Blir sliten og får indre uro i settinger etter et voldsomt traume nettopp

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom et stort traume den siste tiden, og jeg begynner å føle det går bedre. Men det er ved to anledninger nå at jeg har «presset» meg til sosiale ting jeg egentlig ikke har hatt lyst til. Da har det endt opp med indre uro og angst. 
Vil jo pushe meg selv litt, men kanskje det ikke er så lurt når det er ting jeg ikke har så veldig lyst til? 
i kveld så var jeg på en sosial tilsetning med over 100 mennesker, men jeg forholdt meg kun til de 3 jeg var sammen med. Allikevel ble jeg fryktelig sliten etter en times tid. Siste timen sleit jeg, men bestemte meg for å bare holde ut. 
jeg får nå psykologisk hjelp mot traumet jeg opplevde og må leve med. Det er krevende og jeg blir fort veldig sliten hvis det er masse folk, eller folk spør om traumet. 
hva gjør jeg her? Trenger jeg bare tid? 

Anonymkode: 5823d...9a6

[AnonymBruker]

Svaret på det er ja, du trenger tid

Det å isolere seg helt vil ikke hjelpe deg.

Men - jeg ville kanskje droppet type «100 folk og mye inntrykk» og prioritert tid med venner.

Gi beskjed om at du trenger pause fra å snakke om det hvert møte. 

Anonymkode: 9681e...c83

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er ganske likt som når man utsettes for et stort fysisk traume med fysiske skader.

Kroppen trenger tid for å heles, og man må bygge seg opp igjen i den farten kroppen kan takle. Dvs. man løper ikke maraton første tiden etter en alvorlig ulykke, man går kanskje fra sykesengen til do og tilbake om man greier. Man går ikke på konsert, man starter kanskje med å få besøk av de aller nærmeste, så av venner, blir kanskje med på kafe... osv.

Ta det rolig, respekter at kroppen må ta det roligere enn viljen din kanskje vil i øyeblikket. Aksepter at det tar tid, og aksepter også at det kan bli flere ganger du ender med å bli langt mer utslitt enn du trodde og håpet du skulle bli. Istedenfor å da føle deg mislykket eller bli sint på deg selv, tenk på det som læring, hva du kan lære av den enkelterfaring.

Som regel er det i slike situasjoner lurt å skynde seg sakte, at man begynner helt i det små og så bygger på litt etter litt. Og om man overdriver, da må man se hva man lærer og tilpasse seg neste gang.

Anonymkode: 119ae...3ad

[AnonymBruker]

Du må holde deg i ro i trygge rammer og ta tiden til hjelp. 

Anonymkode: da334...426

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker det er ganske likt som når man utsettes for et stort fysisk traume med fysiske skader.

Kroppen trenger tid for å heles, og man må bygge seg opp igjen i den farten kroppen kan takle. Dvs. man løper ikke maraton første tiden etter en alvorlig ulykke, man går kanskje fra sykesengen til do og tilbake om man greier. Man går ikke på konsert, man starter kanskje med å få besøk av de aller nærmeste, så av venner, blir kanskje med på kafe... osv.

Ta det rolig, respekter at kroppen må ta det roligere enn viljen din kanskje vil i øyeblikket. Aksepter at det tar tid, og aksepter også at det kan bli flere ganger du ender med å bli langt mer utslitt enn du trodde og håpet du skulle bli. Istedenfor å da føle deg mislykket eller bli sint på deg selv, tenk på det som læring, hva du kan lære av den enkelterfaring.

Som regel er det i slike situasjoner lurt å skynde seg sakte, at man begynner helt i det små og så bygger på litt etter litt. Og om man overdriver, da må man se hva man lærer og tilpasse seg neste gang.

Anonymkode: 119ae...3ad

Er redd for å isolere meg derfor pusher jeg meg selv litt. Går bra på butikken og slike ting. Vært innkom jobb flere ganger, men blir fort litt fjern og ukonsentrert / sliten.

opplevde å miste en tenåring i nær familie i ei tragisk ulykke. Og det har vært sjokk, uvirkelighet og et helvete. 
Jeg holder meg litt i gang, og noen ganger kommer det kastet på meg: hun er død.. ser for meg henne i kista og sjokket og da stiger angsten til topp. Akkurat som at det begynner å gå opp for meg at hun er borte. 
Etter begravelsen begynner fjerne folk å gå videre, mens vi står i det. 

Anonymkode: 5823d...9a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du må holde deg i ro i trygge rammer og ta tiden til hjelp. 

