Jeg liker ikke moren min, men er avhengig av hennes hjelp

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alene med et barn på 1 år. Min mor har vært en stor hjelp for meg. Jeg jobber bl.a. kveld 1 gang i uken, og hun stiller opp som barnevakt da og når som helst ellers. Hun er veldig flink med barnebarnet mitt og de har en god relasjon. Det er jeg veldig takknemlig for. 

Men, det er mange vanskelige ting ved henne. Hun har sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse, og jeg er litt redd for hvordan hennes væremåte skal påvirke barnet mitt. Hun er veldig "pedagogisk" når hun henvender seg til barnet (er utdannet innen ped-fag også), men når hun snakker til andre voksne snakker hun veldig mye stygt om andre mennesker. Nesten alt hun sier handler om å trykke andre mennesker ned og seg selv opp, men ofte på en veldig subtil måte. 

Det er veldig mye ved henne som tyder på personlighetsforstyrrelse, men hun har ikke noen diagnose altså. Hun har opplevd mye traumer i barndom. Hun har så å si ingen varige relasjoner, av venner. Hun er veldig sosial, men jeg tror alle vennene hennes er folk hun har kjent i max 5 år. Hun har noe stygt å si om dem alle (til meg). Hun har en veldig sort hvitt tankegang om andre mennesker, og setter meg, min bror, og mitt barn på en pidestall. Merker at hun sammenligner mitt barn med andre barn, og skryter veldig mye av at mitt barn er så tidlig ute med utviklinga. Hun kan komme med (subtilt) negative kommentarer om barn som er senere ute, til meg, når barnet mitt er tilstede. 

Annet som kan type på pers.forstyrrelse: Det har vært mye drama i kjærlighetslivet hennes, og hun hadde ny kjæreste annen hver måned, men nå er hun nesten oppe på et år med nåværende kjæreste, som virker veldig snill forøvrig. Det langvarige forholdet hun var i var helt forferdelig å være vitne til. Ekstremt mye sverting og hat mot partneren sin. Hun har også veldig dårlig selvinnsikt, takler ikke kritikk (har bl.a. truet med selvmord en gang jeg kritiserte henne, så det gjør jeg ikke igjen), og minner egentlig om en prepubertal tenåring når det kommer til følelseslivet. Altså veldig umoden. Og veldig lite autentisk, alt ved henne føles ekstremt påtatt. Men det blir litt for langt å forklare alt. 

Dette til tross er hun som sagt en fin bestemor som barnebarnet har en god relasjon med, og jeg trenger den hjelpa jeg kan få i min livssituasjon. Hun bor også veldig nært oss. Men jeg merker at det tærer på meg å ha mye kontakt med henne, hun kontakter meg som regel mange ganger om dagen. Hun har merkelige unnskyldninger for å komme innom og se barnebarnet i 5 minutter ("jeg tenkte du ville ha en ny påskeduk, så jeg er hos deg om noen minutter"). Hun vil helst møtes hver dag. Men det blir for tett for meg, jeg vil ikke leke "stor lykkelig familie" med den dama. Jeg blir stort sett helt stille og fokuserer på barnet mitt når hun begynner å snakke stygt om andre. Jeg overser det og svarer bare "mm" eller ikke i det hele tatt (hun har aldri tatt det hintet). Når vi er i settinger med annen familie tar hun helt av på denne praten, munnen hennes går seriøst i ett, og det er kun baksnakking av andre. Når det er bare meg, henne og barnet er det LITT bedre. Men jeg har generelt alltid en ekkel følelse når jeg er i samme rom som henne. Hun får meg til å føle meg som en skikkelig dritt person, på en merkelig måte, selv om hun sjelden sier noe stygt direkte til meg nå lenger. Jeg bare føler et stort ubehag i nærheten av henne. Jeg liker rett og slett ikke mora mi. 

Da jeg var liten brukte hun veldig mye "positiv forsterkning"; dvs at jeg alltid har fått høre at jeg er flink til ulike prestasjoner. Hun har nok snakket om at jeg er bedre enn andre også, for jeg har nylig blitt bevisst på at selvbildet mitt er preget av dette. Jeg har alltid følt meg "bedre" enn andre, selv om jeg har dårlig selvfølelse og rakker mye ned på meg selv. Ting er bedre nå etter mye selvutvikling, men en typisk tanke i yngre dager var at jeg var uelskelig, men jeg var hvertfall smartere enn X i klassen.

