Trur dere tilknytningsstil har noe å si for kjærlighetsorg?,

[AnonymBruker]

Trur det at hvilken tilknytningsstil man har påvirket hvordan man opplever brudd? Og om man får sterk kjærlighetssorg? 

Anonymkode: 23b69...a07

[AnonymBruker]

Ja, såklart. Hele poenget med tilknytningsstil er jo om man klarer å regulere seg selv også ved konflikt/brudd med andre. 

Anonymkode: ef405...bda

[AnonymBruker]

Men kjærlighetssorg har også å gjøre med hvor knyttet man var til den som dro (eller døde). Ofte er sorgen hardere jo lenger forholdet har vart. 

Anonymkode: ef405...bda

[AnonymBruker]

Ja, ikke styrken på selve sorgen nødvendigvis men for hvor lenge man sørger og når man kommer seg videre. Om man finner seg i å bli emosjonelt manipulert, gi nye sjanser som fører til nytt brudd og mer sorg, om man tillater seg å holdes på gress og holder fast i et håp om at man skal bli kjærester igjen, nekte å gi slipp osv. 

Anonymkode: d00ee...f0c

[Andro]

Det var et veldig godt spørsmål. Gleder meg til å lese kommentarene, og hva folk tenker om dette. Dette er noe jeg trenger å reflektere over.
Selv om tilknytningsstiler etableres etter hvordan vi opplevde omsorg som barn, så er jeg ganske sikker på at en persons tilknytningsstil kan endre seg i bruddsituasjoner. Ikke minst ut fra hva som er årsaken til bruddet/bruddene man har opplevd.

Jeg gikk inn i voksenlivet med en trygg tilknytningsstil, men har nok endt opp med en avvisende p.t.

[AnonymBruker]

Noen som har meninger om hvilken tilknytningsstil som takler brudd best, og hvilken som takler det verst? 

Anonymkode: 23b69...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, ikke styrken på selve sorgen nødvendigvis men for hvor lenge man sørger og når man kommer seg videre. Om man finner seg i å bli emosjonelt manipulert, gi nye sjanser som fører til nytt brudd og mer sorg, om man tillater seg å holdes på gress og holder fast i et håp om at man skal bli kjærester igjen, nekte å gi slipp osv. 

Anonymkode: d00ee...f0c

Jeg regner meg som å ha en trygg tilknytning, tror ingen av mine ekser har det. Så bruddene var vanskelig for dem, selv om de gikk, og gikk fordi de selv ikke hadde nok følelser. Det virket som de plagdes av at jeg hverken løp etter dem eller ville dele smertene over bruddet med dem. Og så begynte de å fiske etter oppmerksomhet/ sjans, da var jeg enten gått videre eller lot som det for å kunne sørge i fred. Jeg har alltid tenkt at om de ikke vil ha meg, fortjener de meg heller ikke. Jeg venter IKKE på noen som vil være singel.

Ene eksen- min eksmann - sa rett ut at det at jeg klarer å gå videre, var "sårende og vondt". Dette var da samme eksen som dumpa meg midt i barneprøving fordi han etter 10+ forhold var usikker på om han ville ha barn med meg. Jeg tenkte, denne mannen har problemer OG er ikke lojal, jeg stikker. Så jeg "slo opp tilbake" inni meg, ca 3 mnd etter bruddet. 

Anonymkode: ef405...bda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Noen som har meninger om hvilken tilknytningsstil som takler brudd best, og hvilken som takler det verst? 

Anonymkode: 23b69...a07

Trygg tilknytningsstil takler brudd best, uorganisert/desorientert tilknytningsstil takler brudd verst. 

Anonymkode: ef405...bda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Trygg tilknytningsstil takler brudd best, uorganisert/desorientert tilknytningsstil takler brudd verst. 

Anonymkode: ef405...bda

Enn de med unnvikende tilknytningsstil, takler ikke de brudd godt siden de kanskje ikke er like knyttet til partner? 