Anonymkode: da334...426

Takk. Det tenker jeg også. Men får høre hele tiden at det er viktig å komme inn i normalen igjen. Prøver hardt, men kroppen er nokså aktivert enda 

Anonymkode: 5823d...9a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er redd for å isolere meg derfor pusher jeg meg selv litt. Går bra på butikken og slike ting. Vært innkom jobb flere ganger, men blir fort litt fjern og ukonsentrert / sliten.

opplevde å miste en tenåring i nær familie i ei tragisk ulykke. Og det har vært sjokk, uvirkelighet og et helvete. 
Jeg holder meg litt i gang, og noen ganger kommer det kastet på meg: hun er død.. ser for meg henne i kista og sjokket og da stiger angsten til topp. Akkurat som at det begynner å gå opp for meg at hun er borte. 
Etter begravelsen begynner fjerne folk å gå videre, mens vi står i det. 

Anonymkode: 5823d...9a6

Jeg tror det du opplever er veldig normalt. Det er ofte også slik at enkelte tar ansvar for å holde alle andre oppe midt i det akutte, og støtter alle andre, men så får de gjerne sin reaksjon i etterkant. Kanskje du er en av dem? I så fall tenker jeg du bare må ta tiden til hjelp, la din sorg få leve sitt liv gjennom fasene man gjerne går gjennom eller hopper frem og tilbake mellom.

Det virker som om du gjør det rette at du gjør de nære ting nå. Tror ikke du skal føle det gikk så galt da du var på det med 100 personer, for det blir ganske mye mer enn det du har gjort til nå. Ta det gradvis.

Og så tror jeg det er viktig at du snakker med noen. Har du en nær venninne? Jeg snakket daglig i noen år med en venninne av meg etter at hun mistet sitt barn. Hun kunne nok også hatt hjelp av mer profesjonell sorghjelp, men det ville hun ikke ta imot. Mens en annen jeg kjenner fikk veldig god hjelp av å snakke med en prest (han er selv døpt og konfirmert, men anser seg egentlig ikke som troende) og også av sorggruppe.

Det er veldig mange som føler seg veldig usikker i møte med en person i så stor sorg, de blir ofte redde for å gjøre noe feil, de vet ikke hva som er rett å gjøre. Så jeg tror det er viktig at du også forteller noen av dine at du trenger dem, eller at du trenger å gå en tur. Dagsformen varierer nok mye, og også hva som er best for deg, da kan det være greit å si til de nærmeste at i dag vil du ikke snakke om sorgen eller den døde - eller motsatt, at du har behov for det.

Husk at det er lov å kjenne på gleden midt i sorgen også, om så bare glimtvis. Gleden over å ha kjent henne, ha hatt henne i livet ditt også. Det er lov å glede deg over andre ting også. Og om det kommer noen tårer på "feil" plass, så er det også helt greit.

Uansett hva man sier eller skriver blir ord på mange måter tomme i møte med din sorg. Men jeg tror det viktige du gjør nå er å fortelle at du trenger litt støtte fremover, slik at du ikke føler du blir alene om sorgen mens alle andre har lagt det bak seg. Kanskje det kan hjelpe å møte noen av hennes venner også, eller de hun hadde fritidsinteresser sammen med? Eller kanskje du kan plante et tre for henne i hagen. Eller gå en tur til et sted hun ønsket å dra, eller som dere likte å gå sammen?

Andre dager er det bare å la kroppen få den roen den trenger, at du skjermer deg fra impulser. Jeg har funnet ut at det å ligge på en spikermatte og lytte til klassisk musikk (av en eller annen grunn har Mozart en kjent beroligende effekt på kroppen), eller bare ligge på sofaen eller gulvet og lytte til musikk. Da slapper jeg bedre av, sovner ofte, men føler meg på en måte renset etterpå, uten at jeg vet hvorfor. Kanskje du kan finne noe lignende?

Snakk med noen, ikke vær redd for å be om hjelp, for det er som regel mange som vil hjelpe og støtte, men som bare ikke vet hvordan de skal gjøre det. En annen venninne hadde jeg en avtale med når vi gikk ut på ting, at hvis noen spurte om den døde (en som stod henne veldig nært, men ikke barn), så skulle jeg bytte tema på et eller annet vis. Det fungerte også, for det var jo noen hun følte det var greit å snakke med om ting, mens andre hun ikke ville vise sin sorg for, eller at det bare var en dårlig dag for henne å forholde seg til det. Så vi ble ganske gode på å avverge at det ble fokus på det de dagene hun ikke ville eller ikke taklet å snakke om det, noen ganger hadde hun bare behov for å være "bare seg selv", uten å måtte forholde seg til sorgen.

Så snakk med noen, venner eller familie, en prest, en lokal støttegruppe. Mange kommuner har også tilbud om sorggrupper eller ekstra støtte til de som har mistet unge. Det viktigste er at du får snakket med noen når du har behov for det.

❤️

Anonymkode: 119ae...3ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg tror det du opplever er veldig normalt. Det er ofte også slik at enkelte tar ansvar for å holde alle andre oppe midt i det akutte, og støtter alle andre, men så får de gjerne sin reaksjon i etterkant. Kanskje du er en av dem? I så fall tenker jeg du bare må ta tiden til hjelp, la din sorg få leve sitt liv gjennom fasene man gjerne går gjennom eller hopper frem og tilbake mellom.

