Er i uke 35 og plutselig livredd for å føde

[AnonymBruker]

Jeg hadde en ukomplisert fødsel med førstemann. Styrtfødsel og mistet helt kontroll over meg selv, noe jeg ikke egentlig har tenkt så mye over før nå, men som jeg nå plutselig er livredd for skal skje igjen.

Jeg fikk noen dype rifter inn mot livmor, som fortsatt er veldig ømme. Til vanlig kjenner jeg arrene godt når jeg gjør nummer 2, har samleie eller skrever, men som gravid føler jeg meg egentlig konstant øm eller sår der de er: Jeg orker ikke tanken på å bli penetrert, og gruer meg alltid til å gå på do siden det både er ømt å sitte på doskål og å få avføring ut.

Venninnene mine snakker om hvor enkel fødsel er med nummer 2, at førstemann har banet vei slik at de nesten bare sklir ut. Jeg har ikke innbilt meg at fødselen skal bli smertefri, føding er føding, men jeg er nå livredd smertene som vil komme i arrene og er også veldig redd for å revne på ny samme sted, at det skal gjøre så vondt at jeg på ny mister helt kontroll på meg selv.
litt for sent å tenke på, jeg vet.. men det er alt jeg klarer å tenke på nå. 

vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er det noen som har vært i tilsvarende situasjon eller noen gode råd å komme med? Hvordan opplevde du din andre fødsel? Og gikk det like fort/fortere enn med første?

tilleggsinfo: jeg har lest positiv fødsel og sett et par webinarer av tilsvarende litt mindre kjente aktører.

Anonymkode: 3dc3d...3a9

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å snakke med jordmor. Få litt støtte til å sortere tankene og følelsene dine. Det kan hjelpe å få pratet med en annen   det gjorde det for meg. 

Anonymkode: 28293...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil anbefale deg å snakke med jordmor. Få litt støtte til å sortere tankene og følelsene dine. Det kan hjelpe å få pratet med en annen   det gjorde det for meg. 

Anonymkode: 28293...3e0

Takk for svar😊 jeg går til kontroller hos jordmor på helsestasjon, og det var hun som blant annet tipset om positiv fødsel. Men så stopper det liksom der, hun avfeier meg litt med at vi nå må ha fokus på at forrige fødsel tross alt var ukomplisert og at denne også mest sannsynlig vil bli det. 

Sykehuset jeg skal føde på har ikke kapasitet til forberedende samtale, så jeg har bare henne.

Anonymkode: 3dc3d...3a9

[AnonymBruker]

Jeg fikk det helt likt med nr 3, litt som å lese om meg selv. Hadde gledet meg til å oppleve fødsel igjen og som deg lest og sett mange videoer mtp positiv fødsel, øvd på pusteteknikker og følte meg så klar.. For så å få helt panisk angst på slutten.

 

Hadde styrtfødsel med nr 1 og ble ikke hørt da jeg ringte og sa at jeg trodde babyen kom. Det ble så voldsomt med styrtfødsel og føltes så utrygt at jeg slet skikkelig med det etterpå.

 

Ble gravid med nr 2 7 år senere og fikk oppfølging under svangerskapet pga dette. Fikk komme inn tidlig da vannet gikk, slapp å dra hjem, rakk derfor epidural og fødselen på 3,5 time ble grei. Men, jeg slet likevel en del med å ha opplevd smertene igjen. Synes pressfasen med epidural var helt forjævli, hun veide 4,5 kilo på 51 cm og var en skikkelig plugg.

 

Da jeg skulle føde nr 3 4 år etter det igjen så startet fødselsangsten rundt der du er nå, i uke 35 ish. Begynte med maserier I uke 31. Det var spennende i starten men etterhvert ble det så ofte og så vondt at jeg begynte å få panikk hver gang de kom, som var mange ganger i uka. Lå bare i badekaret og gråt hver gang og endte opp på føden I fullstendig panikk i uke 37 ish fordi jeg var så redd for å føde og for at babyen skulle dø. Fikk innvilget igangsettelse som gjorde alt enda værre, havnet på føden I panikk igjen og var sikker på at babyen hadde dødd i magen.

 

Det endte med at de innvilget planlagt keisersnitt 8 dager senere da jeg var 37+5, det hadde ikke vært mulig å gå i fødsel med den frykten og panikken jeg opplevde. Riene startet kvelden etterpå og hun ble tatt ut med hastekeisersnitt 38+0 fordi fødselen startet av seg selv.

 

Jeg unner ikke min værste fiende å oppleve den frykten jeg satt med eller den fortvilelsen og skammen jeg sitter med i ettertid. Og den totale uforståelsen. Hvordan kunne det ende slik, jeg hadde jo født 2 ganger før og var så positiv.. Så mitt råd er å kontakte jordmor så fort som mulig for å starte med oppfølging og samtaler. For min del så var det ikke tid til det fordi jeg fødte 2 uker før med nr 2 og angsten kom så sent med nr 3.

