Mannen får meg som å føle meg som en inkubator.

[AnonymBruker]

Er gravid i uke 38 med første barn så går bare rundt å venter. Har hatt sterk fødselsangst hele veien, og ikke klart å glede meg noe som helst over graviditeten både pga. dette og for jeg føler meg som en inkubator. Alt dette vet mannen. Likevel går han rundt å maser om når HAN vil fødselen skal starte slik at han får mest mulig tid sammen med barnet (ikke med OSS, kun HENNE.) føles som jeg ikke eksisterer jeg skal bare presse ut ungen til han så er jeg glemt. 

I tillegg har jeg hatt store ryggproblemer (ikke graviditetrelatert) siste uken som er så ille at jeg ikke klarer å gjøre basic hverdagsgreier så jeg tenker hvordan i f skulle jeg takle en fødsel før de plagene går litt over. Dette viser han ingen tegn til å bry seg om. Bare ønsker fødsel skal starte. Og nærmest gleder seg over mine smerter når jeg får kynnere som er litt kraftigere osv. Blir så inni helv**** forbanna over denne oppførselen og jeg har sagt det flere ganger. Det gjør det liksom ikke bedre, fordi det er noe jeg må si fra om istedenfor at han bare kan bry seg LITT om meg også ???

Han går også rundt og tenker at fødselen er NULL STRESS og «gidder ikke tenke på hva som KAN skje» av komplikasjoner osv. unnskyld meg uansett om det blir komplikasjoner eller ikke vil ikke en fødsel være NULL STRESS for meg ??? UFF vet ikke helt hva jeg vil med innlegget engang blir bare så jævlig frustrert og også veldig lei meg for jeg føler han kunne ikke brydd seg mindre om meg om han så forsøkte.. 

men så, selvfølgelig skal han få lov å glede seg selv om jeg ikke klarer. Kanskje er det hormoner som jør jeg overreagerer? Nytter ikke snakke med han. Og burde da for f ikke være nødvendig å fortelle han at han må bry seg om meg. Altså hva faen… går nesten rundt å ønsker at noe skal skje i fødselen for å sette en støkk i han, så deprimert som dette har gjort meg.

Anonymkode: 1257a...499

[AnonymBruker]

Tror det er litt hormoner som snakker her ja.. 

Kan godt skjønne at han ønsker at fødsel skal skje snart. Da slipper dere begge å pines. 

Og din fødselsangst ødelegger kanskje litt av gleden han kjenner på om barnet som straks kommer. 

Så beklager, men jeg håper du føder i dag. Dere vil alle få det bedre etter fødsel

Anonymkode: 25965...2d4

[AnonymBruker]

Du overreager, og det du skriver til slutt der er hårreisende. Jeg kan love deg at du ikke vil oppleve at "noe skal skje", jeg har selv født et dødt barn. Ikke si sånt. 

Dere snakker rundt hverandre. Han ser at du er helt på tuppa, og han prøver å berolige med å si "null stress". Han gleder seg selvfølgelig til å møte barnet sitt og være sammen med henne, så han blir glad for tegnene på at det nærmer seg. Han kunne kanskje vært litt smidigere i hvordan dette formidles, men vær nå glad for at han gjør så godt han kan. Gi han litt slakk, det er ikke lett å gjøre alt riktig i alle nye situasjoner. 

Nå som dere skal bli foreldre er det kanskje greit å venne seg til at ikke du er 1. pri lenger uansett. 

Anonymkode: 273bb...de1

[AnonymBruker]

Kanskje du skal tenke på å ha med deg en person til under fødselen. Du kommer til å sette pris på å ha noen der som utelukkende er på din side. Har du en mor eller søster eller venninne du kan spørre?

Anonymkode: e4043...619

[AnonymBruker]

Stakkars deg ts. Det må være helt umenneskelig å være i dine sko. 

Kanskje du bør vurdere å flytte ut fra denne ondskapen av en mann du har? 

