Dere som overspiser

[AnonymBruker]

Djerv2020 skrev (1 time siden):

Ok, jeg kan ingenting om dette, er bare nysgjerrig. Kan man ikke bytte ut det usunne med noe sunt, eller er overspising kun når det gjelder usunn mat? 

Man overspiser jo gjerne ting man synes er godt da. I mitt tilfelle er det godteri, potetgull, loff/godt nybakt brød, favorittmiddagene mine osv. Brokkoli er ikke noe jeg synes er så himla godt at jeg føler for å spise mer enn nødvendig av. Poteter kan jeg dog spise mye av(men da i form av chips, fløtegratinerte, potetstappe e.l). 

Anonymkode: a86e6...530

[Djerv2020]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Man overspiser jo gjerne ting man synes er godt da. I mitt tilfelle er det godteri, potetgull, loff/godt nybakt brød, favorittmiddagene mine osv. Brokkoli er ikke noe jeg synes er så himla godt at jeg føler for å spise mer enn nødvendig av. Poteter kan jeg dog spise mye av(men da i form av chips, fløtegratinerte, potetstappe e.l). 

Anonymkode: a86e6...530

Ok. Men hvorfor har du sånn mat i hus om du ikke klarer å kontrollere inntaket? Igjen: jeg prøver ikke å henge noen ut eller være ekkel, jeg lurer oppriktig❤️

[AprilLudgate]

Djerv2020 skrev (1 time siden):

Ok, jeg kan ingenting om dette, er bare nysgjerrig. Kan man ikke bytte ut det usunne med noe sunt, eller er overspising kun når det gjelder usunn mat? 

Nå er ikke jeg noen ekspert her, men overspisingslidelse er jo en psykisk tilstand.

Altså basert i hjernen.

Mat som er rik på fett, sukker osv trigger belønningssenteret - typisk kalorifattig og sunn mat vil bare eventuelt gi noe til behovet for å tygge/ha noe i munnen.

Noen har startet en slik lidelse for eksempel på grunn av overgrep. Man vil gjøre seg «uattraktiv», og da er fedme en måte å bli mindre «barneaktig» på i utseende. Andre spiser følelsene sine, og igjen her vil ikke belønningssenterene våre respondere i nærheten av like mye på et eple som en sjokolade.

Jeg har ikke BED, så jeg kan også «spise følelser», men jeg stopper raskt. Fordi jeg bare hadde lyst på noe.

Når man skal døyve voldsomt sterke undertrykte følelser, eller stilne noe kraftig i hjernen - eller - selvskade, så holder ikke en porsjon is eller noe annet.

Det blir som å tenke at en med bulimi bare kan droppe oppkastet, eller noen med alkoholisme kan bare drikke ei øl.

Funker ikke sånn, det er en grunn til at mange slankeopererte blir alkoholikere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Dette er vel ikke BED som diagnose om det er for en hel dag?

2 spiseskjeer laks? 

Anonymkode: 00fed...de3

Alle dager er ikke like. 2 ss laks er ikke mye nei, men jeg tok det med fordi jeg skulle skrive alt jeg spiste den dagen, og de skjeene spiste jeg selv om jeg var mett og kvalm. Grunnen til at jeg ikke spiste mer var at jeg var tom for mat hjemme og butikkene stengt og jeg er blakk fordi jeg har brukt opp pengene denne måneden på søppelmat jeg spiser meg kvalm, syk og blakk på. På det verste bestiller jeg seriøst godteri til flere hundre på avbetaling på internett om jeg er blakk, låner penger fra folk, går ut i all slags vær og leter etter flasker og snur hver krone for å kjøpe søppelmat. Unngår venner, kjæreste og familie for å heller spise meg syk og kvalm på godteri alene hjemme, spiser alt jeg kommer over av usunt og mye av det sunne hjemme i løpet av kort tid. Får abstinenser om jeg lar være. Og likevel fortsetter jeg bare. Så jeg mener at jeg har en overspisinglidelse, ja. 

Anonymkode: 7b064...5a4

[Djerv2020]

AprilLudgate skrev (16 minutter siden):

Nå er ikke jeg noen ekspert her, men overspisingslidelse er jo en psykisk tilstand.

Altså basert i hjernen.

Mat som er rik på fett, sukker osv trigger belønningssenteret - typisk kalorifattig og sunn mat vil bare eventuelt gi noe til behovet for å tygge/ha noe i munnen.

