Er 50/50 den beste samværsordningen?

[mockinbird]

Ikke at jeg har annet å komme med enn at de barna jeg kjenner som praktiserer dette synes det til tider er pyton å skulle bakse med seg alt de MÅ ha for en uke, som foreldrene rett og slett ikke har råd til å kjøpe to av (Playstation med spill, sykler, skiutstyr osv)...

Men rett og slett for at tråden om eneforsørgeres økonomi skal kunne handle om kun det. (Jeg skjønner at ting henger sammen, men nå er økonomi-tråden sklidd helt ut i "ære være 50% samvær")

Endret 2. januar 2006 av mockinbird

[Gjest allium]

Jeg tror ikke "den beste samværsordningen" finnes. Generelt sagt, altså.

Hva som er best må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Og det må vurderes utifra hva som er best for barnet, ikke utifra hva som er rettferdigst for foreldrene.

[Gjest Gjesta]

Den beste ordningen er selvsagt femti/femti. Der mor og far flytter ut og inn annenhver uke.

[Gjest Gjesta]

[Gjest Gjesta]

Spøk til side, den beste ordningen er så klart at mor og far bor i samme borettslag, og lar sitt barns beste stå i fokus slik at ungen (e) er velkommen begge steder når som helst.

[Gjest Gjesta]

Jeg tror det er helt umulig å finne noen ordning som generelt er best for alle, fordi det handler om mennesker og det er umulig å være så generell i slike saker.

I mitt tilfelle hadde ikke 50 % deling av omsorg vært mulig å gjennomføre, men jeg skal spare dere for detaljer om hvorfor. Og det uavhengig av om foreldrene eller barnet flyttet.

Evelina: Så foreldre skal ofre sine egne privatliv i atten år fullstendig fordi de har barn med en partner de ikke bor sammen med? Hva om de har barn med flere? *ser for meg flytting à la stolleken*

[Far til 2]

Spøk til side, den beste ordningen er så klart at mor og far bor i samme borettslag, og lar sitt barns beste stå i fokus slik at ungen (e) er velkommen begge steder når som helst.

←

Hyggelig å se at Evelina og jeg er enig i noe også Altfor ofte blir uenigheten vår mer fremtredende enn der hvor kompromissene kan stå mer sentralt.

Felles omsorg kan naturligvis ikke benyttes ved enhver anledning. Men det er det beste utgangspunktet for at vi skal kunne ivareta våre barns ønsker og behov på en best mulig måte.

Selv opplevde jeg felles omsorg (sammen med min søster), lenge før begrepet var kjent. Og vi hadde stor glede av det. Så fornøyde at min søster praktiserer dette i dag. Mine barn ønsker også en slik løsning. Den eldste ønsker å flytte til meg. Den yngste ønsker felles omsorg. Men ettersom vi må ta rom for at det er mulig at den yngste "følger den eldste" sine ønsker, ser jeg for meg at felles omsorg ville vært det beste alternativet for våre barn.

Men det er noen forutsetninger som må legges til grunn. En av disse er at det forutsetter at foreldrene bor i rimelig nærhet av hverandre. Da kan også dette med "playstation på hvert sted" bortfalle som argument ettersom barna til enhver tid kan gå dit de selv ønsker. Forutsetter da gangavstand mellom foreldrene.

Eneomsorg medfører langt mer forflyttning mellom foreldrene. Dessuten skaper eneomsorg et unødvendig savn etter den ene forelderen.

Om noen var i tvil er jeg overbevist om at felles omsorg er det beste utgangspunktet for å kunne ivareta barnas behov.

[mockinbird]

Det jeg lurer mest på er hvor godt klarer vi voksne å ta barneperspektivet når vi prater om barnas beste? Klarer barna å se for seg hvordan det blir hvis det flyttes sånn eller slik? Barn er jo og i kontinuerlig utvikling, med forskjellige behov etterhvert som de vokser til.. Kanskje det aler beste for barna var at samværs- og bostedsordningen endret seg i takt med dets utvikling? (Det er såklart satt på spissen, og lite aktuelt, uansett hvor godt samarbeid det er foreldrene mellom, da)

Jeg er usikker på om alle som påberoper seg å prate for sine barns beste, virkelig har barnas - og ikke egnes - ønsker i mente. For barn er det enormt vanskelig å se for seg hvorda n hverdagen vil bli "her" eller "der" før det er utprøvd. For barn vil det kanskje og være fristende å si at de vil bo hos den av foreldrene som er mest ettergivende, der og da?