Jeg er nå redd for at bestemors opphøying og skryt ("fliiink!") Av barnebarnet skal prege hennes selvbilde på samme måte. Men i min livssituasjon er det ikke bare bare å si at de skal møtes sjeldnere. Men kanskje jeg må prøve å holde det på et minimum? I prinsippet tenker jeg jo at det er bra at barnet knytter seg til flere voksne, og hvor mye preger det et barnebarn at bestemor er på denne måten, så lenge hun er snill mot barnebarnet? 

For min egen del bør vi kanskje begrense kontakten, og ikke møtes så mye utover når hun allerede skal passe barnebarnet. Men hvordan sette sånne grenser for en som ViRKELIG ikke takler kritikk? 

Råd og innspill mottas med takk, for dere som har klart å lese gjennom alt...

 

Anonymkode: c9d77...850

[AnonymBruker]

Ok, du bør slutte å diagnostisere og sykeliggjøre din mor. Alle foreldre gjør feil, og det er ikke grove feil hun har gjort mot deg. Du kommer også til å gjøre feil mot ditt barn. 

Det viktigste for ditt barns utvikling er deg og hva du gjør, ikke bestemor. 

Hun virker litt slitsom, men snill.

Si til henne at du setter pris på hennes engasjement, men at det har blitt litt for tett for deg etter at barnet kom. Foreslå at dere kan ha faste dager eller enes om antall dager per uke som dere omgås. 

Anonymkode: 37a3a...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ok, du bør slutte å diagnostisere og sykeliggjøre din mor. Alle foreldre gjør feil, og det er ikke grove feil hun har gjort mot deg. Du kommer også til å gjøre feil mot ditt barn. 

Det viktigste for ditt barns utvikling er deg og hva du gjør, ikke bestemor. 

Hun virker litt slitsom, men snill.

Si til henne at du setter pris på hennes engasjement, men at det har blitt litt for tett for deg etter at barnet kom. Foreslå at dere kan ha faste dager eller enes om antall dager per uke som dere omgås. 

Anonymkode: 37a3a...e48

Er kanskje ikke snilt å diagnostisere henne, men jeg skrev kun en brøkdel av hvordan hun er her... 

Jeg kan ikke si at det er litt for tett sånn rett ut, for da vil hun tro at jeg hater henne og ikke tørre å ta kontakt. Så jeg må finne en en mer subtil måte å løse det på. Min løsning hittil har vært å overse alle forsøkene på kontakt med meg. Men jeg får dårlig samvittighet av det og.

Ts

Anonymkode: c9d77...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er kanskje ikke snilt å diagnostisere henne, men jeg skrev kun en brøkdel av hvordan hun er her... 

Jeg kan ikke si at det er litt for tett sånn rett ut, for da vil hun tro at jeg hater henne og ikke tørre å ta kontakt. Så jeg må finne en en mer subtil måte å løse det på. Min løsning hittil har vært å overse alle forsøkene på kontakt med meg. Men jeg får dårlig samvittighet av det og.

Ts

Anonymkode: c9d77...850

Ok, jeg forstår du er temmelig ung. Moren din vil ikke tro du «hater» henne om du setter grener.På den annen side tror jeg kanskje du må revurdere dine barnetraumer om problemet var at mammaen din sa til deg at du var flink…

Anonymkode: 8ef6b...9ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ok, jeg forstår du er temmelig ung. Moren din vil ikke tro du «hater» henne om du setter grener.På den annen side tror jeg kanskje du må revurdere dine barnetraumer om problemet var at mammaen din sa til deg at du var flink…

Anonymkode: 8ef6b...9ae

Som sagt, har jeg ikke skrevet mye i HI. Har ikke skrevet om mine traumer, jeg regner ikke min oppdragelse for å være et traume, da misforsto du. Jeg skrev bare at det har preget meg på en bestemt måte. Og jeg ønsker noe annet for mitt barn. 

Og det er ikke det at jeg tror hun "vil tro at jeg hater henne". De 2-3 gangene jeg har forsøkt å sette en grense for henne før har det endt med at hun har truet med selvmord eller hulket "jeg tror ikke du er glad i meg". Sånn for reals. Vet ikke om du vet mye om PF, men det er en grunn til at jeg tenker hun kanskje har det. 

Ts

Anonymkode: c9d77...850

[AprilLudgate]

Det at hun kritiserer andre barn også - i påhør av ditt barn:

Det fungerer ikke.

Der må du sette en tydelig grense nå. Ellers kan ungen din ende opp med mange fine mobbeteknikker. 
 

Og jeg tenker du ikke i lengden kan bruke henne som barnevakt slik du gjør nå. 

