Dramatisk 1 åring

[AnonymBruker]

Mitt barn på 19 mnd har alltid vært tidlig ute med mye, språklig og sosialt. Hun sier setninger på 3-4 ord, er helt rå på herming og ekstremt observant. Hun sitter på potte og vil hjelpe meg med alt. 

Men hun har et helt vanvittig temperament og de ansatte i barnehagen sier at hun er "drama queen" (som en spøk til meg). I dag føles det helt ekstremt. Hun har hatt så mange ganger hvor hun ruller rundt på gulvet og vræler i sinne fordi hun ikke får det som hun vil, flere ganger enn jeg kan telle siden vi sto opp før 3 timer sida. Den første gangen FØR vi sto opp, da varte det i 20 minutter og jeg slet skikkelig med å roe henne ned. Hun blir rasende om jeg prøver å gi henne smokken, men i de verste anfallene klarer hun ikke regulere seg uten smokken (dvs - trøst fra meg er ikke nok)

Noen flere eksempler på sinneanfall i dag: vi hadde hørt yndlingssangen hennes 2 ganger og det kom på en ny sang. Jeg sa at det var min tur til å velge sang. Sinneanfallet varte gjennom hele "min" sang og enda lengre, etter at vi slutta å høre på musikk. 

Hun blir like rasende fordi hun ikke får mer yoghurt, eller fordi jeg ikke hjelper henne med en oppgave hun får til. Eller når hun snubler og slår seg. Eller når jeg ikke forstår hva hun mener.

Dette er vel typisk selvstendighetsalder greier. Men hun er jo så liten. Hun har elsket ordet NEI siden hun var 10 mnd gammel, og

Jeg er veldig bevisst på å ikke la henne styre, fordi jeg tenker det gjør vondt verre. Men jeg gir absolutt mange valg hele tiden. Hvilken sko skal vi ta på først, hvilket pålegg vil du ha, osv. Men hun kan velge hvilken sko, og bli like rasende når vi tar den først. Hun har sikkert hatt 20 raserianfall på 3 timer altså. Hva skal jeg gjøre?? 

Hilsen alenemor

Anonymkode: aafa5...61b

[Mt3]

Du sier barnet kan snakke, kan raserianfallene være at det ikke finner de riktige ordene til å beskrive følelsen det har? Noen barn har bare en enormt stor vilje, andre ganger blir det for mange valg, for liten medbestemmelsesrett, missforstår/angrer sine valg...... Så kanskje bedre å diskutere hva årsaken kan være med andre som er rundt barnet og opplever noen av disse utbruddene. Mest sannsynlig går det seg til når barnet klarer mer selv, og greier å uttrykke følelsene med ord. All ære til deg som ikke gir etter og gir barnet viljen sin ved raserianfall 

[frøkna]

Jeg tror du med fordel kan begrense hvor mange valg du gir henne. Når hun får velge pålegg kan du f eks spørre om hun vil ha ost eller syltetøy? 

Når hun blir eldre og får bedre språk vil det bli enklere for henne å regulere følelsene sine og også forklare hva som frustrerer henne bedre.

 

[AnonymBruker]

Selvstendighetsalderen kommer til litt forskjellig tid, og i ulik styrke. Og det vil bli bedre, det viktigste er nok å holde ut og gjøre som du gjør.  

Den eldste av mine to barn var på samme måte. Og hun har fortsatt sterke følelser nå som hun er 5 år, men det er litt andre, og mer logiske ting for meg, hun reagerer på nå enn det var da hun var 1,5. 

Hva som hjelper best for å regulere barnet når det kommer raserianfall er også individuelt. Valg virker ofte godt, men færre alternativer er lurt når de er så små. "Vil du leverpostei eller ost?" "vil du ha på de røde skoene eller støvlene? Og å sette ord på og anerkjenne følelser hjelper ofte godt når de er så små også. Selv når vi syns de er totalt urimelige. Som barnet ber om skive med leverpostei, får det og slenger både skive og seg selv i gulvet fordi det ikke var kaviar på den. Her hjelper det i hvert fall mye bedre å da si "ånei, hadde du tenkt kaviar, da blir det jo helt feil med leverpostei. Så dumt. Ikke rart du blir lei deg/sint. Uff, altså. Du kan få leverpostei på neste brødskive". enn "men nå sa du leverpostei, så nå er det leverpostei!". 