[Gjest Gjesta]

Det jeg lurer mest på er hvor godt klarer vi voksne å ta barneperspektivet når vi prater om barnas beste? Klarer barna å se for seg hvordan det blir hvis det flyttes sånn eller slik? Barn er jo og i kontinuerlig utvikling, med forskjellige behov etterhvert som de vokser til.. Kanskje det aler beste for barna var at samværs- og bostedsordningen endret seg i takt med dets utvikling? (Det er såklart satt på spissen, og lite aktuelt, uansett hvor godt samarbeid det er foreldrene mellom, da)

Jeg er usikker på om alle som påberoper seg å prate for sine barns beste, virkelig har barnas - og ikke egnes - ønsker i mente. For barn er det enormt vanskelig å se for seg hvorda n hverdagen vil bli "her" eller "der" før det er utprøvd. For barn vil det kanskje og være fristende å si at de vil bo hos den av foreldrene som er mest ettergivende, der og da?

←

Jeg tror du har et veldig godt poeng der. Jeg har hørt om flere konkrete tilfeller der barnet/barna har villet flytte til den forelderen som det ikke bodde hos, fordi det var i konflikt med bostedsforelderen. De fikk lov til å flytte, men ville så hjem etter en ganske så kort periode. Det var visst ikke helg hos bostedsforelder alltid likevel, og de fikk ikke lov til alt uansett.

[mockinbird]

Jeg tror du har et veldig godt poeng der. Jeg har hørt om flere konkrete tilfeller der barnet/barna har villet flytte til den forelderen som det ikke bodde hos, fordi det var i konflikt med bostedsforelderen. De fikk lov til å flytte, men ville så hjem etter en ganske så kort periode. Det var visst ikke helg hos bostedsforelder alltid likevel, og de fikk ikke lov til alt uansett.

←

Prater litt av egen erfaring, skjønner du...

Jammen kom ikke hverdagen på den andre sia av gjerdet og!

[Gjest Gjesta]

Jeg kan ikke forstå at noen kan tenke at det å ha fri tilgang til begge foreldrenes hjem etter eget ønske ikke er det absolutt beste for barnet.

Og at det innebærer at foreldrene ikke kan flytte på atten år er tullete å si. Men kanskje må man ofre ti år av sitt liv på denne ordningen. Mine unger er verdt det.

[Far til 2]

...

Barn er jo og i kontinuerlig utvikling, med forskjellige behov etterhvert som de vokser til.. Kanskje det aler beste for barna var at samværs- og bostedsordningen endret seg i takt med dets utvikling? (Det er såklart satt på spissen, og lite aktuelt, uansett hvor godt samarbeid det er foreldrene mellom, da)

...

...

←

Som mockingbird og violetta antyder burde det naturligvis vært åpent for å endre en tidligere avtale om bosted. Årsaken til at det i praksis ikke er slik er vel en egen diskusjon. Men det er utvilsomt en dårlig praksis at vi skal tvinge barn inn i en ordning som kansje en gang har fungert, men som ikke nødvendigvis fungerer for altid.

Dette tilsier at om foreldrene har valgt felles omsorg ved samlivsbruddet er det nødvendigvis ikke sikkert at det er en løsning som bør vare for evig. Og på samme måte er det slik at løsninger med ene omsorg den ene veien nødvendigvis ikke bør vare evig men kunne endres den andre veien eller til felles omsorg.

Men vi ser altså at foreldre nekter å endre gamle avtaler som ikke fungerer optimalt. Kan da felles omsorg som utgangspunkt lette litt på trykket og påse at flertallet av de involverte bør få et ord med i laget ? Uansett hvilken løsning som velges bør det være enklere å gjøre om dette på et senere tidspunkt om det viser seg hensiktsmessig. Men hvor skal en begynne ? Det ser ut til at vi ikke kommer unna alternativer som åpner for en bredere forståelse for å ivareta barnas behov når det er snakk om samvær/omsorg. Det tilsier at en lovendring må til, og gjerne på en sånn måte at valget av samværsløsning både ved samlivsbruddet og senere må kunne velges med større fleksibilitet.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg synes tvungen 50 % oppdrager-og bosted/forsørger-ansvar skal fordeles på de to foreldrene (såfremt begge er "skikket").

Jeg synes også at fedre skal kvoteres inn til minst 50% samværsrett i form av å dele på forsørger-ansvaret med alt det innebærer (oppdragelse, leksehjelp, fritidsaktiviteter, venner, samtaler og gjøremål med far, osv.)

Vi er i 2006 og det er på høy tid at fedre blir tvunget til å være sammen med barna sine.

*kvinne, 34**

[Gjest Gjesta]

Vi er i 2006 og det er på høy tid at fedre blir tvunget til å være sammen med barna sine.