Noen har startet en slik lidelse for eksempel på grunn av overgrep. Man vil gjøre seg «uattraktiv», og da er fedme en måte å bli mindre «barneaktig» på i utseende. Andre spiser følelsene sine, og igjen her vil ikke belønningssenterene våre respondere i nærheten av like mye på et eple som en sjokolade.

Jeg har ikke BED, så jeg kan også «spise følelser», men jeg stopper raskt. Fordi jeg bare hadde lyst på noe.

Når man skal døyve voldsomt sterke undertrykte følelser, eller stilne noe kraftig i hjernen - eller - selvskade, så holder ikke en porsjon is eller noe annet.

Det blir som å tenke at en med bulimi bare kan droppe oppkastet, eller noen med alkoholisme kan bare drikke ei øl.

Funker ikke sånn, det er en grunn til at mange slankeopererte blir alkoholikere. 

Aha, oppklarende. Hadde likevel vært interessant å høre fra en som faktisk har diagnosen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alle dager er ikke like. 2 ss laks er ikke mye nei, men jeg tok det med fordi jeg skulle skrive alt jeg spiste den dagen, og de skjeene spiste jeg selv om jeg var mett og kvalm. Grunnen til at jeg ikke spiste mer var at jeg var tom for mat hjemme og butikkene stengt og jeg er blakk fordi jeg har brukt opp pengene denne måneden på søppelmat jeg spiser meg kvalm, syk og blakk på. På det verste bestiller jeg seriøst godteri til flere hundre på avbetaling på internett om jeg er blakk, låner penger fra folk, går ut i all slags vær og leter etter flasker og snur hver krone for å kjøpe søppelmat. Unngår venner, kjæreste og familie for å heller spise meg syk og kvalm på godteri alene hjemme, spiser alt jeg kommer over av usunt og mye av det sunne hjemme i løpet av kort tid. Får abstinenser om jeg lar være. Og likevel fortsetter jeg bare. Så jeg mener at jeg har en overspisinglidelse, ja. 

Anonymkode: 7b064...5a4

❤️❤️❤️

Fy fader det høres ille ut.

Ja, jeg har hørt andre fortelle det samme. Tatt opp forbrukslån for å dekke kostnader til periodisk binging 🫠 Man har absolutt en sykdom/lidelse da ja. 

Anonymkode: 00fed...de3

[AnonymBruker]

Djerv2020 skrev (7 timer siden):

Ok. Men hvorfor har du sånn mat i hus om du ikke klarer å kontrollere inntaket? Igjen: jeg prøver ikke å henge noen ut eller være ekkel, jeg lurer oppriktig❤️

Trenger ikke ha det i hus, når man har alt man trenger på butikken🤷🏼‍♀️

Anonymkode: a86e6...530

[AnonymBruker]

Djerv2020 skrev (7 timer siden):

Aha, oppklarende. Hadde likevel vært interessant å høre fra en som faktisk har diagnosen. 

Man søker et slags rush, får et dopaminjag. Dopamin gir lykkefølelse. Man får det jo at forskjellige ting. Noen ruser seg med rus, noen gamer, noen spiller seg fra gård og grunn i pengespill.. Det handler ofte om jaget etter en slags lykkefølelse. 

Ofte handler det om at man rømmer fra egne følelser. I det man spiller, spiser eller ruser seg så får man en pause fra sine egne følelser. Men de kommer jo såklart tilbake, sammen med skyldfølelsen av å ha spist for mye, spilt bort penger eller ruset seg.

Jeg personlig har adhd. Vi som har det har ofte en eller annen form for avhengighet. Min er at jeg overspiser. Jeg har blitt mye mye bedre etter at jeg ble medisinert for adhd. Men selv om psykiater ville at dps skulle ha samtaler med meg om spiseforstyrrelsene (ja, jeg både sulter og overspiser til tider, mer før). Så ble det ikke prioritert. Jeg ser nok for normal ut. Men tankene mine rundt mat er ikke normale.

Men jeg får jo ikke det dopaminet jeg føler og tror jeg trenger av gulrøtter og brokkoli.. Men om så så handler ikke dette nødvendigvis om at man legger på seg, det handler mer følelsene rundt dette. Det er jo det som er problemet, eller kjernen til problemet. Hva man spiser er på en måte bare det man spiser, men hvorfor får noen en slik trang til å spise, dope seg eller en slik lykkefølelse når de spiller? Jeg tror at det er fordi det er da man omsider får litt fred fra sine egne tanker. Det dumme er at det løser jo ingenting, heller tvert i mot..