Anonymkode: 57ff2...88c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du overreager, og det du skriver til slutt der er hårreisende. Jeg kan love deg at du ikke vil oppleve at "noe skal skje", jeg har selv født et dødt barn. Ikke si sånt. 

Dere snakker rundt hverandre. Han ser at du er helt på tuppa, og han prøver å berolige med å si "null stress". Han gleder seg selvfølgelig til å møte barnet sitt og være sammen med henne, så han blir glad for tegnene på at det nærmer seg. Han kunne kanskje vært litt smidigere i hvordan dette formidles, men vær nå glad for at han gjør så godt han kan. Gi han litt slakk, det er ikke lett å gjøre alt riktig i alle nye situasjoner. 

Nå som dere skal bli foreldre er det kanskje greit å venne seg til at ikke du er 1. pri lenger uansett. 

Anonymkode: 273bb...de1

Mener selvfølgelig ikke jeg ønsker noe skal skje med barnet men med meg. Vet det er ekstreme tanker uansett, bare veldig lei av å føle meg så lite sett. 

Anonymkode: 1257a...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje du skal tenke på å ha med deg en person til under fødselen. Du kommer til å sette pris på å ha noen der som utelukkende er på din side. Har du en mor eller søster eller venninne du kan spørre?

Anonymkode: e4043...619

Nei dessverre, har ingen. Ser også folk bare blir provosert av tankene mine så tror ikke jeg skal følge med på svarene mer. Har vært kraftig deprimert over dette og grått daglig i månedsvis og disse reaksjonene gjør det nok bare verre.
 

Vil også bare si at jeg Sier ikke mannen min er ondskapen selv eller at jeg skal være 1 prioritet, vil bare ikke være usynlig. Men takk uansett til dere som har svart. 

Anonymkode: 1257a...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tror det er litt hormoner som snakker her ja.. 

Kan godt skjønne at han ønsker at fødsel skal skje snart. Da slipper dere begge å pines. 

Og din fødselsangst ødelegger kanskje litt av gleden han kjenner på om barnet som straks kommer. 

Så beklager, men jeg håper du føder i dag. Dere vil alle få det bedre etter fødsel

Anonymkode: 25965...2d4

Har spurt han om det å han har sagt flere ganger det ødelegger ikke hans evne til å glede seg, har egentlig ingenting å si for han at jeg er redd. Har han selv sagt. 
 

Hadde bare en brøkdel av hans ønske om at fødsel skal starte i dag handlet om at jeg også kan få det litt lettere hadde jeg ikke reagert sånn her. Men det gir han null uttrykk for. 

Anonymkode: 1257a...499

[Plomm]

Jeg føler med deg, og skjønner hvor ensomt og tungt det kan være ❤️ Har du god kontakt med jordmor eller andre i helsetjenesten?

[AnonymBruker]

Plomm skrev (Akkurat nå):

Jeg føler med deg, og skjønner hvor ensomt og tungt det kan være ❤️ Har du god kontakt med jordmor eller andre i helsetjenesten?

Takk ❤️ Dette var nok til å få tårene til å renne ukontrollert 😅 føler meg helt knekt..

Ja og nei. Jordmor vet om depresjon og tankene og har snakket med psyk. sykepleier og en jordmor som jobber mye med fødselsangst men har ikke hjulpet noe som helst dessverre..

Anonymkode: 1257a...499

[AnonymBruker]

Etter fødsel så er det verken du eller han som er hovedprioritet, men barnet. Så det er veldig viktig å prate sammen nå og ha god kommunikasjon 🧡 

Lykke til med fødsel og barseltid ☺️

Anonymkode: e001d...e5a

[AnonymBruker]

Du virker veldig på kanten TS, og jeg synes du skal ta kontakt med jordmor/helsestasjon med én gang for å få noen å snakke med. Jeg var veldig hormonell og deprimert under svangerskapet selv og har høye krav til mannen min (typ, krever at vi tar 50/50 så godt det lar seg gjøre), men jeg klarer likevel ikke å se at mannen din gjør noe galt her, annet enn å kanskje ikke klare være der for deg på det nivået du krever.