Anonymkode: 8614f...9aa

[AnonymBruker]

Kanskje lurt med en utredning slik at man kan få en diagnose 

Anonymkode: 72e3a...643

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mitt barn på 19 mnd har alltid vært tidlig ute med mye, språklig og sosialt. Hun sier setninger på 3-4 ord, er helt rå på herming og ekstremt observant. Hun sitter på potte og vil hjelpe meg med alt. 

Men hun har et helt vanvittig temperament og de ansatte i barnehagen sier at hun er "drama queen" (som en spøk til meg). I dag føles det helt ekstremt. Hun har hatt så mange ganger hvor hun ruller rundt på gulvet og vræler i sinne fordi hun ikke får det som hun vil, flere ganger enn jeg kan telle siden vi sto opp før 3 timer sida. Den første gangen FØR vi sto opp, da varte det i 20 minutter og jeg slet skikkelig med å roe henne ned. Hun blir rasende om jeg prøver å gi henne smokken, men i de verste anfallene klarer hun ikke regulere seg uten smokken (dvs - trøst fra meg er ikke nok)

Noen flere eksempler på sinneanfall i dag: vi hadde hørt yndlingssangen hennes 2 ganger og det kom på en ny sang. Jeg sa at det var min tur til å velge sang. Sinneanfallet varte gjennom hele "min" sang og enda lengre, etter at vi slutta å høre på musikk. 

Hun blir like rasende fordi hun ikke får mer yoghurt, eller fordi jeg ikke hjelper henne med en oppgave hun får til. Eller når hun snubler og slår seg. Eller når jeg ikke forstår hva hun mener.

Dette er vel typisk selvstendighetsalder greier. Men hun er jo så liten. Hun har elsket ordet NEI siden hun var 10 mnd gammel, og

Jeg er veldig bevisst på å ikke la henne styre, fordi jeg tenker det gjør vondt verre. Men jeg gir absolutt mange valg hele tiden. Hvilken sko skal vi ta på først, hvilket pålegg vil du ha, osv. Men hun kan velge hvilken sko, og bli like rasende når vi tar den først. Hun har sikkert hatt 20 raserianfall på 3 timer altså. Hva skal jeg gjøre?? 

Hilsen alenemor

Anonymkode: aafa5...61b

Og dette vil skje jevnt fremover. 😅

Min sønn er helt lik. Men med tiden har det blitt lettere og regulere sinne og frustrasjon. Så nå kan han bli sint og frustrert, men varer sjeldent mer enn noen minutter. Han vet at det uansett ikke hjelper å hyle. Så da nå vi ta et steg tilbake, puste og prøve igjen. 

Han er 8 nå. 

Verst var 3 års trassen🙈

 

[AnonymBruker]

frøkna skrev (2 timer siden):

Jeg tror du med fordel kan begrense hvor mange valg du gir henne. Når hun får velge pålegg kan du f eks spørre om hun vil ha ost eller syltetøy? 

Når hun blir eldre og får bedre språk vil det bli enklere for henne å regulere følelsene sine og også forklare hva som frustrerer henne bedre.

 

Jeg gir ikke mer enn to valg

ts

Anonymkode: aafa5...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Selvstendighetsalderen kommer til litt forskjellig tid, og i ulik styrke. Og det vil bli bedre, det viktigste er nok å holde ut og gjøre som du gjør.  

Den eldste av mine to barn var på samme måte. Og hun har fortsatt sterke følelser nå som hun er 5 år, men det er litt andre, og mer logiske ting for meg, hun reagerer på nå enn det var da hun var 1,5. 

Hva som hjelper best for å regulere barnet når det kommer raserianfall er også individuelt. Valg virker ofte godt, men færre alternativer er lurt når de er så små. "Vil du leverpostei eller ost?" "vil du ha på de røde skoene eller støvlene? Og å sette ord på og anerkjenne følelser hjelper ofte godt når de er så små også. Selv når vi syns de er totalt urimelige. Som barnet ber om skive med leverpostei, får det og slenger både skive og seg selv i gulvet fordi det ikke var kaviar på den. Her hjelper det i hvert fall mye bedre å da si "ånei, hadde du tenkt kaviar, da blir det jo helt feil med leverpostei. Så dumt. Ikke rart du blir lei deg/sint. Uff, altså. Du kan få leverpostei på neste brødskive". enn "men nå sa du leverpostei, så nå er det leverpostei!". 

