Å ta store valg som har konsekvenser for hele familien

[AnonymBruker]

Min mann og jeg står foran en stor livsbeslutning som i korthet går ut på å enten bli boende i samme by og landsdel som vi har gjort de siste 15 årene eller å flytte til en helt annen landsdel. Å flytte vil innebære at vi kommer veldig mye nærmere begges familie, men vil også kreve at vi finner oss nye jobber, selger hus og flytter fra venner. Vi har også to barn, som foreløpig går i barnehage, så en eventuell flytting bør helst skje før de starter på skolen. 

Og vi klarer ikke å bestemme oss. Vi får hjertesorg ved tanken av å flytte og rive opp alt vi har bygd oss opp her vi nå bor. Samtidig så får vi også sorg ved å tenke på at vi er så langt borte fra familien, og at det nå er mye viktigere med nærhet til dem både pga ungene og pga aldrende foreldre. 

Så mitt spørsmål er: Til andre som har stått ovenfor (lignende) store livsbeslutninger: Hva skjedde som fikk dere til å lande på den ene eller andre beslutningen? For vi blir seriøst smågale her, og ingen klarer å si "dette vil jeg helst". 

 

 

 

Anonymkode: 40ede...de9

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde hatt et godt forhold til mine foreldre, nye og interessante jobber er realistisk for begge, dere har begge venner dit dere vil flytte til, dere liker klimaet, miljøet og stemningen - så ja, flytt! Besteforeldre, onkler og tanter i nærheten er gull. 

Anonymkode: bbef7...1eb

[Eneri]

Har ikke stått i det samme, men jeg tenker det er et godt tegn at dere ikke bare hopper i det. Altså at begge tenker nøye på alle konsekvenser og ingen presser eller er utålmodig mot den andre. Det er en stor omveltning som vil kreve mye å gjennomføre. Men sjansen for å stå i det og lande på beina er større når dere har snakket godt gjennom det og tilslutt faller på en beslutning som begge kan stå for.

[AnonymBruker]

Eneri skrev (14 minutter siden):

Har ikke stått i det samme, men jeg tenker det er et godt tegn at dere ikke bare hopper i det. Altså at begge tenker nøye på alle konsekvenser og ingen presser eller er utålmodig mot den andre. Det er en stor omveltning som vil kreve mye å gjennomføre. Men sjansen for å stå i det og lande på beina er større når dere har snakket godt gjennom det og tilslutt faller på en beslutning som begge kan stå for.

Å stå i det. Det nye moteuttrykket som sprer om seg.

Anonymkode: 6d52a...e72

[Eneri]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Å stå i det. Det nye moteuttrykket som sprer om seg.

Anonymkode: 6d52a...e72

"Jeg har ikke vært i den valgsituasjonen du beskriver, men velger å svare likevel", var det en mer tydelig, ikke-moteavhengig måte å si det på?

Og hva var poenget ditt med den kommentaren? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Min mann og jeg står foran en stor livsbeslutning som i korthet går ut på å enten bli boende i samme by og landsdel som vi har gjort de siste 15 årene eller å flytte til en helt annen landsdel. Å flytte vil innebære at vi kommer veldig mye nærmere begges familie, men vil også kreve at vi finner oss nye jobber, selger hus og flytter fra venner. Vi har også to barn, som foreløpig går i barnehage, så en eventuell flytting bør helst skje før de starter på skolen. 

Og vi klarer ikke å bestemme oss. Vi får hjertesorg ved tanken av å flytte og rive opp alt vi har bygd oss opp her vi nå bor. Samtidig så får vi også sorg ved å tenke på at vi er så langt borte fra familien, og at det nå er mye viktigere med nærhet til dem både pga ungene og pga aldrende foreldre. 

Så mitt spørsmål er: Til andre som har stått ovenfor (lignende) store livsbeslutninger: Hva skjedde som fikk dere til å lande på den ene eller andre beslutningen? For vi blir seriøst smågale her, og ingen klarer å si "dette vil jeg helst". 

 

 

 

Anonymkode: 40ede...de9

Ville flyttet no før de begynte på skolen. Vi gjorde det ikke og de har mange venner her no og godt miljø så vi venter med å flytte til de er voksen.. Skulle flyttet når de gikk i bhg! Og ihvertfall om det er nærmere begge sin familie!

