det minste å klare å holde på ei dame jeg liker. Jeg vurderer nesten å gi opp, for redd fremtiden blir ekstremt ensom, da dagens tilværelse allerede er veldig ensom. De få vennene jeg har igjen er ikke så nære og bor i andre byer. 

Noen dager ønsker jeg verken å leve eller å dø for å være ærlig, da jeg ikke ser så positivt på fremtiden. Er nok deprimert, men har pratet med psykolog uten at det har hjulpet meg noe særlig. Fortsatt like ensomt! 

Men igjen, mulig å senke forventningene til livet og etter hvert bli lykkelig i en slik tilværelse!? Noen her inne som har klart det? 

Anonymkode: 41260...b8f

Hva vil det innebære å gi opp? Man kan ikke velge å akseptere, det er noe som kommer av seg selv når man slutter å stritte imot. Kanskje skjer det noe i morgen, kanskje i oktober, kanskje om 2 år. Hva skal du gjøre i mellomtiden?

Hvilke andre verdier har du, er du aktiv på noen måte? Kan du bli med i en løpegruppe (fins mange nivåer), melde deg på turer med DNT - de har fotturer i fjellet med overnatting, kveldstur med bål, kano.... alt mulig. Masse muligheter for å ha det hyggelig med folk - og hvem vet. Kanskje hun er der en dag. 🤍

[AnonymBruker]

Sikter du for høyt? Har du kanskje noe du kan endre på utseende? Skaffe deg en hobby? Kjøpe noen nye klær? Være velstelt?

Sier ikke at dette gjelder deg,men ser mange menn sikte for høyt. Legger seg etter damer som er en 7-8er, mens de selv er under gjennomsnittet på en 4-5er.

Anonymkode: 4a154...a90

[svartkatt]

Det meste er mulig med rett innstilling. Har nå bestemt meg for at det som skjer skjer.. og jeg gjør så godt jeg kan for å trives her og nå. Jeg skal ærlig innrømme at det går tregt og er vanskelig, og jeg føler/ vet jeg har mine begrensninger. Men alt håp er ikke ute enda.

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (5 minutter siden):

Det meste er mulig med rett innstilling. Har nå bestemt meg for at det som skjer skjer.. og jeg gjør så godt jeg kan for å trives her og nå. Jeg skal ærlig innrømme at det går tregt og er vanskelig, og jeg føler/ vet jeg har mine begrensninger. Men alt håp er ikke ute enda.

Du finner kjærligheten du også! Bare vent og se! 

Anonymkode: 2e675...c91

[AnonymBruker]

TS, det siste du må gjøre er å gi opp. Prøv å være avslappet og gjør mer av det som gjør deg glad. Følg gjerne rådene over her, være mer aktiv på aktiviteter. 

Anonymkode: 2e675...c91

[AnonymBruker]

Har du noen interesser? 

Anonymkode: dd3b3...412

[AnonymBruker]

Herregud here we go again... 

Ja såklart er det mulig å godta at livet ikke ble som man ønsket. Folk må godta det hver dag. Tenk på de som ble lam, ble blind, ble ufør, folk som lever i fattigdom, folk som lever med alvorlige traumer etter krig, partnervold og overgrep og ikke er frie i sitt eget hjem engang. 

Å være singel og barnløs er faktisk ikke noe krise. Alle mennesker må skape seg et givende liv uavhengig av alle andre og uavhengig av om noen kommer å "redder deg". En partner eller et barn er ikke det som skal gjøre livet ditt meningsfullt. For hva da når partneren forlater deg eller barnet dør i sykdom eller ulykke? Du må finne mening i livet uavhengig av andre mennesker, og det handler kun om vilje så ingenting stopper deg fra å ha det bra. 

Om du virkelig ser så negativt på ting som det fremstår i dette innlegget bør du begynne i kognitiv terapi for å snu tankene dine. 

 

Anonymkode: af371...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sikter du for høyt? Har du kanskje noe du kan endre på utseende? Skaffe deg en hobby? Kjøpe noen nye klær? Være velstelt?