Jeg synes du skal oppsøke hjelp med én gang, for det merkes at du har det veldig vanskelig og det er god støtte å få både for deg individuelt og dere som par. Ikke vent, ta kontakt i dag.

Anonymkode: 3d4ef...9fc

[SPOCA]

Stakkars deg ts. Du overreagerer ikke. Selvfølgelig har også du både behov og krav på omsorg og trøst. Det må være forferdelig å ha det så vondt som du har det.

Jeg ville seriøst revurdert hele mannen som virker å være fullstendig uten empati og sympati. Det er ikke han som jobber for å få dette barnet, det er faktisk deg, og da skal du ha noen som bryr seg om deg og tar vare på deg.

Riktig lykke til ts, har du luftet din redsel for jordmor/lege etc?

 

Endret 3. april 2023 av SPOCA

[AnonymBruker]

Anglofil skrev (Akkurat nå):

Stakkars deg ts. Du overreagerer ikke. Selvfølgelig har også du både behov og krav på omsorg og trøst. Det må være forferdelig å ha det så vondt som du har det.

Jeg ville seriøst revurdert hele mannen som virker å være fullstendig utro empati og sympati. Det er ikke han som jobber for å få dette barnet, det er faktisk deg, og da skal du ha noen som bryr seg om deg og tar vare på deg.

Riktig lykke til ts, har du luftet din redsel for jordmor/lege etc?

Mtp. andre sine svar her forventet jeg nesten at dette var sarkasme og at jeg skulle få beskjed om at jeg må skjerpe meg på slutten der 😅 

Noen ganger har tankene gått så langt at eneste trøst har vært å tenke at jeg alltids kan gå fra han dersom jeg er så lite viktig for han som jeg har følt meg.

Og ja har snakket med flere i helsetjenesten angående det.. men å snakke om det endrer ikke at jeg MÅ gjennom det folk beskriver som «helt umenneskelig jævlig» og traumatiserende osv. vet jeg får en «premie» til slutt og dette forventer folk skal få meg til å føle meg bedre, veldig vanskelig når man ikke klarer å glede seg til denne «premien». Føler meg fæl som tenker sånn. 

Anonymkode: 1257a...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du virker veldig på kanten TS, og jeg synes du skal ta kontakt med jordmor/helsestasjon med én gang for å få noen å snakke med. Jeg var veldig hormonell og deprimert under svangerskapet selv og har høye krav til mannen min (typ, krever at vi tar 50/50 så godt det lar seg gjøre), men jeg klarer likevel ikke å se at mannen din gjør noe galt her, annet enn å kanskje ikke klare være der for deg på det nivået du krever.

Jeg synes du skal oppsøke hjelp med én gang, for det merkes at du har det veldig vanskelig og det er god støtte å få både for deg individuelt og dere som par. Ikke vent, ta kontakt i dag.

Anonymkode: 3d4ef...9fc

Takk har forsøkt. Mannen har også vært med på en samtale. Hjalp ikke noe.

Anonymkode: 1257a...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Er gravid i uke 38 med første barn så går bare rundt å venter. Har hatt sterk fødselsangst hele veien, og ikke klart å glede meg noe som helst over graviditeten både pga. dette og for jeg føler meg som en inkubator. Alt dette vet mannen. Likevel går han rundt å maser om når HAN vil fødselen skal starte slik at han får mest mulig tid sammen med barnet (ikke med OSS, kun HENNE.) føles som jeg ikke eksisterer jeg skal bare presse ut ungen til han så er jeg glemt. 

I tillegg har jeg hatt store ryggproblemer (ikke graviditetrelatert) siste uken som er så ille at jeg ikke klarer å gjøre basic hverdagsgreier så jeg tenker hvordan i f skulle jeg takle en fødsel før de plagene går litt over. Dette viser han ingen tegn til å bry seg om. Bare ønsker fødsel skal starte. Og nærmest gleder seg over mine smerter når jeg får kynnere som er litt kraftigere osv. Blir så inni helv**** forbanna over denne oppførselen og jeg har sagt det flere ganger. Det gjør det liksom ikke bedre, fordi det er noe jeg må si fra om istedenfor at han bare kan bry seg LITT om meg også ???