Anonymkode: e01cf...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min mann og jeg står foran en stor livsbeslutning som i korthet går ut på å enten bli boende i samme by og landsdel som vi har gjort de siste 15 årene eller å flytte til en helt annen landsdel. Å flytte vil innebære at vi kommer veldig mye nærmere begges familie, men vil også kreve at vi finner oss nye jobber, selger hus og flytter fra venner. Vi har også to barn, som foreløpig går i barnehage, så en eventuell flytting bør helst skje før de starter på skolen. 

Og vi klarer ikke å bestemme oss. Vi får hjertesorg ved tanken av å flytte og rive opp alt vi har bygd oss opp her vi nå bor. Samtidig så får vi også sorg ved å tenke på at vi er så langt borte fra familien, og at det nå er mye viktigere med nærhet til dem både pga ungene og pga aldrende foreldre. 

Så mitt spørsmål er: Til andre som har stått ovenfor (lignende) store livsbeslutninger: Hva skjedde som fikk dere til å lande på den ene eller andre beslutningen? For vi blir seriøst smågale her, og ingen klarer å si "dette vil jeg helst". 

 

 

 

Anonymkode: 40ede...de9

Vi gjorde dette for 8 år siden. Flyttet til Nordnorge. Men vi leide ut huset, og søkte bare permisjon fra jobbene våre, og innstilte oss på å prøve ett år. Vi leide et hus i første omgang. 

Vi er her ennå -de 3 barna våre fant seg fort til rette (Gikk da i 2., 5., og 8.klasse). Vi solgte huset vårt året etter, og kjøpte bolig her. Bare gode erfaringer - det kan være lurt og utviklende å prøve på noe nytt. 

Anonymkode: 266a6...f2c

[fru Alving]

Har dere lyst til å flytte? Det er egentlig spørsmålet tenker jeg.

For barna deres vil det gå greit med en flytting så tidlig i livet, eventuelle "tap" vil veies opp av nærhet til familien i det lange løp.

Men ønsker du og mannen din å flytte? Og hvorfor?

Det er ikke bare fordeler med å bo nær familie, særlig om de er eldre så vil det være mer forventninger om dere bor i nærheten til hjelp osv

Jeg hadde ikke flyttet til hjemtraktene bare fordi dere "kommer derfra" regner med dere har masse positive ting der dere bor nå, og at dere ser er fremtid der også?

Hvis dette innebærer tilgang til gode jobber og gode fremtidsutsikter for barna så ville jeg tenkt meg om både en og tre ganger før jeg flyttet hjem.

Jeg har selv vokst opp i en annen landsdel enn den mine foreldre kom fra, har aldri tenk på det som noe tap at vi ikke bodde nær familien. Nå har jeg gode minner fra sommerferier hos besteforeldrene mine da og etter hvert kunne jeg selv fly og ta toget og besøke dem alene.

[AnonymBruker]

Hvis familiene deres bor nær hverandre, og det vil være jobber å finne der samt boligpriser som er innenfor hva dere har råd til, så sier jeg bare flytt....

Det kommer selvfølgelig an på hvor dere bor og hvilken landsdel det er snakk om, man skal faktisk ikke glemme å vektlegge klima osv i en sånn flytting. Men hvis dere er derfra vet dere jo hvordan det er.... Og også om det er skole/utdanningstilbud i nærheten der også når barna blir eldre, eller om det er bedre der dere bor nå.

 

Anonymkode: da727...bb7

[AnonymBruker]

Vi tok dette valget rett før vi fikk barn. Veldig trist å forlate venner osv der vi var, men veldig godt å ha familie i nærheten når man har barn. De fungerer litt som en slags forsikring. Så da mannen min ble syk da barna var små var det utrolig godt at de hadde besteforeldre i nærheten som de allerede var trygge på, sånn at pappas sykdom ikke fikk ta så stor plass.

Anonymkode: 6b112...9e7

[AnonymBruker]

Har vært i akkurat samme situasjon! Det som gjorde at vi flyttet var at vi begge kunne ta med jobbene våre og det dukket opp et flott hus i riktig område/skolekrets.

Anonymkode: 31d97...5c8

[AnonymBruker]

Familie er viktig. Barna vil bli kjent med besteforeldre på en annen måte. 

Og når deres foreldre blir gamle er det godt dere bor i nærheten.. 

Anonymkode: 32eb2...5b0

[AnonymBruker]

Takk så mye til alle som har svart! 
 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi gjorde dette for 8 år siden. Flyttet til Nordnorge. Men vi leide ut huset, og søkte bare permisjon fra jobbene våre, og innstilte oss på å prøve ett år. Vi leide et hus i første omgang. 

