Føler meg rar, depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg har lagt ut flere innlegg her, men har begynt å føle på og tenke på en ting i det siste. 
jeg har ikke hatt et bra forhold med partneren min, jeg mistenker at han driver psykisk vold, men jeg vet ikke.. har i allefall ikke hatt det bra. Han har ikke hatt det bra han heller sier han, men han har ikke vært villig til å prøve noe for å gjøre det bedre heller, «gidder ikke» er ord han ofte bruker.. men samma det, er ikke poenget. 
 

Jeg har nå kommet meg litt unna, og bodd alene med barna en liten stund. Jeg har følt meg litt bedre, jeg orker mer, og finner på mer med barna. MEN, ikke nok… jeg føler ofte på den følelsen på morgningen at «uff, må opp idag også, hadde bare vært lettere å ikke finnes mer». 
jeg ser barna leker og koser seg, og vil så gjerne ha lyst til å være med, men jeg orker ikke, vil ikke, klarer ikke😭 hvis jeg prøver så faller heg liksom ut igjen, tar heller frem tlf eller bare stirrer tomt å lufta.. alt er så ork. Ofte tenker jeg at jeg gjorde et dumt valg med å få barn, samtidig som jeg vil ha barna mine… 

jeg tenker ofte at jrg skal ta opp kontakten med mine gamle mannlige venner, de som ofte fikk meg til å le, de jeg kunne chatte/snakke med i timesvjs uten at det ble kjedelig.. men det føles så feil det også. Jeg føler det er en trang fra min side til å få litt positiv oppmerksomhet av det motsatte kjønn, og det er vel ikke riktig? I tillegg er jeg og partneren på vent, så jeg føler det blir feil k forhold til han også.. 

jeg har det rett og slett ikke bra om dagen. Jeg prøvde å søke hjelp i kommunen også, selvom jeg scorer høyt og har en alvorlig depresjon fikk jeg 0 hjelp, siden de ikke har kapasitet. 
 

jeg har aldri hatt avlastning fra barna, da ingen i kretsen til verken meg eller barnefar egner seg til det.. og barnefar gidder heller ikke «passe» barna noe særlig…har ikke spurt for å finne på noe, men er så vidt han gidder for at jeg skal sette på en klesvask.. 
 

Men til spørsmålet. Er alt dette tegn på depresjon? Kommer jeg til å ha lyst til å leke med barna mine noengang igjen? Eller burde jeg ikke være mamma?

Kan det være symptomer på at jeg kommer fra et dårlig forhold??

vvirdan skal jeg få kyst til å leve igjen?

herregud, holder på å bli gal🥲🥲

Anonymkode: 369de...c10

[Khloe P.T]

Du kan jo bli deprimert av å leve i et elendig forhold. Da må du gripe tak i det som er vanskelig. Om mannen ikke er villig til å snakke eller finne en løsning må du selv avgjøre hva som er best for deg og barna.

Jeg tror nok at med noen endringer i livet vil du finne tilbake til deg selv igjen. 

Noen ganger venter man for lenge før man gjør noe, og jeg tror du er veldig nær den grensen nå. 

[AnonymBruker]

Khloe P.T skrev (12 timer siden):

Du kan jo bli deprimert av å leve i et elendig forhold. Da må du gripe tak i det som er vanskelig. Om mannen ikke er villig til å snakke eller finne en løsning må du selv avgjøre hva som er best for deg og barna.

Jeg tror nok at med noen endringer i livet vil du finne tilbake til deg selv igjen. 

Noen ganger venter man for lenge før man gjør noe, og jeg tror du er veldig nær den grensen nå. 

Har levd i et elendig forhold i altfor mange år🥲 men er jo det håpet om at han skal endre seg alltid. For han er alltid gull etter det hwr vært slutt og vi finner sammen igjen, da gjør han alt jeg noengang har bedt om, også dabber det av etterhvert.. hver gang. Han har slått opp mange ganger, denne gangen også var det han, selvom det egentlig burde vært jeg.. føler jeg.. 

