Når barna vil flytte ut… Vil bare grine

[AnonymBruker]

Vår sønn skal nå flytte til Danmark for å studere. Jeg er glad på hans vegne, men jeg blir samtidig helt tom inni meg selv.
 

Jeg har ingen bekymringer for at han ikke skal klare seg bra heldigvis, men mitt eget hjerte blør for at gutten min flytter ut. 
Det kjennes faktisk som en klump i magen og jeg har ikke matlyst. I går ble jeg kvalm og begynte å grine. 

Vi har fortsatt flere barn hjemme og jeg var ikke forberedt på kraften i dette. Jeg vil ikke vise disse følelsene overfor han, da han skal slippe å føle på dette som et ansvar. 
 

Noen tips og råd til en litt lei seg mamma? 

Anonymkode: b0287...99f

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vår sønn skal nå flytte til Danmark for å studere. Jeg er glad på hans vegne, men jeg blir samtidig helt tom inni meg selv.
 

Jeg har ingen bekymringer for at han ikke skal klare seg bra heldigvis, men mitt eget hjerte blør for at gutten min flytter ut. 
Det kjennes faktisk som en klump i magen og jeg har ikke matlyst. I går ble jeg kvalm og begynte å grine. 

Vi har fortsatt flere barn hjemme og jeg var ikke forberedt på kraften i dette. Jeg vil ikke vise disse følelsene overfor han, da han skal slippe å føle på dette som et ansvar. 
 

Noen tips og råd til en litt lei seg mamma? 

Anonymkode: b0287...99f

Sånt vil jeg tro det er for alle når en unge forlater redet 🙂

[AnonymBruker]

Lever du ditt liv gjennom barna? Skaff deg ditt eget.

Annet tips: Ikke sutre når avkommet velger annet selskap enn deg i ferier ol. Løsrivelse er naturlig, det motsatte gjør dem til dårligere framtidige partnere.

Anonymkode: 208cd...47a

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (2 minutter siden):

Sånt vil jeg tro det er for alle når en unge forlater redet 🙂

En smal trøst kanskje… 

 

Anonymkode: b0287...99f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Lever du ditt liv gjennom barna? Skaff deg ditt eget.

Annet tips: Ikke sutre når avkommet velger annet selskap enn deg i ferier ol. Løsrivelse er naturlig, det motsatte gjør dem til dårligere framtidige partnere.

Anonymkode: 208cd...47a

Leter et fullt og helt liv, men et stort nettverk og spennende lederjobb. 
Uansett er barna det nærmeste jeg har og jeg var ikke forberedt på styrken i dette. 
 

ts. 

Anonymkode: b0287...99f

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En smal trøst kanskje… 

 

Anonymkode: b0287...99f

Det var ikke meninga og være ekkel ☹️  men kjenner en del slike foreldre ville bare si at du ikke er alene angående sånne ting kusina mi var også sånn når dattera flytta ut for å gå på skole i Østfold er fra Vestfold nå bor hun i Østfold med samboer og barn 

[AnonymBruker]

Hadde det også sånn første høsten eldstemann dro til utlandet. Så kom han hjem til jul, og det føltes plutselig såå riktig da han dro igjen! Det er en fase, og det går over 🤗

Anonymkode: 50743...359

[MiominMio]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Lever du ditt liv gjennom barna? Skaff deg ditt eget.

Annet tips: Ikke sutre når avkommet velger annet selskap enn deg i ferier ol. Løsrivelse er naturlig, det motsatte gjør dem til dårligere framtidige partnere.

Anonymkode: 208cd...47a

Ja jøss det var et godt seriøst omtenksomt tips - slutt å sutre ikk e lev livet gjennom barna. Sa hun at hun gjør de da? Man har lov å kjenne litt på det at barna løsriver seg.....er ofte snakk om 18 ++ år hvor de er knytta til familien. Er en stor overgang. Jeg tror dette skal gå helt bra. Det er jo alltid rart i begynnelsen og uvant, men så lærer man å tilpasse seg. 

TS du virker oppriktig glad på din sønns vegne og er ikke bekymret for at han ikke skal klare seg. Det er jo kjempebra. Har ikke så mange tips da det går seg til, men man har lov å kjenne på det.

[AnonymBruker]

Mange som har det sånn når barna forlater redet. Da gjør partneren det også. Det er kun barna som har holdt mange par sammen.  Kjenner en som har tenkt å forlate kona si om xxx antall år når minstemann blir 18 år.  Da er det ingen farsbidrag og han er fri sier han.