[AnonymBruker]

Minner meg litt om min egen mor. Har begynt å ta henne litt i det når hun snakker ned om andre folk, og det har hjulpet litt. Sånn typ spørre hvorfor hun sa det, si også?, spørre hva det bryr henne, etc - avhenger av situasjonen. Tror hun har merket at jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva hun mener om andre folk, og at det ikke er barebare å sladre i vei. Prøver spesielt å være flink på det når ungene er i nærheten, for de skal IKKE lære seg at det er greit å snakke stygt om folk. Å ignorere funker ikke. 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: ceadf...36f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er 100% alene med et barn på 1 år. Min mor har vært en stor hjelp for meg. Jeg jobber bl.a. kveld 1 gang i uken, og hun stiller opp som barnevakt da og når som helst ellers. Hun er veldig flink med barnebarnet mitt og de har en god relasjon. Det er jeg veldig takknemlig for. 

Men, det er mange vanskelige ting ved henne. Hun har sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse, og jeg er litt redd for hvordan hennes væremåte skal påvirke barnet mitt. Hun er veldig "pedagogisk" når hun henvender seg til barnet (er utdannet innen ped-fag også), men når hun snakker til andre voksne snakker hun veldig mye stygt om andre mennesker. Nesten alt hun sier handler om å trykke andre mennesker ned og seg selv opp, men ofte på en veldig subtil måte. 

Det er veldig mye ved henne som tyder på personlighetsforstyrrelse, men hun har ikke noen diagnose altså. Hun har opplevd mye traumer i barndom. Hun har så å si ingen varige relasjoner, av venner. Hun er veldig sosial, men jeg tror alle vennene hennes er folk hun har kjent i max 5 år. Hun har noe stygt å si om dem alle (til meg). Hun har en veldig sort hvitt tankegang om andre mennesker, og setter meg, min bror, og mitt barn på en pidestall. Merker at hun sammenligner mitt barn med andre barn, og skryter veldig mye av at mitt barn er så tidlig ute med utviklinga. Hun kan komme med (subtilt) negative kommentarer om barn som er senere ute, til meg, når barnet mitt er tilstede. 

Annet som kan type på pers.forstyrrelse: Det har vært mye drama i kjærlighetslivet hennes, og hun hadde ny kjæreste annen hver måned, men nå er hun nesten oppe på et år med nåværende kjæreste, som virker veldig snill forøvrig. Det langvarige forholdet hun var i var helt forferdelig å være vitne til. Ekstremt mye sverting og hat mot partneren sin. Hun har også veldig dårlig selvinnsikt, takler ikke kritikk (har bl.a. truet med selvmord en gang jeg kritiserte henne, så det gjør jeg ikke igjen), og minner egentlig om en prepubertal tenåring når det kommer til følelseslivet. Altså veldig umoden. Og veldig lite autentisk, alt ved henne føles ekstremt påtatt. Men det blir litt for langt å forklare alt. 

Dette til tross er hun som sagt en fin bestemor som barnebarnet har en god relasjon med, og jeg trenger den hjelpa jeg kan få i min livssituasjon. Hun bor også veldig nært oss. Men jeg merker at det tærer på meg å ha mye kontakt med henne, hun kontakter meg som regel mange ganger om dagen. Hun har merkelige unnskyldninger for å komme innom og se barnebarnet i 5 minutter ("jeg tenkte du ville ha en ny påskeduk, så jeg er hos deg om noen minutter"). Hun vil helst møtes hver dag. Men det blir for tett for meg, jeg vil ikke leke "stor lykkelig familie" med den dama. Jeg blir stort sett helt stille og fokuserer på barnet mitt når hun begynner å snakke stygt om andre. Jeg overser det og svarer bare "mm" eller ikke i det hele tatt (hun har aldri tatt det hintet). Når vi er i settinger med annen familie tar hun helt av på denne praten, munnen hennes går seriøst i ett, og det er kun baksnakking av andre. Når det er bare meg, henne og barnet er det LITT bedre. Men jeg har generelt alltid en ekkel følelse når jeg er i samme rom som henne. Hun får meg til å føle meg som en skikkelig dritt person, på en merkelig måte, selv om hun sjelden sier noe stygt direkte til meg nå lenger. Jeg bare føler et stort ubehag i nærheten av henne. Jeg liker rett og slett ikke mora mi. 

Da jeg var liten brukte hun veldig mye "positiv forsterkning"; dvs at jeg alltid har fått høre at jeg er flink til ulike prestasjoner. Hun har nok snakket om at jeg er bedre enn andre også, for jeg har nylig blitt bevisst på at selvbildet mitt er preget av dette. Jeg har alltid følt meg "bedre" enn andre, selv om jeg har dårlig selvfølelse og rakker mye ned på meg selv. Ting er bedre nå etter mye selvutvikling, men en typisk tanke i yngre dager var at jeg var uelskelig, men jeg var hvertfall smartere enn X i klassen.