Sier ikke at dette gjelder deg,men ser mange menn sikte for høyt. Legger seg etter damer som er en 7-8er, mens de selv er under gjennomsnittet på en 4-5er.

Anonymkode: 4a154...a90

Hei, jeg har en hobby. Men den er ensom den også, driver på alene. Vanskelig å bli kjent med likesinnede, selv om jeg kjenner en. Men han bor i en annen by og er opptatt med kone og barn stort sett. Trener mye også, men vill ikke kalle det hobby derimot.

Tror midtlivskrisen har truffet meg ekstra hardt pgr av min situasjon og siden jeg ikke ser noe lysere på fremtiden. Jeg har aldri opplevd  den store kjærligheten og hva det innebærer. Hjelper heller ikke at jeg har mistet barndoms kompisene jeg hadde. Føler ingen ønsker å invistere tid på meg, så føler det feiler meg noe. Denne utenforskapen er tung å bære på i lengden. Vært slik i mange, mange år nå. I starten av 30årene hadde jeg tru på at ting kom til å ordne seg, men det har det jo ikke gjort dessverre. 

Vet ikke helt hva jeg kan gjøre for å fikse dette. Kanskje ekstra tungt nå i påsken når jeg ser alle andre er sosiale og koser seg på fjellet, hytta eller på afterski med venner eller familie. 

Jeg kan jo reise og melde meg på turer osv, men jeg har ikke økonomi til det for tiden. Alt er så sinnsykt dyrt i dette landet. Og min hobby spiser det jeg har av penger til overs(innebærer mye kjøring) Min hobby er egentlig den eneste gleden jeg har i livet, men som sagt, den er ikke særlig sosial. 

Anonymkode: 41260...b8f

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Noen dager ønsker jeg verken å leve eller å dø for å være ærlig, da jeg ikke ser så positivt på fremtiden. Er nok deprimert, men har pratet med psykolog uten at det har hjulpet meg noe særlig. Fortsatt like ensomt! 

Anonymkode: 41260...b8f

Hva gjorde du hos psykologen da? Enig i at det neppe hjelper å kun prate. Det derimot en psykolog kan hjelpe med er å fortelle hva som er realitstiske muligheter og hva du bør gjøre for å nå målene. Psykologen kan også fortelle deg hva hun tror du gjør feil siden du ikke har fått partner. 

Anonymkode: 22845...94c

[AnonymBruker]

Du legger hjerte ditt på blokka her. Og på ett åpent forum vil du få svar fra slik folk erfarer sin virkelighet. Uten at det er sikkert det treffer deg. Så ta det som skrives her med deg slik du vil

Selv vil jeg komme med ett innspill rundt dette med å akseptere livet som det ble. Det er det mange som må. Har hatt kjærester men valgt feil og de skadet meg ( og jeg var ikke bra for dem) psykisk syk og uten familie. Ingen utdannelse ingen jobb. Føler meg underlegen alle. Men... Jeg har klart å skaffe meg venner. og jeg har en katt.  Jeg bor i egen bolig jeg syns er fin og jeg har mat på bordet. Jeg har skaffet meg venner. Det tok tid og var mye styr men dette siste er det som gjøre jeg føler: jo livet er bra.

Ensomhet er j kjipt. Hva kan jeg si. Alt startet i det små her. Fra at ingen brydde seg særlig om min eksistens Jeg har vært på en hel haug av dustete arrangementer og fine arrangemanger og rare greier og fine kurs, snåle kurs, foreningsmøter og ja.. og gått hjem alene oftest og så plutselig er det en som sier: du vil ikke komme neste gang da, eller ett annet sted: ja bli med etterpå på kaffe. Eller lignende. De første jeg møtte mer enn en gang passet jeg ikke så god sammen med men jeg fikk trening i å omgås folk. Arrangement på biblioteket, skrivegruppe jeg fant på nett, facebook gruppe på pub en gang i mnden og litt etter litt var det noen som også sendte meg en melding og ønsker meg god påske. Nå er det flere.  Slik ble fikk livet verdi for meg. Pluss å prøve ut hobbyer og lære med nye ting gjennom kurs og foreninger. Jeg var ikke lenger ensom eller alene. Ikke kjæreste ingen barn ingen utdannelse, syk og med dårlig råd. snart 50. Men med mat på bordet, tak over hode og noen å sende en melding til.  Flere 

