Noen som har brutt kontakten med moren sin/ faren sin eller begge foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg er i en slik prosess nå og kommer fra en veldig spesiell familie. Har opplevd mye i barndommen som et barn ikke bør oppleve.

Dere som har brutt kontakten i voksen alder, hadde dere noe skyldfølelse og lever dere godt med å ha brutt kontakten? 

Anonymkode: 238a4...28b

[Phoenix Heart]

Har brutt kontakten med min far, beste avgjørelsen jeg har tatt. Angrer ikke ett sekund og har null skyldfølelse.  Livet mitt er så mye bedre uten ham.

[AnonymBruker]

Jeg har også brutt med min far, som egentlig aldri var tilstede. Var alltid bare «meg, meg, meg» og evige skuffelser som barn og tenåring. Kuttet han ut for ti år siden, og har aldri angret eller hatt dårlig samvittighet. Tenker sjelden på ham - og har fått det mye bedre etter at jeg tok det standpunktet. 

Anonymkode: 4cf2f...d3d

[AnonymBruker]

Brutt kontakten med min far etter fysisk og psykisk vold, ikke til den grad at jeg fikk juling, men var fryktelig hardhendt. I tillegg var han noe klåfingret, ikke voldtekt, men helt klart LAAANGT over streken. Har ikke hatt dårlig samvittighet et sekund. Ser ikke bare på det som å skåne meg selv, men også mine barn. De får ikke vite at han eksisterer engang. 

Anonymkode: b6959...66f

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler. I mitt tilfelle så er det så spesielt at jeg er litt redd for å bli gjenkjent. Men kort fortalt: Far døde brått da jeg var 5 år. Da jeg var 8 ble moren min gift med en mann fra en annen kultur og religion. Hun fikk to nye barn da jeg var 10 og 12 år. Jeg ble mye overlatt til meg selv som barn og ungdom, hadde ikke den trygge basen og ikke muligheten til å dra til far (for han døde). Har aldri hatt god kjemi med mor. Var som barn vitne til vold. 
I voksen alder bor min halvbror hjemme i mor sin leilighet. Han ser nok på det som sin leilighet. Han er nå i slutten av 20-åra. Jeg opplevde det som vanskelig de siste åra å feire jul hjemme hos min mor, da min halvbror ber ofte bønner (han har en annen religion). Jeg opplever at det er vanskelig å forholde seg til dette samtidig som jeg aldri har følt tilhørighet til den familien jeg tilhører/ født inn i. Så dette er veldig kortversjonen da. 
Jeg føler meg på en måte som et dårlig menneske som bryter kontakten, men jeg føler veldig at jeg må gjøre dette for å komme meg videre i livet, bli «fri» og få det bedre.

TS 

Anonymkode: 238a4...28b

[AnonymBruker]

Det skulle jammen mwg ha vært jævlig for å gjøre noe sånt.

Anonymkode: 97985...122

[AnonymBruker]

Jeg har en kompis som har brutt kontakten med sine foreldre. Han vokste opp i et voldelig hjem med mye alkohol, bråk og total mangel på trygghet. Han fikk cptsd av dette og han er i dag ufør.

Foreldrene skilte seg for en del år siden, og med faren ble da kontakten kuttet umiddelbart. Han prøvde å ha en noenlunde ok kontakt med sin mor, men det gikk ikke i lengden da forholdet deres rett og slett var ganske giftig hvor hun kun så på seg selv som et offer. Dråpen var visst da han prøvde å forklare henne hvordan barndommen hadde påvirket ham og hvor mye terapi som faktisk har måttet til bare for at han skal kunne ha et noenlunde fungerende liv, og hennes reaksjon på det var å si at hun måtte nok snart begynne å gå til psykolog hun også, fordi det hadde vært så tungt for henne da han flyttet ut og ikke besøkte så ofte lenger og hun måtte klare seg helt alene nå. Kort tid etter kuttet han kontakten med henne, og sier han ikke har angret et sekund.

Jeg tror nok de aller fleste som kutter ut kontakten med sine foreldre i voksen alder har veldig gode grunner til det, men det betyr ikke at det alltid er like lett eller at det ikke kan være både tvil og skyldfølelse involvert. Men noen ganger må man beskytte seg selv fra giftige relasjoner, selv om det gjelder ens egne foreldre.