Jeg er nå redd for at bestemors opphøying og skryt ("fliiink!") Av barnebarnet skal prege hennes selvbilde på samme måte. Men i min livssituasjon er det ikke bare bare å si at de skal møtes sjeldnere. Men kanskje jeg må prøve å holde det på et minimum? I prinsippet tenker jeg jo at det er bra at barnet knytter seg til flere voksne, og hvor mye preger det et barnebarn at bestemor er på denne måten, så lenge hun er snill mot barnebarnet? 

For min egen del bør vi kanskje begrense kontakten, og ikke møtes så mye utover når hun allerede skal passe barnebarnet. Men hvordan sette sånne grenser for en som ViRKELIG ikke takler kritikk? 

Råd og innspill mottas med takk, for dere som har klart å lese gjennom alt...

 

Anonymkode: c9d77...850

Du burde heller spørre om avlastning gjennom en ansatt i barnehagen eller via barnevernet. Din mor høres ut som min søster. Flink med barn, men alle andre relasjoner er vanskelig. Søsters diagnoser er adhd, asperger og eupf. 

Anonymkode: ae7ae...5eb

[Jytte]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Som sagt, har jeg ikke skrevet mye i HI. Har ikke skrevet om mine traumer, jeg regner ikke min oppdragelse for å være et traume, da misforsto du. Jeg skrev bare at det har preget meg på en bestemt måte. Og jeg ønsker noe annet for mitt barn. 

Og det er ikke det at jeg tror hun "vil tro at jeg hater henne". De 2-3 gangene jeg har forsøkt å sette en grense for henne før har det endt med at hun har truet med selvmord eller hulket "jeg tror ikke du er glad i meg". Sånn for reals. Vet ikke om du vet mye om PF, men det er en grunn til at jeg tenker hun kanskje har det. 

Ts

Anonymkode: c9d77...850

Jeg måtte oppdra min egen mor. Ikke samme situasjon, men hun kunne kalle barnet for dum når barnet sølte. Jeg sa at det gjør du ikke, det er mitt barn, og man kaller ikke barn for dumme, men kan si det var dumt å søle for noen må tørke opp. Det er ekstremt mye med min mor også, men hun prater ikke dritt om andre. Likevel under oppdragelsen, var hun slett ikke perfekt. Påførte mye skam og skyldfølelser. 

AprilLudgate skrev (8 timer siden):

Det at hun kritiserer andre barn også - i påhør av ditt barn:

Det fungerer ikke.

Der må du sette en tydelig grense nå. Ellers kan ungen din ende opp med mange fine mobbeteknikker. 
 

Og jeg tenker du ikke i lengden kan bruke henne som barnevakt slik du gjør nå. 

Kanskje det hjelper å prate med  mormor, jeg vet ikke. For meg hjalp det  å sette en grense. 

[AnonymBruker]

Jytte skrev (1 time siden):

Jeg måtte oppdra min egen mor. Ikke samme situasjon, men hun kunne kalle barnet for dum når barnet sølte. Jeg sa at det gjør du ikke, det er mitt barn, og man kaller ikke barn for dumme, men kan si det var dumt å søle for noen må tørke opp. Det er ekstremt mye med min mor også, men hun prater ikke dritt om andre. Likevel under oppdragelsen, var hun slett ikke perfekt. Påførte mye skam og skyldfølelser. 

Min mor var litt sånn med meg, altså at enkelte av mine følelser takla hun ikke. Jeg har alltid skammet meg over å være trist og gråte f.eks.

Men hun er bedre med barnebarnet når det kommer til slikt, hun er ganske "pedagogisk" og vil aldri bli sint eller krass mot barnet - ikke nå i alle fall. Hun skjemmer barnet bort med masse ros og skryt, og jeg syns hun lar barnet styre veldig, men det tenker jeg er greit når det er besteforeldre, siden foreldrene må ha oppdragelses-kampen. 

Men jeg må nok kanskje oppdra min mor litt når det gjelder folkeskikk mot andre mennesker....

Ts

Anonymkode: c9d77...850

[Jytte]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Min mor var litt sånn med meg, altså at enkelte av mine følelser takla hun ikke. Jeg har alltid skammet meg over å være trist og gråte f.eks.

Men hun er bedre med barnebarnet når det kommer til slikt, hun er ganske "pedagogisk" og vil aldri bli sint eller krass mot barnet - ikke nå i alle fall. Hun skjemmer barnet bort med masse ros og skryt, og jeg syns hun lar barnet styre veldig, men det tenker jeg er greit når det er besteforeldre, siden foreldrene må ha oppdragelses-kampen. 

