Har dere vært et barn/tenåring som stod alene uten foreldre, mens andre barn rundt deg hadde tilstedeværende foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om noen har opplevd å bli sviktet av sine foreldre. At de ikke møtte opp som avtalt og at du stod alene mens foreldrene til de andre barna kom. 

F.eks hvis du skulle fremføre noe med andre barn og andre foreldre kom for å se på og tok bilder, mens ingen kom for å se på deg og ingen tok bilder. 

Hvordan føltes det og hvordan påvirket det deg som voksen? 

Eller kanskje du visste om et barn som opplevde dette? 

Anonymkode: ff5a2...ca5

[AnonymBruker]

Ja 

Det og mobbing formet meg til å alltid føle meg uønsket og uelsket og sånn har jeg det fortsatt i voksenlivet 

Anonymkode: 1c840...281

[AnonymBruker]

Ja, jeg har opplevd dette. Min mor uteble fra juleavslutning i første klasse (hun hadde lovet å komme). Da jeg innså at hun ikke kom likevel, begynte jeg å gråte.
En venninne fortalte meg at en i klasse sa det var kult at jeg begynte å gråte.
Lærerne foretok seg ingenting, som jo var ganske vanlig på den tiden. Det kommer selvsagt i tillegg til emosjonell omsorgssvikt i andre former. De var aldri særlig til stede i livet mitt.

Anonymkode: cf546...ef6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, jeg har opplevd dette. Min mor uteble fra juleavslutning i første klasse (hun hadde lovet å komme). Da jeg innså at hun ikke kom likevel, begynte jeg å gråte.
En venninne fortalte meg at en i klasse sa det var kult at jeg begynte å gråte.
Lærerne foretok seg ingenting, som jo var ganske vanlig på den tiden. Det kommer selvsagt i tillegg til emosjonell omsorgssvikt i andre former. De var aldri særlig til stede i livet mitt.

Anonymkode: cf546...ef6

Jeg kan jo skrive litt mer om hvordan det påvirket meg videre. Hun kom til andre avslutninger senere, men lot det ikke være usagt hvor vanskelig det var for henne, noe som førte til at jeg fikk skyldfølelse hver gang hun måtte stille opp på foreldremøte, avslutninger e.l.
Jeg utviklet minimal selvtillitt, med alle de problemer og bitterheten det medfører. 

Anonymkode: cf546...ef6

[AnonymBruker]

Alltid gjort alt alene uten foreldre. I voksen alder er foreldrene mine alene uten meg.

Anonymkode: 0c3cb...334

[AnonymBruker]

Ja, men hadde heldigvis andre slektninger som stilte opp. I ungdommen var det ofte venners foreldre som kom for å heie på meg.

Har tilknytningsproblemer som voksen og har null kontakt med mine foreldre i dag. Overkompenserer nok ovenfor mine egne barn, men det får bare være.

Anonymkode: 3247d...240

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg lurer på om noen har opplevd å bli sviktet av sine foreldre. At de ikke møtte opp som avtalt og at du stod alene mens foreldrene til de andre barna kom. 

F.eks hvis du skulle fremføre noe med andre barn og andre foreldre kom for å se på og tok bilder, mens ingen kom for å se på deg og ingen tok bilder. 

Hvordan føltes det og hvordan påvirket det deg som voksen? 

Eller kanskje du visste om et barn som opplevde dette? 

Anonymkode: ff5a2...ca5

Tjah...da jeg var førsteklassing på 80tallet regnet det enormt da vi skulle hjem. Alle foreldre hentet barna sine mens jeg stod igjen på skolen. Begge foreldre jobbet og mora pendlet. Læreren min kjørte meg hjem men det var en trist følelse. Mora kom etterhvert.

Anonymkode: b3dc3...e3d

[AnonymBruker]

Tja.. født på 70-tallet. Alenemor til to barn hvor jeg var minstemann. Ingen oppfølging på skolen eller hjemme. Tror hun var på 1 fotballkamp. Vet hun hadde nok å stri med, men en fantastisk mor var hun ikke.

 

 

Anonymkode: 35564...b3f

[AnonymBruker]

Hadde det motsatt, altfor dominerende forelder (alenemor) som styra og stelte noe voldsomt så alle skulle se hvor fantastisk hun var og dkke over den psykiske volden. Med mindre jeg fant en hobby hun ikke var interessert eller venner hun ikke likte, da var det null hjelp og jeg måtte gå hjem 7 kilometer i -15 og snøstorm haha. 

Anonymkode: 68217...678

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg lurer på om noen har opplevd å bli sviktet av sine foreldre. At de ikke møtte opp som avtalt og at du stod alene mens foreldrene til de andre barna kom. 

F.eks hvis du skulle fremføre noe med andre barn og andre foreldre kom for å se på og tok bilder, mens ingen kom for å se på deg og ingen tok bilder. 

Hvordan føltes det og hvordan påvirket det deg som voksen? 

Eller kanskje du visste om et barn som opplevde dette? 

Anonymkode: ff5a2...ca5

Ja. 

De fortsatte slik I voksen alder. Jeg har fått egne barn og må nærmest tvinge et av mine foreldre til å bli med. Min andre forelder har meldt seg totalt ut. 

Det har påvirket meg slik at jeg gir barna mine alt jeg ikke fikk selv. 

Anonymkode: fa7f1...7e3

[AnonymBruker]

Ja, pga dødsfall og sykdom.

