Et sinne som bygger seg opp

[AnonymBruker]

Samboer og jeg har vært sammen i mange år. Vi har hatt opp og nedturer men kommet oss igjennom dem. Vi kan ha lange perioder som er fine, og vi kan ha perioder som er mindre fine. 

Vi har innimellom problemer med kommunikasjon. Hvis typen reagerer på noe jeg sier eller gjør så sier han ofte veldig hardt i fra. På en sånn måte at det ikke er rom for diskusjon, og at han har rett uansett hva jeg måtte ha å si om det. Ofte dreier det seg om ting som man gjerne diskuterer, men med en ovenfra og ned-holdning så kommer vi ingen vei. Der og da kan vi være steile begge to, men i ettertid prøver jeg gjerne å ta det opp. Diskutere og anerkjenne at det var ting jeg kunne gjort eller sagt annerledes. Slik jeg ser det så har alle noe å justere etter en uenighet, og jeg har ingen problemer med å anerkjenne mine. Problemet er heller at han aldri gjør det samme. Det blir nesten som at jeg alltid er den unnskyldende parten, men at han ikke har noe å unnskylde. Han hadde jo «rett», så hva har vel han å unnskylde? På dette punktet prøver jeg å si at han for eksempel kan konfrontere meg på en annen måte. Ofte blir jeg lei meg av måten han sier ting til meg på, men da får jeg bare en reprise av det han sa, men denne gangen på en langt mildere måte selvfølgelig. For han klarer ikke å se at måten han snakket på i selve situasjonen var uheldig.

Problemet mitt og grunnen til dette innlegget er at jeg oftere etter slike situasjoner føler på et større og større sinne. Jeg blir så fortvilt og forbanna at jeg bruker lang tid på å roe meg ned. Jeg tåler nesten ikke å se på han lenger, og ønsker nesten å distansere meg fra hele han. Han forstår meg ikke og er helt uvillig til å møte meg på det i ettertid, og sinnet er jo i bunn og grunn en sorg over å ikke føle seg forstått av den ene personen som jeg virkelig trenger skal forstå meg.

For å være tydelig så er det ikke sånn at jeg er redd for å miste besinnelsen. Våre diskusjoner foregår i trygge rammer. Det er sinnet som kommer når jeg er alene etter en diskusjon som er følelsesmessig vanskelig, og fordi jeg ikke føler at jeg kommer noen vei så blir jeg så innmari frustrert og lei meg.

Noen tips til hvordan jeg kan håndtere dette bedre? 

 

Anonymkode: 5cc2a...5b7

[AnonymBruker]

Høres ut som at forholdet egentlig er på vei mot slutten når du føler så sterkt mot han. At kjærligheten forsvinner 

Anonymkode: da78a...218

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Problemet mitt og grunnen til dette innlegget er at jeg oftere etter slike situasjoner føler på et større og større sinne. Jeg blir så fortvilt og forbanna at jeg bruker lang tid på å roe meg ned. Jeg tåler nesten ikke å se på han lenger, og ønsker nesten å distansere meg fra hele han. Han forstår meg ikke og er helt uvillig til å møte meg på det i ettertid, og sinnet er jo i bunn og grunn en sorg over å ikke føle seg forstått av den ene personen som jeg virkelig trenger skal forstå meg.

Dette synes jeg du forklarer utrolig godt, TS. Jeg har dessverre ikke noen gode råd å komme med, når han ikke er interessert i å forstå deg så er vi like langt. Og jeg tror ikke det går for deg å gi slipp på dette, for du er sint fordi du vet innerst inne at du blir avvist.

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Samboer og jeg har vært sammen i mange år. Vi har hatt opp og nedturer men kommet oss igjennom dem. Vi kan ha lange perioder som er fine, og vi kan ha perioder som er mindre fine. 