Anonymkode: 394c0...e11

[AnonymBruker]

Forstår deg godt, been there done that ❤️

Noe som oppleves veldig fint er derimot å på avstand registrere at barnet mitt klarer seg fantastisk bra som det voksne mennesket hn er blitt! At hn håndterer alle små og store utfordringer og stadig vokser som person. Og at hn etter et par år der det var behov for avstand, nå oftere oppsøker mamma som mer en likestilt hn kan dele gleder og sorger med.

Jeg opplever på mange måter å ha kommet enda nærmere barnet mitt. Jeg har fått gleden av å bli bedre kjent med hele personen, når alle mamma-pliktene ikke lenger er dominerende. 

Anonymkode: 86f43...c87

[AnonymBruker]

Tror det er vanlig. Jeg opplevde det samme. Kjempetungt da eldste flyttet for å studere. Selv med en mindre hjemme.

Jeg har sbsolutt et eget liv. Med travel jobb og verv ved siden av. 
Men vi er en sammensveiset gjeng.

Men da det nærmet seg flytting kom «sorgen» som kastet over meg. Og vemodet ved at barna har vokst opp og ut.

Det gikk over. Og jeg er glad jeg har en velfungerende ungdom som tar kloke valg og står på egne ben.

Tomrommet er der. Men han er stadig hjemom, og vil fortsatt gjerne være med på ferier❤️

Anonymkode: 2875d...6c0

[AnonymBruker]

Føler med deg ❤️ Men så bra at han klarer seg fint 🙂❤️

Anonymkode: 30983...b64

[skruf]

Jeg forstår deg så godt; jeg syntes det var forferdelig da eldste flyttet, selv om jeg har et yngre barn hjemme. Og først da forsto jeg moren min hvordan hun hadde det da jeg (som er eldst flyttet)….selv om hun hadde tre barn til hjemme så var det en som manglet. Samme følelsen da broren min flyttet 3 år senere. Han spilte gitar og hun holdt til tider på å bli gal av bassen fra gutterommet, men selv den støyen savnet hun

Pappaen, jeg og jenta selv kjørte flyttelasset til studiebyen, en tur innom IKEA, ute på restaurant og spiste en god lunsj, hjalp henne å få på plass møblene på hybelen hennes i kollektivet, også kjørte vi hjem. Og jeg var så trist, så for meg at hun satt på rommet sitt og var lei seg….oppdaget at hun hadde glemt igjen noe viktig i bilen så vi snudde og kjørte tilbake. Da jeg stakk opp med det avglemte så satt hun og de tre andre jentene i kollektivet (som hun ikke kjente fra før) i sofaen i fellesstua, skravlet og lo, og hadde bestilt pizza. Så ikke noen trist jente på rommet sitt der, så da ble det tusen ganger lettere å kjøre hjem igjen  

Jeg var trygg på at hun var selvstendig nok til å klare seg selv, så det var ikke det det gikk på. Men det er en slags sorgprosess, og noe man bare må venne seg til. Ikke uten grunn at begrepet Empty nest-syndrome eksisterer. Men det er viktig å ikke dyrke tristheten men heller venne seg til den nye situasjonen

Det er ikke snakk om å leve gjennom barna, men det blir en som mangler i hjemmet. Har jo vært sammen med de i 19 år. Husker jeg flere ganger tenkte da barna var små, trassalder, sykdom, oppfølging ift skole og lekser mye jobbing selv osv at jeg gledet meg til de ble voksne…..men nå når de er det så savner jeg tiden da de var små.

Skal innrømme jeg gruer meg skikkelig til høsten, da flytter yngste ut. Og det kommer til å bli utrolig tomt og stille her. Det er jo ikke bare egne barn men også vennene deres som jeg er vant til er her mye. Jeg kommer nok til å merke det ekstra siden jeg fikk kreft og ble uføretrygdet så jeg har ikke en jobb å gå til. Og er gift med en mann som jobber mye, så jeg blir mye alene. Så jeg har begynt å lagt planer for meg selv for at dagene ikke skal bli så ensformige i de periodene jeg har krefter til det (feks reise å besøke søsken som bor et stykke unna, delta i frivillighetsarbeid…..gå turer gjør jeg allerede på gode dager)., men ja; det ville vært enklere hadde jeg vært frisk og i jobb og mere overskudd til trening og venninner

Det viktige er i allefall å ikke gi de dårlig samvittighet for at de flytter pga du blir så lei deg. At de får vite at de vil bli savnet går bra, ville ikke vært bra om de flytter ut med en følelse at du gleder deg til å få de ut av hus heller. Jeg har hatt fokus på at jeg er glad på deres vegne som har kommet inn på akkurat det de ville studere, og at de får oppleve livet og verden. Såklart jeg kommer til å savne de, de er jo barna mine. Og de er alltid hjertelig velkommen hjem.

