Avpysing av snart 4 åring

[Rusket]

Sønnen blir snart 4 år. Og han er verdens skjønneste gutt (sett helt objektivt ), men han er så fryktelig forsiktig og pysete av seg.

Jeg var ikke slik som liten, ikke faren heller, antakelig kommer mye av mye sykdom og sykehusopphold de første 2-3 leveåra.

Det er jo fint at han er litt forsiktig, men dette er ekstremt. Han er så skvetten at han blir redd det meste. Fysisk har han blitt litt tøffere det siste halvåret, men fortsatt engstelig av seg. Han har alltid vært langt bak andre på sin alder når det gjelder fysiske ting, rett og slett for at han er redd.

Så hvordan får jeg gutten litt tøffere og litt mindre redd, uten å presse masse på han?

Jeg oppfordrer han til ting som å klatre, hoppe, balansere osv. Og det hjelper jo, men så var det dette med å være redd alt.

At han er redd leger, sykehus og slikt er forståelig, men han trenger ikke være redd kongler, pinner osv.

Dette høres sikkert pussig ut, men det er alvorlig. Jeg ønsker ingen rambo gutt, men bare at han skal kunne være litt mere med.

Og jeg som ikke er hønemor en gang

[Shea]

Min gutt var likedan, men det hjalp meget godt på å være i barnehage sammen med andre gutter og tøffe jenter. Det er sånn høvelig gått over nå og han er blitt 5år.

Det går seg til etter hvert:)

[Gjest Gjest]

Har ingen erfaring med dette, men tanker som slår meg er: Gi han tid og vær tålmodig. (Noe det høres ut som om du er). Vær ute i naturen, gjerne sammen med andre barn som hopper, klatrer og balanserer. Kanskje ikke rart han er redd mye, hvis det er nytt for han pga. sykehusopphold. Legg tilrette for fysiske prøvelser, Ikea har vel balansebrett, turnringer ol. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Skulle ønske trådstarter var moren min jeg...

Jeg var også mye syk og på sykehus, så er kjempepysete, redd for å slå meg, falle, skli osv ennå, nå er jeg 24, så er fint du er litt bevisst på det Nå er jeg jente da, men likevel...

Lykke til ihvertfall

Også må jeg bare innrømme; jeg smilte litt for meg selv da jeg leste hovedinnlegget, du skriver bra, var litt koselig å lese selv om jeg skjønner du sliter litt med dette

[Gjest Gjesta]

Det jeg tenker på er at han burde ha gode forbilder på sin egen alder, så han ser hva andre barn gjør og synes det ser morsomt ut. Har han ikke noen som kan trekke han litt med på ting? Kanskje en som er litt eldre, som han ser litt opp til?

[c",)]

Min datter var også veldig forsiktig når hun var mindre, i tillegg så var hun ekstremt avhengig av at jeg alltid var til stede. Jeg fikk henne inn i barnepark sånn at hun kunne se at hun kunne ha det bra selv om ikke mamma var der hele tiden. Det var også til stor hjelp med sånne små ting som hun var redd for.

Hun er snart 9 år nå, fortsatt er hun noe forsiktig, men det er bare hennes måte å være på.

Det kan være at din sønn rett og slett er av den forsiktige typen, og at han trenger tid på å prøve ut nye "skumle" ting.

[Far til 2]

Hva med å oppmuntre han ved å være tilstede som en trygghet ?

Løfte han opp i klatrestativet og holde han slik at han vet han ikke faller. Første gangen slik at han henger 10cm over bakken. Neste gang litt høyere. Men hold han godt hele tiden slik at han ikke blir redd, men bare får følelsen av "å henge høyt". Neste gang klatrer han kansje et stykke opp selv. Deretter begynner han å hoppe ned fra de laveste avsatsene.

Han er i en alder hvor en del lærer å sykle. Hvis han ikke har lært det enda, hvordan er følelsen av "fart" med 3 hjuls sykkel ? Kan han sitte på med deg når du sykler med vanlig sykkel slik at han får LITT følelse med fart ?

Jeg har ingen endelig oppskrift. Men å dytte barn ut i en situasjon de ikke føler de mestrer tror jeg er feil. De må selv oppdage at de mester det. Først da får de trygghet og ønske om å gå videre til neste nivå.