Anonymkode: ca22c...aba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2023 den 10.11):

Hva og hvor mye spiser dere per dag i slike perioder?

Anonymkode: d445f...265

Normale mengder mat, noen ganger små porsjoner, men gjerne 200-300 gram sjokolade.

Anonymkode: ab3ee...fde

[Djerv2020]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Man søker et slags rush, får et dopaminjag. Dopamin gir lykkefølelse. Man får det jo at forskjellige ting. Noen ruser seg med rus, noen gamer, noen spiller seg fra gård og grunn i pengespill.. Det handler ofte om jaget etter en slags lykkefølelse. 

Ofte handler det om at man rømmer fra egne følelser. I det man spiller, spiser eller ruser seg så får man en pause fra sine egne følelser. Men de kommer jo såklart tilbake, sammen med skyldfølelsen av å ha spist for mye, spilt bort penger eller ruset seg.

Jeg personlig har adhd. Vi som har det har ofte en eller annen form for avhengighet. Min er at jeg overspiser. Jeg har blitt mye mye bedre etter at jeg ble medisinert for adhd. Men selv om psykiater ville at dps skulle ha samtaler med meg om spiseforstyrrelsene (ja, jeg både sulter og overspiser til tider, mer før). Så ble det ikke prioritert. Jeg ser nok for normal ut. Men tankene mine rundt mat er ikke normale.

Men jeg får jo ikke det dopaminet jeg føler og tror jeg trenger av gulrøtter og brokkoli.. Men om så så handler ikke dette nødvendigvis om at man legger på seg, det handler mer følelsene rundt dette. Det er jo det som er problemet, eller kjernen til problemet. Hva man spiser er på en måte bare det man spiser, men hvorfor får noen en slik trang til å spise, dope seg eller en slik lykkefølelse når de spiller? Jeg tror at det er fordi det er da man omsider får litt fred fra sine egne tanker. Det dumme er at det løser jo ingenting, heller tvert i mot..

Anonymkode: ca22c...aba

Takk for et veldig interessant svar, ble mye klokere!! Skjønner jo nå at det ikke bare er å erstatte med gulrøtter og broccoli. Må være utrolig kjipt å ha det sånn, mange klemmer fra meg❤️

[Besserwisser]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Man søker et slags rush, får et dopaminjag. Dopamin gir lykkefølelse. Man får det jo at forskjellige ting. Noen ruser seg med rus, noen gamer, noen spiller seg fra gård og grunn i pengespill.. Det handler ofte om jaget etter en slags lykkefølelse. 

Ofte handler det om at man rømmer fra egne følelser. I det man spiller, spiser eller ruser seg så får man en pause fra sine egne følelser. Men de kommer jo såklart tilbake, sammen med skyldfølelsen av å ha spist for mye, spilt bort penger eller ruset seg.

Jeg personlig har adhd. Vi som har det har ofte en eller annen form for avhengighet. Min er at jeg overspiser. Jeg har blitt mye mye bedre etter at jeg ble medisinert for adhd. Men selv om psykiater ville at dps skulle ha samtaler med meg om spiseforstyrrelsene (ja, jeg både sulter og overspiser til tider, mer før). Så ble det ikke prioritert. Jeg ser nok for normal ut. Men tankene mine rundt mat er ikke normale.

Men jeg får jo ikke det dopaminet jeg føler og tror jeg trenger av gulrøtter og brokkoli.. Men om så så handler ikke dette nødvendigvis om at man legger på seg, det handler mer følelsene rundt dette. Det er jo det som er problemet, eller kjernen til problemet. Hva man spiser er på en måte bare det man spiser, men hvorfor får noen en slik trang til å spise, dope seg eller en slik lykkefølelse når de spiller? Jeg tror at det er fordi det er da man omsider får litt fred fra sine egne tanker. Det dumme er at det løser jo ingenting, heller tvert i mot..

Anonymkode: ca22c...aba

Dette innlegget kunne vært ordrett hentet ut fra mitt eget hode, mine egne tanker og mine følelser. Takk for at du tok deg tid til å formulere et så (fra mitt perspektiv i alle fall) opplysende, reflektert og for mange etterlengtet innlegg. Jeg håper det vil få de som ikke har opplevd det selv til å forstå, og for oss som står, eller har stått, i det ser at man er ikke helt alene.