 

jeg vet bare ikke hvilke endringer jeg må gjøre.. føler jeg sitter helt fast her i livet. Jeg klarer ikke løsrive meg fra han, uansett hvor mye jeg burde og vil..  

Anonymkode: 369de...c10

[Jytte]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har levd i et elendig forhold i altfor mange år🥲 men er jo det håpet om at han skal endre seg alltid. For han er alltid gull etter det hwr vært slutt og vi finner sammen igjen, da gjør han alt jeg noengang har bedt om, også dabber det av etterhvert.. hver gang. Han har slått opp mange ganger, denne gangen også var det han, selvom det egentlig burde vært jeg.. føler jeg.. 

 

jeg vet bare ikke hvilke endringer jeg må gjøre.. føler jeg sitter helt fast her i livet. Jeg klarer ikke løsrive meg fra han, uansett hvor mye jeg burde og vil..  

Anonymkode: 369de...c10

Han vil ikke ta omsorg for barna? Det sier alt. Ta kontakt med dine venner, å flørte er ikke farlig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har lagt ut flere innlegg her, men har begynt å føle på og tenke på en ting i det siste. 
jeg har ikke hatt et bra forhold med partneren min, jeg mistenker at han driver psykisk vold, men jeg vet ikke.. har i allefall ikke hatt det bra. Han har ikke hatt det bra han heller sier han, men han har ikke vært villig til å prøve noe for å gjøre det bedre heller, «gidder ikke» er ord han ofte bruker.. men samma det, er ikke poenget. 
 

Jeg har nå kommet meg litt unna, og bodd alene med barna en liten stund. Jeg har følt meg litt bedre, jeg orker mer, og finner på mer med barna. MEN, ikke nok… jeg føler ofte på den følelsen på morgningen at «uff, må opp idag også, hadde bare vært lettere å ikke finnes mer». 
jeg ser barna leker og koser seg, og vil så gjerne ha lyst til å være med, men jeg orker ikke, vil ikke, klarer ikke😭 hvis jeg prøver så faller heg liksom ut igjen, tar heller frem tlf eller bare stirrer tomt å lufta.. alt er så ork. Ofte tenker jeg at jeg gjorde et dumt valg med å få barn, samtidig som jeg vil ha barna mine… 

jeg tenker ofte at jrg skal ta opp kontakten med mine gamle mannlige venner, de som ofte fikk meg til å le, de jeg kunne chatte/snakke med i timesvjs uten at det ble kjedelig.. men det føles så feil det også. Jeg føler det er en trang fra min side til å få litt positiv oppmerksomhet av det motsatte kjønn, og det er vel ikke riktig? I tillegg er jeg og partneren på vent, så jeg føler det blir feil k forhold til han også.. 

jeg har det rett og slett ikke bra om dagen. Jeg prøvde å søke hjelp i kommunen også, selvom jeg scorer høyt og har en alvorlig depresjon fikk jeg 0 hjelp, siden de ikke har kapasitet. 
 

jeg har aldri hatt avlastning fra barna, da ingen i kretsen til verken meg eller barnefar egner seg til det.. og barnefar gidder heller ikke «passe» barna noe særlig…har ikke spurt for å finne på noe, men er så vidt han gidder for at jeg skal sette på en klesvask.. 
 

Men til spørsmålet. Er alt dette tegn på depresjon? Kommer jeg til å ha lyst til å leke med barna mine noengang igjen? Eller burde jeg ikke være mamma?

Kan det være symptomer på at jeg kommer fra et dårlig forhold??

vvirdan skal jeg få kyst til å leve igjen?

herregud, holder på å bli gal🥲🥲

Anonymkode: 369de...c10

Finn deg en som bryr seg om DEG og barna.Det er faktisk en del menn som er ålright der ute(tro det eller ei)

Anonymkode: 708a9...d03

[Purple_Pixiedust]

Du må ikke bli sammen med han igjen. Slike folk blir ikke bedre og det har han jo vist. 