Anonymkode: 9d074...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hva gjorde du hos psykologen da? Enig i at det neppe hjelper å kun prate. Det derimot en psykolog kan hjelpe med er å fortelle hva som er realitstiske muligheter og hva du bør gjøre for å nå målene. Psykologen kan også fortelle deg hva hun tror du gjør feil siden du ikke har fått partner. 

Anonymkode: 22845...94c

Snakket om div ting i forhold til hva jeg sliter med, som ensomheten, kompiser jeg hadde tillitt til som har brutt kontakten og det at jeg har dårlig suksess med kvinner. Og på toppen av det hele, så prøver jeg å omskulere meg, da jeg har vært i en bransje jeg ikke trives i. 

Livet smiler ikke akkurat til meg for tiden, føler jeg rett og slett mislykkes. Føler toget har gått og at det blir vanskelig å få håpet tilbake. 

Og jeg blir ikke noe yngre, selv om jeg prøver å ta vare på meg selv så godt som mulig, fysisk i det minste. Men hva er poenget, lykkes jo aldri uansett hvor mange dates jeg går på. Blir ikke noe mer frisk av disse avvisningene heller. Så hva er alternativet? 

TS

Anonymkode: 41260...b8f

[AnonymBruker]

Grunnen til at psykolog ikke fungerte var fordi du ikke var mottakelig. Du var ikke åpen for å omprogrammere synapsene i hjernen. Du tenkte bare at alt var så dritt og da blir alt dritt. Det som skjer når man er deprimert eller i feil tankespor er at synapsene i hjernen endres, måten synapsene sender signaler på endres. 

Men med repetisjon og kall det gjerne hjernevask så kan de endres sånn man vil igjen. Det å si hjertefølt hver eneste dag at man har det bra, ramse opp ti ting hver dag man er fornøyd med over tid bidrar faktisk rent nevrologisk (ikke bare svada tanker) til å få hjernen til å sende signaler om at du har det bra og klarer å fokusere mer på det positive enn det negative. 

Å gå til psykolog vil aldri føre til noe om man bare er der for å prate. Såklart er det en del av terapien å snakke om følelser men det viktigste er at du er der for å ta i mot behandling. Behandlingen er verktøy som hjelper deg å endre synapsene i hjernen. For meg var det noe helt annet å gå til psykolog som godt voksen og virkelig reflekterende og målrettet på å snu livet, enn årene jeg gikk som yngre og var bestemt på at alt var dritt og ingen kunne fikse det. Det er sant at ingen andre kan fikse det, heller ikke en kjæreste eller et barn, du må fikse det selv og det krever hard innsats og behandling over lang tid. Gi psykolog nytt forsøk, søk deg til en privatpraktiserende en. De har mye mer utdannelse, ekstra kurs og erfaring enn psykologene på DPS. 

 

Anonymkode: af371...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Grunnen til at psykolog ikke fungerte var fordi du ikke var mottakelig. Du var ikke åpen for å omprogrammere synapsene i hjernen. Du tenkte bare at alt var så dritt og da blir alt dritt. Det som skjer når man er deprimert eller i feil tankespor er at synapsene i hjernen endres, måten synapsene sender signaler på endres. 

Men med repetisjon og kall det gjerne hjernevask så kan de endres sånn man vil igjen. Det å si hjertefølt hver eneste dag at man har det bra, ramse opp ti ting hver dag man er fornøyd med over tid bidrar faktisk rent nevrologisk (ikke bare svada tanker) til å få hjernen til å sende signaler om at du har det bra og klarer å fokusere mer på det positive enn det negative. 