Et ordtak som er viktig å huske, og følge er; «Det er to verdier vi bør gi våre barn. Det ene er røtter, det andre er vinger»

Det ordtaket sier alt 

Endret 4. april 2023 av skruf

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn, og eldste er i militæret nå. Det var nok første steg ut av heimen, for blir studier borte neste år.. Veldig rart, og tomt, i starten. Gleder meg veldig til han kommer hjem på perm, og det er deilig å se han. Men så er det mest venner det går i de dagene han er hjemme. Ser han knapt😉 Så lenge han har det bra er det helt i orden, og han stortrives! Nesten litt godt når han drar igjen også, og det blir rolig i huset igjen, for de andre to er roligere typer😂  Jeg flyttet selv ut hjemmefra for å gå på skole da jeg nettopp hadde fylt 16, og ofret ikke mine foreldre en tanke. Ikke hadde vi mobiltelefon heller på den tida. Alt var bare spennende og nytt, og jeg visste at den trygge havna var der❤ Har et supert forhold til mine foreldre i dag  Sånn ønsker jeg å være for mine barn også. 

Anonymkode: dbec5...3b7

[skruf]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tror det er vanlig. Jeg opplevde det samme. Kjempetungt da eldste flyttet for å studere. Selv med en mindre hjemme.

Jeg har sbsolutt et eget liv. Med travel jobb og verv ved siden av. 
Men vi er en sammensveiset gjeng.

Men da det nærmet seg flytting kom «sorgen» som kastet over meg. Og vemodet ved at barna har vokst opp og ut.

Det gikk over. Og jeg er glad jeg har en velfungerende ungdom som tar kloke valg og står på egne ben.

Tomrommet er der. Men han er stadig hjemom, og vil fortsatt gjerne være med på ferier❤️

Anonymkode: 2875d...6c0

Samme med vår eldste også❤️ i begynnelsen kom hun ganske ofte hjem i helgene, men så ble det lengre mellomrom, men tok meg ikke nær av det. Tvert i mot så tok jeg det som et tegn på økt trivsel, fikk seg venner og ble mere aktiv i studentsamfunnet

Og hun ble med på ferie i flere år etter at hun flyttet ut. Vi betalte gladelig så lenge hun ville være med  det samme med reisekostnader hjem på helg/ferier også. Ønsket ikke at hun evt skulle ha lyst hjem men ikke ha økonomi til billettene. Det samme kommer til å gjelde for lillesøster når hun flytter

Og nå når hun er hjemme så er det både godt og litt rart å ikke ha mamma-rollen på samme måte som før. Hun har blitt voksen. Ja, jeg lager favorittmiddagen når hun er hjemme og baker god gjærbakst. Sender med bakst og evt rester fra middag når hun drar, så mammagenet ligger der fortsatt. Men ikke på samme måte. 

[AnonymBruker]

Skjønner deg. Jeg var enebarn og flyttet til England for å studere i 3 år. Husker det var tøft for foreldrenes mine, spesielt mamma. Nå har jeg ett barn selv og har tenkt på hvor tøft det vil føles om hun gjør det samme (og enda verre, om hun finner en partner og blir boende der). Selvsagt ville jeg vært glad på hennes vegne og stolt over at hun er så selvstendig, men man savner jo barna selv om man har et eget liv utenom. 

Anonymkode: e9579...b48

[AnonymBruker]

Tusen takk for omtanke, tips og varme. 
Det hjelper! 
ts. 

Anonymkode: b0287...99f

[AnonymBruker]

Trodde at jeg skulle bli lei meg da min flyttet ut for militæret og studier. Men det gikk faktisk helt fint 🙂. Syns det var litt deilig, faktisk 😃. Så kanskje det går mye lettere enn du tror. Etter fire år på andre siden av landet, flyttet han faktisk til en mil fra barndomshjemmet. Så nå ser jeg han minst en gang i uka 🙂

Anonymkode: 506d2...70b