Lykke til.

[Gjest Miloine]

Er så enig med "far til 2"

Sønnen min var en skikkelig "pingle" når han var på den alderen.

Ja, så er de vel det da!

Har du eller far lært han det? Neivel, så se det ann da!

Vær der, oppmuntre barnet ditt, vær et forbilde, gjør de enkle tingene han ikke tørr, mens han er til stede osv...

Han er kun 4 ål

Sønnen min var som sagt like dann, turde ikke stå på en stol osv..

i dag, glem det "tøffeste gutten i gården"

Barnet ditt er sånn nå, nyt det, plutselig så har dette endret seg og da...., skal du se, at du brått bir en "hønemor"

noen er sene blomstrere i læring, andre i sosiale ting og noen i utfordringer!

TA TIDEN TIL HJELP DU, DET GÅR DEG TIL

Endret 2. januar 2006 av Miloine

[Laina]

Datteren min er også en skikkelig pyse. Dessverre har jeg inntrykk av at "vær forsiktig, snill og søt" blir fremelsket hos henne av faren og besteforeldrene på den siden...

Jeg tror det er viktig å oppfordre til aktivitet som kan være litt skummel, men ikke presse. Tøye grensene forsiktig, og gi mye ros når barnet mestrer noe nytt. Det er også god hjelp å leke med andre barn. Datteren min har lært mye av det. (spesielt da hun fikk en lillebror som er 3 år yngre. Han er mye tøffere, og tør ting som hun ikke tør. Det liker hun selvfølgelig ikke, da hun er størst.)

Men det er veldig viktig å ikke presse barnet, eller være utålmodig. Det er mestring som er viktig. Om barnet hele tiden føler seg mislykket, og ikke klarer å leve opp til dine forventninger, vil det jo ødelegge selvbildet, istedet for at barnet lærer at "dette kan jeg".

Jeg har opplevd med datteren min at hun blir umåtelig stolt selv, når hun får til det hun er redd for. Når hun klatrer litt høyere enn det hun syns er trygt, sklir på en sklie som er litt for bratt osv. Ønsket om å få det til er til stede, men redselen er ofte for sterk. Da er det deilig å se når hun blir hoppende glad over at hun klarte det.

Og som en over her sa: Det går seg til!

[Gjest Gjesta]

Sønnen min er sånn ennå, han er åtte

[Amanlis]

Gjør ting sammen med gutten din, så ser han at det ikke er farlig å f eks plukke kongler.

Vær et godt forbilde du, og du virker reflektert så det ordner seg helt sikkert.

[Rusket]

Tusen takk for svar.

Jeg har ikke noe ønske om å dytte han ut i noe han blir redd av, det gagner ingen.

Han går i barnehage, og som sagt så har han blitt ganske mye tøffere.

Det var godt å lese her at det ikke bare er mitt barn som er slik, for jeg har følt at alle andre har vært så mye tøffere en han.

Jeg er glad i han akkurat som han er jeg så klart, men for hans egen del ønsker jeg at han tør delta mer, men som dere sier så kommer det seg vel med åra.

[Far til 2]

Våre barn har altid vært mørkeredd. Avstanden til fritidsaktiviteter har vært forholdvis kort (ca 10 min gange/5 min løpetur til skolens gymsal). Jeg ønsket å kjøre denne biten, men fikk beskjed om at barna måtte bli tøffere (og jeg hadde naturligvis ingen rett til å kjøre barna når det ikke var "mine dager". Resultatet var at et av barna nektet å delta på disse idrettslige aktivitetene pga mørket på denne tiden av året.

Dette er også en form for å presse barn inn i utrygge situasjoner. Nå er det ikke mulig å få barnet til å delta uten at det først spør oss om vi er villig til å kjøre. Det er altså mange måter å vise utrygghet på. Men jeg har enda ikke sett en løsning som tilsier at det er riktig å presse et barn for å få det "tøffere".