Jeg reagerte selv med alvorlig depresjon etter et liggende forhold. For min del ble jeg så syk at jeg ikke kunne ta vare på barna mine, men sånn blir det jo for de færreste. 

Men du kommer ikke til å være deprimert for evig. Hvis du er deprimert. Det du bør gjøre er å kontakte lege så du får henvisning til psykolog. Du trenger noen å snakke med. Og det er helt normalt å miste engasjement i barna sine når man er deprimert. Jeg mister det hver gang jeg blir dårlig. Men det kommer tilbake.

Endret 6. april 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Det er vanskelig for oss på KG å svare på om du lider av klinisk depresjon eller ikke. Du har uansett symptomer på depresjon. Jeg ville tatt en tur til fastlegen for å snakke om plagene. 

Det høres ut som om du allerede har gjort noen lure grep ved å distansere deg fra mannen. Om han bedriver psykisk vold og ikke "gidder" å ta grep kan det jo hende at du bør vurdere en permanent distanse (altså brudd). 

Anonymkode: 71c01...908

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

Du må ikke bli sammen med han igjen. Slike folk blir ikke bedre og det har han jo vist. 

Jeg reagerte selv med alvorlig depresjon etter et liggende forhold. For min del ble jeg så syk at jeg ikke kunne ta vare på barna mine, men sånn blir det jo for de færreste. 

Men du kommer ikke til å være deprimert for evig. Hvis du er deprimert. Det du bør gjøre er å kontakte lege så du får henvisning til psykolog. Du trenger noen å snakke med. Og det er helt normalt å miste engasjement i barna sine når man er deprimert. Jeg mister det hver gang jeg blir dårlig. Men det kommer tilbake.

Jeg føler meg så syk nå jeg også.. eller, jeg gjør det jeg ABSOLITT MÅ, gi mat, klær, vaske dem osv. men jeg orker ikke å leke, jeg ler ikke så mye med dem, sitter for det meste i sofaen og blir mer og mer lat og tjukk🥲 

skal til fastlegen igjen, men sist gang ble jeg avblåst med «kontakt kommunen»… 

det er hvertfall godt å høre at depresjon kan være grunn for at jeg mister engasjement, for jeg har vært livredd for at jeg ikke er glad i barna mine.. har tilogmed tenkt tanken av å adoptere de til noen som bryr seg om de, og det er helt grusomt å tenke sånn. Men er så labgt nede nå 😕 

Anonymkode: 369de...c10

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg føler meg så syk nå jeg også.. eller, jeg gjør det jeg ABSOLITT MÅ, gi mat, klær, vaske dem osv. men jeg orker ikke å leke, jeg ler ikke så mye med dem, sitter for det meste i sofaen og blir mer og mer lat og tjukk🥲 

skal til fastlegen igjen, men sist gang ble jeg avblåst med «kontakt kommunen»… 

det er hvertfall godt å høre at depresjon kan være grunn for at jeg mister engasjement, for jeg har vært livredd for at jeg ikke er glad i barna mine.. har tilogmed tenkt tanken av å adoptere de til noen som bryr seg om de, og det er helt grusomt å tenke sånn. Men er så labgt nede nå 😕 

Anonymkode: 369de...c10

Det er normale depressive tanker å tenke at en vil gi bort barne sine eller ikke klarer å ha de. 

Det du opplever er en reaksjon på samlivet du har vært i. Det har blitt alt for mye for deg og det blir ikke bedre hvis du tar han tilbake. 

Du må kreve henvisning til DPS hvor det skrives at du er så langt nede at du sliter med å ta deg av barna. Da burde du bli tatt inn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2023 den 18.47):

Jeg har lagt ut flere innlegg her, men har begynt å føle på og tenke på en ting i det siste. 
jeg har ikke hatt et bra forhold med partneren min, jeg mistenker at han driver psykisk vold, men jeg vet ikke.. har i allefall ikke hatt det bra. Han har ikke hatt det bra han heller sier han, men han har ikke vært villig til å prøve noe for å gjøre det bedre heller, «gidder ikke» er ord han ofte bruker.. men samma det, er ikke poenget. 
 

