Stebarn vs egne barn, erfaringer?

[AnonymBruker]

Er sammen med en mann som har 100% omsorg for et barn i småbarnsalder. Siden barnet ikke hadde tilstedeværende mor kom jeg inn som en morsperson for barnet. Det viste seg etter en stund ikke å passe meg, tror jeg. Jeg kjenner jeg kjeder meg, føler meg kvalt og finner ikke roen i denne hverdagen. Føler barnet er i veien og at hverdagen føles feil, kjenner på at jeg bruker opp mine år som foreløpig barnløs og fri på et barn som ikke er mitt. 
 

Har nå gått så langt at jeg begynner å stille spørsmål ved om det å få barn egentlig er noe for meg, selv om jeg alltid har sett på det som meningen med livet. Vil disse følelsene være  annerledes om man får egne barn kontra stebarn? Har noen erfaringer? 

Anonymkode: 8891c...eef

[Khloe P.T]

Jeg tror at for de aller, aller fleste gir det en mye større "mening" å følge opp sitt eget barn. 

[AnonymBruker]

Jeg kom inn i et forhold med to stebarn og har synes det har vært veldig kjekt å kunne følge de opp. I mitt tilfelle bor de 50% hos mor, så jeg har ikke kunnet følge opp så mye jeg ønsket.

Har fått ett eget og foreløpig synes jeg det er dritkjedelig å følge opp😂 Er bare 1 år. Stebarna var rundt 6 år når jeg flytta inn. Tror det har noe med alderen og gjøre. Blir nok gøyere når barnet er litt eldre☺️

Anonymkode: 7fc74...4bc

[PM75]

Har du blitt kastet inn i morsrollen på fulltid? Det er lurere å ta det stille og rolig, enn å hive seg helt inn i det. Med egne barn har du tid til å bli vant til tanken & planlegge. Og da er du kalt for barn. Nå er du kastet inn i det med en fiks ferdig pakke. Uten at jeg kjenner deres situasjon, så tenker jeg det er lurt med en balanse. Du må fremdeles ha muligheten til å være med venner, dyrke hobbyer og slikt. Ikke bare være ekstra forelder. 

[Lacy]

Tenker også at det er viktig at du kan tenke på deg selv i relasjonen til far. Å gå fra 0 til 100 på den måten der, uten å gå stegene som følger med barnas utvikling vil nok kunne oppleves som veldig overveldende for de fleste!

Det beste er jo om du og far kan snakke om dette. Du trenger masse tid til å tilpasse deg den nye hverdagen! Jeg vil tro at en del egentid vil kunne hjelpe? Ikke gå 100% inn i rollen med en gang. 
Hvordan er far sine forventninger til deg?