Vi har innimellom problemer med kommunikasjon. Hvis typen reagerer på noe jeg sier eller gjør så sier han ofte veldig hardt i fra. På en sånn måte at det ikke er rom for diskusjon, og at han har rett uansett hva jeg måtte ha å si om det. Ofte dreier det seg om ting som man gjerne diskuterer, men med en ovenfra og ned-holdning så kommer vi ingen vei. Der og da kan vi være steile begge to, men i ettertid prøver jeg gjerne å ta det opp. Diskutere og anerkjenne at det var ting jeg kunne gjort eller sagt annerledes. Slik jeg ser det så har alle noe å justere etter en uenighet, og jeg har ingen problemer med å anerkjenne mine. Problemet er heller at han aldri gjør det samme. Det blir nesten som at jeg alltid er den unnskyldende parten, men at han ikke har noe å unnskylde. Han hadde jo «rett», så hva har vel han å unnskylde? På dette punktet prøver jeg å si at han for eksempel kan konfrontere meg på en annen måte. Ofte blir jeg lei meg av måten han sier ting til meg på, men da får jeg bare en reprise av det han sa, men denne gangen på en langt mildere måte selvfølgelig. For han klarer ikke å se at måten han snakket på i selve situasjonen var uheldig.

Problemet mitt og grunnen til dette innlegget er at jeg oftere etter slike situasjoner føler på et større og større sinne. Jeg blir så fortvilt og forbanna at jeg bruker lang tid på å roe meg ned. Jeg tåler nesten ikke å se på han lenger, og ønsker nesten å distansere meg fra hele han. Han forstår meg ikke og er helt uvillig til å møte meg på det i ettertid, og sinnet er jo i bunn og grunn en sorg over å ikke føle seg forstått av den ene personen som jeg virkelig trenger skal forstå meg.

For å være tydelig så er det ikke sånn at jeg er redd for å miste besinnelsen. Våre diskusjoner foregår i trygge rammer. Det er sinnet som kommer når jeg er alene etter en diskusjon som er følelsesmessig vanskelig, og fordi jeg ikke føler at jeg kommer noen vei så blir jeg så innmari frustrert og lei meg.

Noen tips til hvordan jeg kan håndtere dette bedre? 

 

Anonymkode: 5cc2a...5b7

Det finnes ikke kurs i gode måter å håndtere dårlig adferd fra motparten . Han respekterer deg ikke . Å du har begynt å få nok . Med god grunn . Ikke forsøk å tilpass deg å bli degradert og  disrespektert. 

[Hjelpsom]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Samboer og jeg har vært sammen i mange år. Vi har hatt opp og nedturer men kommet oss igjennom dem. Vi kan ha lange perioder som er fine, og vi kan ha perioder som er mindre fine. 

Vi har innimellom problemer med kommunikasjon. Hvis typen reagerer på noe jeg sier eller gjør så sier han ofte veldig hardt i fra. På en sånn måte at det ikke er rom for diskusjon, og at han har rett uansett hva jeg måtte ha å si om det. Ofte dreier det seg om ting som man gjerne diskuterer, men med en ovenfra og ned-holdning så kommer vi ingen vei. Der og da kan vi være steile begge to, men i ettertid prøver jeg gjerne å ta det opp. Diskutere og anerkjenne at det var ting jeg kunne gjort eller sagt annerledes. Slik jeg ser det så har alle noe å justere etter en uenighet, og jeg har ingen problemer med å anerkjenne mine. Problemet er heller at han aldri gjør det samme. Det blir nesten som at jeg alltid er den unnskyldende parten, men at han ikke har noe å unnskylde. Han hadde jo «rett», så hva har vel han å unnskylde? På dette punktet prøver jeg å si at han for eksempel kan konfrontere meg på en annen måte. Ofte blir jeg lei meg av måten han sier ting til meg på, men da får jeg bare en reprise av det han sa, men denne gangen på en langt mildere måte selvfølgelig. For han klarer ikke å se at måten han snakket på i selve situasjonen var uheldig.