Jeg har nå kommet meg litt unna, og bodd alene med barna en liten stund. Jeg har følt meg litt bedre, jeg orker mer, og finner på mer med barna. MEN, ikke nok… jeg føler ofte på den følelsen på morgningen at «uff, må opp idag også, hadde bare vært lettere å ikke finnes mer». 
jeg ser barna leker og koser seg, og vil så gjerne ha lyst til å være med, men jeg orker ikke, vil ikke, klarer ikke😭 hvis jeg prøver så faller heg liksom ut igjen, tar heller frem tlf eller bare stirrer tomt å lufta.. alt er så ork. Ofte tenker jeg at jeg gjorde et dumt valg med å få barn, samtidig som jeg vil ha barna mine… 

jeg tenker ofte at jrg skal ta opp kontakten med mine gamle mannlige venner, de som ofte fikk meg til å le, de jeg kunne chatte/snakke med i timesvjs uten at det ble kjedelig.. men det føles så feil det også. Jeg føler det er en trang fra min side til å få litt positiv oppmerksomhet av det motsatte kjønn, og det er vel ikke riktig? I tillegg er jeg og partneren på vent, så jeg føler det blir feil k forhold til han også.. 

jeg har det rett og slett ikke bra om dagen. Jeg prøvde å søke hjelp i kommunen også, selvom jeg scorer høyt og har en alvorlig depresjon fikk jeg 0 hjelp, siden de ikke har kapasitet. 
 

jeg har aldri hatt avlastning fra barna, da ingen i kretsen til verken meg eller barnefar egner seg til det.. og barnefar gidder heller ikke «passe» barna noe særlig…har ikke spurt for å finne på noe, men er så vidt han gidder for at jeg skal sette på en klesvask.. 
 

Men til spørsmålet. Er alt dette tegn på depresjon? Kommer jeg til å ha lyst til å leke med barna mine noengang igjen? Eller burde jeg ikke være mamma?

Kan det være symptomer på at jeg kommer fra et dårlig forhold??

vvirdan skal jeg få kyst til å leve igjen?

herregud, holder på å bli gal🥲🥲

Anonymkode: 369de...c10

Hvis du har en alvorlig depresjon, så er jo sjansen stor for at problemene dine er symptomer på depresjon.
Snakk med legen, be om å bli sendt på kurs i mestring av belastning. Det gjør det ikke frisk av alvorlig depresjon, men det kan lette livet ditt og gjøre at du blir fortere frisk. Bare vær klar over at hele poenget med kurset er å få verktøy til å ordne opp i ditt eget liv og dine egne tanker. Du må gjøre jobben og ta de valgene som trengs.
Finnes ikke et slikt kurs i kommunen din, så kanskje de har det i nabokommunen.

Anonymkode: d5dd3...3d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2023 den 18.47):

Jeg har lagt ut flere innlegg her, men har begynt å føle på og tenke på en ting i det siste. 
jeg har ikke hatt et bra forhold med partneren min, jeg mistenker at han driver psykisk vold, men jeg vet ikke.. har i allefall ikke hatt det bra. Han har ikke hatt det bra han heller sier han, men han har ikke vært villig til å prøve noe for å gjøre det bedre heller, «gidder ikke» er ord han ofte bruker.. men samma det, er ikke poenget. 
 

Jeg har nå kommet meg litt unna, og bodd alene med barna en liten stund. Jeg har følt meg litt bedre, jeg orker mer, og finner på mer med barna. MEN, ikke nok… jeg føler ofte på den følelsen på morgningen at «uff, må opp idag også, hadde bare vært lettere å ikke finnes mer». 
jeg ser barna leker og koser seg, og vil så gjerne ha lyst til å være med, men jeg orker ikke, vil ikke, klarer ikke😭 hvis jeg prøver så faller heg liksom ut igjen, tar heller frem tlf eller bare stirrer tomt å lufta.. alt er så ork. Ofte tenker jeg at jeg gjorde et dumt valg med å få barn, samtidig som jeg vil ha barna mine… 

jeg tenker ofte at jrg skal ta opp kontakten med mine gamle mannlige venner, de som ofte fikk meg til å le, de jeg kunne chatte/snakke med i timesvjs uten at det ble kjedelig.. men det føles så feil det også. Jeg føler det er en trang fra min side til å få litt positiv oppmerksomhet av det motsatte kjønn, og det er vel ikke riktig? I tillegg er jeg og partneren på vent, så jeg føler det blir feil k forhold til han også.. 