Som andre sier er du et forbildet for ditt barn. Det ser ut til at du ønsker å bruke dette på en positiv måte, noe som vil gi barnet den tryggheten det har behov for på sikt. Noen ganger kan det virke som om det ikke er noen fremskritt. Men plutselig oppdager du kansje at barnet gjør ting dett ikke gjorde for kort tid tilbake. Det er da du gleder deg over å være en stolt mor

[Gjest Gjesta]

-som fex i jula, så var vi på et badelandhotell. Dette badelandet hadde en vannsklie, av det passelig skumle slaget. Halve sklia var inne i et rør, men det gikk ikke fort og var ikke bratt. Sklia var vel *tippe* førti meter lang..... :klø:

Anyway, min tredjeklassing skal IKKE skli. Ikke pokker heller, sklia er farlig og "d`ække sjans i have`, assa, mamma"

Men jeg............... .............

..........snille Evelina................... ............

Jeg tilbyr ungen penger for å prøve.............

En time går, ikke pokker. To timer går, kanskje han skal prøve sammen med søstra si. De begynner å gå opp trappa, men halvveis i trappa snur han og går sint ned igjen. Han nekter å skli, fordi jeg hadde tenkt å filme...............

Etter tre og en halv time, etter middagspausen, skal han prøve allikevel. Hvis jeg sklir med han. Og han får dobbel betaling.

Men han ombestemmer seg igjen.

Så kommer han etter enda en stund og forlanger trippel betaling. Jeg går ikke med på det, men sier at han kan få trippel betaling hvis han sklir to ganger. Han forhandler og sier at han skal kjøre sammen med meg og jeg må ikke slippe han.

Vi begynner på trappa. Nesten helt øverst er det litt kø. Vi venter. Og venter litt til. Han titter over kanten. "Mamma, ikke slipp meg assa!"

"Nei så klart ikke. Vil du gå ned igjen?"

"Ne-hei, nå skla jeg prøve!"

Vi sklir. Han sitter mellom beina mine, og jeg bremser litt med armene. Det går sakte nedover. Vel nede snur han seg, ser på meg og sier "det gikk skikkelig sakte assa!"

Og dermed løper han opp for å skli en gang til. Han nærmest løper opp trappa, hiver seg utfor sklia og er nede i vannet igjen nærmest før jeg ar greidd å klatre ut av bassenget etter første turen.

Resten av oppholdet bodde han i sklia.

Det kostet meg tredve kroner.

Det er verdt det

[Rusket]

Fungerte sikkert fint for deg/dere, men jeg vil ikke bestikke sønnen min!!!

Det blir litt for mye pressmiddel i det og, selv om jeg neppe tror at han hadde skjønt bæret av det siden han er så liten enda.

Tålmodighet og oppmuntring har blitt brukt til nå, og da får jeg fortsette med det tror jeg.

[Gjest Gjest]

Kanskje noen barn trenger litt press? Noen ganger må man bare gjøre ting man ikke er trygg på. Dette gjelder hele livet. Noen ganger må man være litt røff med ungene tror nå jeg. Har selv en gutt på 8 som stadig trenger herding både på skolen, i bassenget og hjemme.

Husmusa

[Gjest lilletroll]

Sønnen blir snart 4 år. Og han er verdens skjønneste gutt (sett helt objektivt ), men han er så fryktelig forsiktig og pysete av seg.

Jeg var ikke slik som liten, ikke faren heller, antakelig kommer mye av mye sykdom og sykehusopphold de første 2-3 leveåra.

Det er jo fint at han er litt forsiktig, men dette er ekstremt. Han er så skvetten at han blir redd det meste. Fysisk har han blitt litt tøffere det siste halvåret, men fortsatt engstelig av seg. Han har alltid vært langt bak andre på sin alder når det gjelder fysiske ting, rett og slett for at han er redd.

Så hvordan får jeg gutten litt tøffere og litt mindre redd, uten å presse masse på han?

Jeg oppfordrer han til ting som å klatre, hoppe, balansere osv. Og det hjelper jo, men så var det dette med å være redd alt.

At han er redd leger, sykehus og slikt er forståelig, men han trenger ikke være redd kongler, pinner osv.

Dette høres sikkert pussig ut, men det er alvorlig. Jeg ønsker ingen rambo gutt, men bare at han skal kunne være litt mere med.

Og jeg som ikke er hønemor en gang 

←

Datteren vår var veeeeldig forsiktig av seg......nå har hun vært i bhg i halvannet år og det har hjulpet veeldig!!