Anonymkode: d19ae...19e

[AnonymBruker]

Jeg gikk rundt alene som barn. Vi flytta. Ikke en eneste venn, ble mobba på skolen. Mamma visste det, og slo seg til ro med «den dumme skolen som ikke gjorde noe» jeg fikk beskjed om å ikke bry meg om mobberne. 
 

Mamma mobbet også. Hun likte ikke at jeg var uenig. Jeg husker jeg pratet om skolepensum osv, da kalte hun meg bedreviter og påståelig osv. Hun ble irritertpå meg. Lurte jeg på noe som bar uklart med leksene fikk jeg beskjed om å gjøre leksene selv. (Jeg har i etterkant av dette funnet ut at bøkene mine var i stikkordsform uten ordforklaringer … kunne aldri ha funnet det ut selv) I dag kaller hun meg løgner, fordi jeg ble voksen en dag og oppdaget hva det var hun egentlig tok fra meg (muligheten til en normal lønn)… Hadde ikke Google da.

Hun har to andre favorittdøttre som hun inviterer og har jevnlig kontakt med. Jeg hører fra henne nå, men i mange år hørte jeg aldri noe fra henne. Det hele har vært vondt å oppleve, så når hun kommer til meg  i dag har jeg ingen god følelse. 

Vært hjemme alene mye. Fra veldig ung alder.. uten en eneste venn. Husker det som om det var i dag. Timer foran tv, timer på rommet alene.. Jeg sov og sov. Når jeg skulle besøke pappa i helga ble jeg etterlatt alene. I timesvis. Fredag til søndag satt jeg alene. Jeg fikk til slutt en hobby, stelle hester. Det tok et par timer å gå hver vei. Pappa sjekket aldri opp om jeg skulle være der eller ikke, så da satt jeg der på gården alene, men etterhvert så ble det slik at jeg gikk hjem. Den hobbyen til slutt ganske raskt.

Tja.  Følelsen av å ikke være ønsket , har jeg ennå. Jeg var jo ikke ønsket.. jeg ble satt på hylla mens mamma og pappa gjorde sine ting. De syns sikkert jeg var søt som liten baby. Og ofte ga de utrykk for at jeg var uønsket også.. eller masete.. osv
 

 

Anonymkode: bef62...37f

[AnonymBruker]

Moren min var ikke en gang til stede når jeg (eller mine søsken) hadde bursdag! 

Da reiste hun heller på en hytte som de eide den gangen, som ligger cirka en times tid unna der vi bodde. Så satt hun der i ett par timer, frem til alle "festlighetene" var overstått hjemme. Eller hun gikk på cafe, eller fant på noe annet, i ett par timer. Deretter kunne hun selvfølgelig komme hjem litt utpå kvelden, etter at alle gjestene hadde reist igjen, og forsyne seg med sjokoladekake / marsipankake, og slenge seg foran TV-skjermen. Det eneste hun "bidro" med var vel å klage over at det var så forbanna rotete der, men uten å faktisk være med og rydde opp noe som helst. Så vidt jeg vet har hun aldri kjøpt en eneste julegave eller bursdagsgave til noen av oss. 

Anonymkode: 6a5d6...9d6

[AnonymBruker]

Ja jeg hadde danseoppvisning. Jeg var dårlig og sto bakerst uansett. 

Anonymkode: c4f91...ca8

[skreppamedleppa]

Min far døde når jeg var 13. Å gå igjennom konfirmasjonsdagen uten han var spesielt tøft, den siste dagen og festen på ungdomsskolen når alle foreldrene var tilstede... Det er noen datoer som savnet har vært ekstra tungt å bære. 

Min mor var også fryktelig mye syk igjennom barndommen, noe som gjorde at hun ikke hadde overskuddet til å følge opp foreldremøter, være med der andre barn i klassen hadde entusiastiske foreldre. Hun var aldri der under håndball eller andre ting som jeg var med på, men jeg foraktet henne aldri eller bebreidet henne for dette. Hun var syk, jeg forstod at det og det var helt greit, eller greit var det jo ikke, men det var sånn situasjonen var. 

Det har vært sårt der og da, jeg har måtte svelget noen tårer og dratt på meg "fake it til you make it" smilet mitt som jeg lærte meg i alt for tidlig alder. Men ingen trenger alle men alle trenger en som jeg lærte meg av en lærer en gang i tiden, og jeg har på sett og vis alltid hatt en igjennom hele livet mitt i form av andre gode trygge omsorgspersoner, selv når jeg var barn som virkelig heiet på meg like entusiastisk som to foreldre kunne gjort og det er jo ikke så værst. 

[AnonymBruker]

Mine foreldre var sjeldent på foreldremøter og det hendte ofte at jeg var den eneste som ikke hadde foreldre som møtte opp når vi kom tilbake fra leirskole osv.

Husker spesielt godt en gang vi hadde vært borte i to døgn og jeg var den eneste som ikke ble hentet og læreren måtte ringe foreldrene mine, som selvfølgelig hadde glemt det, og sendte en av besteforeldrene.

Husker jeg følte meg veldig dum og flau ovenfor de andre som hadde foreldre som sto der å ventet på dem.

De var generelt veldig lite tilstedeværende og mest opptatt av sine egne liv, har svært liten kontakt med dem som voksen.

Anonymkode: 0fded...f22

[AnonymBruker]

Mamma var alene med meg, og hadde (har) sosial angst.  Så hun deltok aldri på noe. Som barn tenkte jeg ikke over det. Når jeg ble tenåring forsto jeg at jeg ville være alene, så jeg droppet både 7kl og 10kl avslutningen. Heller det enn å være der alene. 

Anonymkode: c957d...ff8