Jeg vil ha noen solskinnshistorier om ekteskap/ samboerforhold.

[AnonymBruker]

Jeg tenkte at hvis jeg giftet meg, så ville jeg være trygg. Det var derfor jeg ville det. Det virket fint å ha em kjent person, og en fremtid som ser litt sikrere ut, fordi jeg har på en måte ikke den samme sikkerheten som andre har med stabil jobb og god inntekt osv. Og jeg trodde at vi skulle elske hverandre resten av livet. 
 

Han bryr seg ikke lenger. Han tar ikke ansvar for noe som helst. Engasjerer seg ikke i «oss» . Jeg er sliten. Finnes det ikke menn som er interessert i dama/ kona si? Jeg vil gjerne høre noen gladhistorier så jeg ikke mister håpet helt🥹

Anonymkode: 7685e...e0f

[AnonymBruker]

Føler meg fortsatt elsket av mannen etter elleve år. Vi har vært gift i 2 år. Bodd sammen i ti år. Vi er ganske like på enkelte ting da - liker godt å ha det ordentlig og ryddig rundt oss, vi har vår måte vi ønsker å gjøre ting på. Organisering, rydding og orden er noe vi nesten tenner på 😆🤣. Sexlivet er ok, tror vi begge ønsker mer sex enn vi har nå, men opplever at tidsklemma kommer litt i veien rett og slett. Vi er ganske gode på å prioritere det i ferier/perioder. 

Eneste er at vi skulle hatt flere timer i døgnet til å få gjort ting både praktiske og hyggelige ting sammen, dette er litt irritasjonsmoment. For vi har hver våre hobbyer/venner utenom jobb som vi også bruker litt tid på. Har også felles interesser og hobbyer som vi bruker tid på da.  

I forhold til økonomi og hvordan vi ønsker å leve livet er vi også ganske så enig og samkjørte. Jeg skulle gjerne brukt enda litt mer på reiser og opplevelser, han er veldig god på å spare 😅. 

Anonymkode: ad68c...32a

[AnonymBruker]

Er 27, har hatt samme kjæreste i ni år. Bodd sammen av og på siden vi var 19/20 år. Vi har nå eid leilighet sammen i noen år. Han er en fantastisk mann som er svært engasjert i forholdet vårt. Han har en krevende jobb med mye ansvar, men er alltid smørblid når han kommer hjem. Vi finner stadig vekk på ting sammen. Reiser sammen, går ut å restaurant, kino, fest etc. Jeg har vært sykemeldt og sengeliggende nesten ett år, og han klager aldri. Vi blir bare mer og mer glad i hverandre. 

Håper du finner den rette en gang, Ts ❤️ 

Anonymkode: 67c2a...f4c

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært gift/sammen da? 
Vi har vært gift i 11 år til sommeren, kjærester i 15 år, og alle forhold har vel sine opp og nedturer. Men vi er ganske samkjørte og enige i det meste. Vi har tre små barn fra 10 år og ned som tar mye tid og det setter en demper på den store romantikken, men vi prøver å få til litt i ny og ne. Gå ut å spise eller bare se en film sammen når ungene har lagt seg. 
Jeg føler meg elsket av mannen min og han er god på å fortelle meg at han setter pris på meg. Han ble enda flinkere til det etter at jeg var utbrent et halvt år og lå helt uvirksom på sofaen. 
Vi har forskjellige interesser, så på hobbysiden gjør vi våre egne ting. Men vi møtes i felles verdier og fremtidsplaner. 
:)

Anonymkode: f50ef...e5a

[AnonymBruker]

Vi har 10 år på baken, 9 som gift. Han er kanskje litt kjedelig men utrolig snill med meg og barna mine. Det var først når jeg traff han at jeg skjønte hva ubetinget kjærlighet var.

Anonymkode: 129c8...828

[Trolltunge]

Min kjære er nesten for interessert i meg. Om han kunne valgt ville vi antagelig vært sammen 24/7. Det blir litt mye for meg, men det er også absolutt koselig at jeg er det mennesket han helst vil være med og oppleve ting sammen med. Vi kjeder oss aldri sammen, og det er aldri slik at vi har ingenting å prate om. Vi er venner, partnere, kjærester og elskere. 