Men jeg må nok kanskje oppdra min mor litt når det gjelder folkeskikk mot andre mennesker....

Ts

Anonymkode: c9d77...850

Ja best å gjøre det før de blir demente. 

Som oldemor er hun super, men sa at  hun er nærere  oldebarna enn jeg er som farmor. Jeg korrigerte. Og ferdig med saken, men du forstår sikkert litt av at det ikke alltid er like enkelt   

Men merker at hun er mer på enn jeg er, jeg bryr meg jo også, men stoler på foreldrene. 

Hva fan, jeg sa ikke fan men sa at det er du faktisk ikke og da lå saken død. Ang. at hun var nærmere sine oldebarn enn meg som bestemor. 

En sånn diskusjon gidder jeg bare ikke, sa bare i fra at sånn er det ikke. 

Vi har så mye grums i familien,   orker ikke skrive om det. Når faren min døde gikk jeg på veggene og ulte som en ulv - høylytt tragisk gråt.   Jeg skulle ta fly samme dag, men for sent... 

Når jeg så kom til henne, min mor,  sa hun at ,,,,, hva sa hun, jeg tok i alle fall inn på et hotell. Jo,    hun hadde msitet sin aller beste venn = mer sorg enn å miste sin pappa.  

Følelsene hennes er umusikalske. Hun slikker folk på ryggen. jeg vet ikke. 

edit. Må legge til at mine foreldre hadde vært skilt i over 30 år cirka når pappa døde. Han var en hun brukte for å få ut frustrasjon på, når min søster skiltes, når jeg osv. Nå har jeg ingen å prate  med mer sa hun, jeg sa ikke det, men det hadde f... ikke jeg heller. Og pappa klaget overfor meg, alle damer (i forhold eller ei, klager til han... hvorfor... Han var en god lytter, det skal han ha, jeg er eller håper jeg ikke klager. Sier alltid at ting går greit overfor de nærmeste. 

Endret 5. april 2023 av Jytte

[AnonymBruker]

Din historie høres lik ut som min. Min mor hadde også mye relasjonstraumer.. ubearbeidet  som de gjerne ble på den tiden.. har det nok utviklet seg til varig usikkerhet og sårhet rundt eget selv og det gjenspeiler seg i hennes selvbilde og trygget til seg selv som igjen gjenspeiler seg i forholdet til oss. Kan nok absolutt si hun har personlighetsproblematikk.. 
 

Vi har samme greie som deg, hun hjelper enormt mye, samtidig som vi foreldre har fått krevende jobber . Er innom titt og stadig, men føler nok ikke på like stor problematikk rundt situasjonen lenger. Har valgt å akseptere det. Hun manipulerer styrer på innad i familien mest, og det er selvsagt slitsomt men de fleste tåler at man sier tydelig i fra. 
 

velger også å fokusere på det positive i kontakten. 
 

er lett å tenke at all interaksjon skal preges av så total harmoni som mulig men personlighetsforstyrrelser er ganske vanlig og det kommer jo i spekter. Først når det er svært alvorlige personlighetsforstyrrelser så kan man snakke. Jeg tror dere og barnet klarer dere, men igjen - ikke vær redd for å være tydelig på det du ser til henne. Unnlat at ting blir et spill men heller spill med åpen dialog og kort:) 

Anonymkode: 6c653...c92

[AnonymBruker]

Slik jeg har lest HIs innlegg så er din mor ei god mor som stiller opp for deg mange ganger,om natten også. Det må du takke henne for fordi det er maangemange som ikke har en slik støtte. Ikke så ofte og ikke så mye. 

Så er hun ei god bestemor som har tilleggsutdannelse i pedagogikk. Veldig bra for ditt barn.

Og så diagnostisterer du videre din mor og alt hun har gjort og hvordan hun er. Si takk for hjelpen. Slik jeg ser det du er dårligere datter enn hun er mor. Vi har alle foreldre,ingen av dem er perfekte og alle dem,og deres avgjørelser og væremåte har formet oss. 

Anonymkode: fccd6...12a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ok, du bør slutte å diagnostisere og sykeliggjøre din mor. Alle foreldre gjør feil, og det er ikke grove feil hun har gjort mot deg. Du kommer også til å gjøre feil mot ditt barn. 

Det viktigste for ditt barns utvikling er deg og hva du gjør, ikke bestemor. 

Hun virker litt slitsom, men snill.

Si til henne at du setter pris på hennes engasjement, men at det har blitt litt for tett for deg etter at barnet kom. Foreslå at dere kan ha faste dager eller enes om antall dager per uke som dere omgås. 