Problemet mitt og grunnen til dette innlegget er at jeg oftere etter slike situasjoner føler på et større og større sinne. Jeg blir så fortvilt og forbanna at jeg bruker lang tid på å roe meg ned. Jeg tåler nesten ikke å se på han lenger, og ønsker nesten å distansere meg fra hele han. Han forstår meg ikke og er helt uvillig til å møte meg på det i ettertid, og sinnet er jo i bunn og grunn en sorg over å ikke føle seg forstått av den ene personen som jeg virkelig trenger skal forstå meg.

For å være tydelig så er det ikke sånn at jeg er redd for å miste besinnelsen. Våre diskusjoner foregår i trygge rammer. Det er sinnet som kommer når jeg er alene etter en diskusjon som er følelsesmessig vanskelig, og fordi jeg ikke føler at jeg kommer noen vei så blir jeg så innmari frustrert og lei meg.

Noen tips til hvordan jeg kan håndtere dette bedre? 

 

Anonymkode: 5cc2a...5b7

Kejnner denne situasjonen igjen fra mitt eget havarerte ekteskap. Vi sto også fast på samme måte og jeg er rimelig sikker på at det var derfor hun brøt ut. 

Hvis du selv synes at det er verdt det, så må dere lære dere "begge" å kommunisere med hverandre. Det nytter ikke at bare en part kommuniserer på den måten den synes er rett. Man skal heller ikke legge seg flat. Så det bunner ut i at dere har forskjellig måte å kommunisere på og må få "tunet" dere til samme nivå. Det kan virke som du allerede har prøvd, men det har ikke fungert. Da vil jeg foreslå ekstern hjelp. Det være seg familieterapi, samlivsterapaut osv. Vet det er mulig å få hjelp på familievernkontorene, men på mange av kontorene har de mange måneder lang kø.

Det er sikkert noen her inne som kjenner til eventuelle instanser som kan hjelpe, men det vil jo bare være til hjelp om dere begge ønsker det.

[AnonymBruker]

Det er bare én ting som kan hjelpe: kom dere til en par-psykolog. De er dyktige og kan hjelpe. Ikke bruk de parterapeutene som kommunen tilbyr. De har ikke en utdanning som er tung nok til å ta tak i sånne problemer. 

Anonymkode: 378a6...352

[AnonymBruker]

Vis ham denne: 

https://www.psychologytoday.com/us/blog/the-novel-perspective/202012/would-you-rather-be-right-loved

Anonymkode: f0658...829

[AnonymBruker]

Han går i offer rolle. Så heretter ber du ikke om unnskyld for ditt. Er i sammen med en selv. Slenger ofte med leppa  og påstår det er humor, til tross for utallige beskjeder fra min side om at han ikke er noe morsom. ( det er jo ikke humor,  det er manipulasjon) så jeg svarer på samme vis. Han blir døds fornærmet. Næmen stakars deg da, tåler du ikke egen humor,  sier jeg da, også er det visst min feil at han er såret . Men jeg gir meg ikke. Fordi han gir seg ikke.

Av og til strekker han strikken langt. Han er i bunnen langsur og jeg veldig kort sur. Så når han strekker strikken langt må jeg jobbe med å være langsur.til han tar opp ting selv. Fordi han er aldri motakelig for at jeg tar opp ting. 

Feks han kan bli sur for en filleting jeg ikke vet er. Kjører silent treatment, men er generelt gretten og smeller med dører ol. Jeg spør hva er det du er sur for, hvorfor er du irritert osv. Er ikke sur, svarer han mens han tramper i gulvet. Og sånn kan han da holde på i to tre uker, til han ikke husker hvorfor han er sur.

Så av og til må jeg kjøre samme greia tilbake, til han spør hvorfor.  Så sier som han, er ikke sur, mens jeg tramper i gulvet. Og gir meg ikke før han sier det er ubehagelig.  Først da, kan vi ha en samtale om at dette ubehaget går begge veier. 

Mye av grunnene til hans surhet er nok en liten form for ocd, tror jeg. Da han kan få fullstendig hetta av feks om jeg prøver å måke snø. Fordi jeg ødelegger snøen hans. Han sier det jo ikke, men kan bekrefte når jeg spør. Men han vil ikke fortelle meg hvordan han vil ha det heller. Så da får han bare få litt fnatt. Han skjønner vel selv at han reagerer mye på småting. Men vil jo ikke innrømme for mye, for det sprekker jo mannebildet hans.