Han går også rundt og tenker at fødselen er NULL STRESS og «gidder ikke tenke på hva som KAN skje» av komplikasjoner osv. unnskyld meg uansett om det blir komplikasjoner eller ikke vil ikke en fødsel være NULL STRESS for meg ??? UFF vet ikke helt hva jeg vil med innlegget engang blir bare så jævlig frustrert og også veldig lei meg for jeg føler han kunne ikke brydd seg mindre om meg om han så forsøkte.. 

men så, selvfølgelig skal han få lov å glede seg selv om jeg ikke klarer. Kanskje er det hormoner som jør jeg overreagerer? Nytter ikke snakke med han. Og burde da for f ikke være nødvendig å fortelle han at han må bry seg om meg. Altså hva faen… går nesten rundt å ønsker at noe skal skje i fødselen for å sette en støkk i han, så deprimert som dette har gjort meg.

Anonymkode: 1257a...499

Utrykk som sier man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Jeg har selv født dødt barn til termin, og ble alvorlig syk selv. Sto om timer. Så nei, det der ønsker du så absolutt ikke. Å straffe mannen din med å sette støkk i han, er direkte drittsekk oppførsel. Ikke hormoner eller noe. Dritt sekk oppførsel enkel og greit 

Fælt å si dette til en førstegangs mamma, men du burde ta deg i nakken nå. Heller vei dine kamper og velg dine kamper. Virker som mannfolk er i veien uansett mange ganger for enkelte damer, gravide eller ikke og uansett hva de gjør er det galt. Og som første gangs så har du heller ingen grunn til å ha fødselsangst, du aner ikke hva du går til og burde faktisk nyte, ruge og stålsette deg. Noen sier det er hormoner som snakker, men jeg tror faktisk helt ærlig du er sånn fordi du bare er sånn ellers og.. Vær snill med deg selv, og vær snill med mannen din!

Anonymkode: cd858...421

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Etter fødsel så er det verken du eller han som er hovedprioritet, men barnet. Så det er veldig viktig å prate sammen nå og ha god kommunikasjon 🧡 

Lykke til med fødsel og barseltid ☺️

Anonymkode: e001d...e5a

Selvfølgelig er ingen av oss hovedprioritet. Men jeg har tenkt og føler det er viktig å tenke på å være generøse og ta hensyn til hverandre når hverdagen blir snudd oppned. Mannen er jo en jeg elsker mer enn noen andre, såklart vil jeg gjøre det jeg kan for å bidra til at den nye tilværelsen blir fin. Får ikke samme tankene/innstillingen tilbake føler jeg

Anonymkode: 1257a...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mtp. andre sine svar her forventet jeg nesten at dette var sarkasme og at jeg skulle få beskjed om at jeg må skjerpe meg på slutten der 😅 

Noen ganger har tankene gått så langt at eneste trøst har vært å tenke at jeg alltids kan gå fra han dersom jeg er så lite viktig for han som jeg har følt meg.

Og ja har snakket med flere i helsetjenesten angående det.. men å snakke om det endrer ikke at jeg MÅ gjennom det folk beskriver som «helt umenneskelig jævlig» og traumatiserende osv. vet jeg får en «premie» til slutt og dette forventer folk skal få meg til å føle meg bedre, veldig vanskelig når man ikke klarer å glede seg til denne «premien». Føler meg fæl som tenker sånn. 

Anonymkode: 1257a...499

Nei herregud, det er helt vanlig å grue seg til fødsel. Det er ikke alltid det føles ut som noen premie etterpå, og det er i hvert fall vanskelig å tenke sånn på forhånd. 