Anonymkode: 37a3a...e48

Dere som ikke har vokst opp med dominerende mødre som er svært kritiske, vet ikke hva dere snakker om.

 

Til TS: Hun høres ganske lik ut min mor, forskjellen er bare at hun har mange venner og er min største kritiker.

Jeg måtte kutte kontakten for å ivareta min psykiske helse.

 

I ditt tilfellet hadde jeg sagt klart og tydelig ifra om at du ikke aksepterer hennes drittslenging om andre mennesker foran barnet ditt.

Barn lærer av de eldre og det har tatt meg mange år å avslære vanen med å snakke om det man tenker negativt om andre mennesker.

Anonymkode: 6f5e1...8d4

[lillevill]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Råd og innspill mottas med takk, for dere som har klart å lese gjennom alt...

 

Har du spurt hvorfor hun sier så ufine ting om andre da ? 

Det kan altså være at dette er hennes måte å "bånde" med deg på.  Hun forstår ikke hvordan hun kan være nær deg, så hun bruker disse teknikkene som hun kansje har vokst opp med. Min mor var helt lik, og hun og pappa gjorde dette fordi De ikke hadde så mye annet å snakke om enn naboene, og to de blir to sammensvorne som deler disse stygge små meningene og hemmelighetene. 

Slarving er en ganske lavpanna teknikk for å føle seg "ovenpå" og bedre enn de man snakker stygt om. 

Når jeg tok min bachelor så merket jeg at noen personligheter i klassen prøvde seg på baksnakking med meg, men jeg synes ikke personlig det gir meg noe og vente meg av med sånt for lenge siden. Når jeg ikke var "ombord" med baksnakkinga, merka jeg at disse folka holdt seg unna meg rett og slett. Mange gjør dette for å "bånde". 

Kansje du kan si til moren din at du ikke liker baksnakkingen? Og så kan du jo dekke for ørene på barnet ditt og si at "Sånn slarving er ikke sunt mamma, jeg vil ikke at xx skal lære seg sånt.  

Eller, mamma jeg liker ikke å snakke sånn om andre jeg. Jeg blir så lei meg av det jeg. Kan vi ikke snakke om hyggelige ting?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.4.2023 den 21.30):

Jeg er 100% alene med et barn på 1 år. Min mor har vært en stor hjelp for meg. Jeg jobber bl.a. kveld 1 gang i uken, og hun stiller opp som barnevakt da og når som helst ellers. Hun er veldig flink med barnebarnet mitt og de har en god relasjon. Det er jeg veldig takknemlig for. 

Men, det er mange vanskelige ting ved henne. Hun har sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse, og jeg er litt redd for hvordan hennes væremåte skal påvirke barnet mitt. Hun er veldig "pedagogisk" når hun henvender seg til barnet (er utdannet innen ped-fag også), men når hun snakker til andre voksne snakker hun veldig mye stygt om andre mennesker. Nesten alt hun sier handler om å trykke andre mennesker ned og seg selv opp, men ofte på en veldig subtil måte. 

Det er veldig mye ved henne som tyder på personlighetsforstyrrelse, men hun har ikke noen diagnose altså. Hun har opplevd mye traumer i barndom. Hun har så å si ingen varige relasjoner, av venner. Hun er veldig sosial, men jeg tror alle vennene hennes er folk hun har kjent i max 5 år. Hun har noe stygt å si om dem alle (til meg). Hun har en veldig sort hvitt tankegang om andre mennesker, og setter meg, min bror, og mitt barn på en pidestall. Merker at hun sammenligner mitt barn med andre barn, og skryter veldig mye av at mitt barn er så tidlig ute med utviklinga. Hun kan komme med (subtilt) negative kommentarer om barn som er senere ute, til meg, når barnet mitt er tilstede. 

Annet som kan type på pers.forstyrrelse: Det har vært mye drama i kjærlighetslivet hennes, og hun hadde ny kjæreste annen hver måned, men nå er hun nesten oppe på et år med nåværende kjæreste, som virker veldig snill forøvrig. Det langvarige forholdet hun var i var helt forferdelig å være vitne til. Ekstremt mye sverting og hat mot partneren sin. Hun har også veldig dårlig selvinnsikt, takler ikke kritikk (har bl.a. truet med selvmord en gang jeg kritiserte henne, så det gjør jeg ikke igjen), og minner egentlig om en prepubertal tenåring når det kommer til følelseslivet. Altså veldig umoden. Og veldig lite autentisk, alt ved henne føles ekstremt påtatt. Men det blir litt for langt å forklare alt. 

