Føler sånn sorg over at jeg ikke fikk nyti barseltiden og det første året💔

[AnonymBruker]

Vet jeg bare bør være glad for at ungen er frisk, men jeg er helt utbrent. Fikk en ungen som ikke lå i vogn, ikke seng, ikke baby neste, ikke vippestol, ikke matstol, ikke babygym. Ingen steder. Måtte bære bære bære og bare bære nesten hele det første året. 

Babyen krevde kroppskontakt 24/7 og ble hysterisk om det ikke fikk det. Var kronisk misfornøyd og krevde MASSE stimuli konstant. Det var aldri et sekund pause fra babyen. Fikk ikke gjort noe annet på nesten et år enn å holde på babyen og stresse ned å lage et par skiver. Føler meg utbrent og nedstemt. Det har vært helt umenneskelig mye arbeid. 

Føler jeg mistet hele denne fine spedbarns tiden, det var aldri kos, bare jobb. Føler sorg når jeg ser andre trille babyen i vogn, deltar på barseltreff, sitter på cafe, leser eller ser en serie når babyen sover, babyer som sover i babyneste ved siden av en på sofaen, babyer som sitter å spiser ved bordet med foreldrene som en familie, babyer som pludrer i babygymen og masse mer som man tar for gitt. Min gjorde aldri dette.

Nå er det bikket året, og barnet er mer vanlig og normalt krevende, men det hjelper ikke mye når jeg har brukt opp alt jeg har og ikke har noe mer å gå på.

Noen som kjenner seg igjen eller hadde det noe lignende?

Anonymkode: 1f6d1...f0a

[AnonymBruker]

Det første året var et helvete med kolikk, bekkenløsning og samlivsbrudd.

Var omtrent ikke i stand til å trille vogn engang pga bekkensmerter.

Var helt alene med babyen og nattevåk.

Føler med deg.💔

Anonymkode: 9445b...0d9

[AnonymBruker]

Jeg hadde det likt som deg, fikk en baby som ikke sov, nektet å ligge i vogn og kunne ikke kjøre bil uten å gråte nesten hele tiden. Babyen var limt til puppen og nektet å ta smokk og flaske. Var utslitt og greide ikke å nyte det første året, så bare frem til neste milepæl der ting kanskje kunne roe seg. Husker lite av det første året. Barnehagen var helt sjokkert over hvor lite barnet sov på dagtid da det begynte som ettåring.

Med nummer to fikk jeg kost meg mer, han likte vogna, smokk og sov lengre enn de 20-30 minuttene eldste sov på dagtid. Selv om han hadde kolikk de første 3-4 mnd var det et mye finere år.

Nr 1 var forresten veldig tidlig med alt, sa første ordet da det var 6 mnd og snakket setninger når det var 1 år (sikkert siden det aldri sov😅), og det har blitt et harmonisk og rolig barn. 

 

Anonymkode: 2717c...4d0

[AnonymBruker]

Har også en sorg over dette. Varte i flere år med problemer og enda (barnet er 7, men har fått en diagnose). Føler rett og slett en sorg da det ikke var sånn her det skulle være. Hverken da eller nå (eller framover..). 

Anonymkode: 45c53...ad6

[BobbySocks]

Men det er jo dette som er livet. Jeg tror vi har en tendens til å romantisere det meste, spesielt det med barn, men livet er ofte mye mer brutalt en de rosa bildene vi ser på nett. Jeg tror vi glemmer å være takknemlige for (jævlig slitsomme) hverdager fordi vi hele tiden venter på noe bedre. 

[AnonymBruker]

Sånn var de to yngste mine. Yngste sove hele natten (7 timer) første gang da han var 2 år og 7 mndr. Barseltreff kunne vi glemme. Å ta seg av en så krevende baby, samtidig so jeg hadde en 2-åring og en 4-åring var et HEL***E.

Eldste var en drømme baby som sov, spiste og smilte. 

Barn er forskjellige, sånn er det liksom bare🤷‍♀️ 

Hadde du ikke noe avlastning? Her ble jeg sykemeldt en periode, sånn at mannen min kunne overta permisjonen. Da var begge hjemme og kunne avlaste hverandre og gi hverandre pusterom. Etter det fikk vi også 4 timer i uken med avlastning via helsestasjon/psykisk helse. 

Anonymkode: 576c7...17f

[fru Alving]

Mange som har opplevd lignende erfaringer TS. Tror vi ofte har store forventninger når vi får baby. Alle sier kos deg og gled deg, og så blir hverdagen gjerne ikke sånn man har trodd.

Hvis du sliter mye så snakk med noen om dette.

[AnonymBruker]

Det er nok ganske mange som har hatt det på same måte.

Klem ❤️

Anonymkode: cd8e9...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Sånn var de to yngste mine. Yngste sove hele natten (7 timer) første gang da han var 2 år og 7 mndr. Barseltreff kunne vi glemme. Å ta seg av en så krevende baby, samtidig so jeg hadde en 2-åring og en 4-åring var et HEL***E.

Eldste var en drømme baby som sov, spiste og smilte. 

Barn er forskjellige, sånn er det liksom bare🤷‍♀️ 

Hadde du ikke noe avlastning? Her ble jeg sykemeldt en periode, sånn at mannen min kunne overta permisjonen. Da var begge hjemme og kunne avlaste hverandre og gi hverandre pusterom. Etter det fikk vi også 4 timer i uken med avlastning via helsestasjon/psykisk helse. 