Du kan faktisk bare gå fra ham om det ikke føles bedre, du har helt rett i det. Synes det er en slags sunn tanke oppi det hele. Du har valgmuligheter etter hvert, det eneste du ikke kan velge er å ikke føde 😅 

Jeg fikk angst og ble sykmeldt på grunn av måten (eks)mannen min behandlet meg da jeg var høygravid. Det var helt fryktelig, og jeg skjønner følelsen selv om det ikke var samme situasjon. 

Det er ikke sikkert han ikke bryr seg om deg, selv om han ikke klarer å kommunisere det. Du må i hvert fall gi det tid, hormoner er kraftige greier. 

Alt kommer til å gå bra, om du ender opp med å bli eller gå ❤️ 

Anonymkode: f259e...dca

[Plomm]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk ❤️ Dette var nok til å få tårene til å renne ukontrollert 😅 føler meg helt knekt..

Ja og nei. Jordmor vet om depresjon og tankene og har snakket med psyk. sykepleier og en jordmor som jobber mye med fødselsangst men har ikke hjulpet noe som helst dessverre..

Anonymkode: 1257a...499

Veldig leit å høre at det ikke har hjulpet noe😢 Dessverre er det fortsatt en del manglende kunnskap om hvordan man skal håndtere de tankene du sitter med. Det er jo fortsatt slik at man kan bli sett ned på dersom ikke man tenker at graviditeten er helt fantastisk og man danser på rosa skyer.

Bare vit at det er helt normalt å føle det sånn, du er ikke alene. Det er en liten trøst, jeg vet. Men det blir bedre også❤️

Vet ikke hva jeg skal si om far til barnet. Synes det er helt grusomt at han ikke bryr seg om at du er redd og at han ikke ønsker fødsel for helsen din sin skyld. Det er utrolig kaldt av han. Kan forstå han gleder seg, men virker ikke som han skjønner hva det innebærer for deg. Dessverre kan det også komme av det jeg nevnte tidligere. Folk har en tendens til å tro at graviditet er helt nydelig. Det er jo "helt naturlig" og "kvinner er skapt for det", så hvorfor skal det være ubehagelig og skummelt? Det er det ikke alle som skjønner, og virker som din mann er en av dem. Tror det er litt for sent å endre hans tanker om det, jeg krysser fingrene om at han endrer seg etter fødsel❤️ 

Hold ut❤️ vet de siste ukene er de tregeste i verden (!!!). Er ikke så lenge jeg satt der selv og jeg hatet det virkelig. Føler seg som en strandet hval gjør man også, og overhodet ingen som kan sette seg inn i hvordan akkurat du føler det og har det. Men vær stolt av deg selv, og trøst deg med at sannsynligvis gjør mannen din sitt beste, han bare mangler litt forståelse og ordlegger seg litt uheldig (håper jeg)

[Vera]

De siste ukene før fødsel er mildt sagt jævlige. Ingenting i kroppen funker som det pleier, det er tungt, det er heseblesende, man føler seg hjelpeløs og helt på kanten av stupet. Helt normalt. 
 

Men, samtidig må man klare å ha noen rasjonelle tanker i hodet - selv om man mest av alt har lyst å skrike bare noen puster litt høyt i nærheten. Din mann gleder seg for dere begge - kanskje han tenker at hans glede skal smitte over på deg og ta bort tunge tanker? Eller kanskje han er redd ditt tungsinn skal smitte over på han - derfor gjør han seg mer giret enn han egentlig er? Det er mye som skjer i en manns hode også under et svangerskap - selv om det er vi kvinner som bærer barnet i vår kropp. 
 

Ville ha bestilt en time hos fastlege eller noen andre du kan prate med om de tunge tankene, og sagt at du trenger ekstra oppfølgning nå de siste ukene. Det er dessverre ikke veldig ofte en jordmor har særlig kompetanse på depresjoner eller andre ting relatert til psyken..så jeg ville henvendt meg til noen med skikkelig kompetanse. Parterapi kan også fungere bra.