Vi har så definitivt hatt våre utfordringer i ekteskapet også, og har til og med gått fra hverandre, men begge har nok både såpass dype følelser for hverandre og slik vilje til å gjøre det som må til for å fungere sammen at vi har ryddet opp i de tingene som ble vanskelig, og kom styrket ut av det. Vi er blitt veldig rause med hverandre på alle måter, og begge to har en "Er du lykkelig er jeg lykkelig " holdning, som gjør at begge er opptatt av at den andre har det bra. Dynamikken i at begge to er slik gjør at vi begge er genuint opptatt av hvordan den andre har det, og hva den andre ønsker. Han er aldri sur eller grinete når vi gjør noe jeg elsker og han egentlig ikke liker, fordi han da har fokus på hvor glad jeg er, og han blir glad av det. Samme er det motsatt. Jeg blir uten å klage med på ting som er viktig for ham, og har da fokus på at han er glad, og det gjør meg glad. Vi er også begge to blitt veldig flinke til å kommunisere tydelig hva vi ønsker, trenger og forventer, og når det er ulikt er kompromisser normal- tanken for oss. Planer og handlinger som medfører at begge to er fornøyd og glad. Dermed blir begge sett og hørt, og begge gir og tar. 

Vi hadde nok en fordel fra starten i at vi var veldig ulike, og kommunikasjon og kompromisser derfor ble nødvendig fra starten av, men etter å ha feilet så fælt en periode at vi nesten mistet hverandre er raushet i dette blitt mye større. Der vi tidligere ofte kranglet oss frem til løsninger, og vi begge sto ganske hardt på vårt, og så endte det mest opp med at vi byttet på å få viljen vår, der er selve utgangspunktet nå at vi er innstilt på å gå hverandre i møte, og at løsningen blir en blanding av hva han vil og hva jeg vil. En tredje løsning, som vi skaper sammen. Ofte er den også bedre enn hva hver av oss ønsket, både faktisk, fordi to hoder tenker bedre enn ett, og mentalt, fordi det er noe vi fant ut/skapte sammen. 

Vi har det godt sammen. Det er som å være i forhold med sin beste venn, bare at det er inderlig kjærlighet og god seksuell tenning i tillegg. Det har krevd innsats fra oss begge å komme til dette, men det har det vært verd. 

Jeg tror vi er utrolig heldige angående at vi begge to har vilje i oss til å virkelig stå på for hverandre og forholdet. I tidligere forhold har jeg ikke hatt det i en partner, eller de det i meg. Det har alltid bare vært ene som ville jobbe for å løse utfordringer. 

Endret 2. april 2023 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i snart 14 år, gift i 8. Vi har to barn, og har begge samme yrke. Han er engasjert i meg, familien og jobben min, og jeg er engasjert i ham, familien og jobben hans. Selvfølgelig har vi andre interesser også, utenfor forholdet/familien, men samtidig er ekteskapet vårt/familien vår det aller viktigste for oss begge. Jeg kunne ikke bedt om en bedre livspartner. 

Anonymkode: 7a859...d71

[AnonymBruker]

Har vert gift sidan midten av 70 talet, og har 5 voksne utflytta  barn .

Ønsker å bruke uttrykket vår  foreldregnerasjonen  ga oss da vi valgte å gifte oss.  "Samlivet er som  ein prøvelse" som m.a. å takle en  intern krise / dødsfall  i familien som dødfall m.m. Eller da kan ha vert fysisk / psykisk utbrendt, og kanskje var partneren din beste støtte. 

De par som kommer seg igjennom en krise kommer ofte utav den styrket på andre siden, og de lærer seg selve begge å kjenne.  Ein kan ikkje lære andre (inkl. partneren) å kjenne før ein har lærd seg selv å kjenne

 

Anonymkode: 735a5...d25

[AnonymBruker]

Kjærester og samboere i 20 år nå.

Vet ikke helt hva jeg skal si. Vår lille familie på 4 har det supert vi😊

Mye i livet vårt som ikke ble som vi kanskje hadde trodd og håpet, men det rår vi ikke over. Ingen av oss noe ønske om et annet liv uten hverandre.