Anonymkode: 278d5...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er i en slik prosess nå og kommer fra en veldig spesiell familie. Har opplevd mye i barndommen som et barn ikke bør oppleve.

Dere som har brutt kontakten i voksen alder, hadde dere noe skyldfølelse og lever dere godt med å ha brutt kontakten? 

Anonymkode: 238a4...28b

Brutt med min far som valgte alkohol over barna sine.

Har ingen kontakt, ikke snakket med han på årevis. Har ingen skyldfølelse, han har gjort sitt valg og valgte vekk meg, og det får han leve med.

Anonymkode: 229f7...56a

[AnonymBruker]

Til tider har jeg det. Det handlet for meg om å finne meg selv og min selvstendig, særlig disse årene etter man har flyttet ut og kommer hjem der jeg følte at mine foreldre blandet seg for mye, eller hadde ting å utsette på meg. 

Så er jeg godt voksen nå, og mine foreldre har vært fantastiske besteforeldre. Men i perioder var det greit å trekke seg unna..

Anonymkode: 8abfb...e65

[AnonymBruker]

Ja, jeg har brutt kontakten med min mor i voksen alder. Skulle ønske jeg gjorde det lenge før det skjedde, men var ung og usikker. Har aldri angret, og følte meg mye bedre etter jeg kuttet kontakten.

Har hatt en barndom med omsorgssvikt, og dessverre endret min mor aldri seg. Hun latet som hun ikke husket grove ting som skjedde, så da har jeg det mye bedre uten.🥰

Anonymkode: 62176...82b

[AnonymBruker]

Har ingen kontakt med hun som fødte meg. Hun overlot meg til min far som hun visste var en sadistisk jævel.  Hun dukka opp i livet mitt lenge etter jeg fikk KPTSD av den jævelen og ville ha penger og annen hjelp av meg. Jævla drittkjerring. 

Anonymkode: 8ac7c...c9c

[Mamajune11]

Jeg har brutt med min mor. Da jeg fikk mitt første barn gikk det liksom opp et lys for meg hvor jævlig min mor var og enda var mot meg.
Psykisk terror, vold osv. Det er avogtil litt trist jentene ikke har mormor, men det varer aldri lenge jeg tenker over det. Livet er mye mye bedre uten henne i det. Jeg ga henne mulighet å si unskyld, men hun mener hun aldri har gjort noe galt. 

[AnonymBruker]

brutt og brutt, fru Blom. 

det var vel heller sånn at ingen av oss egentlig ønsket noen særlig kontakt med hverandre. Jeg var bare hjemme i løpet av sommerferiene i løpet av videregående (jeg hadde valgt en videregående skole veldig langt hjemmefra, nettopp på grunn av familie-forholdene) og så flyttet jeg for å studere videre, og arbeide. 

Jeg har aldri hatt noen ønsker om å ha kontakt med moren min, og hun har aldri hatt noen ønsker om å ha kontakt med meg heller.   

Anonymkode: c7f76...45f

[AnonymBruker]

Jeg brøt med min mor som 16- åring. Kontaktet bv og ba de gå meg bort derfra. Aldri angret eller hatt skyldfølelse etter nesten 15 år.  Heller ikke kontakt med far da han aldri har brydd seg. Det krever mye å kutte kontakt. Man mister ikke bare den ene, men gjerne resten av familien også som ikke har tatt samme standpunkt som deg. Men gjør det som føles rett for DEG. 

Anonymkode: a84f6...7ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg brøt med min mor som 16- åring. Kontaktet bv og ba de gå meg bort derfra. Aldri angret eller hatt skyldfølelse etter nesten 15 år.  Heller ikke kontakt med far da han aldri har brydd seg. Det krever mye å kutte kontakt. Man mister ikke bare den ene, men gjerne resten av familien også som ikke har tatt samme standpunkt som deg. Men gjør det som føles rett for DEG. 

Anonymkode: a84f6...7ce

Skulle ønske jeg hadde kontaktet bv når jeg bodde hjemme. Så jeg kunne bli flyttet.

Anonymkode: 434bd...a58