Å gå til psykolog vil aldri føre til noe om man bare er der for å prate. Såklart er det en del av terapien å snakke om følelser men det viktigste er at du er der for å ta i mot behandling. Behandlingen er verktøy som hjelper deg å endre synapsene i hjernen. For meg var det noe helt annet å gå til psykolog som godt voksen og virkelig reflekterende og målrettet på å snu livet, enn årene jeg gikk som yngre og var bestemt på at alt var dritt og ingen kunne fikse det. Det er sant at ingen andre kan fikse det, heller ikke en kjæreste eller et barn, du må fikse det selv og det krever hard innsats og behandling over lang tid. Gi psykolog nytt forsøk, søk deg til en privatpraktiserende en. De har mye mer utdannelse, ekstra kurs og erfaring enn psykologene på DPS. 

 

Anonymkode: af371...8f6

Mye mulig, men jeg har følt meg mye bedre når jeg faktisk har hatt venner og i de korte forholdene jeg har hatt. Jeg kan dessverre ikke tenke meg frisk. Jeg trenger bare en god venn, eller føle at noen bryr seg og noen å dele ting sammen med. Vi mennesker er jo sosiale vesener.

Jeg har gjort en innsats, tatt intativ osv, men kommer ingen vei. Selvfølelsen har virkelig fått seg en knekk og jeg tenker at jeg må ha noen veldig dårlig egenskaper som har gjort ting vanskelig for meg.. 

Anonymkode: 41260...b8f

[Andro]

Jeg håper at du ikke legger ansvaret for din lykke på en kvinne, og at du prioriterer å skape deg et liv før du prøver å sjekke opp noen. Det er mer attraktivt å være sammen med folk som trives i sitt eget selskap.
Jeg ville vært svært skeptisk til å gå inn i et forhold til noen som ikke hadde venner, interesser og pågangsmot.
Du må hive deg med i fritidssysler der du er sammen med andre, og du må gjøre ferdig utdanningen din.
Sett det som første mål, at etter utdanningen så skal du virkelig begynne å leve igjen. 

Vennskap er en toveisgreie, der du må ta initiativ, vise at du bryr deg om folk, sende en melding til dem som har flyttet, og invitere dem som er med på din nye fritidsaktivitet på en kaffe. Husk venner på bursdagen, og vær litt på høgget.

Når du føler at livet blir levelig igjen så er du åpen for å dele det med noen. Ikke før.

Det finnes folk som har levd i lange tragiske samliv som heller ikke har opplevd kjærlighet, og som ønsker at de var i din situasjon.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mye mulig, men jeg har følt meg mye bedre når jeg faktisk har hatt venner og i de korte forholdene jeg har hatt. Jeg kan dessverre ikke tenke meg frisk. Jeg trenger bare en god venn, eller føle at noen bryr seg og noen å dele ting sammen med. Vi mennesker er jo sosiale vesener.

Jeg har gjort en innsats, tatt intativ osv, men kommer ingen vei. Selvfølelsen har virkelig fått seg en knekk og jeg tenker at jeg må ha noen veldig dårlig egenskaper som har gjort ting vanskelig for meg.. 

Anonymkode: 41260...b8f

Www.aktivitetsvenn.no

Mange som bruker tinder og setter søket på samme kjønn som seg selv og skriver de søker venner også. Du har sikkert noen bekjente på facebook du kan skrive til og bli bedre kjent med også. Ellers er frivillig i Røde kors, natteravnene eller lignende et sted alle finner gode venner! 

Anonymkode: af371...8f6

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er det mulig å godta at man ender opp alene, uten det å oppleve gledene med å danne egen familie, med kone og barn? Er det håp om at man en dag  innse at slik ble det ikke for meg, uten å oppleve bitterhet, tristhet og følelsen av at man har gått glipp av mye? Uten det å sitte med redselen for å ende opp totalt alene i 50 årene, når foreldre etter hvert faller ifra osv!? 