Så jeg bryr meg ikke. Han får være sur til han blir blid igjen og jeg er tydelig på at jeg forholder meg til kun ting han sier.

Av og til kan det bli mye pirk. Feks han begynte å demonstrere hvordan jeg skulle vri opp en fille. Dvs jeg gjør det ikke feil, men vi gjør det ulikt. Dog er jeg kokk, og vasker mye benker ila en dag. Så vri opp filler kan jeg.  Sorry for avsporing, ... uansett så er jeg da tydelig iht slike inblandinger på hva er ok å klage på og hva er ikke ok å klage på.

Der vanskeligste er vel å ta opp ting der han ikke fungerer. Feks han påstår han rydder, problemet er jo at han ikke legger ting på rett plass. Så vi finner jo ikke igjen ting,  også er det vanskelig å legge på rett plass da han har stappet de plassene med feil ting.og slike beskjeder er svært vanskelig for han å ta imot. Så løsningen hans da er å slutte å rydde, fremfor å sette seg inn I hvor ting skal. Det morsomme er jo hans vanlige frase er, legg tingene på fast plass. Så feks når jeg leter etter noe, så roper han fast plass. Også glemmer han at det er han som har lagt det på feil plass, så jeg må lete. Feks bilnøklene mine.  Pga bensinpriser,  bruker begge min bil. Og jeg har hatt et sted til nøklene i mange år. Men han klarer ikke å legge de der. Så noen ganger har jeg måtte finne reserve nøkkel.  Også tviholder han på at han ikke trenger å lete i egne lommer osv. Fordi det er jo ikke han som har rotet de bort. Så han gjemmer seg hver gang jeg finner de i jakka hans

Nå klager jeg jo litt på han. Men vi har det fint ellers. Men han har noen issues.

  Og jeg er streng på grense setting iht det som går utover meg. Ellers får han jo holde på med snømåking osv alene, om det gjør han lykkelig. Jeg elsker han jo, og han meg. Og vi kjenner hverandre godt. Så gidder ikke å bry meg så mye om nykker han har. Det er jo han i et nøtteskall. Av og til tuller jeg med at : gode gamle grinebiteren min. Og erter med at han kommer til å bli han 70 åringen som hytter med neven ved gjerdet til alle. 

Det hjelper han , at jeg setter litt perspektiver til han. Da han vet det så godt. 

 

Så mitt råd, bli beinhard,  sett grenser og vær tydelig på dem. Ikke finn deg i alt. Mye kan løses med humor, og litt lett sarkasme. Feks skylle jo tro du var kongen av sannheten, jeg har visst lite jegcskulle ha sagt. Og gi han en kroning eller noe. Ha en papp krone liggende. Sånt blir humor, samt setter ting i perspektiv. 

Anonymkode: b3401...92a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han går i offer rolle. Så heretter ber du ikke om unnskyld for ditt. Er i sammen med en selv. Slenger ofte med leppa  og påstår det er humor, til tross for utallige beskjeder fra min side om at han ikke er noe morsom. ( det er jo ikke humor,  det er manipulasjon) så jeg svarer på samme vis. Han blir døds fornærmet. Næmen stakars deg da, tåler du ikke egen humor,  sier jeg da, også er det visst min feil at han er såret . Men jeg gir meg ikke. Fordi han gir seg ikke.

Av og til strekker han strikken langt. Han er i bunnen langsur og jeg veldig kort sur. Så når han strekker strikken langt må jeg jobbe med å være langsur.til han tar opp ting selv. Fordi han er aldri motakelig for at jeg tar opp ting. 

Feks han kan bli sur for en filleting jeg ikke vet er. Kjører silent treatment, men er generelt gretten og smeller med dører ol. Jeg spør hva er det du er sur for, hvorfor er du irritert osv. Er ikke sur, svarer han mens han tramper i gulvet. Og sånn kan han da holde på i to tre uker, til han ikke husker hvorfor han er sur.