jeg har det rett og slett ikke bra om dagen. Jeg prøvde å søke hjelp i kommunen også, selvom jeg scorer høyt og har en alvorlig depresjon fikk jeg 0 hjelp, siden de ikke har kapasitet. 
 

jeg har aldri hatt avlastning fra barna, da ingen i kretsen til verken meg eller barnefar egner seg til det.. og barnefar gidder heller ikke «passe» barna noe særlig…har ikke spurt for å finne på noe, men er så vidt han gidder for at jeg skal sette på en klesvask.. 
 

Men til spørsmålet. Er alt dette tegn på depresjon? Kommer jeg til å ha lyst til å leke med barna mine noengang igjen? Eller burde jeg ikke være mamma?

Kan det være symptomer på at jeg kommer fra et dårlig forhold??

vvirdan skal jeg få kyst til å leve igjen?

herregud, holder på å bli gal🥲🥲

Anonymkode: 369de...c10

Bryt ut av forholdet og finn deg en mann som gidder. 

Anonymkode: 077f5...4f8

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (6 timer siden):

Det er normale depressive tanker å tenke at en vil gi bort barne sine eller ikke klarer å ha de. 

Det du opplever er en reaksjon på samlivet du har vært i. Det har blitt alt for mye for deg og det blir ikke bedre hvis du tar han tilbake. 

Du må kreve henvisning til DPS hvor det skrives at du er så langt nede at du sliter med å ta deg av barna. Da burde du bli tatt inn. 

Jeg vil ikke ta han tilbake, samtidig er det alt jeg vil. Syntes det er så vanskelig.. 

er han jeg har planlagt sommeren med også, jeg klarer ikke å gi slipp og la han leve videre uten meg og barna.. høres sikkert sykt ut.. 

 

skal til legen over påske, får håpe han hjelper meg da.. 

Anonymkode: 369de...c10

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg vil ikke ta han tilbake, samtidig er det alt jeg vil. Syntes det er så vanskelig.. 

er han jeg har planlagt sommeren med også, jeg klarer ikke å gi slipp og la han leve videre uten meg og barna.. høres sikkert sykt ut.. 

 

skal til legen over påske, får håpe han hjelper meg da.. 

Anonymkode: 369de...c10

Kan du dra på familievernkontoret? Det var de som hjalp meg til å bli sterk nok i meg selv til å dra fra far til mine barn. 

Endret 7. april 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (9 timer siden):

Kan du dra på familievernkontoret? Det var de som hjalp meg til å bli sterk nok i meg selv til å dra fra far til mine barn. 

Ja, er bare redd for å snakke med koen om det.. 😅 skulle ønske jeg klarte det på egenhånf, så jeg slipper å snakke drit om han til andre, også har jeg den frykten inni meg for at jeg skal angre, eller at han skal bli bedre, og da har jeg ødelagt alt med å fortelle det?

Anonymkode: 369de...c10

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, er bare redd for å snakke med koen om det.. 😅 skulle ønske jeg klarte det på egenhånf, så jeg slipper å snakke drit om han til andre, også har jeg den frykten inni meg for at jeg skal angre, eller at han skal bli bedre, og da har jeg ødelagt alt med å fortelle det?

Anonymkode: 369de...c10

Men han blir ikke bedre. Du sitter fast og det er helt typisk for sånn type relasjon. Å fortelle noen hvordan han behandler deg er ikke å snakke dritt. 

Hva ville du sagt til en venninne? At hun skulle godta det der og bli psykisk syk på grunn av det?