Dette til tross er hun som sagt en fin bestemor som barnebarnet har en god relasjon med, og jeg trenger den hjelpa jeg kan få i min livssituasjon. Hun bor også veldig nært oss. Men jeg merker at det tærer på meg å ha mye kontakt med henne, hun kontakter meg som regel mange ganger om dagen. Hun har merkelige unnskyldninger for å komme innom og se barnebarnet i 5 minutter ("jeg tenkte du ville ha en ny påskeduk, så jeg er hos deg om noen minutter"). Hun vil helst møtes hver dag. Men det blir for tett for meg, jeg vil ikke leke "stor lykkelig familie" med den dama. Jeg blir stort sett helt stille og fokuserer på barnet mitt når hun begynner å snakke stygt om andre. Jeg overser det og svarer bare "mm" eller ikke i det hele tatt (hun har aldri tatt det hintet). Når vi er i settinger med annen familie tar hun helt av på denne praten, munnen hennes går seriøst i ett, og det er kun baksnakking av andre. Når det er bare meg, henne og barnet er det LITT bedre. Men jeg har generelt alltid en ekkel følelse når jeg er i samme rom som henne. Hun får meg til å føle meg som en skikkelig dritt person, på en merkelig måte, selv om hun sjelden sier noe stygt direkte til meg nå lenger. Jeg bare føler et stort ubehag i nærheten av henne. Jeg liker rett og slett ikke mora mi. 

Da jeg var liten brukte hun veldig mye "positiv forsterkning"; dvs at jeg alltid har fått høre at jeg er flink til ulike prestasjoner. Hun har nok snakket om at jeg er bedre enn andre også, for jeg har nylig blitt bevisst på at selvbildet mitt er preget av dette. Jeg har alltid følt meg "bedre" enn andre, selv om jeg har dårlig selvfølelse og rakker mye ned på meg selv. Ting er bedre nå etter mye selvutvikling, men en typisk tanke i yngre dager var at jeg var uelskelig, men jeg var hvertfall smartere enn X i klassen.

Jeg er nå redd for at bestemors opphøying og skryt ("fliiink!") Av barnebarnet skal prege hennes selvbilde på samme måte. Men i min livssituasjon er det ikke bare bare å si at de skal møtes sjeldnere. Men kanskje jeg må prøve å holde det på et minimum? I prinsippet tenker jeg jo at det er bra at barnet knytter seg til flere voksne, og hvor mye preger det et barnebarn at bestemor er på denne måten, så lenge hun er snill mot barnebarnet? 

For min egen del bør vi kanskje begrense kontakten, og ikke møtes så mye utover når hun allerede skal passe barnebarnet. Men hvordan sette sånne grenser for en som ViRKELIG ikke takler kritikk? 

Råd og innspill mottas med takk, for dere som har klart å lese gjennom alt...

 

Anonymkode: c9d77...850

Hun er ei god bestemor og hun stiller opp for deg. Hun er er god mor også som hjelper datteren sin ❤️ 

alle mennesker har sine greier på godt og vondt. 
din mor er som hun er, og du er deg. 
du har helt sikkert en del greier du også som andre ser men ikke ser selv. Slik som jeg og alle andre har. 
bare nyt at ditt barn har en god bestemor og at du har ei mamma som stiller opp 

Anonymkode: 208a8...e94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.4.2023 den 21.30):

Jeg er 100% alene med et barn på 1 år. Min mor har vært en stor hjelp for meg. Jeg jobber bl.a. kveld 1 gang i uken, og hun stiller opp som barnevakt da og når som helst ellers. Hun er veldig flink med barnebarnet mitt og de har en god relasjon. Det er jeg veldig takknemlig for. 

Men, det er mange vanskelige ting ved henne. Hun har sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse, og jeg er litt redd for hvordan hennes væremåte skal påvirke barnet mitt. Hun er veldig "pedagogisk" når hun henvender seg til barnet (er utdannet innen ped-fag også), men når hun snakker til andre voksne snakker hun veldig mye stygt om andre mennesker. Nesten alt hun sier handler om å trykke andre mennesker ned og seg selv opp, men ofte på en veldig subtil måte. 

Det er veldig mye ved henne som tyder på personlighetsforstyrrelse, men hun har ikke noen diagnose altså. Hun har opplevd mye traumer i barndom. Hun har så å si ingen varige relasjoner, av venner. Hun er veldig sosial, men jeg tror alle vennene hennes er folk hun har kjent i max 5 år. Hun har noe stygt å si om dem alle (til meg). Hun har en veldig sort hvitt tankegang om andre mennesker, og setter meg, min bror, og mitt barn på en pidestall. Merker at hun sammenligner mitt barn med andre barn, og skryter veldig mye av at mitt barn er så tidlig ute med utviklinga. Hun kan komme med (subtilt) negative kommentarer om barn som er senere ute, til meg, når barnet mitt er tilstede. 