Anonymkode: 8614f...9aa

 Takk for tips

jeg tror at valg ETTER at hun er blitt sint nå, virker mot sin hensikt nesten.. det virker som om hun blir provosert og vræler nei! Uansett hva jeg sier...

valg for å forebygge sinneanfall funker av og til. 

Ts

Anonymkode: aafa5...61b

[AnonymBruker]

Stå i det, si. med klar og tydelig stemme at slik oppførsel ikke er greit, sitt der og stå på ditt til anfallet er over. La henne vræle, så øver dere jevnt og trutt på regulering av egne følelser.

Anonymkode: b55f2...6df

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (2 timer siden):

Du sier barnet kan snakke, kan raserianfallene være at det ikke finner de riktige ordene til å beskrive følelsen det har? Noen barn har bare en enormt stor vilje, andre ganger blir det for mange valg, for liten medbestemmelsesrett, missforstår/angrer sine valg...... Så kanskje bedre å diskutere hva årsaken kan være med andre som er rundt barnet og opplever noen av disse utbruddene. Mest sannsynlig går det seg til når barnet klarer mer selv, og greier å uttrykke følelsene med ord. All ære til deg som ikke gir etter og gir barnet viljen sin ved raserianfall 

Ja, følelser kan hun ikke si så mye om ennå. Jeg benevner de store følelsene hun har, så lærer hun nok etter hvert.

Hun har nok en enormt stor vilje ja,og det er ganske nylig at hun ønsker å "klare selv" og blir sint om jeg prøver å hjelpe. Så dette er nok en situasjon å bli sint i. 

Jeg får aldri forklart noen andre hvordan utbruddene egentlig er, for de kommer bare når vi to er alene hjemme, og jeg er 100% alene med henne. Skulle så gjerne hatt noen å diskutere det med, men føler at det er vanskelig for andre å forstå fordi hun stort sett alltid er glad og litt forsiktig når det er andre tilstede. Det er bare med meg utbruddene kommer.

Jeg har vært på cos kurs og føler meg ganske oppdatert på hva som er "rett" å gjøre,men føler meg rådvill likevel ass. Føler nesten at jeg validerer henne litt for mye, og at hun heller kunne trengt hjelp til å faktisk komme ut av følelsen. Men prøver å ikke distrahere likevel. Håper ikke jeg gjør noe veldig feil. 

Ts

Anonymkode: aafa5...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Stå i det, si. med klar og tydelig stemme at slik oppførsel ikke er greit, sitt der og stå på ditt til anfallet er over. La henne vræle, så øver dere jevnt og trutt på regulering av egne følelser.

Anonymkode: b55f2...6df

Jeg gir sjelden "etter", fordi jeg vet at det blir verre på sikt. Men kjefter selvsagt ikke, og tenker heller ikke på utbruddene som dårlig "oppførsel". Tenker at samreguleringa må skje i nettopp disse situasjonene. Men det er veldig vanskelig å nå inn av og til. 

Ts

Anonymkode: aafa5...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg gir sjelden "etter", fordi jeg vet at det blir verre på sikt. Men kjefter selvsagt ikke, og tenker heller ikke på utbruddene som dårlig "oppførsel". Tenker at samreguleringa må skje i nettopp disse situasjonene. Men det er veldig vanskelig å nå inn av og til. 

Ts

Anonymkode: aafa5...61b

Det er ikke noe hun kan noe for nei, men du må lære henne hvordan hun skal takle det slik at hun kan få det bedre, bare stå i anfallene til hun er klar nok til til å lære, se hvordan hun reagerer ovenfor ulike tiltak.

Anonymkode: b55f2...6df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Kanskje lurt med en utredning slik at man kan få en diagnose 

Anonymkode: 72e3a...643

Man setter ikke en diagnose på en 1 åring. 

Anonymkode: d3ec7...82a

[Lindsay Bluth]

Velg dine kamper og ikke vær så redd for å gi etter som du kaller det. For eksempel med å bestemme musikk, det er vel ikke så viktig for deg? Du vil ikke gi henne dårlige vaner selvom du noen ganger tilpasser deg henne og ikke er 100% konsekvent. Vi hadde det likt med eldstemann og opplevde at han også hadde behov for å bli hørt selvom det i våre øyne var urimelig. For barna er små problemer store!

Når det gjelder å møte på følelsene er det kjempe bra at du gjør det. Men det er bare steg 1, steg 2 er å hjelpe henne videre og da er distraksjon helt innafor!