Anonymkode: 23b69...a07

[AnonymBruker]

Jeg har mange trekk fra engstelig tilknytningsstil og takler brudd svært dårlig. Føles som livet er over, at meningen med livet er den ene personen, at jeg aldri kommer til å bli lykkelig med en annen. 

Anonymkode: 23b69...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har mange trekk fra engstelig tilknytningsstil og takler brudd svært dårlig. Føles som livet er over, at meningen med livet er den ene personen, at jeg aldri kommer til å bli lykkelig med en annen. 

Anonymkode: 23b69...a07

Sånn føles det for alle. 

Forskjellen er hva man gjør for å komme seg videre. 

Anonymkode: d00ee...f0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Sånn føles det for alle. 

Forskjellen er hva man gjør for å komme seg videre. 

Anonymkode: d00ee...f0c

Hva gjør man forskjellig da? Har du noen eksempler? 

Anonymkode: 23b69...a07

[AnonymBruker]

Det tror jeg absolutt. Nå har jeg aldri brutt med et kjærlighetsforhold, men jeg vil si at brudd med nære venninner er en slags kjærlighetssorg også. Min tilknytning er definitivt avvisende og jeg ser hvordan det utfolder seg i vennskap, og også evt brudd av vennskap. 

Prøver på en måte å endre på tilknytningen min, men er samtidig «knyttet til den» om det gir mening. 

Anonymkode: 2fcfc...1e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg har mange trekk fra engstelig tilknytningsstil og takler brudd svært dårlig. Føles som livet er over, at meningen med livet er den ene personen, at jeg aldri kommer til å bli lykkelig med en annen. 

Anonymkode: 23b69...a07

Samme her. Det føles som om livet er over når jeg har kjærlighetssorg. Har hatt et par store kjærlighetssorger i livet, men mange forhold der jeg har skremt vekk kjærester før det er gått et halvt år. Har borderline så det har ødelagt mye. 

Anonymkode: 0cee4...9c8

[AnonymBruker]

Andro skrev (1 time siden):

Det var et veldig godt spørsmål. Gleder meg til å lese kommentarene, og hva folk tenker om dette. Dette er noe jeg trenger å reflektere over.
Selv om tilknytningsstiler etableres etter hvordan vi opplevde omsorg som barn, så er jeg ganske sikker på at en persons tilknytningsstil kan endre seg i bruddsituasjoner. Ikke minst ut fra hva som er årsaken til bruddet/bruddene man har opplevd.

Jeg gikk inn i voksenlivet med en trygg tilknytningsstil, men har nok endt opp med en avvisende p.t.

Jeg vet ikke hvilken tilknytningsstil jeg har. Jeg valgte å bearbeide en del oppvekstproblemer som ung voksen, og heldigvis hadde jeg noen få nære i oppveksten som likevel var trygge og gode omsorgspersoner. Psykolog mente at jeg ikke var påvirket negativ lenger, men det tror jeg man aldri kan være helt sikker på, selv om jeg ikke har hatt problemer som voksen med å knytte gode og normale forhold til andre.

Når det kommer til kjærlighetssorg, derimot, der spilte barndomsopplevelser tidligere inn, og jeg tror det var en form for tilknytningsskade. Å bli avvist mye som barn var normalen (bortsett fra de få som heldigvis også ga meg sunn normalitet). Det gjorde at selv når jeg ble stygt avvist av noen menn, så greide jeg ikke å kvitte meg med kjærlighetssorgen. For å bli avvist var jo noe av det jeg vokste opp med å lære var en del av kjærligheten, at de som elsket meg påstod å elske meg selv når de avviste meg. Det tok meg flere kjærlighetssorger som ung voksen å forstå dette om meg selv, at dette ikke var sunt.