Annet som kan type på pers.forstyrrelse: Det har vært mye drama i kjærlighetslivet hennes, og hun hadde ny kjæreste annen hver måned, men nå er hun nesten oppe på et år med nåværende kjæreste, som virker veldig snill forøvrig. Det langvarige forholdet hun var i var helt forferdelig å være vitne til. Ekstremt mye sverting og hat mot partneren sin. Hun har også veldig dårlig selvinnsikt, takler ikke kritikk (har bl.a. truet med selvmord en gang jeg kritiserte henne, så det gjør jeg ikke igjen), og minner egentlig om en prepubertal tenåring når det kommer til følelseslivet. Altså veldig umoden. Og veldig lite autentisk, alt ved henne føles ekstremt påtatt. Men det blir litt for langt å forklare alt. 

Dette til tross er hun som sagt en fin bestemor som barnebarnet har en god relasjon med, og jeg trenger den hjelpa jeg kan få i min livssituasjon. Hun bor også veldig nært oss. Men jeg merker at det tærer på meg å ha mye kontakt med henne, hun kontakter meg som regel mange ganger om dagen. Hun har merkelige unnskyldninger for å komme innom og se barnebarnet i 5 minutter ("jeg tenkte du ville ha en ny påskeduk, så jeg er hos deg om noen minutter"). Hun vil helst møtes hver dag. Men det blir for tett for meg, jeg vil ikke leke "stor lykkelig familie" med den dama. Jeg blir stort sett helt stille og fokuserer på barnet mitt når hun begynner å snakke stygt om andre. Jeg overser det og svarer bare "mm" eller ikke i det hele tatt (hun har aldri tatt det hintet). Når vi er i settinger med annen familie tar hun helt av på denne praten, munnen hennes går seriøst i ett, og det er kun baksnakking av andre. Når det er bare meg, henne og barnet er det LITT bedre. Men jeg har generelt alltid en ekkel følelse når jeg er i samme rom som henne. Hun får meg til å føle meg som en skikkelig dritt person, på en merkelig måte, selv om hun sjelden sier noe stygt direkte til meg nå lenger. Jeg bare føler et stort ubehag i nærheten av henne. Jeg liker rett og slett ikke mora mi. 

Da jeg var liten brukte hun veldig mye "positiv forsterkning"; dvs at jeg alltid har fått høre at jeg er flink til ulike prestasjoner. Hun har nok snakket om at jeg er bedre enn andre også, for jeg har nylig blitt bevisst på at selvbildet mitt er preget av dette. Jeg har alltid følt meg "bedre" enn andre, selv om jeg har dårlig selvfølelse og rakker mye ned på meg selv. Ting er bedre nå etter mye selvutvikling, men en typisk tanke i yngre dager var at jeg var uelskelig, men jeg var hvertfall smartere enn X i klassen.

Jeg er nå redd for at bestemors opphøying og skryt ("fliiink!") Av barnebarnet skal prege hennes selvbilde på samme måte. Men i min livssituasjon er det ikke bare bare å si at de skal møtes sjeldnere. Men kanskje jeg må prøve å holde det på et minimum? I prinsippet tenker jeg jo at det er bra at barnet knytter seg til flere voksne, og hvor mye preger det et barnebarn at bestemor er på denne måten, så lenge hun er snill mot barnebarnet? 

For min egen del bør vi kanskje begrense kontakten, og ikke møtes så mye utover når hun allerede skal passe barnebarnet. Men hvordan sette sånne grenser for en som ViRKELIG ikke takler kritikk? 

Råd og innspill mottas med takk, for dere som har klart å lese gjennom alt...

 

Anonymkode: c9d77...850

Du overtenker. Hun er ikke slem med deg og alle har sine negative sider ellers.

Anonymkode: aedf4...4c7

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det med dere TS? 

Anonymkode: 1ae86...994

[AnonymBruker]

Ts du er ikke 100% alene med et barn når moren din stiller opp 1 kveld i uka og når du trenger barnevakt ellers?

Anonymkode: 40aa4...c05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts du er ikke 100% alene med et barn når moren din stiller opp 1 kveld i uka og når du trenger barnevakt ellers?

Anonymkode: 40aa4...c05

Hva mener du med dette? Det er vanlig å si 100% når man ikke deler omsorgen med den andre forelderen.

Anonymkode: c9d77...850