Anonymkode: 576c7...17f

Ingen til å avlaste nei, hvem var dersom passet når dere fikk dette via helsestasjonen?

Anonymkode: 1f6d1...f0a

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (30 minutter siden):

Mange som har opplevd lignende erfaringer TS. Tror vi ofte har store forventninger når vi får baby. Alle sier kos deg og gled deg, og så blir hverdagen gjerne ikke sånn man har trodd.

Hvis du sliter mye så snakk med noen om dette.

Ja alle sier bare nyyyyt denne tiden, det går så fort...De skulle bare visst de. 

Anonymkode: 1f6d1...f0a

[Hmmmmmm]

Min var slik også. Et rent helvete. Samboer var totalt ubrukelig. Besteforeldre nektet å passe. Det er bare å kjappe seg på jobb. Da føler man seg mye bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vet jeg bare bør være glad for at ungen er frisk, men jeg er helt utbrent. Fikk en ungen som ikke lå i vogn, ikke seng, ikke baby neste, ikke vippestol, ikke matstol, ikke babygym. Ingen steder. Måtte bære bære bære og bare bære nesten hele det første året. 

Babyen krevde kroppskontakt 24/7 og ble hysterisk om det ikke fikk det. Var kronisk misfornøyd og krevde MASSE stimuli konstant. Det var aldri et sekund pause fra babyen. Fikk ikke gjort noe annet på nesten et år enn å holde på babyen og stresse ned å lage et par skiver. Føler meg utbrent og nedstemt. Det har vært helt umenneskelig mye arbeid. 

Føler jeg mistet hele denne fine spedbarns tiden, det var aldri kos, bare jobb. Føler sorg når jeg ser andre trille babyen i vogn, deltar på barseltreff, sitter på cafe, leser eller ser en serie når babyen sover, babyer som sover i babyneste ved siden av en på sofaen, babyer som sitter å spiser ved bordet med foreldrene som en familie, babyer som pludrer i babygymen og masse mer som man tar for gitt. Min gjorde aldri dette.

Nå er det bikket året, og barnet er mer vanlig og normalt krevende, men det hjelper ikke mye når jeg har brukt opp alt jeg har og ikke har noe mer å gå på.

Noen som kjenner seg igjen eller hadde det noe lignende?

Anonymkode: 1f6d1...f0a

Hadde det sånn og verre med begge. Og ingen søvn på noen år. Ble sliten, men de var jo verdt det. Tenk på alle de gode små stundene. Hold ut,søk hjelp. Det blir bedre!

Anonymkode: 472ec...7ab

[AnonymBruker]

Min var ikke like intens, men ville være inntil meg hele tiden. Stod opp 430 hver dag. Permisjonen var beinhard jobbing..

Det hjalp å få lillebror for han var så veldig rolig og enkel. Føler jeg tok igjen litt av det tapte da. Kunne både gå på cafe, trille i byen og ta han med på mammatrening på senteret.

Anonymkode: c0db7...334

[AnonymBruker]

Min andremann var en kjemperolig og harmonisk gutt, han kunne ha dupper på 3-4 timer, sov hele natta, spiste godt.. bare velstand med han med andre ord. Men jeg satt å gråt nesten hele duppen hans, jeg kan ikke huske at jeg kjente på den gode lykkefølelsen nesten hele det første året med han. Nå er han snart seks år og jeg sørger over denne babytiden som ble sånn med jevne mellomrom. I perioder har det plaget meg så mye at jeg har ønsket meg et barn til for å få denne tiden på nytt, men det vil jo bli å sette barn til verden på feil grunnlag.

Anonymkode: f9dac...39f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er nok ganske mange som har hatt det på same måte.

Klem ❤️

Anonymkode: cd8e9...25b

Leser det her inne at mange har det slik, men hvor er alle disse i den virkelige verden? Kjenner mange med baby og har fulgt mange opp igjennom da jeg selv er ufrivillig sent ute, men har ikke vært borti disse før. 

Anonymkode: 1f6d1...f0a

[AnonymBruker]

Du er ikke alene ❤️

Du må finne en måte å akseptere at situasjonen var slik og at det ble slik for deg. Og du må være stolt av deg selv som klarte det. 

Anonymkode: 165d7...741

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk de fleste har det tungt, travelt, tøft i permisjonen. Hvertfall i deler av den.

Huker selv den følelsen når jeg så andre trille på babyer i byen, sitte på cafe med baby i vogn etc. Jeg måtte humpe rundt med mine i bæresele og forte meg med de ærender jeg hadde.

Begge mine var urolige og missfornøyde nesten ett helt år. Ett tips fra meg dersom man ønsker og har mulighet er å spare opp og ta lenger permisjon. Jeg var hjemme med de til de var 18-19 mnd. Da fikk jeg over ett halvt år som var fint, morsomt og til å knytte bånd med en baby/barn som var glad og utforskende. Da kunne vi ta igjen det tapte. Trille turer mens baby satt i vognen og kikket, gå på cafe mens baby satt i høystol med litt leker og kunne spise litt vanlig mat. Vi var mye ute på lekeplasser osv. Det fineste av alt var at det var jeg (ikke barnehagen) som fikk med meg de første skrittene, de første setningene osv. Pappan tok så sin del av permisjon og barnehagestart var ved rundt 2 år for begge. 
Så dersom en har mulighet og ønske om det så vil jeg anbefale det til alle. Så fint for tilknytningen som er så viktig i den perioden, en tid man aldri får igjen og som jeg er glad jeg fikk oppleve sammen med barnet.

Anonymkode: db51b...b00