Etter at jeg forstod dette, så kunne jeg også langt lettere se de som stygt avviste meg for hva de var, at det ikke var kjærlighet, at de ikke var de de hadde fremstilt seg som. Og det gjorde at jeg plutselig lett kunne gi slipp på den typen kjærlighetssorg, i hvert fall slik at det ikke lenger ble en form for hekt, men at jeg fikk et sunt og realistisk syn på oppførselen, og derfor kunne frigjøre meg selv. Det gjorde at jeg også lettere kunne se mønster i hva jeg hadde falt for ved disse mennene, kunne se tegn jeg burde tatt på alvor tidligere. Men også hva som var positiv i forholdene eller ting jeg hadde lært om meg selv om hva som var nødvendig for meg i et forhold. Ved å frigjøre meg selv kunne jeg se hvordan jeg lot meg lure og lurte meg selv. Jeg kunne gå både to og tre år med kjærlighetssorg før jeg innså dette. Men etter jeg forstod egne mønstre fra barndommen om avvisning, så har jeg lært å se på forhold på en mer objektiv og sannferdig måte, og dermed har jeg hatt en normal frigjøring fra sorgen, noe jeg ikke hadde tidligere.

Det har også gjort at jeg fremdeles har greid å beholde en normal tilknytningsstil i møte med nye mennesker og potensielle partnere.

 

Anonymkode: fad54...8e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enn de med unnvikende tilknytningsstil, takler ikke de brudd godt siden de kanskje ikke er like knyttet til partner? 

Anonymkode: 23b69...a07

Unnvikende sliter ved brudd, selv om de gjerne takler det ved å ta avstand og distrahere seg. De har typisk vasker med å ta inn over seg bruddet og kan derfor bli påvirket av det lenge etterpå. 

Men alle uansett tilknytningsstil kan ta lett på et brudd til en person de ikke var knyttet til. 

Anonymkode: ef405...bda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva gjør man forskjellig da? Har du noen eksempler? 

Anonymkode: 23b69...a07

Engstelig vil enten klenge på tidligere partner eller evt gjøre det samme med å ruminere til venner, i dagboka etc. 

Unnvikende vil trekke segunna, kaste seg inn i jobb/aktivitet/nye forhold ol og vil så bli overveldet av ikkw erkjente følelser. 

Disorganisert vil være tilbøyelig til destruktiv, kaotisk oppfører og i verste fall selvskading. 

Trygg tilknytningsstil vil gråte, være sint, og erkjenne tapet av personen og evt tapet av hvem de trodde personen var. Så vil de gå videre etter en viss tid. 

Anonymkode: ef405...bda

[AnonymBruker]

Disorganisert tilknytningsstil. Ble.knust i mange mange MAAAAAANGE år da det ble slutt mellom.meg og første kjæreste. Til den dag idag takler jeg ikke brudd. Har brukt flere år på å gå  videre fra en dysfunksjonell kjæreste. Han er unnvikende.  Det har vært et forferdelig forhond med konstant emosjonell avvisning. Man må ha vokst opp med konstant avvisning for å holde ut i et slikt forhold. Artig nok virker han veldig ålreit når man ikke er i en nær relasjon med han. Men som kjæreste er han konstant avvisende, takler ingen form for emosjonell nærhet og man føler aldri at man faktisk er et team. Har inntrykk av at unnvikende aldri henger seg ordentlig til en partner så de blir ikke så knust av et brudd. Det bare preller av. 

Anonymkode: 57de3...d8c

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Disorganisert tilknytningsstil. Ble.knust i mange mange MAAAAAANGE år da det ble slutt mellom.meg og første kjæreste. Til den dag idag takler jeg ikke brudd. Har brukt flere år på å gå  videre fra en dysfunksjonell kjæreste. Han er unnvikende.  Det har vært et forferdelig forhond med konstant emosjonell avvisning. Man må ha vokst opp med konstant avvisning for å holde ut i et slikt forhold. Artig nok virker han veldig ålreit når man ikke er i en nær relasjon med han. Men som kjæreste er han konstant avvisende, takler ingen form for emosjonell nærhet og man føler aldri at man faktisk er et team. Har inntrykk av at unnvikende aldri henger seg ordentlig til en partner så de blir ikke så knust av et brudd. Det bare preller av. 

Anonymkode: 57de3...d8c

Skulle stå hengir, ikke henger seg.

Anonymkode: 57de3...d8c