[AnonymBruker]

Djerv2020 skrev (På 10.4.2023 den 13.25):

Ok. Men hvorfor har du sånn mat i hus om du ikke klarer å kontrollere inntaket? Igjen: jeg prøver ikke å henge noen ut eller være ekkel, jeg lurer oppriktig❤️

Det er jo ikke alle som bor alene og kan styre dette. Jeg bor med en mann og 3 barn (2 av dem tenåringer). De er alle veldig aktive og spiser mye. Også usunne ting. Men de overspiser ikke slik som jeg gjør. Jeg kan ikke la være å kjøpe inn smør, brød, pålegg, godteri, bake etc bare på grunn av meg og min forstyrret bilde på mat. Jeg prøver å gi dem et normalt forholdt til mat og det går ikke dersom vi setter restriksjoner på maten vi kan ha i huset på grunn av meg. 

Du spør om hvorfor vi ikke overspiser sunn mat? Fordi det er ikke det som tilfredsstiller mitt behov. Det er søtt og junk. Jeg kan starte dagen bra, spise knekkebrød, grønnsaker, så skjer det noe, jeg får en dårlig nyhet feks så går jeg og kjøper boller, burger, sjokolade. Jeg klarer ikke å kontrollere meg, det er vanskelig å forstå for dem som ikke har opplev det. Jeg er fullt klar over hva det gjør med kroppen min, jeg kan mye om både kropp og ernæring, men det blir litt som dop for narkomane, vanskelig å slutte. Også er det så tilgjengelig, usunn mat er overalt. Jeg har ikke alltid vært sånn, var slank og hadde normal forhold til mat til jeg var nesten 30 år, men da begynte det å skje vanskelige ting å skje i livet mitt og det var da maten ble en trøst.

Det er ikke alle som overspiser av samme grunn som meg, men vil tro det gjelder mange.  

Anonymkode: ab239...98e

[Djerv2020]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo ikke alle som bor alene og kan styre dette. Jeg bor med en mann og 3 barn (2 av dem tenåringer). De er alle veldig aktive og spiser mye. Også usunne ting. Men de overspiser ikke slik som jeg gjør. Jeg kan ikke la være å kjøpe inn smør, brød, pålegg, godteri, bake etc bare på grunn av meg og min forstyrret bilde på mat. Jeg prøver å gi dem et normalt forholdt til mat og det går ikke dersom vi setter restriksjoner på maten vi kan ha i huset på grunn av meg. 

Du spør om hvorfor vi ikke overspiser sunn mat? Fordi det er ikke det som tilfredsstiller mitt behov. Det er søtt og junk. Jeg kan starte dagen bra, spise knekkebrød, grønnsaker, så skjer det noe, jeg får en dårlig nyhet feks så går jeg og kjøper boller, burger, sjokolade. Jeg klarer ikke å kontrollere meg, det er vanskelig å forstå for dem som ikke har opplev det. Jeg er fullt klar over hva det gjør med kroppen min, jeg kan mye om både kropp og ernæring, men det blir litt som dop for narkomane, vanskelig å slutte. Også er det så tilgjengelig, usunn mat er overalt. Jeg har ikke alltid vært sånn, var slank og hadde normal forhold til mat til jeg var nesten 30 år, men da begynte det å skje vanskelige ting å skje i livet mitt og det var da maten ble en trøst.

Det er ikke alle som overspiser av samme grunn som meg, men vil tro det gjelder mange.  

Anonymkode: ab239...98e

Takk for at du deler, jeg lærer masse. Det er interessant å lære mer om dette, da jeg er nysgjerrig på mekanismene rundt. Det er nok mange fordommer der ute, så fint at dere forteller hvordan det faktisk er. Klem❤️

[AnonymBruker]

Djerv2020 skrev (37 minutter siden):

Takk for at du deler, jeg lærer masse. Det er interessant å lære mer om dette, da jeg er nysgjerrig på mekanismene rundt. Det er nok mange fordommer der ute, så fint at dere forteller hvordan det faktisk er. Klem❤️

Enig. Dette gir mye mer kunnskap og omsorg, enn de andre trådene hvor personer med fedme hevder at de spiser under 1000kcal daglig og går opp i vekt så snart de bikker 1200 liksom. 