Vi er her ennå -de 3 barna våre fant seg fort til rette (Gikk da i 2., 5., og 8.klasse). Vi solgte huset vårt året etter, og kjøpte bolig her. Bare gode erfaringer - det kan være lurt og utviklende å prøve på noe nytt. 

Anonymkode: 266a6...f2c

Takk for at du delte av egen erfaring. Det med permisjon fra jobben har faktisk ikke slått oss. Interessant tanke. Og et godt poeng det med at det er lurt og utviklende å prøve noe nytt. Man lever jo bare en gang… 

 

 

Anonymkode: 40ede...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har vært i akkurat samme situasjon! Det som gjorde at vi flyttet var at vi begge kunne ta med jobbene våre og det dukket opp et flott hus i riktig område/skolekrets.

Anonymkode: 31d97...5c8

Ts her. Så heldige dere var som gjorde at dere kunne ta med jobbene. Hadde vi kunne gjort det hadde tvilen vært mye mindre. 🙂

Anonymkode: 40ede...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ville flyttet no før de begynte på skolen. Vi gjorde det ikke og de har mange venner her no og godt miljø så vi venter med å flytte til de er voksen.. Skulle flyttet når de gikk i bhg! Og ihvertfall om det er nærmere begge sin familie!

Anonymkode: e01cf...18c

Takk for at du delte. Vi er redde for at vi skal angre hvis vi ikke flytter. Vi blir nok garantert å ikke flytte hvis vi må vente femten år eller noe til ungene er ferdige med skolen, da er vi nok blitt for gamle til at vi orker og da er kanskje foreldrene våre døde. 

Anonymkode: 40ede...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Min mann og jeg står foran en stor livsbeslutning som i korthet går ut på å enten bli boende i samme by og landsdel som vi har gjort de siste 15 årene eller å flytte til en helt annen landsdel. Å flytte vil innebære at vi kommer veldig mye nærmere begges familie, men vil også kreve at vi finner oss nye jobber, selger hus og flytter fra venner. Vi har også to barn, som foreløpig går i barnehage, så en eventuell flytting bør helst skje før de starter på skolen. 

Og vi klarer ikke å bestemme oss. Vi får hjertesorg ved tanken av å flytte og rive opp alt vi har bygd oss opp her vi nå bor. Samtidig så får vi også sorg ved å tenke på at vi er så langt borte fra familien, og at det nå er mye viktigere med nærhet til dem både pga ungene og pga aldrende foreldre. 

Så mitt spørsmål er: Til andre som har stått ovenfor (lignende) store livsbeslutninger: Hva skjedde som fikk dere til å lande på den ene eller andre beslutningen? For vi blir seriøst smågale her, og ingen klarer å si "dette vil jeg helst". 

 

 

 

Anonymkode: 40ede...de9

Jeg tenker at nå som dere har barn og er eldre, så er det mye viktigere å være nærmere familien. Det er det neste for barna deres, hvis besteforeldre og tanter/onkler osv er interessert i dem. Det er viktig at barna får en tilknytning til familien sin, det er jo veldig viktig. Så for meg hadde det vært et enkelt valg ☺️. 

Venner kan dere besøke og treffe i ferier, lang helger osv. Og da får sikkert barna kost seg med besteforeldre også. Så her må dere tenke hva som er best for kjernefamilien og ut i fremtiden.

Anonymkode: d2335...7f2

[AnonymBruker]

Vi stod i samme situasjon og flyttet for fire år siden. Det er det beste valget vi har tatt! Jeg savner venner fremdeles, og jeg savner jobben min hver dag, men jeg har en bra (bare annerledes) jobb idag, mannen har en jobb han elsker, vi stortrives i både hus og nabolag, og ungene har et helt annet forhold til besteforeldre, oldeforeldre og resten av familien enn det de ville hatt om vi ble boende. Det er heller ikke umulig å holde kontakten, så jeg skal jentetur med venninner derfra helga etter påske. Det blir super fint! 

Lykke til med valget - dere kan uansett ikke velge feil for det er aldri for sent å flytte og alltid mulig å flytte igjen ❤️

Anonymkode: 2192c...de5

[AnonymBruker]

Vi valgte å ikke flytte, og har aldri angret. Endte faktisk med at alle unntatt ett søsken også flyttet, og at begge sett med foreldre har sekundærhjem som pensjonister. Jeg ville mulig følt det annerledes om alle bodde nærmere hverandre, og vi var "alene" et annet sted. 

Anonymkode: c0ddb...4d5