Jeg blir 40år i mai, men vet ikke om det er så mye mer å feire, da de få vennene jeg hadde (som jeg trodde var gode venner) har falt ifra og jeg har aldri løst koden med å tiltrekke kvinner eller i det minste å klare å holde på ei dame jeg liker. Jeg vurderer nesten å gi opp, for redd fremtiden blir ekstremt ensom, da dagens tilværelse allerede er veldig ensom. De få vennene jeg har igjen er ikke så nære og bor i andre byer. 

Noen dager ønsker jeg verken å leve eller å dø for å være ærlig, da jeg ikke ser så positivt på fremtiden. Er nok deprimert, men har pratet med psykolog uten at det har hjulpet meg noe særlig. Fortsatt like ensomt! 

Men igjen, mulig å senke forventningene til livet og etter hvert bli lykkelig i en slik tilværelse!? Noen her inne som har klart det? 

Anonymkode: 41260...b8f

Det er ikke for sent for deg enda😀. Kjenner et par som møtte hverandre tidlig i førtiårene å vips var hun gravid .De er sååå lykkelig .  Du må se for deg at det kan skje , å jobbe med å komme deg ut av depresjon og ensomhet . Meld deg inn i frivillig organisasjon , kjøp deg f eks  hund, gå dressurkurs . Fokuser på å få glede og mestring på timeplan 💛

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei, jeg har en hobby. Men den er ensom den også, driver på alene. Vanskelig å bli kjent med likesinnede, selv om jeg kjenner en. Men han bor i en annen by og er opptatt med kone og barn stort sett. Trener mye også, men vill ikke kalle det hobby derimot.

Tror midtlivskrisen har truffet meg ekstra hardt pgr av min situasjon og siden jeg ikke ser noe lysere på fremtiden. Jeg har aldri opplevd  den store kjærligheten og hva det innebærer. Hjelper heller ikke at jeg har mistet barndoms kompisene jeg hadde. Føler ingen ønsker å invistere tid på meg, så føler det feiler meg noe. Denne utenforskapen er tung å bære på i lengden. Vært slik i mange, mange år nå. I starten av 30årene hadde jeg tru på at ting kom til å ordne seg, men det har det jo ikke gjort dessverre. 

Vet ikke helt hva jeg kan gjøre for å fikse dette. Kanskje ekstra tungt nå i påsken når jeg ser alle andre er sosiale og koser seg på fjellet, hytta eller på afterski med venner eller familie. 

Jeg kan jo reise og melde meg på turer osv, men jeg har ikke økonomi til det for tiden. Alt er så sinnsykt dyrt i dette landet. Og min hobby spiser det jeg har av penger til overs(innebærer mye kjøring) Min hobby er egentlig den eneste gleden jeg har i livet, men som sagt, den er ikke særlig sosial. 

Anonymkode: 41260...b8f

Skjønner så godt den følelsen du sitter med, for jeg sitter med akkurat den samme følelsen. Singel og uten barn, færre og færre venner, og de få vennene jeg har igjen er opptatt med mann og barn. Alle de koser seg sammen med familien, i helger, høytider, ferier, hverdager, og jeg sitter hjemme alene. Det er utrolig deprimerende, når man så gjerne ønsket seg mann og barn, å kunne skape sin egen familie. Det er forferdelig vondt. Forskjellen er at jeg er kvinne og snart 50 år, så barnetoget har allerede gått, men deg er det fortsatt håp for😊 Du kan fortsatt møte en kjæreste, og du kan fortsatt få barn. Ikke gi opp den drømmen, for det er ikke for sent❤️

Anonymkode: ba30b...84c

[AnonymBruker]

Gjør det beste ut av det livet du har og bli den beste utgaven av deg selv så kommer det andre. Tren kroppen, utvikle deg mentalt, finn deg en altoppslukende hobby, reis verden rundt, vær interessert og imøtekommende. Hvis du gir opp kan du like gjerne gå i graven. Men det hadde vært synd å sløse med livet på den måten. 

Anonymkode: 8ec11...dcb