Vi har begge forandret oss mye i løpet av de 20 årene, men vi har forandret oss i takt 😊

Anonymkode: 5c19a...347

[AnonymBruker]

Sammen i 3 år, gift i ett og et halvt. Var venner i mange år før det igjen. Å gifte meg med brevvennen min fra et annet land og annen kultur var definitivt ikke planen😂 Men jeg håper virkelig vi fortsetter å ha det fint sammen:)

Anonymkode: a5183...489

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2023 den 21.27):

Jeg tenkte at hvis jeg giftet meg, så ville jeg være trygg. Det var derfor jeg ville det. Det virket fint å ha em kjent person, og en fremtid som ser litt sikrere ut, fordi jeg har på en måte ikke den samme sikkerheten som andre har med stabil jobb og god inntekt osv. Og jeg trodde at vi skulle elske hverandre resten av livet. 
 

Han bryr seg ikke lenger. Han tar ikke ansvar for noe som helst. Engasjerer seg ikke i «oss» . Jeg er sliten. Finnes det ikke menn som er interessert i dama/ kona si? Jeg vil gjerne høre noen gladhistorier så jeg ikke mister håpet helt🥹

Anonymkode: 7685e...e0f

Hva har dere gjort for å ha det bra sammen resten av livet da? Det skjer ikke av seg selv...
Og ikke føles det som om man elsker hverandre hver dag heller nødvendigvis.

Vi har vært sammen i 15 år og gift i 9 år nå, og jobber jo med forholdet hele tiden egentlig. Hadde ikke hatt det bra hadde det bare skuret og gått. Krever innsats  

Anonymkode: 4bca0...598

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 18 år, og bodd sammen i 17 av dem. Har tre barn under 11 år. 

Vi har det like fint som da vi møttes. Og helt ærlig synes jeg ikke det har vært noe særlig arbeid underveis heller. 

Vi har selvsagt (tenker jeg) hatt perioder med sextørke, og vi har hatt perioder hvor vi var mer venner enn kjærester. Men for oss har dette uten unntak vært knyttet til graviditeter hvor jeg var i elendig form konstant og til spedbarnstidene.  Jeg har ofte vært takknemlig for noe jeg leste en gang, som definerte tidsrommet "befruktning -> barn 2 år" som en unntakstilstand i forholdet. For meg har det stemt. Og vi har holdt ut med å være mer venner i disse periodene. 

 

Nå er minstemann 5, og vi er som nyforelska igjen. Mannen min er min beste venn. Og den jeg begjærer. 

 

Det jeg tror vi har vært flinke på er å aldri si stygge ting til hverandre. Vi har kranglet, men da om sak, ikke om person. På den måten har vi aldri laget sår hos hverandre. 

Vi har også vært flinke til å se hverandre, og til å gjøre små gester, som å gi den andre kaffe på senga, eller stå opp med ungene- selv om det er den andres tur osv. Eller kjøpe inn yndlingsgodteriet hans en dag man vet det har vært traurig på jobb, eller bare for å vise kjærlighet osv. 

Og så er vi begge så heldige at vi er skrudd sammen slik at en liten gest blir oppfattet som den kjærlighetserklæringen det er. 

 

(Jeg har ei venninne som omtrent ikke forstår kjærlighetserklæringer før det er snakk om privatfly og champagne. Og da kan hverdagen bli traurig altså!)

Anonymkode: b0d1b...5d3

[911]

Mange skriver at de har utfordringer i samlivet, men vi har vært sammen i 40 og gift i 30 og ikke kranglet en eneste gang som jeg kan huske. Jeg har en jobb der jeg av og til må være borte en ukes tid og da får man anledning til å savne hverandre. Noen vil sikkert si at det blir et kjedelig samliv uten opp- og nedturer, men vi synes det er helt ok. Vi har etter hvert fått litt ulikt sexbehov, men har lært oss å også takle dette.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2023 den 21.27):

Jeg tenkte at hvis jeg giftet meg, så ville jeg være trygg. Det var derfor jeg ville det. Det virket fint å ha em kjent person, og en fremtid som ser litt sikrere ut, fordi jeg har på en måte ikke den samme sikkerheten som andre har med stabil jobb og god inntekt osv. Og jeg trodde at vi skulle elske hverandre resten av livet. 
 