Anonymkode: e284d...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er jo ikke alle som bor alene og kan styre dette. Jeg bor med en mann og 3 barn (2 av dem tenåringer). De er alle veldig aktive og spiser mye. Også usunne ting. Men de overspiser ikke slik som jeg gjør. Jeg kan ikke la være å kjøpe inn smør, brød, pålegg, godteri, bake etc bare på grunn av meg og min forstyrret bilde på mat. Jeg prøver å gi dem et normalt forholdt til mat og det går ikke dersom vi setter restriksjoner på maten vi kan ha i huset på grunn av meg. 

Du spør om hvorfor vi ikke overspiser sunn mat? Fordi det er ikke det som tilfredsstiller mitt behov. Det er søtt og junk. Jeg kan starte dagen bra, spise knekkebrød, grønnsaker, så skjer det noe, jeg får en dårlig nyhet feks så går jeg og kjøper boller, burger, sjokolade. Jeg klarer ikke å kontrollere meg, det er vanskelig å forstå for dem som ikke har opplev det. Jeg er fullt klar over hva det gjør med kroppen min, jeg kan mye om både kropp og ernæring, men det blir litt som dop for narkomane, vanskelig å slutte. Også er det så tilgjengelig, usunn mat er overalt. Jeg har ikke alltid vært sånn, var slank og hadde normal forhold til mat til jeg var nesten 30 år, men da begynte det å skje vanskelige ting å skje i livet mitt og det var da maten ble en trøst.

Det er ikke alle som overspiser av samme grunn som meg, men vil tro det gjelder mange.  

Anonymkode: ab239...98e

Da jeg bodde alene var det så mye lettere å kontrollere. Da hadde lengre perioder som var gode og livet mitt var helt anerledes enn nå med barn i hus.

Jeg har også gått over hele spektret, med anoreksi i ungdommen, til bulimi i 20-årene og nå i 40-årene er det overspisingen som råder. 30-årene var mine mest stabile år. Og hvor mye kan jeg spise på en gang? Vel, selv ikke magen begrenser meg. Kan stappe i meg selv om jeg er stappmett og har fysisk vondt. Antall kalorier tørr jeg ikke å tenke på.

Jeg har gått fra bmi på 16 på mitt laveste til nå på 41. Jeg tar meg i å savne tiden med anoreksi, samtidig har jeg fått en merkelig frykt for å ikke få i meg næringsstoffer. 

Mat er følelser, følelser er mat. Det er helt irrasjonelt alle tankene rundt mat, og jeg vet det. Men at jeg vet det, gjør at jeg bare 'banker' meg selv opp enda mer for å ikke klare å 'bare ta meg sammen'. Jeg vet utmerket godt hvordan jeg skal gå ned i vekt, teorien er der. Det samme med tips og trips for å takle overspisingen. Noen ganger går det, men så kommer smell eller smell. Har blitt kronisk syk, så aktivitetsnivået mitt får jeg ikke opp dit jeg vil uansett hvor mye jeg prøver. Da blir jeg innlagt på sykehuset.

Jeg kjenner på en del sinne og skuffelse på hvordan livet har blitt. Jeg har en drøm om hvordan livet skal bli, men verken kropp eller lommebok kan få meg dit.

I ungdommstiden gjorde jeg mye skadelig for kroppen uten å vite hvorfor jeg gjorde det. Det var en lettelse å få ut den indre smerten i kroppen min ved å påføre den fysisk smerte. Nå har jeg kunnskapen om hvorfor jeg gjorde det. Man skulle tro at man med det også fikk tilstrekkelig med redskap til å håndtere de nye følelsene. Men nei, da kommer det andre utfordringer og settinger.

Det er tider jeg tenker at det beste hadde vært om jeg var alene, eller at jeg ikke lenger var. Men det er ikke et alternativ. Er alene med barnet, med en far som ikke ønsker å være en del av livet, og barnet ønsker heller ikke å være en del av livet til han. Så da er jeg her i mens. Får ikke komme til psykolog, for er ikke 'syk nok'. Har hvert fall ikke råd til en privat en.

Sånn går nu livet mitt, fra den ene skammen til den andre i mitt hodet. Holder meg så mye som mulig ute fra offentligheten.

Anonymkode: 9f47b...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.4.2023 den 23.30):

Da jeg bodde alene var det så mye lettere å kontrollere. Da hadde lengre perioder som var gode og livet mitt var helt anerledes enn nå med barn i hus.