Det virker som om du gjør det rette at du gjør de nære ting nå. Tror ikke du skal føle det gikk så galt da du var på det med 100 personer, for det blir ganske mye mer enn det du har gjort til nå. Ta det gradvis.

Og så tror jeg det er viktig at du snakker med noen. Har du en nær venninne? Jeg snakket daglig i noen år med en venninne av meg etter at hun mistet sitt barn. Hun kunne nok også hatt hjelp av mer profesjonell sorghjelp, men det ville hun ikke ta imot. Mens en annen jeg kjenner fikk veldig god hjelp av å snakke med en prest (han er selv døpt og konfirmert, men anser seg egentlig ikke som troende) og også av sorggruppe.

Det er veldig mange som føler seg veldig usikker i møte med en person i så stor sorg, de blir ofte redde for å gjøre noe feil, de vet ikke hva som er rett å gjøre. Så jeg tror det er viktig at du også forteller noen av dine at du trenger dem, eller at du trenger å gå en tur. Dagsformen varierer nok mye, og også hva som er best for deg, da kan det være greit å si til de nærmeste at i dag vil du ikke snakke om sorgen eller den døde - eller motsatt, at du har behov for det.

Husk at det er lov å kjenne på gleden midt i sorgen også, om så bare glimtvis. Gleden over å ha kjent henne, ha hatt henne i livet ditt også. Det er lov å glede deg over andre ting også. Og om det kommer noen tårer på "feil" plass, så er det også helt greit.

Uansett hva man sier eller skriver blir ord på mange måter tomme i møte med din sorg. Men jeg tror det viktige du gjør nå er å fortelle at du trenger litt støtte fremover, slik at du ikke føler du blir alene om sorgen mens alle andre har lagt det bak seg. Kanskje det kan hjelpe å møte noen av hennes venner også, eller de hun hadde fritidsinteresser sammen med? Eller kanskje du kan plante et tre for henne i hagen. Eller gå en tur til et sted hun ønsket å dra, eller som dere likte å gå sammen?

Andre dager er det bare å la kroppen få den roen den trenger, at du skjermer deg fra impulser. Jeg har funnet ut at det å ligge på en spikermatte og lytte til klassisk musikk (av en eller annen grunn har Mozart en kjent beroligende effekt på kroppen), eller bare ligge på sofaen eller gulvet og lytte til musikk. Da slapper jeg bedre av, sovner ofte, men føler meg på en måte renset etterpå, uten at jeg vet hvorfor. Kanskje du kan finne noe lignende?

Snakk med noen, ikke vær redd for å be om hjelp, for det er som regel mange som vil hjelpe og støtte, men som bare ikke vet hvordan de skal gjøre det. En annen venninne hadde jeg en avtale med når vi gikk ut på ting, at hvis noen spurte om den døde (en som stod henne veldig nært, men ikke barn), så skulle jeg bytte tema på et eller annet vis. Det fungerte også, for det var jo noen hun følte det var greit å snakke med om ting, mens andre hun ikke ville vise sin sorg for, eller at det bare var en dårlig dag for henne å forholde seg til det. Så vi ble ganske gode på å avverge at det ble fokus på det de dagene hun ikke ville eller ikke taklet å snakke om det, noen ganger hadde hun bare behov for å være "bare seg selv", uten å måtte forholde seg til sorgen.

Så snakk med noen, venner eller familie, en prest, en lokal støttegruppe. Mange kommuner har også tilbud om sorggrupper eller ekstra støtte til de som har mistet unge. Det viktigste er at du får snakket med noen når du har behov for det.

❤️

Anonymkode: 119ae...3ad

Tusen takk for langt og støttende svar ❤️ jeg får hjelp av profesjonell, det er tøft men det hjelper kjenner jeg. 
bare å få sortert tanker, få ryddet opp i hodet og bearbeide ting. 
jeg føler ikke at jeg har kommet til sorg og savn enda. Kanskje sorg, men mest sjokk og avmakt for at hun er borte. 
håper at jeg kan ta frem gode minner etterhvert, men ved å se bilder får jeg bare indre uro og det føles fjernt. 
det går litt opp og ned og fram og tilbake med den sjokk følelsen. 
av og til kan jeg tenke på det og jeg får ingen reaksjon, andre ganger får jeg sterk angst. 
har mange gode venner, så snakker en del med de. men jeg har alltid vært i en hjelper rolle og alltid den som lytter til andre, så jeg sliter litt med å ta plass, for jeg klarer ikke helt å vise meg så sårbar. 
uvant. 
 

Anonymkode: 5823d...9a6

[AnonymBruker]

Å, jeg tror vi "snakket" sammen i en annen tråd i starten av forrige måned. Ville bare si at det var veldig godt å lese at det går litt bedre med deg nå. ❤️ Det er nok riktig som du skriver, du må ta tiden til hjelp.

Anonymkode: 11c31...40d