Han bryr seg ikke lenger. Han tar ikke ansvar for noe som helst. Engasjerer seg ikke i «oss» . Jeg er sliten. Finnes det ikke menn som er interessert i dama/ kona si? Jeg vil gjerne høre noen gladhistorier så jeg ikke mister håpet helt🥹

Anonymkode: 7685e...e0f

Parforhold er oftere hardt arbeid enn ferie. Nøkkelen er å slutte å fokusere sine egne behov. Du blir kun skuffet hvis du har forventninger, og du blir kun lykkelig om du ikke har krav. Min filosofi er at kjærlighet skal ikke handle om oss selv, men om å gi. 
 

Anonymkode: f2154...b38

[Epictetus]

Jeg har hatt tre lange samboerskap i mitt liv. Uten unntak har de beriket livet mitt og løftet livskvaliteten. To av dem ble avsluttet,  og det var trist, men det forringer ikke den tiden som var.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 20 år, gift i 15. Har hatt det godt sammen i alle år, det er mye kjærlighet og latter, omsorg og fysisk nærhet. Og aller viktigst en dyp følelse av å være hverandres nærmeste familie.

Nøkkelen har nok hele tiden vært at vi har veldig mye omsorg for den andre, at begge egentlig setter den andres behov foran egne, at vi alltid er på tilbudssiden. Og at vi søker felles beste, uansett om det er de store eller små beslutningene i livet. Om han går rett forbi oppvaskmaskinen og slenger seg på sofaen, ligger det jo implisitt i den handlingen at han forventer at jeg tar det, og det ønsker man ikke for en man er glad i. Samme med nattevåk, utgangspunktet var alltid "jeg kan ta det", "nei, du skal xx i morgen, jeg tar det og sover heller litt frempå". 

I tillegg kommer kommunikasjon. Vi har aldri drevet med psykiske manipulasjonsteknikker eller lagt oss som uvenner. Vi har aldri kalt hverandre stygge ord, sagt ting som ikke kan tas tilbake, eller stått og skreket til hverandre. Vi snakker ut, og lytter. Selvfølgelig med en og annen mer høylytt diskusjon - men likevel sakelig.

Jeg vil kanskje bare si vi har hatt 2-3 bølgedaler, der ting er flatt (ikke vondt), og vi tar hverandre litt for gitt i en travel hverdag, der jeg tenker at vi nærmest fungerer som gode venner, men så har vi funnet tilbake igjen. Som en over nevnte har disse periodene hengt sammen med livskriser, dødsfall, utfordrende jobbsituasjoner, der man gjerne blir flat en periode, og det forstyrrer dynamikken i kjæresteforholdet. 

Anonymkode: de116...f0e

[Frkego]

Vært sammen i 17 år, gift i 12. Har tre barn  (baby-småskole). Her har vi fått det bedre og bedre for hvert år sammen. Vi kommuniserer godt og velger alltid hverandre først og setter av tid til å pleie forholdet. Har en fantastisk mann som stiller opp for både meg og barna og han får meg til å føle meg som verdens vakreste. Vi har også fått bedre og bedre sexliv med årene. Så det går an, men det krever at begge jobber for det. Noen forhold krever vel mer jobb enn andre også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2023 den 22.15):

Har vert gift sidan midten av 70 talet, og har 5 voksne utflytta  barn .

Ønsker å bruke uttrykket vår  foreldregnerasjonen  ga oss da vi valgte å gifte oss.  "Samlivet er som  ein prøvelse" som m.a. å takle en  intern krise / dødsfall  i familien som dødfall m.m. Eller da kan ha vert fysisk / psykisk utbrendt, og kanskje var partneren din beste støtte. 

De par som kommer seg igjennom en krise kommer ofte utav den styrket på andre siden, og de lærer seg selve begge å kjenne.  Ein kan ikkje lære andre (inkl. partneren) å kjenne før ein har lærd seg selv å kjenne

 

Anonymkode: 735a5...d25

Jeg elsker når eldre, kloke folk med all sin livsvisdom forteller hvordan ting er. Dette er det beste jeg noen gang har lest på Kvinneguiden. 