Så av og til må jeg kjøre samme greia tilbake, til han spør hvorfor.  Så sier som han, er ikke sur, mens jeg tramper i gulvet. Og gir meg ikke før han sier det er ubehagelig.  Først da, kan vi ha en samtale om at dette ubehaget går begge veier. 

Mye av grunnene til hans surhet er nok en liten form for ocd, tror jeg. Da han kan få fullstendig hetta av feks om jeg prøver å måke snø. Fordi jeg ødelegger snøen hans. Han sier det jo ikke, men kan bekrefte når jeg spør. Men han vil ikke fortelle meg hvordan han vil ha det heller. Så da får han bare få litt fnatt. Han skjønner vel selv at han reagerer mye på småting. Men vil jo ikke innrømme for mye, for det sprekker jo mannebildet hans.

Så jeg bryr meg ikke. Han får være sur til han blir blid igjen og jeg er tydelig på at jeg forholder meg til kun ting han sier.

Av og til kan det bli mye pirk. Feks han begynte å demonstrere hvordan jeg skulle vri opp en fille. Dvs jeg gjør det ikke feil, men vi gjør det ulikt. Dog er jeg kokk, og vasker mye benker ila en dag. Så vri opp filler kan jeg.  Sorry for avsporing, ... uansett så er jeg da tydelig iht slike inblandinger på hva er ok å klage på og hva er ikke ok å klage på.

Der vanskeligste er vel å ta opp ting der han ikke fungerer. Feks han påstår han rydder, problemet er jo at han ikke legger ting på rett plass. Så vi finner jo ikke igjen ting,  også er det vanskelig å legge på rett plass da han har stappet de plassene med feil ting.og slike beskjeder er svært vanskelig for han å ta imot. Så løsningen hans da er å slutte å rydde, fremfor å sette seg inn I hvor ting skal. Det morsomme er jo hans vanlige frase er, legg tingene på fast plass. Så feks når jeg leter etter noe, så roper han fast plass. Også glemmer han at det er han som har lagt det på feil plass, så jeg må lete. Feks bilnøklene mine.  Pga bensinpriser,  bruker begge min bil. Og jeg har hatt et sted til nøklene i mange år. Men han klarer ikke å legge de der. Så noen ganger har jeg måtte finne reserve nøkkel.  Også tviholder han på at han ikke trenger å lete i egne lommer osv. Fordi det er jo ikke han som har rotet de bort. Så han gjemmer seg hver gang jeg finner de i jakka hans

Nå klager jeg jo litt på han. Men vi har det fint ellers. Men han har noen issues.

  Og jeg er streng på grense setting iht det som går utover meg. Ellers får han jo holde på med snømåking osv alene, om det gjør han lykkelig. Jeg elsker han jo, og han meg. Og vi kjenner hverandre godt. Så gidder ikke å bry meg så mye om nykker han har. Det er jo han i et nøtteskall. Av og til tuller jeg med at : gode gamle grinebiteren min. Og erter med at han kommer til å bli han 70 åringen som hytter med neven ved gjerdet til alle. 

Det hjelper han , at jeg setter litt perspektiver til han. Da han vet det så godt. 

 

Så mitt råd, bli beinhard,  sett grenser og vær tydelig på dem. Ikke finn deg i alt. Mye kan løses med humor, og litt lett sarkasme. Feks skylle jo tro du var kongen av sannheten, jeg har visst lite jegcskulle ha sagt. Og gi han en kroning eller noe. Ha en papp krone liggende. Sånt blir humor, samt setter ting i perspektiv. 

Anonymkode: b3401...92a

Fikk meg til å tenke på eksen min. Jeg vasket ikke stekepannen på hans måte slik han hadde vist meg. Og han mente at jeg gjorde det på min måte bare for å plage han 🙄 Jeg vasker stekepanner helt normalt, altså. Og de blir helt rene 🤣 Men han har jo alltid rett 😬

Anonymkode: 2e01c...f69