åååå, i en ideell verden er jeg helt enig med deg. Dessverre tror jeg ikke at det er det beste for barna; å være sammen med noen som blir tvunget til å være sammen med dem. For det tror jeg barna merker svært lett.

Men jeg er veldig åpen for sanksjonsdiskusjonen.

Som fex at de må betale mer for alt de "slipper" å gjøre med barna sine.

Jeg syns fex at omsorgsforelders utgifter til bilbruk rundt kjøring til diverse fritidsaktiviteter, innkjøp av gaver til alle barnebursdagene de skal i, betaling for treningsaktiviteter, tidsbruk til leksehjelp, konkret brukt tid i legevaktkø og alle disse tingene må med i det endelige bidragsregnestykket.

[Rusket]

I noen familier fungerer kanskje 50/50, men jeg tror at i de aller fleste tilfeller blir dette stressende på barna.

Dette får vi jo ikke se resultater av på mange år enda, siden det er først nå denne ordningen har blitt "populær".

Det høres jo så flott ut at mor og far flytter inn og ut, og at barnet/barna får bli, men dette lar seg neppe utføre i praksis over lengre tid.

Hva gjør man når mor eller far får ny familie, mann/kone, flere barn? Da sier det seg jo selv at det blir veldig veldig vanskelig om ikke umulig å gjennomføre.

Og da er det jo ikke snakk om å ikke ønske å ofre seg for barnet/barna sine heller.

[Gjest Gjesta]

Jeg kan ikke forstå at noen kan tenke at det å ha fri tilgang til begge foreldrenes hjem etter eget ønske ikke er det absolutt beste for barnet.

Og at det innebærer at foreldrene ikke kan flytte på atten år er tullete å si. Men kanskje må man ofre ti år av sitt liv på denne ordningen. Mine unger er verdt det.

←

Men det var da ikke dette jeg svarte på. Klart det er ideelt at barna har full tilgang på begge foreldrene sine hjem! Jeg svarte på innlegget ditt om at det var bra når foreldrene flyttet ut annenhver uke.

[Gjest Embla s]

Jeg kan i mange tilfeller ikke tenke meg noe mer hjerterått enn å presse barn til å velge hvor de skal bo. I mange tilfeller er det grusomt for barn å skulle velge mellom foreldrene sine, selv om det kanskje foreligger gode grunner for å velge den ene framfor den andre.

I min utopi er det foreldrene som flytter fram og tilbake (jamfør Evalinas første innlegg), Som flere påpeker lar dette seg vanskelig gjøre for de voksne, men jeg tror ofte det kan være vel så vanskelig for barn og.

Husker jeg leste at Jahn Teigen og Anita Skorgan bodde to hus bortenfor hverandre, slik at datteren kunne gå inn og ut hos de som hun ville, og det må jo være det ideelle.

Hvis ikke den varianten er mulig vet jeg rett og slett ikke hva jeg mener. Det er viktig for barn å ha tett kontakt med begge foreldrene, men det er også viktig med stabilitet og forutsigbarhet, tilknytning og bofasthet. Hva som er ideelt kommer vel også an på forholdet mellom foreldrene..

[Gjest LoisLane]

Den beste ordningen er selvsagt femti/femti. Der mor og far flytter ut og inn annenhver uke.

←

←

Synes ikke dette er bare tull! Det må da være å sette barna først, kjempeflott spør du meg. Vet om et par tilfeller der de gjør det. Åssen det funker, aner jeg ikke.

[Gjest Gjesta]

Min geip kom av at jeg egentlig mener det, men ikke kan si at jeg vet om et eneste foreldrepar som gjør det. Dvs, min kusine og hennes mann prøvde seg på det. Det funket i noen få uker, helt til min kusine fant ut at hennes exmann hadde med seg kjæresten sin de ukene han bodde i huset, og at den nye dama lå i hennes gamle ekteseng annenhver uke.........

[Gjest Gjesta]

Min geip kom av at jeg egentlig mener det, men ikke kan si at jeg vet om et eneste foreldrepar som gjør det. Dvs, min kusine og hennes mann prøvde seg på det. Det funket i noen få uker, helt til min kusine fant ut at hennes exmann hadde med seg kjæresten sin de ukene han bodde i huset, og at den nye dama lå i hennes gamle ekteseng annenhver uke.........

←

Det er jo akkurat sånne konflikter som kan oppstå. Og man kan vel ikke kreve at de skal være uten sin nye kjæreste annenhver uke i all evighet? Eller at kjæresten skal flytte med når de blir samboere? Og hva når det kommer nye barn?