Det er så mye mer kvalitet over et råd som dette enn det man stadig vekk ser på Kvinneguiden, det det ropes «gå!», «dropp han!» og så videre over en lav sko. 

«Ekteskapet er som en prøvelse», så utrolig godt sagt!! Som livskriser, dødsfall m.m. gjør det oss sterkere. Nydelig sagt, takk til deg som skrev dette.
 

❤️

Anonymkode: f2154...b38

[Mountain Man]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2023 den 21.27):

Jeg tenkte at hvis jeg giftet meg, så ville jeg være trygg. Det var derfor jeg ville det. Det virket fint å ha em kjent person, og en fremtid som ser litt sikrere ut, fordi jeg har på en måte ikke den samme sikkerheten som andre har med stabil jobb og god inntekt osv. Og jeg trodde at vi skulle elske hverandre resten av livet. 
 

Han bryr seg ikke lenger. Han tar ikke ansvar for noe som helst. Engasjerer seg ikke i «oss» . Jeg er sliten. Finnes det ikke menn som er interessert i dama/ kona si? Jeg vil gjerne høre noen gladhistorier så jeg ikke mister håpet helt🥹

Anonymkode: 7685e...e0f

Føler såå med deg at jeg begynte å gråte når jeg leste ditt innlegg her nå! 😟❤

Jeg og kona mi var i ferd med og bli ett slik  ekteskap du beskriver for litt over 1.5 år siden.

Men etter og ha spilt dominant latsabb og skjult i 20 års ekteskap at jeg eggentlig ønsket å tillbe å tjene Kona mi som en god ektemann erkjente jeg omsider min lengsel.

Først forførte jeg min kone på nytt ved å submissivt være hennes tjener og tilbeder.

Nå er jeg definnitivt en Mann som er og føler meg Submissiv til alle Damer og da spesielt til min Kone. 

Tidligere(I yngre dager) ville jeg sagt  at jeg er Dominant. Men det var eggentlig kun en rolle jeg tok fordi det virket som det gjorde underverk med å få "snøret i bånn".

Det falt seg også naturlig fordi jeg fra naturen av er en dominant type med sterke meninger og leder i div sammenhenger.

Det tok over 20 år før jeg våget å si til min nåværende kone at jeg ønsket at hun skal være sjefen i og utenfor senga.

Før jeg gjorde det kunne nok hun skrevet det samme som du gjør i dette innlegget. ❤

I tidligere forhold og 20 års ekteskap har jeg altid vært den dominante og påtatt meg det som en rolle jeg følte jeg måtte leve opp til. 

Etter at jeg underkastet meg Kona mi har vi fått ett utrolig godt ekteskap og seksual liv og hun trenger nå kun å gjøre de ting hun faktisk ønsker og har overskudd til.

Det som er vår hemmelighet for det er at jeg som hennes Submissive ektemann faktisk er submissive til HENNES ønsker, lyster og krav.

Hun må altså ikke spille en Domina for å tilfredstille mine submissive fantasier. 

For fremdeles kan det være at hun krever at jeg tar henne på en dominant måte i senga. Det er en helt annen sak. 

Men da gjør jeg det fordi hun bestemmer og på den måten funker det også for mine submissive lyster. For grunnvollen er at hun bestemmer. 

De første 20 år som gift tok jeg ikke En eneste oppvask eller oppgave i huset som vi anså for å være Kvinnens oppgave. 

Nå våkner jeg kl 05.00, masserer min kones føtter i 15-30 minutter før jeg står opp og rydder hele 1 etg, tar oppvasken og tenner lys før hun står opp og vi begge spiser og går på jobben. 🥰

Hun ønsker å ta hånd om økonomien og derfor har hun nå full kontroll på både kort, regninger og hva vi bruker penger på.

Men ærend og handling av matvarer, husholdningsartikler, bind og annet er mitt ansvar. 

Du kan få så i pose og sekk om du bare setter han kraftig nok på plass!

Det gjorde min kone med meg og nå har hun fortsatt en Mandig mann som trener, jobber og er leder i både jobb og kammerat flokk samtidig som jeg er 100% hennes lidenskapelige ektemann og submissive tjener. 

Endret 8. april 2023 av Mountain Man
Utfyllende svar