Jeg har også gått over hele spektret, med anoreksi i ungdommen, til bulimi i 20-årene og nå i 40-årene er det overspisingen som råder. 30-årene var mine mest stabile år. Og hvor mye kan jeg spise på en gang? Vel, selv ikke magen begrenser meg. Kan stappe i meg selv om jeg er stappmett og har fysisk vondt. Antall kalorier tørr jeg ikke å tenke på.

Jeg har gått fra bmi på 16 på mitt laveste til nå på 41. Jeg tar meg i å savne tiden med anoreksi, samtidig har jeg fått en merkelig frykt for å ikke få i meg næringsstoffer. 

Mat er følelser, følelser er mat. Det er helt irrasjonelt alle tankene rundt mat, og jeg vet det. Men at jeg vet det, gjør at jeg bare 'banker' meg selv opp enda mer for å ikke klare å 'bare ta meg sammen'. Jeg vet utmerket godt hvordan jeg skal gå ned i vekt, teorien er der. Det samme med tips og trips for å takle overspisingen. Noen ganger går det, men så kommer smell eller smell. Har blitt kronisk syk, så aktivitetsnivået mitt får jeg ikke opp dit jeg vil uansett hvor mye jeg prøver. Da blir jeg innlagt på sykehuset.

Jeg kjenner på en del sinne og skuffelse på hvordan livet har blitt. Jeg har en drøm om hvordan livet skal bli, men verken kropp eller lommebok kan få meg dit.

I ungdommstiden gjorde jeg mye skadelig for kroppen uten å vite hvorfor jeg gjorde det. Det var en lettelse å få ut den indre smerten i kroppen min ved å påføre den fysisk smerte. Nå har jeg kunnskapen om hvorfor jeg gjorde det. Man skulle tro at man med det også fikk tilstrekkelig med redskap til å håndtere de nye følelsene. Men nei, da kommer det andre utfordringer og settinger.

Det er tider jeg tenker at det beste hadde vært om jeg var alene, eller at jeg ikke lenger var. Men det er ikke et alternativ. Er alene med barnet, med en far som ikke ønsker å være en del av livet, og barnet ønsker heller ikke å være en del av livet til han. Så da er jeg her i mens. Får ikke komme til psykolog, for er ikke 'syk nok'. Har hvert fall ikke råd til en privat en.

Sånn går nu livet mitt, fra den ene skammen til den andre i mitt hodet. Holder meg så mye som mulig ute fra offentligheten.

Anonymkode: 9f47b...055

Sjekk ut Spisfo og Ros. Lavterskel og gratis for dem som ikke er syk nok for offentlig hjelp. 

Anonymkode: e284d...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sjekk ut Spisfo og Ros. Lavterskel og gratis for dem som ikke er syk nok for offentlig hjelp. 

Anonymkode: e284d...4d6

Jo takk du, har god kjennskap til de.

Anonymkode: 9f47b...055

[AnonymBruker]

Jeg overspiser fort fordi jeg føler jeg må skynde meg å spise opp før de logiske tankene treffer meg. #stupid

Anonymkode: 8d4cd...f2d

[AnonymBruker]

For helt vondt av å lese om alle dere som lider av dette og ikke en gang får noe hjelp:(

Jeg har nok ikke overspisingslidelse, men jeg har uten tvil et trøblete forhold til mat, kan minnes at jeg overspiste allerede i 7års alderen og skjønte at det hverken var normalt eller hvorfor.

Jeg overspiser(4000 kalorier som regel) og sulter meg om hverandre. Det har heldigvis blitt bedre da min psykiske helse forøvrig har blitt bedre(slutta å klaske huet i betongveggen blant annet), da min overspising er veldig emosjonelt fundamentert. Det hjelper også at jeg og mannen nå bor i lag, for ingen får se meg når jeg overspiser, så da blir jeg litt hindret av det og. 

Anonymkode: db427...735

[AnonymBruker]

Djerv2020 skrev (På 10.4.2023 den 23.38):

Takk for et veldig interessant svar, ble mye klokere!! Skjønner jo nå at det ikke bare er å erstatte med gulrøtter og broccoli. Må være utrolig kjipt å ha det sånn, mange klemmer fra meg❤️

Jeg har byttet ut en stor del av det usunne med grønnsaker, og det er ikke bare bare. Det tok mange måneder å få inn den vanen. Har vært en overspiser hele mitt liv, for meg fungerer det ikke bare å spise mindre. Heldigvis er det ikke umulig å spise sunnere, men det er jævla vanskelig å komme seg dit 🤣

Anonymkode: 41b48...43d