 

Håper det blir bedre for deg og at du føler deg trygg med oppfølging fram til fødsel 💕

Anonymkode: 669a4...e86

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg hadde en ukomplisert fødsel med førstemann. Styrtfødsel og mistet helt kontroll over meg selv, noe jeg ikke egentlig har tenkt så mye over før nå, men som jeg nå plutselig er livredd for skal skje igjen.

Jeg fikk noen dype rifter inn mot livmor, som fortsatt er veldig ømme. Til vanlig kjenner jeg arrene godt når jeg gjør nummer 2, har samleie eller skrever, men som gravid føler jeg meg egentlig konstant øm eller sår der de er: Jeg orker ikke tanken på å bli penetrert, og gruer meg alltid til å gå på do siden det både er ømt å sitte på doskål og å få avføring ut.

Venninnene mine snakker om hvor enkel fødsel er med nummer 2, at førstemann har banet vei slik at de nesten bare sklir ut. Jeg har ikke innbilt meg at fødselen skal bli smertefri, føding er føding, men jeg er nå livredd smertene som vil komme i arrene og er også veldig redd for å revne på ny samme sted, at det skal gjøre så vondt at jeg på ny mister helt kontroll på meg selv.
litt for sent å tenke på, jeg vet.. men det er alt jeg klarer å tenke på nå. 

vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er det noen som har vært i tilsvarende situasjon eller noen gode råd å komme med? Hvordan opplevde du din andre fødsel? Og gikk det like fort/fortere enn med første?

tilleggsinfo: jeg har lest positiv fødsel og sett et par webinarer av tilsvarende litt mindre kjente aktører.

Anonymkode: 3dc3d...3a9

Ring føden og be om time for å snakke om planlagt keisersnitt - hvis du tenker det vil hjelpe deg. Da vil du ikke få mer plager i arrene som du allerede har, men vil jo få arr i magen i stedet. Fødselen vil da være smertefri. Noen er smertefrie også etterpå, noen får plager (men det er jo som med vaginal fødsel, umulig å si på forhånd hvilken gruppe du havner i) Jeg har aldri hørt om at noen har smerter i slik grad ved planlagt keisersnitt at de mister kontroll over seg selv. 

Hvis de sier at du må ha henvisning kontakter du fastlegen.

Hvis du heller vil ha en tilrettelagt fødsel med mye smertestillende, så kontakter du jordmor for å høre om hvordan du går frem videre, eventuelt spør på fødeavdelingen. Noen jordmødre er dessverre veldig på at smerter hører til fødsel.  Min personlige mening er at det er skikkelig ugreit, og at du bør ha krav på smertefri fødsel. Husk at du kan få epidural når som helst i fødselen, at du kan få epidural i "amerikanske" doser, at du kan få pudendal og at du kan få lokalbedøvelse helt ytterst i skjeden. Føden klarer å tilrettelegge for fødsler hos dem med så høyt blodtrykk at de må smertestillende for at ikke smertebetinget blodtrykksøkning skal skade dem. En venninne av meg påstår hun hadde en totalt smertefri vaginal fødsel da hun hadde alvorlig preeklampsi og var satt i gang på grunn av preeklampsien. Det tyder på at smertefri vaginale fødsler er noe føden kan - de bare vil ikke. Og en del mener smerter i fødsel gjør deg til en bedre mor. Drit i de. 

Anonymkode: 9cbb9...30c

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg unner ikke min værste fiende å oppleve den frykten jeg satt med eller den fortvilelsen og skammen jeg sitter med i ettertid. Og den totale uforståelsen. Hvordan kunne det ende slik, jeg hadde jo født 2 ganger før og var så positiv.. Så mitt råd er å kontakte jordmor så fort som mulig for å starte med oppfølging og samtaler. For min del så var det ikke tid til det fordi jeg fødte 2 uker før med nr 2 og angsten kom så sent med nr 3.

Måten kvinner møtes på i fødsel er ikke alltid så ok. Det er naturlig å være redd for smerte. Det er naturlig å være redd for å ikke ha kontroll på situasjonen.

I våre dager er verken smerter eller manglende kontroll nødvendig. At du opplevde smerter som du ikke ønsket - det skal ikke være din skam å bære. Det er sykehusets skam! Tenk at mangel på tilgang på smertelindring som finnes på alle sykehus har gjort at du i etterkant sitter med de følelsene du har nå! Det er sykehusets feil! Vi forventes ikke å måtte stå i smerter eller usikkerhet på denne måten i noe annet i livet i våre dager. Man kan operere uten smertelindring også, visstnok var det en greie på 1800-tallet at noen mente smertelindring ikke var nødvendig. Den kampen er over. Samme på tannlegekontorene. 

Smerter under fødsel kan tas bort! Har du sett artikler fra jordmødre som forteller om viktigheten av smerter under fødsel? For å gi deg en bedre opplevelse? https://www.nrk.no/ytring/fodselssmerter-er-mestring-1.12228480 Da er det for at du skal sitte igjen med en god mestringsopplevelse etterpå - gjør du ikke det, så skulle du hatt smertelindring - og det var deres, ikke din feil at dette ikke ble riktig for deg. 

Anonymkode: 9cbb9...30c