 

[AnonymBruker]

Yngste jenta var sånn, og hun var en dramaqueen fram til hun var langt oppe i tenårene. Veldig mye følelser på godt og vondt. Hun lot seg veldig lett erte og tålte ikke så mye som et lite blikk fra søsken før det var helt krise. Vi hadde faktisk en periode da hun var fire da vi måtte dele oss under middagen fordi det ble så utrivelig stemning. Det var alltid noe "galt", enten med hvordan maten lå på tallerkenen, at hun ikke fikk først, noen sa noe feil osv. Nå er hun en velfungerende voksen, veldig sosial og godt likt med god jobb, heldigvis.

Anonymkode: 6752f...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Yngste jenta var sånn, og hun var en dramaqueen fram til hun var langt oppe i tenårene. Veldig mye følelser på godt og vondt. Hun lot seg veldig lett erte og tålte ikke så mye som et lite blikk fra søsken før det var helt krise. Vi hadde faktisk en periode da hun var fire da vi måtte dele oss under middagen fordi det ble så utrivelig stemning. Det var alltid noe "galt", enten med hvordan maten lå på tallerkenen, at hun ikke fikk først, noen sa noe feil osv. Nå er hun en velfungerende voksen, veldig sosial og godt likt med god jobb, heldigvis.

Anonymkode: 6752f...4ae

Bra å høre at det gikk bra😅

Ts

Anonymkode: aafa5...61b

[AnonymBruker]

Lindsay Bluth skrev (11 minutter siden):

Velg dine kamper og ikke vær så redd for å gi etter som du kaller det. For eksempel med å bestemme musikk, det er vel ikke så viktig for deg? Du vil ikke gi henne dårlige vaner selvom du noen ganger tilpasser deg henne og ikke er 100% konsekvent. Vi hadde det likt med eldstemann og opplevde at han også hadde behov for å bli hørt selvom det i våre øyne var urimelig. For barna er små problemer store!

Når det gjelder å møte på følelsene er det kjempe bra at du gjør det. Men det er bare steg 1, steg 2 er å hjelpe henne videre og da er distraksjon helt innafor!

 

Ja? Jeg hadde hørt at man IKKE skulle hjelpe videre, av en sånn foreldreveileder på instagram.. men det virker liksom litt rart for meg, så jeg skal kanskje ikke stole på alt jeg leser? Jeg bruker i alle fall alltid tid på å validere og støtte først. Men hun trenger jo hjelp til å komme ut av det... 

Ts

Anonymkode: aafa5...61b

[Chantielle]

Ryddet for krenkende innhold.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

Eldste vår er slik. Hun er voksen nå. Hun er vel strengt tatt enda en dramaqueen til tider, men i laaaangt mindre grad enn da hun var liten. 

Noen kamper må du ta, men prøv heller å smoothe litt over, og være et forbilde på at man ikke oppfører seg slik. 

Det positive er at hun er sta, flink, og ikke lar noen plukke henne på nesa. Hun har veldig høy utdannelse og jeg tenker vel at hun er den siste personen jeg vil gå inn i forhandlinger med. Det har norsk næringsliv også plukket opp...så hun er jo en drivkraft. 

I hennes tilfelle har vi måtte roe ned, hoppe av veien til tider og la henne ture på. Fram til vi kunne snakke ordentlig sammen så måtte jeg bare skjerme henne. Det står ett par sko i gangen feks. = ingenting å krangle om. 

Anonymkode: 95589...9c4

[Lindsay Bluth]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2023 den 13.03):

Ja? Jeg hadde hørt at man IKKE skulle hjelpe videre, av en sånn foreldreveileder på instagram.. men det virker liksom litt rart for meg, så jeg skal kanskje ikke stole på alt jeg leser? Jeg bruker i alle fall alltid tid på å validere og støtte først. Men hun trenger jo hjelp til å komme ut av det... 

Ts

Anonymkode: aafa5...61b

Jo, du kan trygt hjelpe henne videre, det er jo det hun trenger hjelp til å øve på. Det er ikke lurt å gå rett på distraksjon, uten å benevne og validere følelsene først. Ofte så kan det hjelpe en del å bli forstått også. Men så er det greit å gå videre. Tenk at du skal guide henne i hvordan man forholder seg til følelsene sine. Hun blir overveldet av dem og trenger din hjelp til å forstå hva som skjer og komme seg ut av det.